Dere med engstelig og unnvikende pf, utvikling?

[Janvl]

Dere som har engstelig og unnvikende pf, hvordan har "tilstanden" utviklet seg for dere?

Slik jeg opplever det er kjernen av denne personlighetstype en sterk frykt for å bli avvist og nedvurdert av andre. Angsten for dette er så sterk at man etterhvert utvikler strategier for å unngå situasjoner hvor man kan bli eksponert for andre menneskers nedvurderinger.

Samtidig vil man så gjerne bli integrert og akseptert. Jeg har derfor alltid prøvd å holde kontakten med gamle venner og bli med på det sosiale jeg orker. Etter som årene går blir dette mere og mere slitsomt. Følelsene som følger av personlighetsforstyrelsen blir stadig sterkere og fester seg for hvert år. Etter at jeg vært i sosialt lag blir jeg stadig mer forstyrret, deprimert og fortvilt etterpå. Tenker ofte at ensomhet og isolasjon må være bedre enn å bli utsatt for dette. Med denne pf virker det nesten uunngåelig at det må ende opp sånn, man må rett og velge det som gir minst smerte. Virker rasjonelt, eller? 

Hvordan har det utviklet seg for dere?

 

 

(Har prøvd ulike typer antidepressiva og gått i ulike behandlinger i over 30 år uten noen form for resultat - har ikke lyst til mere kontakt med psykiatrien).

[AnonymBruker]

Janvl skrev (1 time siden):

Dere som har engstelig og unnvikende pf, hvordan har "tilstanden" utviklet seg for dere?

Slik jeg opplever det er kjernen av denne personlighetstype en sterk frykt for å bli avvist og nedvurdert av andre. Angsten for dette er så sterk at man etterhvert utvikler strategier for å unngå situasjoner hvor man kan bli eksponert for andre menneskers nedvurderinger.

Samtidig vil man så gjerne bli integrert og akseptert. Jeg har derfor alltid prøvd å holde kontakten med gamle venner og bli med på det sosiale jeg orker. Etter som årene går blir dette mere og mere slitsomt. Følelsene som følger av personlighetsforstyrelsen blir stadig sterkere og fester seg for hvert år. Etter at jeg vært i sosialt lag blir jeg stadig mer forstyrret, deprimert og fortvilt etterpå. Tenker ofte at ensomhet og isolasjon må være bedre enn å bli utsatt for dette. Med denne pf virker det nesten uunngåelig at det må ende opp sånn, man må rett og velge det som gir minst smerte. Virker rasjonelt, eller? 

Hvordan har det utviklet seg for dere?

 

 

(Har prøvd ulike typer antidepressiva og gått i ulike behandlinger i over 30 år uten noen form for resultat - har ikke lyst til mere kontakt med psykiatrien).

Dette høres nesten ulevelig ut. Kan jeg spørre hva slags behandling du har fått, ikke av meds men av samtaletyper? 

Anonymkode: 0a21b...d72

[Janvl]

Både gruppeterapi og individuell terapi, ofte langvarig behandlingsforløp. Noe med fokus på å endre negative tanker, noen behandlingsforløp med fokus på symptomer - sosialangst og depresjon. Har vært både hos DPS og private.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver. For min del har det blitt verre etter hver sykdomsperiode der jeg har vært veldig deprimert. Det blir som en slags "boost" som nærer forstyrrelsen slik at den får vokse seg mer og mer inngripende.

Anonymkode: 384da...35b

[Janvl]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver. For min del har det blitt verre etter hver sykdomsperiode der jeg har vært veldig deprimert. Det blir som en slags "boost" som nærer forstyrrelsen slik at den får vokse seg mer og mer inngripende.

Anonymkode: 384da...35b

Ja, det føles slik. Tenker at redselen for nærhet, frykten for avvisning, og samtidig et sterkt behov for aksept og integrering, gjør det umulig å få et godt liv med dette, de ulike sidene ved pf lar seg ikke forene , og jobber mot hverandre slik at situasjonen blir værre med tiden. 

Dessverre har psykiatrien ingen kompetanse eller gode løsninger som kunne hjelpe. det er stort bare symptom-behandling. Rart, med tanke hvor mange som lider av dette.

[AnonymBruker]

Janvl skrev (5 timer siden):

Dere som har engstelig og unnvikende pf, hvordan har "tilstanden" utviklet seg for dere?

