Tusen tårer til jorden

[Gjest (ikke undertegnet)]

Så sitter jeg her, da. Med en mann som har vært utro, og som synes det hele er en bagatell. Ihvertfall i forhold til mange andre ting. Det er mulig det, men når man gifter seg, gir man seg selv på en måte til den andre. Nå når jeg har tilgitt og skal glemme, kommer tvilen krypende. Vil det skje igjen ? Har det skjedd før ? Hvor står jeg stilt i forhold til vårt liv før han var utro ? Føler meg tom, kvalm og passelig utafor. Da han dro i dag var han sint på meg. Men hva med meg ? Har ikke jeg grunn til å være sint ? Jeg var den som kom og sa at jeg ikke ønsket å skille meg. For han var det mer eller mindre ett fett, han sa bare at det var opp til meg om vi fortsatt skulle være gift, eller om vi skulle skille oss. Men det er ikke så lett å skille seg når man har barn som blir skadelidende. For meg kommer de på førsteplassen. Så nå føler jeg meg som taperen i det hele, den som ble brukt, kastet og plukket opp igjen til gjenvinning. Tror ikke jeg har flere tårer å gråte mer, men det rare er at de fremdeles flommer fritt, slik de har gjort den siste uken. Jeg blir i mitt ekteskap, men tror ikke jeg vil godta noe slikt som dette en gang til. Det ble litt tøffere enn jeg trodde. Men......alle fortjener én sjanse til, også min mann. Som jeg forresten elsker !!!!!!

[Gjest martin]

Forstår du har det vondt ...*trøste*

Men du? Min umiddelbare tanke var: Har du en mann som elsker deg like høyt som du elsker ham?

Og hvis ikke; er du ikke verdt å bli like høyt elsket?

På meg virker det som han er noe likegyldig. Beklager at dette svir, men utifra det lille du skriver kan det tyde på det.-

Jeg håper du vet hva du er verdt og hva du fortjener.

Hva med å flytte fra ham for en periode?

Ønsker deg alt godt.

[afytos]

Kjære deg...... Har vært i samme situasjon som deg. Det er en fryktelig vond situasjon, og eneste måten å komme igjennom den på er at begge vil det. Du på din side må få tiltro til ham igjen, stole fullt og helt på ham... Han på sin side må jobbe hardt for å "vinne" din tiltro. Slik jeg så det, så følte jeg meg "tryggest" når gemalen hele tiden "oppdaterte" meg, slik at jeg ikke følte at han holdt noe unna meg. Og etter en stund med tett samarbeid, så forsvinner mistroen og sjalusien. Og det blir rolig. Tårene trenger å få fritt utløp, og han burde være der med deg mens de renner. Han har forårsaket det og du skal ikke føle noe skam over de. Problemet ligger i om han forblir trofast eller ikke. Det er ikke noe du kan styre. Første gang gemalen gjorde dette mot meg, så kjempet vi igjennom det. Jeg vet hvor høyt jeg elsket ham og hørte ham si det samme. Man tar et valg. Jeg ville stole på ham. Mennesker kan ta feil og jeg ville gi ham en sjanse til. Faren er når de gjør det igjen, det gjorde min. Og jeg var faktisk enda en gang innstilt på å gi ham en sjanse til.... Du kjenner deg selv, og innerst inne i deg - så kjenner du mannen din. Du må enten satse eller sette sluttstrek. Og det kan hende at situasjonen dukker opp igjen og da må du håndtere det når det skjer, hvis det er det du ønsker. Jeg på min side ønsker vel at jeg kanskje skulle ha sagt "ha deg ut..." den første gangen, da hadde jeg vel ikke hatt det så vondt i dag..... Men alle beslutninger vi tar må vi bare stå for.... Jeg ønsker deg lykke til med valget ditt. Fordi det er det det er.....bare ditt....

