Til enslige som adopterer.

[Gjest Måtte få det ut!]

Hei alle sammen!

Håper jeg ikke tråkker dere på bena, men jeg har ett par spm.

Jeg sliter litt med at det virker som om "alle" synes at dette er så kjempeflott. Det jeg mener er: Skulle jeg adoptert bort min sønn eller datter var det av den ene grunn at jeg hadde for lite og gi selv. Jeg ville at mitt barn da skulle hatt både en mor og en far.

Misforstå meg rett, dette er ikke kretikk, jeg lurer bare på hva som ligger bak.

Jeg er selv datter av en homofil, og har hatt en super oppvekst. Allikevel er jeg ikke overbegeistret når jeg hører debatter om "homofile burde de kunne adoptere". Dette pga. respekt for "giverlandene" og at jeg tror igjen en mor helst vil at ett gift par skal kunne adoptere det.

Jeg eier ingen fordommer mot verken alene foreldre eller andre, men noen ganger har vi mennesker en egen måte og være litt "egoistiske" på. - Jeg er selv en "stor egoist" skal selv adoptere, ikke at jeg ikke kan få barn, men jeg har mine grunner. - Slik dere har deres grunner.

Skjønner vist det blir for privat og ta det opp.

Jeg håper allikevel på svar.

Har andre noen synspunkter på dette?

[trompet]

Enkelte land gir tillatele til at barn blir adoptert til enslige.Det hvis den enslige er spesiellt egnet for å være enslig forsørger.

Det fordi det i disse landene er mange overfylte barnehjem, og fordi noen av disse barna er foreldreløse, og vil få en bedre oppvekst i et hjem, enn et barnehjem.

Barna får en utdannelse , en mor som har både tid og masse kjærlighet å gi.

[Gjest krabben]

Det er alltid opp til landet å setja reglane for kven som får lov til å adoptera: homofile, einslege, skilde, folk over 45 eller under 30, osfr.

Du treng difor ikkje vera uroa på grunn av dette.

Når du veit kor mange ungar som veks opp med berre ein forelder på grunna av skilsmisse eller andre ting, er det ingen grunn til å tru at adopterte av einslege skulle få det noko verre. Dei treng i alle fall ikkje gå gjennom ei opprivande skilsmisse etter adopsjonen, og dei er heilt garantert så ønska og etterlengta som ungar kan bli. Kjærleik og omsorg kan vega opp for mykje, trur eg.

P.S, eg er ikkje einsleg adoptant.

[Gjest måtte bare få det ut]

Det er alltid opp til landet å setja reglane for kven som får lov til å adoptera: homofile, einslege, skilde, folk over 45 eller under 30, osfr.

Du treng difor ikkje vera uroa på grunn av dette.

Når du veit kor mange ungar som veks opp med berre ein forelder på grunna av skilsmisse eller andre ting, er det ingen grunn til å tru at adopterte av einslege skulle få det noko verre. Dei treng i alle fall ikkje gå gjennom ei opprivande skilsmisse etter adopsjonen, og dei er heilt garantert så ønska og etterlengta som ungar kan bli. Kjærleik og omsorg kan vega opp for mykje, trur eg.

P.S, eg er ikkje einsleg adoptant.

Ja jeg skjønner alt det. - Men jeg er dessverre ikke enig at det er bedre og være adoptert av en enn av to. Det er bedre tross alt og ha både en mor og en far (selv om disse er skilt) enn barre o g ha det ene.

Jeg har tross alt selv både mamma og pappa, selv om de er skilt ( av årsakerker man ikke behøver å være Sherlock for og finne ut).

Jeg spør etter saklige grunner. SYnes ikke det er saklig at det er bedre og være enslig enn skilt.

- Og vi kommmer forhåpentilig vis ikke til og skille oss vi andre heller. Det er ikke akuratt noe vi ønsker.

De har ikngen garantier for at enslige skal være det resten av livet, og kan jo dermed også gå og få "opprivende" brudd.

Nei er det noen som skjønte spm. mitt der? Skal jeg omformulere det!

[Amba]

Liker svaret som Krabben gir her. Er selv en av de som synes at homofile også skal ha samme rettigheter som hetrofile, også ift adopsjon. Du sier jo selv at du har hatt en flott oppvekst, så jeg fortstår ikke helt hvorfor du er så redd for at adoptivbarn skulle få det noe værre ved å vokse opp med enslige eller et homofilt par. Alternativet for mange av disse barna er kanskje død, fattidom, prostitusjon, omsorgssvikt. Da tror jeg en oppvekst hos en norsk familie som ønsker seg barn, enten de er hetrofile, homofile eller enslige, er et langt bedre alternativ.

