Trist tv-program

[Gjest Trist mamma]

Hei

Så på et svensk program nå akkurat om de adopteredes problemer.

De fortalte at det var en stort over-representasjon av psykiske problemer hos voksne adopterte.

Særlig var det jentene som hadde problemer . Jentene som var adoptert var oppsiktvekkende over-representert blandt intatte etter selvmordsforsøk.

Håper det blir forsket mere på dette, slik at vi kan hjelpe jentene (og ev. guttene) våre bedre enn de foreldrene som har voksne barn nå tydligvis har klart.

Sukk

[Kylling]

Hei

Jeg så også programmet.

Har mange triste tanker også, men jeg syns vel programmet fikk dårlig fram at det ikke burde være selve adopsjonen som var problemet,men tidlige traumaer i livet, Fosterskader,understimulering og annet traumatisk.

At jenter var spesielt utsatt er kanskje for at vi er mere opptatt av utseendet i forhold til identitet. Gutter er mere opptatt av hvilke handlinger de utfører har jeg hørt.

Eks: Når en gutt skal beskrive seg selv forteller han om hva han gjør og klarer først, mens vi jenter først forteller hvordan vi ser ut.

Men det jeg egentlig ville skrive etter dette programmet er en anbefaling til alle om å gå foreldreforberedene kurs. Mange relevante temaer i forhold til denne tematikken blir her berørt, slik at vi kan ungå å gjøre de eventuelle feil de før oss har gjort.

[Gjest Speedo]

Ja - det er ikke akkurat oppløftende. Det som likevel er postivt med at det fokuseres på problemer hos adoptivbarn, er at vi som er adoptivforeldre blir mer observante på eventuelle tegn på psykiske problemer etc . Det hjelper oss kanskje til å forstå at man ikke er alene om eventuelt å oppleve traumer og psykiske problemer hos sine barn, noe som kan medføre at vi søker hjelp av utenforstående.

Jeg tror man har kommet mye lengre i dag når det gjelder åpenhet om problemer hos adoptivbarn, noe som kan være til hjelp for oss når barna vokser opp.

Kanskje dette forumet kan hjelpe oss etterhvert - hvis vi tør være åpne nok til å fortelle om problemene da........

[Gjest Helt anonym denne gangen]

Så ikke programmet, men ble oppringt om det av min bror. Han mente det var meget relevant - og gjenkjennelig i fht mine barn, dessverre, så jeg kommer til å prøve å få tak i en video (Noen som tar inn STV1 og har tatt det opp, og kan ta opp del 2 som sendes torsdag 18.4. kl 22.25 så si i fra!).

Se også http://www.svt.se/dokument/ for kort omtale og en meget omfattende nettdiskusjon - tok utskrift får å se på i helga, 30 sider 10 pt....

Vi har opplevd og opplever mye av det som programmet (i flg bror) beskriver, og er redd tiden løper ut for oss - eller rettere sagt for vårt eldste barn.

Problematikken er dessverre lite kjent i hjelpeapp, BUP og primærhelsetj. ser på det som vanlige familieproblemer og gjør vondt verre med "stakkar liten, det er mor og fars feil alt sammen".

Barn med relasjonsskader er et stikkord, problematikken, og ikke minst hvordan man kan avhjelpe problemene (de kan neppe løses, om litteraturen har rett) må bli viktig grunnkunnskap for vordende og eksisterende adoptivforeldre - og hjelpeapparatet.

Bruker ikke nicket denne gangen - unødv. at ungene kan bli gjenkjent.

[laban]

Så ikke programmet, men ble oppringt om det av min bror. Han mente det var meget relevant - og gjenkjennelig i fht mine barn, dessverre, så jeg kommer til å prøve å få tak i en video (Noen som tar inn STV1 og har tatt det opp, og kan ta opp del 2 som sendes torsdag 18.4. kl 22.25 så si i fra!).

Se også http://www.svt.se/dokument/ for kort omtale og en meget omfattende nettdiskusjon - tok utskrift får å se på i helga, 30 sider 10 pt....

Vi har opplevd og opplever mye av det som programmet (i flg bror) beskriver, og er redd tiden løper ut for oss - eller rettere sagt for vårt eldste barn.

Problematikken er dessverre lite kjent i hjelpeapp, BUP og primærhelsetj. ser på det som vanlige familieproblemer og gjør vondt verre med "stakkar liten, det er mor og fars feil alt sammen".

Barn med relasjonsskader er et stikkord, problematikken, og ikke minst hvordan man kan avhjelpe problemene (de kan neppe løses, om litteraturen har rett) må bli viktig grunnkunnskap for vordende og eksisterende adoptivforeldre - og hjelpeapparatet.

