Hvor vanlig er det at noen adopterer andes symptomer her?

[Kashmir-]

Hvis man fks misliker eller ikke forstår egen diagnose. Så leser man noe her og tenker at mye stemmer bra med en selv, og dermed tar til seg det som ikke stemmer også?   Så tror man at symptomene vil hjelpe for å få en diagnose en kan leve med, og formidler dette til behandlere i virkeligheten? 

[frosken]

Kashmir- skrev (4 minutter siden):

Hvis man fks misliker eller ikke forstår egen diagnose. Så leser man noe her og tenker at mye stemmer bra med en selv, og dermed tar til seg det som ikke stemmer også?   Så tror man at symptomene vil hjelpe for å få en diagnose en kan leve med, og formidler dette til behandlere i virkeligheten? 

Jeg har ikke tenkt at det spesifikt skjer her inne. Derimot tenker jeg at dette er et fenomen som gjelder litt mer generelt; vi lever i en tid hvor alle har tilgang til alt de måtte ønske å vite om ulike diagnoser, diagnostiske verktøy osv. For meg er det åpenbart at den kunnskapen også kan påvirke hvordan folk rapporterer sine symptomer. Ikke fordi folk lyver, men fordi oppmerksomheten mot symptomer fort kan være med å "produsere" symptomer på en måte som gjør at de ulike diagnostiske verktøyene ikke nødvendigvis er helt valide lenger. 

[Sokk]

Jeg tror ikke det er vanlig. Det vil jo innebære at folk forteller om symptomer de faktisk ikke har fordi de ønsker å «oppnå» en eller annen diagnose. Det er lite å oppnå ved de fleste psykiatriske diagnoser, bortsett fra riktig behandling. Og da må man jo få riktig diagnose. 

[Kashmir-]

frosken skrev (11 minutter siden):

Jeg har ikke tenkt at det spesifikt skjer her inne. Derimot tenker jeg at dette er et fenomen som gjelder litt mer generelt; vi lever i en tid hvor alle har tilgang til alt de måtte ønske å vite om ulike diagnoser, diagnostiske verktøy osv. For meg er det åpenbart at den kunnskapen også kan påvirke hvordan folk rapporterer sine symptomer. Ikke fordi folk lyver, men fordi oppmerksomheten mot symptomer fort kan være med å "produsere" symptomer på en måte som gjør at de ulike diagnostiske verktøyene ikke nødvendigvis er helt valide lenger. 

Nei, jeg syns bare jeg ser en tendens her, og jeg tror heller ikke de vil lyve, men at det ligger frustrasjon i bunn som utvikler seg til en overbevisning om at de faktisk har de symptomene. Jeg ser forøvrig at du nok har rett i det du skriver. 

[Kashmir-]

Sokk skrev (13 minutter siden):

Jeg tror ikke det er vanlig. Det vil jo innebære at folk forteller om symptomer de faktisk ikke har fordi de ønsker å «oppnå» en eller annen diagnose. Det er lite å oppnå ved de fleste psykiatriske diagnoser, bortsett fra riktig behandling. Og da må man jo få riktig diagnose. 

Noen diagnoser er jo lettere å leve med, om det er pga fordommer eller for å føle de får mer hjelp? 

[Sokk]

Kashmir- skrev (2 minutter siden):

Noen diagnoser er jo lettere å leve med, om det er pga fordommer eller for å føle de får mer hjelp? 

Hvilke da? Vil man ikke da heller ha interesse av å tone ned symptomer?

Ellers er det jo forskjeller i hvordan man oppfatter og beskriver subjektiv lidelse. To forskjellige personer med ca like alvorlig depresjon kan kanskje score ganske forskjellig på f.eks MADRS, men da ikke fordi noen har en klar agenda om å påvirke resultatet, eller har blitt «smittet» av symptomer fra andre, men pga personlighet og hvordan man uttrykker seg.

Jeg bare merker jeg blir litt trigget av denne tråden fordi jeg har en sånn tilbakevendende angst for at jeg har faket masse og lurt alle sammen (og meg selv, i flere år) og kommer til å bli avslørt. Når sannheten kanskje snarere er at jeg har vært litt for nøktern i å svare på spørsmål uten å utdype der jeg skjønner at jeg sitter på relevant info. 