Uavhengig av norsk adopsjonslovgivning, er vi underlagt giverlandets lover og regler på dette området. Så den biten ville jeg ikke bekymret meg for var jeg deg.

[Gjest santana]

Ja jeg skjønner alt det. - Men jeg er dessverre ikke enig at det er bedre og være adoptert av en enn av to. Det er bedre tross alt og ha både en mor og en far (selv om disse er skilt) enn barre o g ha det ene.

Jeg har tross alt selv både mamma og pappa, selv om de er skilt ( av årsakerker man ikke behøver å være Sherlock for og finne ut).

Jeg spør etter saklige grunner. SYnes ikke det er saklig at det er bedre og være enslig enn skilt.

- Og vi kommmer forhåpentilig vis ikke til og skille oss vi andre heller. Det er ikke akuratt noe vi ønsker.

De har ikngen garantier for at enslige skal være det resten av livet, og kan jo dermed også gå og få "opprivende" brudd.

Nei er det noen som skjønte spm. mitt der? Skal jeg omformulere det!

Det er ingen som har sagt at det er bedre å bli adoptert av en enn av to. Men jeg vil tro at for de fleste barn er det bedre å bli adoptert av en, enn av ingen.

Det er såvidt jeg har forstått strenge kriterier for å bli godkjent som enslig adoptant. Man må ha spesielle ressurser i forhold til barn, og et sterkt nettverk. Tror du ikke at barn kan få en flott oppvekst hos en slik person? Alternativet er kanskje å vokse opp på et fattig barnehjem.

Jeg har selv vokst opp hos bare en forelder, og jeg er ikke i tvil om hva jeg ville valgt mellom forelder som var der bare for meg, og barnehjem der jeg ville vært en av mange, og ingen som var virkelig min.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Det virker ikke på meg som om "Måtte få det ut", er i mot det. - Det er i alle fall ikke det hun skriver. -Hun spør etter en grunn. Hvilke taknker de selv gjør seg.

- Så dere som aldri har tenkt det samme som "måtte få det ut", det er kanskje litt på tide. Jeg er selv i adosjons prossessen alene, jeg liker dette innlegget bedre en trompet, amba og krabben sitt. Det er noe ærlig i det. Jeg tenker tanken selv jeg hver eneste dag og finner ikke noe galt i det.

De fleste jeg kjenner som adopterer eller får biologiske barn, tenker mange ganger på "hvordan skal jeg makte dette?" "Vil jeg gjøre mitt adopterte barn en bjørnetjenest" (veldig ogte tenkt etter program stv forje torsdag).

Jeg synes dere er litt selv gode.

Og tilslutt til Amba: Det er bevist tøffere å være adoptert enn ikke adoptert, så forholdene må apsolutt være 100% tilrettelagt.

Jeg må i ett møte nå. -måtte få det ut, håper du kan vente litt på svaret. Jeg må løpe.

[Gjest måtte få det ut]

Det er ingen som har sagt at det er bedre å bli adoptert av en enn av to. Men jeg vil tro at for de fleste barn er det bedre å bli adoptert av en, enn av ingen.

Det er såvidt jeg har forstått strenge kriterier for å bli godkjent som enslig adoptant. Man må ha spesielle ressurser i forhold til barn, og et sterkt nettverk. Tror du ikke at barn kan få en flott oppvekst hos en slik person? Alternativet er kanskje å vokse opp på et fattig barnehjem.

Jeg har selv vokst opp hos bare en forelder, og jeg er ikke i tvil om hva jeg ville valgt mellom forelder som var der bare for meg, og barnehjem der jeg ville vært en av mange, og ingen som var virkelig min.

Jo absolutt, synes jeg det er bedre. Men jeg lurer på hva som ligger bak.

Jeg mener ikke og kritiserer og ser da også helst at dere ikke heller gjør det.

Jeg vet det er lov, jeg vet det er giverlandene som setter grenser. - Jeg sliter allikevel med tanken at det opptimale er to foreldre, og jeg tror fortsatt at en mor som gir opp barnet sitt, eller barnehjemsbarn som ikke har foreldre ønsker helst gifte mennesker som skal adoptere.

Siden det bare er meg skal jeg gi meg.

[polmor]

Innerst inne forstår du sikkert at noen kan føle seg "tråkket på beina" av innlegget ditt - det ville sikkert du også gjort om noen skrev et innlegg om at slike som deg ikke burde adoptere?

