Overrapportering

[Sokk]

frosken skrev (9 timer siden):

Nei, det stemmer jeg ga deg ikke svar på hvordan du kan gruble deg frem til om du overrapporterer eller ikke. Jeg foreslo i stedet en vei ut av den overdrevne grublingen. 

Ja, og det er et godt poeng. Det er egentlig ikke så viktig å vite hva jeg har gjort. Jeg bare lurer på hvordan man er ærlig fremover. Men jeg skjønner at det kanskje ikke er mulig å gi et klart svar på. 

[Trinity80]

Sokk skrev (1 time siden):

Ja, og det er et godt poeng. Det er egentlig ikke så viktig å vite hva jeg har gjort. Jeg bare lurer på hvordan man er ærlig fremover. Men jeg skjønner at det kanskje ikke er mulig å gi et klart svar på. 

Tenker at det lureste er å ha disse samtalene med behandler. De forklarer mer enn gjerne begrepsnyanser, og får dem også til å sette en standard du forstår og som de må forholde seg til.

Det er absolutt ikke enkelt å være under utredning, man har også forskjellige utgangspunkt. Men en av behandlingen er å snakke om sine utfordringer, muligheter og kommunikasjonsferdigheter.

Endret 1. mai av Trinity80

[XbellaX]

Sokk skrev (2 timer siden):

Ja, og det er et godt poeng. Det er egentlig ikke så viktig å vite hva jeg har gjort. Jeg bare lurer på hvordan man er ærlig fremover. Men jeg skjønner at det kanskje ikke er mulig å gi et klart svar på. 

Bare en liten generell kommentar til temaet. Det er alt for mange pasienter som holder tilbake, som presenterer seg selv som langt bedre enn hva de egentlig er, som skal klare seg selv og klare alt selv, som år etter år mobiliserer krefter de egentlig ikke har og som kjører seg selv ned fordi de er redd for å ta opp plass og "plage" helsepersonell. Slik at jada, selvsagt forekommer det at man blir overfokusert på symptomer og plager, noe som er fullstendig normalt under f.eks en utredningssituasjon eller i begynnelsen av et behandlingsforløp. Men gudene skal vite at også det motsatte skjer.  Konkret tips til deg bidrar trinity med: snakk om det. Ta en metasamtale om terapien. Fortell at du er bekymret for dette.

[Eva Sofie]

Trinity80 skrev (9 minutter siden):

Det er absolutt ikke enkelt å være under utredning, man har også forskjellige utgangspunkt. Men en av behandlingen er å snakke om sine utfordringer, muligheter og kommunikasjonsferdigheter.

Det er det, og det kan være en nyttig opplysning for terapeuten å få vite om nettopp de tankene du har delt her. Det vil ikke føre til at terapeuten ser på deg som en person med stor sans for dramatikk - tvert imot. Du viser selvinnsikt og ønsker å ha en bevissthet for å unngå at det ikke skjer.

 

Jeg vil tro at det skjer ufrivillig og ubevisst mer enn vi liker å tenke på, at en del pasienter kan overrapportere symptomer og hvordan hverdagen er (både i psykiatrien og somatikken), men jeg vil ikke likestille det med løgn. Å lyve gjør en bevisst for å gjemme unna/endre på informasjon til mottaker.

 

Man vet at det skjer underrapportering i tillegg til overrapportering i møte med helsevesenet  - begge deler får like store konsekvenser for utfallet av terapien/behandlingen. Behandlere vet at det skjer og tar det med i sin totalvurdering..

 

Vi kan se det på innlegg her i blant, hvor noen har vært usikker for å ha møtt terapeuten sin utenfor terapitimen og vært glad. Spør om hvordan terapeuten oppfatter det... Redd for å virke til å ha det for bra til å kunne opprettholde et terapitilbud. Det vil jeg tenke at er et symptom på et helsevesen, ikke pasientene.

 

Noen få eksempler hvor jeg tenker at enhver kunne komme til å underdrive/overdrive uten at det var villet:

Om en blir spurt om en røyker eller drikker og deretter må angi hvor ofte og/eller mengde, vet jeg at det er en del underrapportering.  Jeg tror ingen tenker bevisst at "nå skal jeg svare usant", men jeg tror det er et instinkt i oss mennesker å ville pynte litt på sannheten. Ta av eller legge på to kilo på vekten når en skal opereres. Ikke gjengi presist hvor mye og hvor godt en egentlig har sovet i natt/den siste tiden... Finjustere bare litt med røykte sigaretter/alkohol - det kan føles flaut å si sannheten. Det kan være lett i forbifarten å gjøre kostholdet sitt litt sunnere med å utelate å si... eller svare litt upresist på et spørsmål, som f.eks. mengde av noe usunt - "jeg er ikke helt sikker, men kanskje..." og en vet med seg selv at en justerer det litt ned.

