Hvor tabu er egentlig psykisk helse?

[Sokk]

I dag var selvsagt dagen for selskapeligheter og for meg innebar det et familiebesøk.

Jeg opplever når jeg snakker med familien at psykisk helse blir behandlet som veldig tabu. Hvis jeg for eksempel nevner at jeg er kjent i et område fordi jeg har vært innlagt og går i poliklinisk behandling på DPS-en som ligger der, så merker jeg at folk bare ser vekk. De blir ukomfortable. Min mor hysjer også på meg hvis jeg snakker om noe relatert til psykisk helse. Samtidig er det jo en ganske stor del av situasjonen min for tiden, fordi jeg har stått utenfor jobb i nesten 1 år pga gjentatte depressive episoder. Det føles så rart å måtte gå rundt grøten/late som ingenting. 

Så spørsmålet mitt er egentlig: hvor mye er det «sosialt akseptabelt» å si om psykisk helse?

Jeg sier ikke noe om diagnose (unntatt til min mor) eller symptomer, men jeg opplever likevel at kun det faktum at jeg går i behandling/har/har hatt kontakt med psykisk helsevern blir oppfattet som tabu. Jeg vet jo ikke, men jeg ser for meg at dersom man f.eks er i kreftbehandling, så er det helt stuerent å f.eks si hvor mange runder med cellegift man har igjen og hva man føler rundt det? Kanskje jeg tar feil.

Hvordan er dette for dere? Hva er «lov» å si?

[Glitter]

Hos meg er det anstrengt i min fars familie. Mindre anstrengt hos min mor. Hos min far føler jeg det stadig vekk er en stor elefant i rommet. Det er ikke noe jeg åpner særlig opp om rett og slett. 

[AnonymBruker]

Psykisk helse er ikke tabu lenger. Det var før 2010 det var tabu. Nå er det mer status, tydelgivsi. Spesielt blant unge. Alle vil ha en diagnose. Alle har spiseforstyrrelse, alle har me, alle har adhd

Anonymkode: 42443...a0e

[AnonymBruker]

Så utrolig leit at du ikke opplever å møte forståelse når du snakker om psykisk helse, men heller opplever at folk behandler det som tabu og at du til og med blir hysjet på. Det er ikke greit spør du meg.

Jeg har veldig lite erfaring med å være ærlig om det jeg sliter med psykisk da jeg selv ikke har så stort ønske om å være åpen om det. Og jeg har da bare åpnet opp til mine foreldre og bror og så vidt litt til noen få nære tanter og onkler. Så jeg har vel stort sett bare svar på spørsmål jeg har fått og ikke åpnet meg så mye på eget initiativ. Når jeg har svart på spørsmål har de bare svart stort sett helt vanlig eller undrende tilbake på mitt svar. Så jeg føler jo at jeg møter aksept og forståelse da.

Men eksempler på ting jeg har vært åpen om det har vel vært mest om de spør hvordan det går på jobb f.eks og jeg da har måttet svare at jeg ikke jobber for tiden fordi jeg er innlagt og sånne småting. En gang fikk jeg faktisk ett helt konkret spørsmål fra min ene tante om hvordan det var å gå på medisiner (antipsykotika) og da svarte jeg på det. Ellers så har mine foreldre vært på flere samtaler med mine tidligere behandlere og også vært på pårørende delen av Bipolar kurs i regi av DPS. Så jeg opplever jo egentlig at de har en genuin interesse for å lære mer om psykiatri og forstå meg (og mine psykiske problemer) bedre og at de generelt sett er aksepterende og forståelsesfulle når det kommer til psykisk helse. Så jeg kunne nok vært mye mer ærlig og åpen med dem enn det jeg er nå da sånn egentlig. Jeg er bare ikke så glad i å snakke om slike ting selv så det har gjort at jeg har gjort ett aktivt valg om å holde ting for meg selv da.

Anonymkode: f733d...b91

[frosken]

Sokk skrev (19 minutter siden):

I dag var selvsagt dagen for selskapeligheter og for meg innebar det et familiebesøk.

Jeg opplever når jeg snakker med familien at psykisk helse blir behandlet som veldig tabu. Hvis jeg for eksempel nevner at jeg er kjent i et område fordi jeg har vært innlagt og går i poliklinisk behandling på DPS-en som ligger der, så merker jeg at folk bare ser vekk. De blir ukomfortable. Min mor hysjer også på meg hvis jeg snakker om noe relatert til psykisk helse. Samtidig er det jo en ganske stor del av situasjonen min for tiden, fordi jeg har stått utenfor jobb i nesten 1 år pga gjentatte depressive episoder. Det føles så rart å måtte gå rundt grøten/late som ingenting. 