I dag er ikke uvanlig at barn vokser opp med en forelder. I Norge er det gode ordninger for eneforsørgere rent økonomisk, og de enslige som søker om adopsjon er nesten uten unntak, svært ressurssterke, både økonomsik og ellers. Det stilles ekstra strenge krav til enslige som vil adoptere, så de som slipper gjennom nåløyet er meget godt "kvalifisert".

Enslige som søker om adopsjon velger selv det å bli eneforsørgere, - det er en planlagt livssituasjon. Det er også et poeng at det er snakk om "stabilt" enslige, altså ikke noen som går inn og ut av samboerskap o.l., da det nok ville gitt avslag på sønaden!

Om det er saklig eller ei: Det er mange barn som må forbli på barnehjemmene og aldri får noen foreldre. Synes du dette er bedre enn å ha en ressurssterk forelder (som har planlagt - og er forberedt på å klare oppgaven alene)?

Det er kanskje vanskeligere for de som blir adoptert av ektepar som skiller lag - og der partene i utgangspunktet ikke hadde tenkt å klare oppgaven alene (for en av partene får oftest hovedansvaret).

Selvfølgelig kan en ønske litt av hvert for det barnet en adopterer bort, men se realistisk på det: I de landene hvor våre adopotivbarn kommer fra, har de biologiske fedrene ofte en svært beskjeden rolle i forhold til barna. Det er også slik, at mange av de biologiske mødrene ikke har en mann som vil ta på seg farskapet og sørge for familien, eventuelt er denne syk eller død. Noen av kvinnene har blitt gravide etter voldtekt, andre har rømt fra voldelige menn eller barna er tatt fra familien på grunn av at de ikke er i stand til å ta seg av barna. Etter min mening blir det nesten "umoralsk" å si at det en ressurssterk, kjærlig og trygg eneforelder kan tilby her i Norge, ikke er bra nok!

Ellers til ditt innlegg, forstår jeg ikke hvorfor du trekker inn homofil adopsjon i diskusjonen rundt enslige/adopsjon. Det er en helt annen sak!

Hilsen

[Gjest (ikke undertegnet)]

...- derimot står voksne/foreldre i kø for å adoptere.

Dette som en saksopplysning. Jeg synes ikke at dette argumentet bør bli brukt for å rettferdiggjøre at enslige skal få adoptere.

Hvorvidt enslige faktisk skal få adoptere, synes jeg må være opp til giverlandene - slik som det jo er i dag.

[Gjest (ikke undertegnet)]

...- derimot står voksne/foreldre i kø for å adoptere.

Dette som en saksopplysning. Jeg synes ikke at dette argumentet bør bli brukt for å rettferdiggjøre at enslige skal få adoptere.

Hvorvidt enslige faktisk skal få adoptere, synes jeg må være opp til giverlandene - slik som det jo er i dag.

[starr]

Viktig debatt, dette!

Jeg har også reflektert en del rundt dette med krav til adoptivforeldre osv.

Skal man ta utgangspunkt i det som føles "rettferdig" når det gjelder foreldrene, er det lett å bli svært så liberal. Jeg er overhodet ikke i tvil om at f.eks. homofile eller enslige som gruppe ikke har dårligere omsorgesvne enn den vanlige A4-paret, når man refererer til bio-barn (d.v.s. egenfødte) i Norge i sin alminnelighet. Dermed virker det urimelig å "nekte" noen grupper "retten til å adoptere".

Skal man ta utgangspunkt i "barnets beste" i stedet, og gjøre det til et UFRAVIKELIG prinsipp, blir det med en gang mer komplisert. Siden jeg ikke selv er adoptert , baserer min synsing seg på en blanding av det jeg har lest og hørt og hva jeg ganske enkelt "tror" er best. Synsingen prøver jeg å oppdatere stadig vekk :-)

Utenlandsadopterte barn i Norge skiller seg, som gruppe, fra bio-barn ved at de1) har opplevd en eller flere tap av omsorgspersoner tidlig i livet og gått igjennom stor omstilling og 2) at de alltid vil, med sin historie og utseende kunne oppleves av andre og seg selv som "annerledes" i større eller mindre grad hele livet.

Disse to punktene er relevante når det gjelder krav til foreldre, og gjør, etter min mening, at man ikke automatisk kan bruke vanlige bio-barns erfaringer som direkte referanse for hva som er bra og godt nok.