 

PS: Noe av dette vet jeg av egen erfaring, jeg har lest om det og jeg har selv observert det. Det er så vanlig med underrapportering og overrapportering at statistikerne tar det med i sine beregninger i spørreundersøkelser, særlig innen kosthold og daglige vaner.

[Sokk]

Takk for gode innspill.

Jeg vet at jeg har underrapportert tidligere fordi jeg oppfattet at jeg ble avbrutt når jeg begynte å fortelle eller at jeg fikk signaler om at «dette må du ikke snakke om». Delvis også av frykt. Etter at jeg hadde fortalt om veldig mye forskjellig (det bare rant ut av meg uten sperrer, det var nesten skremmende), så kom behandler senere til meg og sa at han ikke kom til å skrive det jeg hadde fortalt i journalen. Og det plantet en tanke i meg om at noen ting snakker man ikke om og noen temaer er «farlige» å fortelle om. Men jeg visste ikke nøyaktig hva av det jeg hadde fortalt som ikke burde stå i journalen og jeg visste ikke hvorfor. Så det ga dessverre opphav til at jeg ble veldig tilbakeholden. Jeg svarte etter dette veldig nøkternt på alle spørsmål (jeg var også redd for overrapportering eller å snakke på meg en diagnose jeg ikke hadde) og hvis jeg ikke fikk dekkende oppfølgingsspørsmål, så kom ikke informasjonen frem. Eller hvis jeg har fått ledende spørsmål, så har jeg ikke klart å si «nei, det stemmer ikke», for jeg er så usikker på ting selv. Jeg har også opplevd å få litt «rare» reaksjoner på ting jeg har tatt opp med tidligere behandler (jeg er nok veldig sensitiv for mulige signaler og reaksjoner), som har gjort meg ytterligere usikker. 

Nå har jeg begynt å fortelle mer åpent. Men så blir jeg nervøs for at jeg overdriver, at jeg går for langt i motsatt retning. Jeg har f.eks blitt bedt om å tegne et kart over stemningsskifter i løpet av livet og da lurer jeg på om jeg har vært for «flink» til å svare på oppgaven. Det er jo veldig vanskelig å huske helt nøyaktig i ettertid. Men mange ting kan jeg hekte på konkrete faktaopplysninger, som jeg er helt sikker på. Så da er det kanskje ikke så farlig at noen av nyansene blir feil eller at totalen blir noe preget av «confirmation bias». Det er vel ikke et ukjent fenomen, så jeg regner med at proffene er bevisst på dette. Jeg har også tematisert at jeg lurer på om jeg bare simulerer. Så det har blitt tatt opp som en problemstilling.

Takk igjen for gode innspill, det er veldig nyttig å få luftet det litt når jeg blir veldig stressa for noe. 

[Eva Sofie]

Sokk skrev (2 timer siden):

Jeg vet at jeg har underrapportert tidligere fordi jeg oppfattet at jeg ble avbrutt når jeg begynte å fortelle eller at jeg fikk signaler om at «dette må du ikke snakke om». Delvis også av frykt. Etter at jeg hadde fortalt om veldig mye forskjellig (det bare rant ut av meg uten sperrer, det var nesten skremmende), så kom behandler senere til meg og sa at han ikke kom til å skrive det jeg hadde fortalt i journalen. Og det plantet en tanke i meg om at noen ting snakker man ikke om og noen temaer er «farlige» å fortelle om. Men jeg visste ikke nøyaktig hva av det jeg hadde fortalt som ikke burde stå i journalen og jeg visste ikke hvorfor. Så det ga dessverre opphav til at jeg ble veldig tilbakeholden. Jeg svarte etter dette veldig nøkternt på alle spørsmål (jeg var også redd for overrapportering eller å snakke på meg en diagnose jeg ikke hadde) og hvis jeg ikke fikk dekkende oppfølgingsspørsmål, så kom ikke informasjonen frem. Eller hvis jeg har fått ledende spørsmål, så har jeg ikke klart å si «nei, det stemmer ikke», for jeg er så usikker på ting selv. Jeg har også opplevd å få litt «rare» reaksjoner på ting jeg har tatt opp med tidligere behandler (jeg er nok veldig sensitiv for mulige signaler og reaksjoner), som har gjort meg ytterligere usikker.

