er usikker

[Gjest (ikke undertegnet)]

Hei Nå tårner problemene seg for meg og eg tror eg treng litt hjelp. Eg og min mann har vært i lag nå i 5.5 år og vi har vært gift i 3 av dei. Min mann er ein allertides kar, han er ein slik mann dei fleste drøymer om. Probemet vårt er nå at vi har prøvd nå i 4.5 år å få et barn sammen uten hell. Vi har nå vært igjennom 4 IVF forsøk der eg vart gravid på det 3. forsøket men dessverre mistet eg. Vi har heile tiden blitt fortalt at vi er uforklarlig barnløse. Så kommer beskjeden på det fjerde forsøket at vi skal ha utrolig flaks viss eg skal klare å bli gravid, eggene min er av svært dårleg kvalitet så det er lite sansynlighet at eg blir gravid. Så nå sitter eg her da og føler at verden har rast sammen for meg. Det var liksom et håp før, men nå føler eg at hele min kvinnlighet er tatt bort fra meg. Det eneste jeg nå tenker er at eg har lyst til å vere litt for meg sjølv, klare å komme meg litt ovenpå og finne ut av va som er meningen med livet. Eg vet at så lenge eg blir verende hos han så vill dette me å få et barn stå i hodet mitt hele tidn og det er eg livende redd for at skal ta knekken på meg. Eg veit og at det vill ta knekken på han og viss eg forlater han, men det eineste eg føler nå er eit lite puste rom og dette er eg redd han ikkje vil forstå.

Er det nokon som har ein tanke rundt dette.

[Ørkenvandreren]

Siden jeg selv ikke er barnløs, kan jeg ikke helt sette meg inn i din situasjon, men noen tanker har jeg jo allikevel.

Jeg kan forstå at du har en sorg-reaksjon med den meldingen du nå har fått, men du dømmer deg selv urettmessig når du sier at din kvinnelighet er borte. Definisjonen på hvem du er, hvilken "verdi" du har, i vilken grad mennesker rundt deg setter pris på deg, _og_ hvor mye kvinne du er, vil nok i liten grad være bestemt av evnen til reproduksjon.

At du vil trekke deg tilbake og være for deg selv, er en naturlig reaksjon for mange i slike sorg-situasjoner. Men tror du at det er den smarteste på sikt? Det virker som du er glad i mannen din, og at han er glad i deg. At dere forblir barnløse (med mindre dere adopterer) er vel en felles sorg/fortvilelse dere har? Ville det ikke da vært naturlig at dere bearbeidet dette sammen? Du sier at å være hos ham vil alltid minne deg om ønsket om barn, men er det en følelse du kan flykte fra? Ville ikke den samme lengselen komme i det neste forholdet du måtte innlede? Tenk litt over disse spørsmålene, og finn dine egne svar.

Til slutt; Har du vært på forum for UFB? Kan hende at det er råd og tips å få der også?

[Zirine]

Jeg har noen tanker rundt dette, men jeg er ikke barnløs selv så hva du har gått igjennom vet jeg ingenting om annet enn å tro.

Hvis jeg tenker høyt og forestiller meg at jeg hadde vært i din situasjon. Så mange år med fokus på én ting: å få barn. Så mange år med forventninger, planlegging, skuffelser, kanskje depresjoner - det må være fryktelig slitsomt. Jeg forestiller meg at vi mennesker kan klare det meste hvis vi er innstilt på det - men best går det jo når ting har en lykkelig utgang selvfølgelig.

Hvis jeg hadde fått den samme beskjeden som deg etter alle disse årene, så ville jeg ha tatt det usedvanlig tungt. Jeg tror jeg ville følt at ting ikke lengre hadde noen mening, jeg tror jeg ville ha blitt usedvanlig deprimert og jeg tror jeg ville følt at livet mitt føltes veldig tomt - helt uten verdi. Tiden mens man forsøker å få barn - den kan man i det minste fylle med noen forventninger og håp.

Disse følelsene er veldig lik den sorgen man føler når noen som står en nær dør, og jeg tror at du kan se det på den måten også. Du må ikke bryte opp med din mann, foreta deg noen drastiske ting nå - fordi dere er antagelig i en fase hvor dere ikke riktig er dere selv. Dere bærer hver deres sorg og plages kanskje av skyldfølelse som driver dere fra hverandre.

Jeg tror dere må sørge og dere må snakke. Dere burde kanskje gå i samtaleterapi, forsøke å gi tilværelsen mening uten barn og forsøke å akseptere at det er slik det skal bli. På samme måte som foreldre som har mistet sine barn, må dere sørge over det barnet dere aldri fikk.

Borte er også hele hverdagen deres - den som besto i å få barn. Nå må dere fylle hverdagen med andre ting og lære dere å få hjertet med på det. Mennesker som sørger sier ofte: dette klarer jeg ikke, jeg klarer ikke å leve livet uten **** . det føles så meningsløst.

Men de fleste klarer det - etterhvert.

Lykke til.

[Gjest jytt]

Har vært i din situasjon og venter nå lykkelig på vårt lille adoptivbarn. Det var en lang vei å gå, sorg, fortvilelse, sinne, og timer hos familierådgiver. Det var kortversjonen av livet vårt så langt....