liker ikke å bli kalt

[Gjest kvinne i 40-årene]

Jeg har problemer med noen av de betegnelsene som min nye kjæreste synes er naturlig å bruke på meg. Det har sikkert å gjøre med ulike steder osv vi har vokst opp på, det som er helt vanlige ord for ham er ikke vanlige for meg, ikke i min alder ihvertfall.

Han bruker mye betegnelse "jenta mi" og "go-jenta mi". Jeg skjønner at dette er bare positivt ment fra hans side. Jeg synes da også det er helt greit i en del sammenhenger (f.eks. hvis jeg er lei meg, føler meg liten, og trenger trøst). Men ikke når vi har sex! På samme måte får jeg meg ikke til å kalle ham "gutten min" (annet enn i tilsvarende situasjoner). Ikke når vi har sex.

Jeg bruker de nevnte betegnelser overfor barn, ikke voksne, og følelsesmessig assossierer jeg de ordene med det å være liten, være et barn osv. Især når vi har sex, klarer jeg derfor ikke disse betegnelsene, for da opplever jeg oss jo som to voksne. Jeg blir tent på ham som MANN, og jeg er hans KVINNE. Og dette er opphissende for meg. Men det er mange andre betegnelser jeg liker.

Jeg har forsøkt å forklare dette til ham, men han glemmer det fort når vi har sex, han er nok veldig vant til fra før å bruke slike betegnelser. jo mer opphisset han blir, jo mer go-jenta sier han. Mens jeg faktisk av-tennes temmelig raskt når jeg blir kalt det. Jeg assossierer det til western-filmer og andre macho-filmer der mennene har en slags ovenfra-ned syn på "jentene sine". Selv om jeg vet at min kjæreste sleltt ikkehar dette, får betegnelsen meg til å føle meg nesten som en slags gjenstand.

Jeg er klar over at dette sikkert er en veldig vanlig ordbruk for mange. Men jeg er ikke vant med de ordene, og klarer ikke venne meg til det.

Er jeg den eneste som har det slik, eller er det andre som kjenner seg igjen i det jeg forteller?

[jacob]

Man omtaler ikke dama si som "god-jenta mi" under den harde, brutale og hemningsløse akten. Jeg er enig med deg i det. Det blir vel "turn off" kan jeg tenke meg.

[Gjest Shallow_Hal]

Man omtaler ikke dama si som "god-jenta mi" under den harde, brutale og hemningsløse akten. Jeg er enig med deg i det. Det blir vel "turn off" kan jeg tenke meg.

Nå skal ikke jeg være kristisk og slike ting.

Men... Er ikke dette et eksempel på storm i et vannglass?

Tror kanskje at 'kvinne i 40-årene' tenker litt for mye?

Ellers så kan du jo skille deg, du vil helt sikkert få det veldig mye bedre med en mann som respekterer deg!

Slike menn, som du har fått et eksemplar av, vokser faktisk på trær.

[Gjest tuvali]

Jeg har det på samme måten, bortsett fra at det er ikke et stort problem, da. Det er ikke direkte turn-off å bli kalt "jenta mi", men jeg ville absolutt foretrukket noe annet. Jeg synes det virker så ovenfra og ned. Samboeren min sier det sjeldnere nå, så det hjalp å si i fra. Det verste er at moren hans alltid kaller meg "jenta mi". Kjæresten min forsto DET argumentet for at det ikke akkurat er en sexy betegnelse. Jeg synes det bare er mine foreldre, og til nød hans eller andre eldre slektinger som naturlig kan kalle meg for jenta si. Og det har ingenting med sex å gjøre, og hører ikke hjemme på soverommet.

Helt enig med deg at det er noe man sier til barn, og kanskje når man trøster.

Og jeg er 29 år, og ikke vokst opp noe særlig langt fra samboeren. Du får gjenta og gjenta at du ikke liker det, så glir det vel inn etterhvert, evt. at du blir vant til det og ikke reagerer på det lengere.

Med vennlig hilsen