Bruker ikke nicket denne gangen - unødv. at ungene kan bli gjenkjent.

Tips: Det ser ut som om programmet kommer i tekstet reprise på STV1 søndag 14. kl. 12. Kanskje du kan få noen til å ta det opp på video hvis du ikke har kanalen selv.

[Gjest H a d g]

Tips: Det ser ut som om programmet kommer i tekstet reprise på STV1 søndag 14. kl. 12. Kanskje du kan få noen til å ta det opp på video hvis du ikke har kanalen selv.

Takker!

Er visst litt sløv, det sto jo ved siden av programomtalen...

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg reagerer litt på det du skriver om at foreldre til adoptivbarn fram til nå tydeligvis ikke har KLART å mestre utfordringer som adoptivbarn sliter med. Er ikke det både en litt dømmende holdning og en litt for naiv tro på framtiden (bare det forskes mer så vil VI greie det bedre)?

Generelt til denne debatten så vil jeg også si at det er stor forskjell mellom det å forklare en 4-5 åring at vi er de egentlige foreldrene selv om han eller hun "lå i magen til en annen mamma i et annet land" og de identitetsproblemer som gjerne dukker opp i tenårene. Fordi om de forstår og godtar dette (på barns vis) når de er små, så betyr det på ingen måte at dette er akseptert. Jeg er overbevist om at åpenhet hjelper, men heller ikke dette forhindrer at adoptivbarn veldig ofte vil slite med identitetsproblemer. Vi kan som foreldre hjelpe dem et stykke på vei, men vi kan ikke løse dette problemet. Det å vise til at enkelte barn lever opp med steforeldre er heller ingen god løsning når barna blir eldre fordi disse barna vet jo hvem deres far/mor er og har som regel også jevnlig og god kontakt med far/mor.

Vi har vel ikke noe annet valg enn å håpe på at våre barn greier seg godt igjennom ungdomsårene, slik som alle foreldre håper, men at det her ligger utfordringer er jeg helt sikker på - kanskje også utfordringer som vi hjelpeløst kun kan bivåne.

[Kylling]

Jeg reagerer litt på det du skriver om at foreldre til adoptivbarn fram til nå tydeligvis ikke har KLART å mestre utfordringer som adoptivbarn sliter med. Er ikke det både en litt dømmende holdning og en litt for naiv tro på framtiden (bare det forskes mer så vil VI greie det bedre)?

Generelt til denne debatten så vil jeg også si at det er stor forskjell mellom det å forklare en 4-5 åring at vi er de egentlige foreldrene selv om han eller hun "lå i magen til en annen mamma i et annet land" og de identitetsproblemer som gjerne dukker opp i tenårene. Fordi om de forstår og godtar dette (på barns vis) når de er små, så betyr det på ingen måte at dette er akseptert. Jeg er overbevist om at åpenhet hjelper, men heller ikke dette forhindrer at adoptivbarn veldig ofte vil slite med identitetsproblemer. Vi kan som foreldre hjelpe dem et stykke på vei, men vi kan ikke løse dette problemet. Det å vise til at enkelte barn lever opp med steforeldre er heller ingen god løsning når barna blir eldre fordi disse barna vet jo hvem deres far/mor er og har som regel også jevnlig og god kontakt med far/mor.

Vi har vel ikke noe annet valg enn å håpe på at våre barn greier seg godt igjennom ungdomsårene, slik som alle foreldre håper, men at det her ligger utfordringer er jeg helt sikker på - kanskje også utfordringer som vi hjelpeløst kun kan bivåne.

Hei

Som kursleder vil jeg gjerne svare på dette.

Selvfølgelig er det ikke så enkelt at det "bare" er identitetskriser det dreier seg om. Vi vet at det er mange adoptivbarn med ADHD for eksempel og diagnostiseringen og behandlingen av dette er mye bedre nå. (mange med ADHD får depresjoner i voksen alder). Vi vet mere om tilknytningsprosesser ,sorgprosesser o.l.

Det viktigste man lærer på kurs(eller bør lære) er å se barnet sitt. Kunne kjenne igjen tegn på forskjellige problemer og kunne forebygge andre. Det er ikke som å få "egne" barn. Adoptivbarnet har opplevd brudd i livet og for barnet er selve adopsjonen når den skjer også en traumatisk opplevelse. Det er viktig at vi foreldre er beviste dette og ikke blir så opphengt i vår egen lykke i prosessn at vi glemmer å se barnet og barnets behov for støtte å hjelp til å bearbeide sorg og knytte nye bånd.

Ja det er mye mere jeg gjerne vil si men nå er jeg trøtt.