Overrapportering

[Sokk]

Kan noen forklare meg hva overrapportering betyr? Altså overrapportering av symptomer?

eksempler?

Hvordan vet man om man eventuelt gjør dette? 

[Trinity80]

Overrapportering slik jeg forstod det handler om å overdrive. Underrapportering, å underdrive.

Jeg kan sitte å fortelle behandler om mine symptomer på panikkangst, og si at jeg føler en uro i visse situasjoner. Det vil være underrapportering. Det jeg har av symptomer er hjertebank, kortpusthet, svette, utmattelse, mangel på sanseinntrykk osv osv.

Overrapportering vil være å si at jeg holder å å dø, jeg faller sammen i grus, mister pusten helt, hjertet stopper opp.

Håper det var forståelig.

[AnonymBruker]

Det ligger jo i ordet hva det betyr. 

Oftest overrapporterer man fordi man har noe å tjene på det. 

F. Eks at man overdriver suicidalitet og sier en kommer til å ta livet sitt om en ikke blir innlagt, når man i realiteten ikke har tenkt til å ta livet sitt men bare har tanker om det. 

Man kan også overrapportere for å få sykemelding, ufør eller fordi man ønsker en viss diagnose som kanskje gir deg flere fordeler enn andre diagnoser.. 

Uansett hva som er grunnen håper jeg ingen faller ned til det nivået å lyve. 

Anonymkode: 7b4d0...51b

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Uansett hva som er grunnen håper jeg ingen faller ned til det nivået å lyve.

Men hvor skal man sette grensen for hva det er å lyve? Det er mye man kan si - eller la være å si - uten at det er direkte løgn, spesielt når enkelte behandlere stiller ledende spørsmål.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (55 minutter siden):

Men hvor skal man sette grensen for hva det er å lyve? Det er mye man kan si - eller la være å si - uten at det er direkte løgn, spesielt når enkelte behandlere stiller ledende spørsmål.

Å lyve er jo å si ting som ikke er sant. Hvis du overrapporterer lyver du. Det burde vel ikke være noe problem å for en selv vite hva som er sant og ikke? 

Anonymkode: 7b4d0...51b

[Sokk]

Så man overrapporterer alltid med vilje? Det skjer ikke ved et uhell?

F.eks ved at man forteller noe man ikke har blitt spurt om? 

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det burde vel ikke være noe problem å for en selv vite hva som er sant og ikke? 

Nei, men hva som er sant for hver enkelt er ikke nødvendigvis i samsvar med begrepsdefinisjonene som ligger til grunn for utredningsverktøyene.

[Sokk]

psykedeliker skrev (2 minutter siden):

Nei, men hva som er sant for hver enkelt er ikke nødvendigvis i samsvar med begrepsdefinisjonene som ligger til grunn for utredningsverktøyene.

Dette er interessant, kan du gi et eksempel? 

[psykedeliker]

Sokk skrev (7 minutter siden):

Dette er interessant, kan du gi et eksempel?

F.eks. fra ASDI:

"Synes du at du har svært faste rutiner eller at du er
opphengt i dine interesser? Synes andre mennesker at
du har svært faste rutiner eller at du er opphengt i dine
interesser?"

Hva er i denne sammenheng "faste rutiner"? Hvem er de andre menneskene det refereres til her, og hvilken definisjon av begrepet "oppheng" legger de til grunn?

Endret 30. april av psykedeliker

[Sokk]

psykedeliker skrev (7 minutter siden):

F.eks. fra ASDI:

"Synes du at du har svært faste rutiner eller at du er
opphengt i dine interesser? Synes andre mennesker at
du har svært faste rutiner eller at du er opphengt i dine
interesser?"

Hva er i denne sammenheng "faste rutiner"? Hvem er de andre menneskene det refereres til her, og hvilken definisjon av begrepet "oppheng" legger de til grunn?

Det er sant, hvis de ikke forklarer eller stiller oppfølgingsspørsmål, eller ikke sikrer at dere har forstått hverandre på samme måte, så kan det fort bli feil.

Nå fikk jeg et nytt utredningsverktøy jeg må Google 😅😅

[psykedeliker]

Sokk skrev (2 minutter siden):

Det er sant, hvis de ikke forklarer eller stiller oppfølgingsspørsmål, eller ikke sikrer at dere har forstått hverandre på samme måte, så kan det fort bli feil.

Det samme gjelder verktøyene som NAV bruker i sine arbeidsevnevurderinger.

[frosken]

Sokk skrev (2 timer siden):

Så man overrapporterer alltid med vilje? Det skjer ikke ved et uhell?