Slik jeg opplever det er kjernen av denne personlighetstype en sterk frykt for å bli avvist og nedvurdert av andre. Angsten for dette er så sterk at man etterhvert utvikler strategier for å unngå situasjoner hvor man kan bli eksponert for andre menneskers nedvurderinger.

Samtidig vil man så gjerne bli integrert og akseptert. Jeg har derfor alltid prøvd å holde kontakten med gamle venner og bli med på det sosiale jeg orker. Etter som årene går blir dette mere og mere slitsomt. Følelsene som følger av personlighetsforstyrelsen blir stadig sterkere og fester seg for hvert år. Etter at jeg vært i sosialt lag blir jeg stadig mer forstyrret, deprimert og fortvilt etterpå. Tenker ofte at ensomhet og isolasjon må være bedre enn å bli utsatt for dette. Med denne pf virker det nesten uunngåelig at det må ende opp sånn, man må rett og velge det som gir minst smerte. Virker rasjonelt, eller? 

Hvordan har det utviklet seg for dere?

 

 

(Har prøvd ulike typer antidepressiva og gått i ulike behandlinger i over 30 år uten noen form for resultat - har ikke lyst til mere kontakt med psykiatrien).

Du skriver at du ikke har noe form for resultat men et eller annet må du ha lært/bli oppmerksom på?

Anonymkode: f6b14...de4

[Janvl]

Jeg har etter hvert blitt kjent med mine egne reaksjoner og følelser. Men den kunnskapen hjelper meg ikke i det daglige. Tror man har en medfødt "feil" i personligheten som uunngåelig vil gi problemer med relasjoner senere i livet, den er nok arv og oppvekst som spiller inn. Man kan nok ikke forandre sin personlighet uansett hvor mange psykologtimer man tar. Som oftest blir jeg anbefalt eksponering av psykolog en, og det er jo det som gjør meg deprimert og fortvilet. 

[AnonymBruker]

Janvl skrev (19 minutter siden):

Jeg har etter hvert blitt kjent med mine egne reaksjoner og følelser. Men den kunnskapen hjelper meg ikke i det daglige. Tror man har en medfødt "feil" i personligheten som uunngåelig vil gi problemer med relasjoner senere i livet, den er nok arv og oppvekst som spiller inn. Man kan nok ikke forandre sin personlighet uansett hvor mange psykologtimer man tar. Som oftest blir jeg anbefalt eksponering av psykolog en, og det er jo det som gjør meg deprimert og fortvilet. 

Jeg forstår hva du sier. Jeg har også unngående pf og bp2-depresjon. En av de tingene jeg strever med er å kjenne på utilstrekkelighet og mindreverdighetsfølelse. Kjenner meg annerledes alle andre. Usikker. Redd for nærhet samtidig som jeg ønsker nære relasjoner. Redd for avvisning

Anonymkode: f6b14...de4

[AnonymBruker]

Janvl skrev (11 timer siden):

Dere som har engstelig og unnvikende pf, hvordan har "tilstanden" utviklet seg for dere?

Slik jeg opplever det er kjernen av denne personlighetstype en sterk frykt for å bli avvist og nedvurdert av andre. Angsten for dette er så sterk at man etterhvert utvikler strategier for å unngå situasjoner hvor man kan bli eksponert for andre menneskers nedvurderinger.

Samtidig vil man så gjerne bli integrert og akseptert. Jeg har derfor alltid prøvd å holde kontakten med gamle venner og bli med på det sosiale jeg orker. Etter som årene går blir dette mere og mere slitsomt. Følelsene som følger av personlighetsforstyrelsen blir stadig sterkere og fester seg for hvert år. Etter at jeg vært i sosialt lag blir jeg stadig mer forstyrret, deprimert og fortvilt etterpå. Tenker ofte at ensomhet og isolasjon må være bedre enn å bli utsatt for dette. Med denne pf virker det nesten uunngåelig at det må ende opp sånn, man må rett og velge det som gir minst smerte. Virker rasjonelt, eller? 

Hvordan har det utviklet seg for dere?

 

 

(Har prøvd ulike typer antidepressiva og gått i ulike behandlinger i over 30 år uten noen form for resultat - har ikke lyst til mere kontakt med psykiatrien).

Kognitiv terapi kan hjelpe her.
Om du kommer i en situasjon der du blir avvist må du revurdere denne tanken. Blir du faktisk avvist eller er det noe du tror? 
 

Anonymkode: d0873...aff

[Admin]

Tråden er ryddet for nedsettende innlegg og svar til det.

