Mindre penger til psykiatrien

[Anonymos]

5 minutes ago, psykedeliker said:

Ja, det har faktisk skjedd. Noe mer du lurte på?

Interessant, hva gjaldt det? 

[psykedeliker]

Anonymos skrev (7 minutter siden):

Interessant, hva gjaldt det?

Det gjaldt en forvaltningspraksis på et helt spesifikt felt, som muligens kunne være i strid med Grunnloven i noen helt spesifikke tilfeller.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (7 timer siden):

I gamle dager hadde folk med mat til stammens medisinmann istedenfor penger. Eller de hjalp til på gården hans. Eller noe annet.

Det fungerer neppe i dagens samfunn.

Anonymkode: fbe85...fe7

[Trinity80]

Anonymos skrev (9 timer siden):

Jeg skjønner ikke hvorfor dere ser ut til å mene at helt ordinære helsepersonell (herunder helsefagarbeidere på sykehjem, psykologer på dps og kirurger på plastikkirurgisk) har noe skyld i tiltakene som ble satt i gang? Og hvis det bare er argumentasjonsevner det står på, som @psykedeliker mener, hvorfor gjorde ikke du noe selv? 

Hvem har sagt at helsepersonell hadde skylden? De er dine ord. Passiv samtykke er likevel en greie.

Hadde en kirurg som lagde helvete ut av administrasjonen på Ullevål, oppslag på oppslag - det ble faktisk gjort noe med den gangen. Men de etter ham stod på og gjorde jobben sin men ikke noe mer, og da var man tilbake på gamle måter å gjøre ting på.

Dessuten er regjeringen våre folkevalgte  det virker som at mange glemmer dette. Klaging på avgjørelser er mye enklere enn å si fra og stå for krav  

 

Endret 30. mai av Trinity80

[skogbrann]

Trinity80 skrev (13 timer siden):

Dette stemmer ikke helt @nachnoo. Det prioriteres de som allerede er i jobb, og som holder på å falle ut av arbeidslivet. Min fastlege brukte det som første begrunnelse, og leste kriteriene opp for meg.

De fleste DPS har dette som første kriteriet i dag. Å holde folk i arbeid. At de private får flere henvendelser i dag, er også fordi mange flere har blitt psyke. Spesielt etter vi stengte ned verden for Korona, som helsepersonell selv var med på å bestemme. Nå får de rydde opp, som konsekvens.

I følge prioriteringsforskriften er ikke yrkesaktivitet i selv et vurderingskriteritum. Helsepersonell skal altså ikke ta med verdien av pasientens arbeid, hvor store pengesummer som kan spares ved å holde vedkommende i arbeid eller ved hjelpe vedkommende tilbake/ut i arbeidslivet når de vurderer forventet ressursbruk opp mot forventet nytte. Det kan dog være en del av vurderingen med tanke på hvilke implikasjoner dette har for livskvaliteten. Det er fullt mulig at DPS prioriterer mennesker som står i fare for å havne utenfor arbeidslivet eller som har gode sjanser for å komme tilbake til eller ut i arbeidslivet. De skal likevel ikke egentlig vektlegge dette.
 

Rent samfunnsøkonomisk er det sannsynligvis hensiktsmessig å prioritere mennesker som kan bidra til fellesskapet. Dog kunne man spart enorme pengesummer på nedbygging av byråkratiet. Offentlig sektor er i dag svært ineffektiv. De statlige organene er gjennomgående dårlig organisert, og vi sitter igjen med et stort antall byråkrater som bare er til for byråkratiets skyld. Byråkrati oppstår først og fremst ved at organer, bedrifter eller lignende har vokst seg store og uoversiktelige. Byråkrati kan sånn sett hjelpe med å holde «oversikten». Problemet i dag er at vi har dratt det så langt at vi har produsert byråkrati for byråkratiet. Meta-byråkrati om du vil. Folk har møter for møtenes skyld, og nekter å la seg effektivisere. Det er ikke til å stikke under stol at privat sektor og private bedrifter drives betydelig mer effektivt. Mannen som tidligere var ansatt for å hjelpe regjeringen og det offentlige med forenkling/effektivisering har selv sagt at man trolig kunne kuttet 300 milliarder fra statsbudsjettet årlig. Han ble likevel møtt med massiv motstand da han prøvde å implementere forenklinger. 
 