F.eks ved at man forteller noe man ikke har blitt spurt om? 

Jeg tenker at det primært skjer ved en form for uhell. Det kan f.eks. være litt det samme fenomenet som de fleste medisin- og psykologistudenter kjenner til; når de lærer om nye sykdommer, så er det mange som i perioder tror de har omtrent de symptomene som beskrives og som tror de muligens er syke. Dersom man er pasient innenfor et system hvor spesifikke symptomer står i fokus, så kan enkelte i for stor grad begynne å legge merke til - og til og med ubevisst produsere - symptomer som tidligere ikke var fremtredende eller plagsomme. 

[Sokk]

frosken skrev (2 minutter siden):

Jeg tenker at det primært skjer ved en form for uhell. Det kan f.eks. være litt det samme fenomenet som de fleste medisin- og psykologistudenter kjenner til; når de lærer om nye sykdommer, så er det mange som i perioder tror de har omtrent de symptomene som beskrives og som tror de muligens er syke. Dersom man er pasient innenfor et system hvor spesifikke symptomer står i fokus, så kan enkelte i for stor grad begynne å legge merke til - og til og med ubevisst produsere - symptomer som tidligere ikke var fremtredende eller plagsomme. 

Takk for et godt og hjelpsomt svar.

Det er dette jeg er redd for at jeg gjør. At jeg forsøker å bekrefte oppfatningen til den jeg til enhver tid er i kontakt med. Det er akkurat som det er ulike ting som blir viktig eller dukker opp når jeg snakker med ulike personer. Jeg tipper at jeg kunne blitt en sånn DID-pasient som man så i USA om jeg bare hadde hatt lang nok intensiv terapi med feil psykolog. Jeg har lav terskel for å overkjøre og erstatte min virkelighetsoppfatning. Derfor blir den også dessverre vekslende og står ikke helt støtt.

Kanskje blir jeg også påvirket av den enhver tid rådende idé jeg har fått for meg. Det skjer i aller høyeste grad med fysiske symptomer for meg. Jeg klarer ikke å oppfatte eller vurdere dem riktig. Så da skjer det sikkert med psykiske symptomer også? Hvis jeg forteller om ting som har skjedd i fortiden, hva om jeg tilpasser formidlingen så det skal passe med det jeg tror er den «riktige» fortellingen for den jeg snakker med? Hvis jeg vet at jeg blir observert, hvordan kan jeg la være å la meg påvirke av det, hvordan kan selve observasjonen unngå å påvirke meg og dermed gjøre observasjonen mindre gyldig?

Hvordan slutter man med dette? Hva kan jeg gjøre for å hindre overrapportering? Hvordan skiller jeg mellom det som er reelt og relevant og det som er fantasi eller tillært?

Jeg setter stor pris på svar. 

Jeg kan legge til at jeg ikke har vært i noe system lenge og det har vært ulike forståelser hos ulike personer jeg har snakket med, så jeg har ikke fått mulighet til å ta en klar «rolle» for å oppfylle alles forventninger. Men jeg hadde sikkert gjort det om jeg ble satt i en slik situasjon! 

[psykedeliker]

Sokk skrev (5 minutter siden):

Hvordan skiller jeg mellom det som er reelt og relevant og det som er fantasi eller tillært?

Det er jo det behandlerne dine skal lære deg.

[Sokk]

psykedeliker skrev (2 minutter siden):

Det er jo det behandlerne dine skal lære deg.

Touché.

[AnonymBruker]

Sokk skrev (11 minutter siden):

Takk for et godt og hjelpsomt svar.

Det er dette jeg er redd for at jeg gjør. At jeg forsøker å bekrefte oppfatningen til den jeg til enhver tid er i kontakt med. Det er akkurat som det er ulike ting som blir viktig eller dukker opp når jeg snakker med ulike personer. Jeg tipper at jeg kunne blitt en sånn DID-pasient som man så i USA om jeg bare hadde hatt lang nok intensiv terapi med feil psykolog. Jeg har lav terskel for å overkjøre og erstatte min virkelighetsoppfatning. Derfor blir den også dessverre vekslende og står ikke helt støtt.

Kanskje blir jeg også påvirket av den enhver tid rådende idé jeg har fått for meg. Det skjer i aller høyeste grad med fysiske symptomer for meg. Jeg klarer ikke å oppfatte eller vurdere dem riktig. Så da skjer det sikkert med psykiske symptomer også? Hvis jeg forteller om ting som har skjedd i fortiden, hva om jeg tilpasser formidlingen så det skal passe med det jeg tror er den «riktige» fortellingen for den jeg snakker med? Hvis jeg vet at jeg blir observert, hvordan kan jeg la være å la meg påvirke av det, hvordan kan selve observasjonen unngå å påvirke meg og dermed gjøre observasjonen mindre gyldig?