Jeg tror i hvert fall ikke det er noe større problem at folk rapporterer symptomer de ikke har, enn at folk lar være å rapportere symptomer de har (f.eks pga skam eller at man er redd for en diagnose). Jeg tipper det er mye stemmehøring og vrangforestillinger (vet jo ikke at det er vrangforestillinger, det kan jo bare være «grunnen» til at man har angst eller depressive symptomer f.eks), og kanskje også noen former for tvangstanker og -symptomer, eller rusmisbruk, som blir holdt tilbake pga skam/frykt. Sikkert mange andre ting også.

Men du har sikkert et poeng i det at man kan «lære seg» symptomer. Skal ikke avfeie ideen helt. Bipolar 2 f.eks, det kan være «enkelt» å svare bekreftende på korte screening-spørsmål om tidligere hypomani for eksempel, særlig hvis man er godt kjent med diagnosekriteriene enten herfra, fra internett for øvrig eller tidligere utredninger. Kanskje er det noen som heller ønsker seg en BP2-diagnose enn eupf pga stigma. Som egentlig er «dumt» om man vil ha masse psykologtimer, for eupf gir (burde gi) tilgang til intensiv psykoterapi i lang tid. 

Man kan kanskje også ha et incentiv til å «smøre tjukt på» med å overdrive enkelte symptomer for å få tilgang til (mer) behandling, mer omsorg. Men da snakker vi ikke om å oppnå diagnoser lenger.

Jeg tenker uansett det er behandlers ansvar å gå dypere inn i problemstillingen, for det er lett å gi vage svar, men det er vanskelig å beskrive veldig konkret hva man opplever om man faktisk ikke opplever det selv, men har plukket det opp fra et annet sted. Derfor er jeg ikke så bekymret for det frosken nevner om at folk «produserer» symptomer. Kanskje gir det noen falske positive ved bruk av standardiserte screening-verktøy, men jeg tror det skal være mulig å sortere ut disse om behandler nøster ordentlig i symptomene og ikke lar folk «diagnostisere seg selv.»

Kanskje utviklingen bare tilsier at behandlere i psykiatrien ikke må bli «late» og la avkrysningslister stille diagnosen, men faktisk ta seg tid, gjøre et grundig arbeid med å forstå pasienten og problematikken og å bruke klinisk skjønn… Så får politikerne også skjønne at man ikke kan plassere alle pasienter inni avkrysningsbokser og «pakker», men at forløpet må tilpasses den enkelte. 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (42 minutter siden):

Jeg tror ikke det er vanlig. Det vil jo innebære at folk forteller om symptomer de faktisk ikke har fordi de ønsker å «oppnå» en eller annen diagnose. Det er lite å oppnå ved de fleste psykiatriske diagnoser, bortsett fra riktig behandling. Og da må man jo få riktig diagnose. 

Tja, mer sympati jo alvorligere diagnose?

Anonymkode: cbd64...75e

[frosken]

Kashmir- skrev (38 minutter siden):

Nei, jeg syns bare jeg ser en tendens her, og jeg tror heller ikke de vil lyve, men at det ligger frustrasjon i bunn som utvikler seg til en overbevisning om at de faktisk har de symptomene. Jeg ser forøvrig at du nok har rett i det du skriver. 

Jeg skjønner hva du mener, - men foretrekker å ikke konkludere alt for bastant når det gjelder folk her inne 🙂

[frosken]

Sokk skrev (53 minutter siden):

Jeg tror ikke det er vanlig. Det vil jo innebære at folk forteller om symptomer de faktisk ikke har fordi de ønsker å «oppnå» en eller annen diagnose. Det er lite å oppnå ved de fleste psykiatriske diagnoser, bortsett fra riktig behandling. Og da må man jo få riktig diagnose. 

Tendensen til å se best det man ser etter, gjelder ikke bare for pasienter, det gjelder også for behandlere.  I Oslo-psykiatrien har det f.eks. vært ganske kjent at enkelte avdelinger har større tilbøyelighet til å gi bestemte diagnoser enn hva andre avdelinger gjør - for samme pasient. Det kan virke som man noen steder har en lavere "terskelverdi" før man anser diagnosekriteriene for oppfylt. 

Det viktigste er uansett at folk får behandling egnet til å være til hjelp for de vanskene de strever med. 

[Sokk]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tja, mer sympati jo alvorligere diagnose?