Derfor er det ikke nødvendigvis slik at en pengesum gir like stor forbedring av behandlingstilbudene som man kanskje skulle tro. Det har blant annet blitt mangel på overleger i psykiatri her til lands. At enkelte stillinger ikke fylles betyr jo at tilbud må legges ned, at tilbud får lengre ventetid, blir dårligere eller lignende. Har en poliklinikk en «tom» overlegestilling, vil pasientene naturlig nok lide av det. I tillegg må helseforetakene tilby høyere lønninger, eller mye høyere lønninger for å i det hele tatt klare å ansette folk. For arbeidsvilkårene i psykiatrien psykiatriens utvikling driver spesialistene ut av det offentlige. Jeg kjenner ei som jobbet som lis-lege på ungdomspsykiatrisk avdeling. Hun sluttet etter noen måneder på grunn av alt for dårlige arbeidsforhold. Det var så stor pågang på avdelingen at pasienter måtte sove på bøttekott, ungdommer måtte skrives ut alt for tidlig, ofte etter få dager fordi de måtte lage plass til nye ungdommer og de fikk sjeldent hjulpet ungdommene noe særlig. I voksenpsykiatrien ser man også at pasienter blir skrevet ut etter kort tid. I dag er vel gjennomsnittet på en innleggelse på DPS ca. 1-2 uker, men det var ikke så mange år siden innleggelser av lengre varighet var mye vanligere. Jeg ble fortalt av en ansatt på min lokale DPS at mange av de ansatte faktisk sa opp da dette begynte å skje. 
 

Mange blir jo svingdørspasienter fordi de ikke får lang nok eller hyppig nok behandling. Jeg har under innleggelser opplevd at de samme menneskene har blitt innlagt, utskrevet og reinnlagt opptil flere ganger i løpet av mitt opphold på avdelingen. Man kan jo lure på om et lenger opphold ville bidratt til at disse menneskene ikke ble reinnlagt like fort. Jeg er likevel til en viss grad enig med deg i at psykiatrien trolig trenger en opprydding. Jeg har f.eks. bekjente med anoreksi. Jeg har også tidligere hatt anoreksi av alvorlig grad selv. Dette er muligens en kontroversiell mening, men hvis man har anoreksi så er det faktisk bare å spise, og ingen kan gjøre det for deg.  Jeg ble frisk fra anoreksi da jeg spiste meg opp i en normal vekt gjennom å fullstendig gi opp alle «ritualer» (som å veie all mat, telle alle kalorier). De jeg kjenner nekter å gå opp i vekt og går enten ned i vekt eller opprettholder en veldig lav BMI. Har man lav BMI vil man ha dårligere kognitiv fungering, og man vil som følge av dette slite med å nyttiggjøre seg av terapi. Det er overhodet ingen grunn til at mennesker som ikke ønsker å bli bedre skal oppta slike helsetjenester. De ønsker jo poliklinisk behandling og innleggelser, men nekter å ta ansvar selv. I slike situasjoner burde man ikke få hjelp fra DPS, men fastlegen, kommunen og eventuelt miljøtjeneste/hjemmesykepleie for måltidsstøtte eller lignende frem til man er motivert for behandlingen. Ellers mener jeg at behandlere bør stille krav til pasientene sine. Min behandler har stilt både krav og ultimatum, fordi det ikke er vits å gå i terapi hvis man klamrer seg til selvdestruktivitet og selv bidrar til å gjøre livet sitt vanskeligere. 

[Trinity80]

skogbrann skrev (3 timer siden):

I følge prioriteringsforskriften er ikke yrkesaktivitet i selv et vurderingskriteritum. Helsepersonell skal altså ikke ta med verdien av pasientens arbeid, hvor store pengesummer som kan spares ved å holde vedkommende i arbeid eller ved hjelpe vedkommende tilbake/ut i arbeidslivet når de vurderer forventet ressursbruk opp mot forventet nytte. Det kan dog være en del av vurderingen med tanke på hvilke implikasjoner dette har for livskvaliteten. Det er fullt mulig at DPS prioriterer mennesker som står i fare for å havne utenfor arbeidslivet eller som har gode sjanser for å komme tilbake til eller ut i arbeidslivet. De skal likevel ikke egentlig vektlegge dette.
 

Rent samfunnsøkonomisk er det sannsynligvis hensiktsmessig å prioritere mennesker som kan bidra til fellesskapet. Dog kunne man spart enorme pengesummer på nedbygging av byråkratiet. Offentlig sektor er i dag svært ineffektiv. De statlige organene er gjennomgående dårlig organisert, og vi sitter igjen med et stort antall byråkrater som bare er til for byråkratiets skyld. Byråkrati oppstår først og fremst ved at organer, bedrifter eller lignende har vokst seg store og uoversiktelige. Byråkrati kan sånn sett hjelpe med å holde «oversikten». Problemet i dag er at vi har dratt det så langt at vi har produsert byråkrati for byråkratiet. Meta-byråkrati om du vil. Folk har møter for møtenes skyld, og nekter å la seg effektivisere. Det er ikke til å stikke under stol at privat sektor og private bedrifter drives betydelig mer effektivt. Mannen som tidligere var ansatt for å hjelpe regjeringen og det offentlige med forenkling/effektivisering har selv sagt at man trolig kunne kuttet 300 milliarder fra statsbudsjettet årlig. Han ble likevel møtt med massiv motstand da han prøvde å implementere forenklinger. 
 