Hvordan slutter man med dette? Hva kan jeg gjøre for å hindre overrapportering? Hvordan skiller jeg mellom det som er reelt og relevant og det som er fantasi eller tillært?

Jeg setter stor pris på svar. 

Jeg kan legge til at jeg ikke har vært i noe system lenge og det har vært ulike forståelser hos ulike personer jeg har snakket med, så jeg har ikke fått mulighet til å ta en klar «rolle» for å oppfylle alles forventninger. Men jeg hadde sikkert gjort det om jeg ble satt i en slik situasjon! 

Hva er en DID-pasient?😅

Anonymkode: 26133...aba

[Sokk]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva er en DID-pasient?😅

Anonymkode: 26133...aba

https://en.m.wikipedia.org/wiki/Dissociative_identity_disorder

[frosken]

Sokk skrev (57 minutter siden):

Takk for et godt og hjelpsomt svar.

Det er dette jeg er redd for at jeg gjør. At jeg forsøker å bekrefte oppfatningen til den jeg til enhver tid er i kontakt med. Det er akkurat som det er ulike ting som blir viktig eller dukker opp når jeg snakker med ulike personer. Jeg tipper at jeg kunne blitt en sånn DID-pasient som man så i USA om jeg bare hadde hatt lang nok intensiv terapi med feil psykolog. Jeg har lav terskel for å overkjøre og erstatte min virkelighetsoppfatning. Derfor blir den også dessverre vekslende og står ikke helt støtt.

Kanskje blir jeg også påvirket av den enhver tid rådende idé jeg har fått for meg. Det skjer i aller høyeste grad med fysiske symptomer for meg. Jeg klarer ikke å oppfatte eller vurdere dem riktig. Så da skjer det sikkert med psykiske symptomer også? Hvis jeg forteller om ting som har skjedd i fortiden, hva om jeg tilpasser formidlingen så det skal passe med det jeg tror er den «riktige» fortellingen for den jeg snakker med? Hvis jeg vet at jeg blir observert, hvordan kan jeg la være å la meg påvirke av det, hvordan kan selve observasjonen unngå å påvirke meg og dermed gjøre observasjonen mindre gyldig?

Hvordan slutter man med dette? Hva kan jeg gjøre for å hindre overrapportering? Hvordan skiller jeg mellom det som er reelt og relevant og det som er fantasi eller tillært?

Jeg setter stor pris på svar. 

Jeg kan legge til at jeg ikke har vært i noe system lenge og det har vært ulike forståelser hos ulike personer jeg har snakket med, så jeg har ikke fått mulighet til å ta en klar «rolle» for å oppfylle alles forventninger. Men jeg hadde sikkert gjort det om jeg ble satt i en slik situasjon! 

Så at du skrev i en annen tråd at psykiater hadde anbefalt deg å være mer opptatt av øyeblikket enn av fortid og fremtid.  Det tror jeg kan være et godt råd.  Det er ikke så ofte jeg anbefaler mindfulness, men akkurat når det gjelder slik grubling du beskriver, så kan mindfulness være til hjelp. 

[Sokk]

frosken skrev (15 minutter siden):

Så at du skrev i en annen tråd at psykiater hadde anbefalt deg å være mer opptatt av øyeblikket enn av fortid og fremtid.  Det tror jeg kan være et godt råd.  Det er ikke så ofte jeg anbefaler mindfulness, men akkurat når det gjelder slik grubling du beskriver, så kan mindfulness være til hjelp. 

Det var i dagboken min…

Jeg kan godt jobbe med å være mer mindful, men jeg føler ikke det svarer på problemstillingen. Med mindre du mener at sannheten på et eller annet vis skal åpenbare seg for meg bare jeg er mindful nok. 

[frosken]

Sokk skrev (8 minutter siden):

Det var i dagboken min…

Jeg kan godt jobbe med å være mer mindful, men jeg føler ikke det svarer på problemstillingen. Med mindre du mener at sannheten på et eller annet vis skal åpenbare seg for meg bare jeg er mindful nok. 

Nei, det stemmer jeg ga deg ikke svar på hvordan du kan gruble deg frem til om du overrapporterer eller ikke. Jeg foreslo i stedet en vei ut av den overdrevne grublingen.