Anonymkode: cbd64...75e

Ja, jeg kan se for meg at noen kan overdrive for å bli betegnet som alvorlig deprimert, f.eks enkelte med pf i bunn. Fordi «alvorlig» deprimert bedre reflekterer den subjektive lidelsen.

Jeg kan også se for meg at det er om å gjøre å unngå de mest stigmatiserte diagnosene - men her mener jeg det er ganske mye overlapp med alvorlighetsgraden av diagnosen. Og alvorlige diagnoser vekker ikke nødvendigvis mest sympati.

Eupf har mye stigma, og kan også være svært alvorlig. Den kan innebære svært stor subjektiv lidelse og den kan være livsfarlig pga suicidal adferd for de som sliter med det. Jeg tipper den vekker mye sympati hos enkelte, men andre følelser hos andre. Jeg tipper den vekker mye følelser generelt.

Antisosial pf er vel heller ikke en veldig koselig diagnose å få og den genererer nok snarere antipati enn sympati hos de fleste.

Schizofreni er kanskje den mest alvorlige diagnosen (?) uten at det kanskje finnes en offisiell rangering. Men det er mye stigma også. Man risikerer å bli satt «i samme bås» som folk som har begått alvorlig kriminalitet (fordi mange har fordommer og ikke vet hva schizofreni er). Jeg mistenker at den kan skape mye avstand mellom (særlig uerfarent) miljøpersonale og pasienten, fordi pasienten kanskje ikke gir så god kontakt, kan ha uforutsigbar adferd, fordi vrangforestillinger kan være bisarre (og vanskelige å relatere seg til) og fordi folk har internalisert holdninger fra resten av samfunnet. Pårørende kan synes at pasienten er «vanskelig» og en belastning. Jeg tviler derfor på at noen vil ønske seg en slik diagnose for å få «sympati».

Samme med f.eks mani, jeg tipper f.eks pårørende får lite sympati med et manisk familiemedlem fordi de fokuser mest på belastningen for seg selv. Jeg tipper enkelte i psykiatrien også kan reagere slik. 

Kanskje kan «rene» traumediagnoser (PTSD, CPTSD) vekke mer sympati enn psykoselidelser og personlighetsforstyrrelser. Men om man tilpasser fortellingen om symptomene for å få feil diagnose og for å vekke mer sympati, så er det kanskje noe patologisk som ligger under det. Jeg tviler på at det er et allment fenomen. 

[Sokk]

frosken skrev (3 minutter siden):

Tendensen til å se best det man ser etter, gjelder ikke bare for pasienter, det gjelder også for behandlere.  I Oslo-psykiatrien har det f.eks. vært ganske kjent at enkelte avdelinger har større tilbøyelighet til å gi bestemte diagnoser enn hva andre avdelinger gjør - for samme pasient. Det kan virke som man noen steder har en lavere "terskelverdi" før man anser diagnosekriteriene for oppfylt. 

Det viktigste er uansett at folk får behandling egnet til å være til hjelp for de vanskene de strever med. 

Ja til det siste.

Det første synes jeg er interessant og veldig uheldig. Det bør selvsagt ikke være opp til kulturen på avdelingen hvilken diagnose pasienten får. Diagnoser er ikke bare viktige for behandlingen, men også for forståelsen av egne opplevelser og fortellingen om seg selv, tenker jeg. Diagnoser betyr noe for pasienten, det er min oppfatning i hvert fall.

(Jeg har selv opplevd veldig ulike forklaringer og oppfatninger mellom ulike behandlere og det har vært veldig vanskelig for meg å forholde seg til).

Jeg vet ikke om det er på plass allerede, men kanskje burde man ha en slags kalibrering innad i grupper og på tvers av institusjoner, litt sånn som man har eksamen på vgs for å holde en viss styring nivået på standpunktkarakterer på de ulike skolene. I (enkelte? de fleste?) forskningsprosjekter gjør lar man kanskje to forskjellige intervjuere vurdere den samme pasienten? Kanskje man burde gjort det samme på tvers av institusjoner, rekruttere noen pasienter som kan være «case» og vurderes av behandlere fra to institusjoner for å belyse forskjeller i vurderinger og løfte det opp i lyset, så praksisen ikke får sette seg. Vet ikke om det gjøres allerede.