Derfor er det ikke nødvendigvis slik at en pengesum gir like stor forbedring av behandlingstilbudene som man kanskje skulle tro. Det har blant annet blitt mangel på overleger i psykiatri her til lands. At enkelte stillinger ikke fylles betyr jo at tilbud må legges ned, at tilbud får lengre ventetid, blir dårligere eller lignende. Har en poliklinikk en «tom» overlegestilling, vil pasientene naturlig nok lide av det. I tillegg må helseforetakene tilby høyere lønninger, eller mye høyere lønninger for å i det hele tatt klare å ansette folk. For arbeidsvilkårene i psykiatrien psykiatriens utvikling driver spesialistene ut av det offentlige. Jeg kjenner ei som jobbet som lis-lege på ungdomspsykiatrisk avdeling. Hun sluttet etter noen måneder på grunn av alt for dårlige arbeidsforhold. Det var så stor pågang på avdelingen at pasienter måtte sove på bøttekott, ungdommer måtte skrives ut alt for tidlig, ofte etter få dager fordi de måtte lage plass til nye ungdommer og de fikk sjeldent hjulpet ungdommene noe særlig. I voksenpsykiatrien ser man også at pasienter blir skrevet ut etter kort tid. I dag er vel gjennomsnittet på en innleggelse på DPS ca. 1-2 uker, men det var ikke så mange år siden innleggelser av lengre varighet var mye vanligere. Jeg ble fortalt av en ansatt på min lokale DPS at mange av de ansatte faktisk sa opp da dette begynte å skje. 
 

Mange blir jo svingdørspasienter fordi de ikke får lang nok eller hyppig nok behandling. Jeg har under innleggelser opplevd at de samme menneskene har blitt innlagt, utskrevet og reinnlagt opptil flere ganger i løpet av mitt opphold på avdelingen. Man kan jo lure på om et lenger opphold ville bidratt til at disse menneskene ikke ble reinnlagt like fort. Jeg er likevel til en viss grad enig med deg i at psykiatrien trolig trenger en opprydding. Jeg har f.eks. bekjente med anoreksi. Jeg har også tidligere hatt anoreksi av alvorlig grad selv. Dette er muligens en kontroversiell mening, men hvis man har anoreksi så er det faktisk bare å spise, og ingen kan gjøre det for deg.  Jeg ble frisk fra anoreksi da jeg spiste meg opp i en normal vekt gjennom å fullstendig gi opp alle «ritualer» (som å veie all mat, telle alle kalorier). De jeg kjenner nekter å gå opp i vekt og går enten ned i vekt eller opprettholder en veldig lav BMI. Har man lav BMI vil man ha dårligere kognitiv fungering, og man vil som følge av dette slite med å nyttiggjøre seg av terapi. Det er overhodet ingen grunn til at mennesker som ikke ønsker å bli bedre skal oppta slike helsetjenester. De ønsker jo poliklinisk behandling og innleggelser, men nekter å ta ansvar selv. I slike situasjoner burde man ikke få hjelp fra DPS, men fastlegen, kommunen og eventuelt miljøtjeneste/hjemmesykepleie for måltidsstøtte eller lignende frem til man er motivert for behandlingen. Ellers mener jeg at behandlere bør stille krav til pasientene sine. Min behandler har stilt både krav og ultimatum, fordi det ikke er vits å gå i terapi hvis man klamrer seg til selvdestruktivitet og selv bidrar til å gjøre livet sitt vanskeligere. 

Tusen takk for utfyllende svar, veldig mange gode poeng. Jeg er i bunn helt enig med deg - ønsker dog å presisere at jeg personlig IKKE mener at det å stå i jobb eller hvor mye man tjener burde være kriterie. Heller livskvalitet og nytte av behandling, blant annet.

Jeg tror ikke at det er det heller, men at det er vektlagt at man står i fare for å langsiktig falle utenfor. På samme måte som det å ha barn veier tungt i dagens psykiatri. Det er også to særskilte grupper: psykosepasienter og klinisk deprimerte. Det kalles til og med ‘særskilte grupper’ det skal satses på.

Ellers så kan jeg høres veldig krass ut, uten at jeg er det. Jeg ønsker oppriktig at alle skal få hjelp, så kan man vurdere om hjelpen er nyttig på sikt. 

[psykedeliker]

Trinity80 skrev (2 timer siden):

Ellers så kan jeg høres veldig krass ut

Fortsett med det!

[Trinity80]

psykedeliker skrev (12 minutter siden):

Fortsett med det!

🩷🩷🩷

[AnonymBruker]

Tenker kommunene sine lavterskel tilbud burde fått mer penger til forebygging og behandling. Slik at folk slipper å havne i dps systemet. 
når 600 normen. Tar livet sitt hvert år, og mange er ufør grunnet psykisk helse er det viktig å få folk friske. 
 

Anonymkode: 78f5c...f33