Så spørsmålet mitt er egentlig: hvor mye er det «sosialt akseptabelt» å si om psykisk helse?

Jeg sier ikke noe om diagnose (unntatt til min mor) eller symptomer, men jeg opplever likevel at kun det faktum at jeg går i behandling/har/har hatt kontakt med psykisk helsevern blir oppfattet som tabu. Jeg vet jo ikke, men jeg ser for meg at dersom man f.eks er i kreftbehandling, så er det helt stuerent å f.eks si hvor mange runder med cellegift man har igjen og hva man føler rundt det? Kanskje jeg tar feil.

Hvordan er dette for dere? Hva er «lov» å si?

Mange synes at prat om sykdom ikke hører hjemme i en sosial sammenkomst hvor hensikten er å ha det hyggelig sammen. 

[Sokk]

frosken skrev (1 minutt siden):

Mange synes at prat om sykdom ikke hører hjemme i en sosial sammenkomst hvor hensikten er å ha det hyggelig sammen. 

Ja, det er tydelig. Det er likevel vanskelig kun å finne «lykkelige» ting å si, når realiteten er at det er mange ting som har gått skikkelig dårlig. Men bare det faktum at man kjenner et område burde være lov å nevne mener jeg. Hvis ikke må man jo nesten konstruere en slags alternativ virkelighet som er sosialt akseptabel. 

[Everybody]

Hvorfor er det tabu og hvorfor var det spesielt tabu i gamledager? På et dypere nivå, hvorfor er psykisk helse tabu å snakke om?

Fordi det ikke har eksistert i århundrer?

Fordi det er vanskelig for utenforstående å forstå psykisk sykdom? Lettere å forstå fysisk sykdom?

[Sokk]

Everybody skrev (53 minutter siden):

Hvorfor er det tabu og hvorfor var det spesielt tabu i gamledager? På et dypere nivå, hvorfor er psykisk helse tabu å snakke om?

Fordi det ikke har eksistert i århundrer?

Fordi det er vanskelig for utenforstående å forstå psykisk sykdom? Lettere å forstå fysisk sykdom?

Jeg tror det er fordi vi som samfunn har behov for å finne grupper vi kan undertrykke, som vi kan hate, som vi kan heve oss over.

De «gale» og de «svake» passer godt som slike grupper man kan trykke ned, i godt selskap med en rekke andre minoriteter. Å gjøre hele deres liv og person tabu er et av verktøyene for undertrykking. Det får andre til å føle seg bedre at de kan ta avstand fra og heve seg over de gale og de svake.

Det som er så utrolig trist med å gjøre folk og deres liv tabu, er at det fremmer utenforskap, det fremmer en følelse av mislykkethet sosialt og i samfunnet, det fremmer sosial isolasjon. Jeg mener at holdningene til psykiske lidelser og hvordan vi møter dem som samfunn kan være med på å forsterke og forverre lidelsene.

Jeg har det slett ikke ille og jeg blir ikke utsatt for fæle ting, men jeg skulle likevel ønske at det var enklere for meg å snakke med folk, at det var tillatt å svare sant på spørsmål og at ikke deler av meg og livet mitt må være hemmelig. Det er ekstra sårt at det ikke engang er rom for hele meg i nærmeste familie. 

[Fionys]

Hver ting til sin tid.

[Trinity80]

Jeg aner ikke hvordan ting er blant dine nærmeste @Sokk  men jeg mener at psykisk helse ikke er tabu i vårt samfunn like mye som før. At man ikke snakker så mye om noe, så betyr ikke det automatisk at det er tabu. Men her er noe verdt å ta med seg videre:

Som flere nevner her, så er det tid og sted for alt. Ved hyggelige sammenkomster hvor man kanskje ikke har sett alle på en stund, så er uhelse en nedtur å ta opp. Ikke tabu - men nedtur. Om noen spør, så kan man kort fortelle om hvordan man har det og la det være opp til motparten å vise interesse for videre diskusjon.

Noen mennesker er ikke de beste til slike samtaler. De kan synes det er ubehagelig - men ikke tabu. Read the room.

Og så er det totalt uinteresserte mennesker når det gjelder emnet, da trenger man heller ikke ta opp slike ting i deres nærvær. Alle er ikke like, og det er en fin ting å ha i bakhodet.

Til sist så er det for egen del veldig kurrant å kunne være i sosiale settinger og får litt ‘fri’ fra sin egen boble. Relatere til andre ting, og fokusere på annet enn egen tilstand. Bare det kan være helende i seg selv. Bruke de rundt deg på å dra på smilebådet, vise nysgjerrighet, føler tilknytning til andre gjennom felles interesser osv. igjen, rette fokus utad. 