Det kan nok godt stemme, at du er sensitiv for signaler og det andre mennesker uttrykker. At de sier en ting, men du kan oppfatte noe annerledes. Jeg har strevd med det samme, og for min del har det vært til god hjelp å lære meg å se etter alternative forklaringer/årsaker til at folk sier eller gjør som de gjør.. Kan det f.eks. være andre årsaker som lå bak at terapeuten tenkte at det ikke var nødvendig å skrive alt i journalen? Du tolker det med briller på hvor du er den som gjør ting feil. Hva om det ikke stemmer? Det er mye jeg har snakket om som ikke er gjengitt i journaler. Jeg tror at noen ganger vurderer terapeuter det dit at det er ikke nødvendig at samtaleinnholdet ikke trenger å ligge tilgjengelig i prinsippet for hvem som helst om 2 eller 7 år senere.

Sokk skrev (2 timer siden):

lurer jeg på om jeg har vært for «flink» til å svare på oppgaven. Det er jo veldig vanskelig å huske helt nøyaktig i ettertid. Men mange ting kan jeg hekte på konkrete faktaopplysninger, som jeg er helt sikker på. Så da er det kanskje ikke så farlig at noen av nyansene blir feil eller at totalen blir noe preget av «confirmation bias». Det er vel ikke et ukjent fenomen, så jeg regner med at proffene er bevisst på dette.

Jeg håper ikke at folk rundt deg forventer at du skal huske krystallklart, som om det skjedde for en time siden, f.eks. hendelser i barndommen og tenårene. Fortidens minner preges av nåtiden, men essensen i det er de samme. Jeg liker sammenligningen med at man maler på et oljemaleri, og stryker over lag på lag med maling - det går over i hverandre, men selve bildet har det samme motivet som alltid. Her strides de lærde.

[Sokk]

Eva Sofie skrev (38 minutter siden):

Fortidens minner preges av nåtiden, men essensen i det er de samme. Jeg liker sammenligningen med at man maler på et oljemaleri, og stryker over lag på lag med maling - det går over i hverandre, men selve bildet har det samme motivet som alltid. Her strides de lærde.

Det var et utrolig fint bilde på det. Samtidig har jeg selv opplevd at fortiden min har skiftet farge, at faktaene er de samme, men de betyr noe annet, de tolkes i et annet lys, det er andre minner og hendelser som blir fremtredende og betydningsfulle, slik at historien endrer seg. Jeg hadde en veldig tøff periode i fjor vinter og da endret jeg ikke bare syn på nåtiden, men fortiden min ble også stokket om på, nesten daglig skjedde det en ny bevegelse i fortellingen, en ny forståelse, og det ble mørkere og mørkere selv om jeg fortsatt teknisk sett husket riktige fakta.

Jeg har også en tendens til å tro at sånn jeg har det nå er representativt for hvordan jeg alltid har hatt det og hvordan ting vil se ut fremover. Men så skifter det og forståelsen min endrer seg. Så skjer det på nytt. Og til slutt så sliter jeg med å vite hva jeg skal tro. Kan jeg stole på meg selv nå?

Så hjelper det ikke at det skal så lite til før jeg overtolker noe og tankene begynner å spinne og jeg blir stressa og lager fortellinger som stresser meg enda mer. Så plutselig endrer fortellingen seg igjen, jeg oppdager noe nytt, så blir det en ny runde med tankespinn. Jeg vet at fornuften må få større plass, men det er krevende, den er kald og nøktern og tilbakeholden og holder seg for mye i bakgrunnen.

Jeg tror det var omsorg som lå bak å ikke gjengi alt i journalen, fordi det var mye utleverende info av ulik karakter, som jeg ikke frivillig hadde delt på den måten om jeg hadde vært helt stabil. Det var vel meningen å beskytte meg litt og la meg få mer kontroll over fortellingen. Å slippe at ting begynte å leve sitt eget liv og at snøballen begynte å rulle uten at jeg hang med på lasset. Men jeg overtolket utsagnet likevel og lukket meg som et kamskjell.

Jeg tipper at jeg ikke bare overtolker signaler fra andre, men signaler fra meg selv også. Og at jeg derfor risikerer å drive med overrapportering. Det er derfor det er så gode råd å ta diskusjonen om dette helt åpent, så det ikke blir mitt ansvar alene å finne ut hva som er sannheten.