Admin

[Janvl]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Kognitiv terapi kan hjelpe her.
Om du kommer i en situasjon der du blir avvist må du revurdere denne tanken. Blir du faktisk avvist eller er det noe du tror? 
 

Anonymkode: d0873...aff

Ja, mye av terapien jeg har hatt gjennom årene har vært om dette, både individuel terapi og bruk av feks ABC modellen hvor man deler og analyserer enkelt hendelser. Desverre det ikke hatt noen langtidseffekt for min del.

De tingene som trekker meg ned i mørket, er desverre en helt grunnleggende del av min personlighet, en del av min natur. Uansett hva jeg prøver våkner jeg opp og er den samme person som ikke klarer relasjoner med andre, og er engstelig og redd. Noen ganger tenker jeg at det eneste som hjelper er fjerne alle spor av mine minner og tanker ,  begynne å snakke, lære og tenke helt på nytt som har et nyfødt barn..... 

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med det samme. "Heldigvis" har behovet for nærhet og sosial kontakt forsvunnet så lider ikke så mye av at det sosiale ikke fungerer for meg. Likevel er det en meningsløs tilværelse og jeg har stagnert fullstendig. Sjeldent glad eller oppglødd. Går for det meste rundt i en grå skodde uten å føle så mye. Men har blitt vant til det etterhvert.

Psykiatrien er ubrukelig for denne typer problemer. Mine erfaringer er at man blir tatt inn, lyttet til og ganske raskt sendt videre/ut igjen uten noen som helst form for forslag eller videre anbefalinger om behandling. Man blir overlatt til seg selv.

Anonymkode: 685af...a9e

[Everybody]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Psykiatrien er ubrukelig for denne typer problemer. Mine erfaringer er at man blir tatt inn, lyttet til og ganske raskt sendt videre/ut igjen uten noen som helst form for forslag eller videre anbefalinger om behandling. Man blir overlatt til seg selv

Så hva er poenget med å bli utredet og få en diagnose på unnvikende pf hvis man ikke får noe hjelp for det?

[AnonymBruker]

Everybody skrev (30 minutter siden):

Så hva er poenget med å bli utredet og få en diagnose på unnvikende pf hvis man ikke får noe hjelp for det?

Får å få et svar/forklaring på hvorfor man er som man er.

Anonymkode: ff2e8...8aa

[psykedeliker]

Janvl skrev (12 timer siden):

Noen ganger tenker jeg at det eneste som hjelper er fjerne alle spor av mine minner og tanker ,  begynne å snakke, lære og tenke helt på nytt som har et nyfødt barn.....

Det er helt riktig tenkt i alle fall. Men hvordan har behandlerne dine planlagt at det skal gjennomføres i praksis?

[Janvl]

Everybody skrev (2 timer siden):

Så hva er poenget med å bli utredet og få en diagnose på unnvikende pf hvis man ikke får noe hjelp for det?

Ja, si det. Jeg fikk diagnosen  (hvis man kalle det det) hos DPS i 2012, men ble ikke fulgt opp med behandling rettet mot dette. Antar at de fleste som har diagnosen primært har mottatt behandling for symptomene (angst og depresjon).

[Janvl]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har slitt med det samme. "Heldigvis" har behovet for nærhet og sosial kontakt forsvunnet så lider ikke så mye av at det sosiale ikke fungerer for meg. Likevel er det en meningsløs tilværelse og jeg har stagnert fullstendig. Sjeldent glad eller oppglødd. Går for det meste rundt i en grå skodde uten å føle så mye. Men har blitt vant til det etterhvert.

Psykiatrien er ubrukelig for denne typer problemer. Mine erfaringer er at man blir tatt inn, lyttet til og ganske raskt sendt videre/ut igjen uten noen som helst form for forslag eller videre anbefalinger om behandling. Man blir overlatt til seg selv.

Anonymkode: 685af...a9e

De fleste lider i stillhet, og er helt alene med dette. Håper at det kommer mer kunnskap om dette fremover.

[psykedeliker]

Janvl skrev (5 minutter siden):

Håper at det kommer mer kunnskap om dette fremover.

Kunnskapen finnes, men av grunner som er ukjente for meg blir den ikke tatt i bruk i helsevesenet. Så er det kanskje også slik at de som besitter denne kunnskapen utenfor helsevesenet ikke finner det hensiktsmessig å dele den med hvem som helst.