Så det kan være mange grunner til at man ikke nødvendigvis ikke ønsker disse tunge samtalene og å måtte bli tatt hensyn til i alle sosiale settinger. Å navigere dette landskapet er heller en mulighet for å få ‘fri’ fra egen greie, enn å konstant føle at ting er tabu. Prøv deg frem, og kjenn ditt publikum☺️

Ps. Man har alltid gjengen her som kan diskutere alt nord og ned og opp i mente😎 Du er alltid velkommen😉

[Sokk]

Jeg skjønner på svarene her at folk tror jeg har drevet og utlevert hele historien min og laget skikkelig dårlig stemning 😅

Jeg er helt enig i at det er en tid og sted for alt. Jeg var i strålende humør i går, så alt hadde en positiv undertone. Likevel opplever jeg at temaer som indirekte gir assosiasjoner til f.eks at jeg har hatt kontakt med psykiatrien eller må bytte jobb etc. skaper ubehag hos folk. (Og siden jeg merker at det skaper ubehag så bytter jeg tema raskt altså). Det er bare så ubehagelig å føle seg uglesett. 

Men jeg forstår 1) at det er egentlig ganske smalt hva man kan snakke om (når jeg har hatt suksess må jo det dempes også, for ikke å virke skrytete), og 2) at det er store forskjeller i ulike miljøer hva som er innafor og ikke 😊

Det er godt å høre at i hvert fall noen har inntrykk av at situasjonen bedrer seg og at ting er/blir mindre tabu, sånn generelt sett. 

[erik123]

Det er nok tabu, jeg kan ikke snakke med familie om det, de bare blåser av det. Det er en nedlatende holdning, som gjør meg verre. Mange forstår ikke hvor jævlig det er å slite psykisk. Og når jeg har slitt i mange år, burde folk greie å forstå. 

[psykedeliker]

Hva som er tabu i hver enkelt familie er opp til hver enkelt familie, og må håndteres internt med de virkemidler man har.

Det betyr ikke at enkeltindividers holdninger til et tema kan overføres til samfunnet som helhet.

[erik123]

psykedeliker skrev (47 minutter siden):

Hva som er tabu i hver enkelt familie er opp til hver enkelt familie, og må håndteres internt med de virkemidler man har.

Det betyr ikke at enkeltindividers holdninger til et tema kan overføres til samfunnet som helhet.

Det er ingen tvil om at mange er skeptisk til at familiemedlemmer sliter psykisk, det er en brønn med fordommer ute og går. Folk tror at det  er bare "å ta seg sammen" Så enkelt er det ikke. Psykiske problemer går ikke over av seg selv. 

[psykedeliker]

erik123 skrev (2 minutter siden):

Det er ingen tvil om at mange er skeptisk til at familiemedlemmer sliter psykisk, det er en brønn med fordommer ute og går.

Og i noen familier har det vært tatt et oppgjør om dette. Hvorfor er det så vanskelig å lære av dem? Det har ingenting med å "ta seg sammen" å gjøre, men å bruke de mulighetene man faktisk har.

[erik123]

psykedeliker skrev (5 minutter siden):

Og i noen familier har det vært tatt et oppgjør om dette. Hvorfor er det så vanskelig å lære av dem? Det har ingenting med å "ta seg sammen" å gjøre, men å bruke de mulighetene man faktisk har.

Og det gjør de fleste. Man leker ikke at man er syk, det er alvorlig nok. Mange fungerer ikke i det daglige. Masse fordommer. 

[psykedeliker]

erik123 skrev (1 minutt siden):

Og det gjør de fleste.

La oss håpe det, og at det vi leser om i denne tråden er unntakene.

[Trinity80]

For å ta ett eksempel @erik123: For 30 år siden fikk min tante schizofreni, hun ble stuet bort og ingen har siden snakket om henne før de siste årene  

I dag snakker hele slekta åpent om de feilene man gjorde den gangen, samt at man snakker åpent når man sliter selv og blir ivaretatt av andre. Det kan være alt av dagligvare handel, husvask eller kun selskap.

Det å påstå at ens sannhet er konstant over tid og rom er å være bastant.

[erik123]

psykedeliker skrev (15 minutter siden):

La oss håpe det, og at det vi leser om i denne tråden er unntakene.

Det får vi håpe. Alle kan bli psykisk syk.

[erik123]

Trinity80 skrev (5 minutter siden):

For å ta ett eksempel @erik123: For 30 år siden fikk min tante schizofreni, hun ble stuet bort og ingen har siden snakket om henne før de siste årene  

I dag snakker hele slekta åpent om de feilene man gjorde den gangen, samt at man snakker åpent når man sliter selv og blir ivaretatt av andre. Det kan være alt av dagligvare handel, husvask eller kun selskap.

Det å påstå at ens sannhet er konstant over tid og rom er å være bastant.

Det er ikke bra.