Mange klemmer fra

[Gjest bøllefrø]

Jeg skjønner at dette ikke er lett for deg, din mann har oppvist en utrolig arroganse i forhold til deg ved å si at det er opp til deg om dere skal skilles eller ikke, underforstått, for han er det likegyldig.

Han vet at du elsker han, og han vet at du er villig til å satse på han på nytt og tilgi, men er du så sikker på at forholdet deres vil bli bedre med det? Maktbalansen er forskjøvet, han *vet* at han kan gjøre hva som helst, du tilgir. Det vil si, han har null respekt for deg.

Jeg har selv vært i en lignende situasjon. Jeg tigget og ba om at forholdet skulle fortsette, jo mer ynkelig og tiggende jeg gjorde meg, desto sterkere og mer arrogant ble han.

Nå er ikke jeg den som ligger nede og tigger atlfor lenge, til det har jeg for mye stolthet. Så etter å ha blitt nedverdiget nok ble jeg forbannet og sa klart ifra at jeg ikke ville mer, det ble et brudd og jeg begynte å leve mitt eget liv. Inni meg var smerten der, men ovenfor han gjorde jeg meg sterk og sta.

Det rare er at etter noen uker kom han krypende og ville ha meg tilbake, først da kunne vi ha en konstruktiv dialog hvor også mine behov ble ivaretatt.

Jeg tror ikke menn takler kvinner som tigger og ber og gråter og ofrer så mye på kjærlighetens alter, de må få bruke jaktinstinktet sitt av og til.

Jeg vet ikke om det er riktig av meg å foreslå for deg at du skal gjøre deg hard, du skal vise han at det finnes en verden for deg også, og at du ikke finner deg i en sånn behandling. Du risikerer selvsagt at han mener det han sier om at det er opp til deg om du vil skilles, men jeg tror at i mange tilfeller får slikt menn til å tenke seg om en gang til. Og hvis han mener det er nå min mening at du ikke kan tape noe som ikke allerede er tapt.

På den annen side, hvis du skal bli i forholdet på hans premisser tror jeg du vil oppleve at grensen for hva du kan tåle av svik fra hans side stadig flytter seg.

Du fortjener i alle fall noe helt annet enn det han tilbyr deg i dag, vis han at hvis ikke han vil elske deg slik som du er så finnes det et hav av kjekke menn der ute....

[Gjest (ikke undertegnet)]

Takk for at dere tok dere tid til å lese dette, det setter jeg veldig pris på. Det er ikke lett å være der jeg er nå, men det er godt å se at jeg ikke er alene om å ha det sånn. Og det er veldig godt å se andre som har kjempet seg gjennom det. Innleggene deres har varmet. Takk !!!!

[Gjest (undertegnet)]

Jeg skjønner at dette ikke er lett for deg, din mann har oppvist en utrolig arroganse i forhold til deg ved å si at det er opp til deg om dere skal skilles eller ikke, underforstått, for han er det likegyldig.

Han vet at du elsker han, og han vet at du er villig til å satse på han på nytt og tilgi, men er du så sikker på at forholdet deres vil bli bedre med det? Maktbalansen er forskjøvet, han *vet* at han kan gjøre hva som helst, du tilgir. Det vil si, han har null respekt for deg.

Jeg har selv vært i en lignende situasjon. Jeg tigget og ba om at forholdet skulle fortsette, jo mer ynkelig og tiggende jeg gjorde meg, desto sterkere og mer arrogant ble han.

Nå er ikke jeg den som ligger nede og tigger atlfor lenge, til det har jeg for mye stolthet. Så etter å ha blitt nedverdiget nok ble jeg forbannet og sa klart ifra at jeg ikke ville mer, det ble et brudd og jeg begynte å leve mitt eget liv. Inni meg var smerten der, men ovenfor han gjorde jeg meg sterk og sta.

Det rare er at etter noen uker kom han krypende og ville ha meg tilbake, først da kunne vi ha en konstruktiv dialog hvor også mine behov ble ivaretatt.

Jeg tror ikke menn takler kvinner som tigger og ber og gråter og ofrer så mye på kjærlighetens alter, de må få bruke jaktinstinktet sitt av og til.

Jeg vet ikke om det er riktig av meg å foreslå for deg at du skal gjøre deg hard, du skal vise han at det finnes en verden for deg også, og at du ikke finner deg i en sånn behandling. Du risikerer selvsagt at han mener det han sier om at det er opp til deg om du vil skilles, men jeg tror at i mange tilfeller får slikt menn til å tenke seg om en gang til. Og hvis han mener det er nå min mening at du ikke kan tape noe som ikke allerede er tapt.

På den annen side, hvis du skal bli i forholdet på hans premisser tror jeg du vil oppleve at grensen for hva du kan tåle av svik fra hans side stadig flytter seg.

Du fortjener i alle fall noe helt annet enn det han tilbyr deg i dag, vis han at hvis ikke han vil elske deg slik som du er så finnes det et hav av kjekke menn der ute....

Du har så utrolig rett i det du sier. Vedder på at det blir forandring tvert mannen merker at dama ikke er et "sikkerstikk" lenger. Og av egen erfaring vet jeg at tvert jeg har greid å reise meg, er han ikke av interesse lenger når han kommer krypende...

[Gjest (undertegnet)]

Jeg skjønner at dette ikke er lett for deg, din mann har oppvist en utrolig arroganse i forhold til deg ved å si at det er opp til deg om dere skal skilles eller ikke, underforstått, for han er det likegyldig.

Han vet at du elsker han, og han vet at du er villig til å satse på han på nytt og tilgi, men er du så sikker på at forholdet deres vil bli bedre med det? Maktbalansen er forskjøvet, han *vet* at han kan gjøre hva som helst, du tilgir. Det vil si, han har null respekt for deg.

Jeg har selv vært i en lignende situasjon. Jeg tigget og ba om at forholdet skulle fortsette, jo mer ynkelig og tiggende jeg gjorde meg, desto sterkere og mer arrogant ble han.

Nå er ikke jeg den som ligger nede og tigger atlfor lenge, til det har jeg for mye stolthet. Så etter å ha blitt nedverdiget nok ble jeg forbannet og sa klart ifra at jeg ikke ville mer, det ble et brudd og jeg begynte å leve mitt eget liv. Inni meg var smerten der, men ovenfor han gjorde jeg meg sterk og sta.

Det rare er at etter noen uker kom han krypende og ville ha meg tilbake, først da kunne vi ha en konstruktiv dialog hvor også mine behov ble ivaretatt.

Jeg tror ikke menn takler kvinner som tigger og ber og gråter og ofrer så mye på kjærlighetens alter, de må få bruke jaktinstinktet sitt av og til.

Jeg vet ikke om det er riktig av meg å foreslå for deg at du skal gjøre deg hard, du skal vise han at det finnes en verden for deg også, og at du ikke finner deg i en sånn behandling. Du risikerer selvsagt at han mener det han sier om at det er opp til deg om du vil skilles, men jeg tror at i mange tilfeller får slikt menn til å tenke seg om en gang til. Og hvis han mener det er nå min mening at du ikke kan tape noe som ikke allerede er tapt.

På den annen side, hvis du skal bli i forholdet på hans premisser tror jeg du vil oppleve at grensen for hva du kan tåle av svik fra hans side stadig flytter seg.

Du fortjener i alle fall noe helt annet enn det han tilbyr deg i dag, vis han at hvis ikke han vil elske deg slik som du er så finnes det et hav av kjekke menn der ute....

Du har så utrolig rett i det du sier. Vedder på at det blir forandring tvert mannen merker at dama ikke er et "sikkerstikk" lenger. Og av egen erfaring vet jeg at tvert jeg har greid å reise meg, er han ikke av interesse lenger når han kommer krypende...