Jeg tror vi kan regne med at det som kan kalles adopsjonstraumet (pkt 1) gjør at adopterte i gjennomsnitt trenger mer opplagte og tilstedeværende foreldre en gjennomsnittet av norske bio-barn gjør i hvertfall for en eller flere perioder (f.eks. ved tilknytning og ungdomskrise).

Foreldre er mennesker som selvsagt kan bli syke (og dermed mindre oppmerksomme foreldre) i kortere eller lengre perioder. Da er det en bra backup å være to i stedet for en forelder (Dette kan selvfølgelig et annet godt familienettverk kompensere delvis for). Det bør man absulutt ta hensyn til, og kunne kreve, etter min mening, når enslige adopterer.

Jeg tror også at annerledesheten (pkt 2) spiller en rolle for hva barna trenger av sine foreldre. Mange har påpekt (bl.a. leenie) at aksept for å være annerledes er viktig.

I så henseende kan muligens homofile ha en fordel i forhold til A4-paret, siden de selv vet mye om det å være annerledes. På den annen side kan man spørre seg om et adoptert barn som i utganspunktet er "annerledes" ønsker seg mer "annerledeshet" på toppen ved å være f. eks. i en homofil familie. Som en adoptert på et svensk forum bemerket: Selv om man har overflod av omsorg og forståelse hjemme, er det ikke alltid det hjelper når kameratene mobber eller samfunnet ellers har fordommer....(trist, men sant). Etter min mening er "konfromitetskravet" som ofte stilles til adoptivforeldre legitimert bl. ved slike hensyn til å slippe mer annerledeshet enn nødvendig.

Så er det dette med "hva er alternativet for disse stakkars barna uten mat og klær"-spørsmålet. Enkelte ser ut til å bruke dette som bærebejelke i spørsmålet om hvilke krav som skal stilles til adopsjonsforeldre. Etter min mening er dette ikke så smart (selv om det ikke er helt irrelevant) og man kan fort ende opp med at "Alle barn som får komme til Norge er heldige" (J.fr. en tidligere debatt på forum). Det blir feil å sammenlikne forholdene i fødelandet direkte med forholdene i Norge. Dette mener jeg fordi barnet selv opplever bare kontrasten mellom seg og sine venners liv her i Norge; det opplever selvsagt ikke kontrasten mellom hvordan livet kunne vært i f.eks. Bogota i stedet for Fredrikstad. Skal vi ta barnets opplevelse som utganspunkt, nytter det ikke å satse på foreldre som evt. kan gjøre at barnet føler seg annenrangs i Fredrikstad, selv om noen voksne mener det ville hatt et elendig liv i Bogota, som alternativ.

Hvor vil jeg hen med dette innlegget?

Bare si at det er komplisert og at jeg mener barnets beste må være utgangspunktet.

Selv er min foreløpige konklusjon at jeg (under tvil) støtter at enslige adopterer, bare når man kan vise til et særlig godt familienettverk som kan kopensere for at man er enslig og at jeg ikke mener tiden er moden for adopsjon for homofile.

Egentlig tror jeg de som burde ha best greoie på dette, er adorterte selv; håper det kommer innlegg fra adopterte! Selv er jeg jo verken adoptert eller adoptant ennå (og vet dermed ikke hva jeg snakker om), så jeg kommer til å bøye meg i støvet for de evt. felles-konklusjoner adopterte måtte komme med!

[Amba]

...- derimot står voksne/foreldre i kø for å adoptere.

Dette som en saksopplysning. Jeg synes ikke at dette argumentet bør bli brukt for å rettferdiggjøre at enslige skal få adoptere.

Hvorvidt enslige faktisk skal få adoptere, synes jeg må være opp til giverlandene - slik som det jo er i dag.

Alle barn har rett på foreldre. Derfor frigis barn for adopsjon. Barn frigis ikke for adopsjon for å dekke omsorgsbehovene til barnløse alenemødre, homofile eller par. Det er noe vi alle vet.

Det virker som om enkelte er redd for at andre (enslige og homofileskal snike forann i køen). I alternativet mellom, i bestefall, et liv på barnehjem, eller å vokse opp med en/flere faste omsorgspersoner må vel det siste være det beste for barnet. Da forutsetter jeg at adoptivfamilien oppfyller kravene som gjelder for å få adoptere.

Kan godt være at jeg svarer litt utenfor det "måtte få det ut" mener å spørre om, men synes det er interessant å diskutere flere forhold knyttet til tema.

[Amba]

Det virker ikke på meg som om "Måtte få det ut", er i mot det. - Det er i alle fall ikke det hun skriver. -Hun spør etter en grunn. Hvilke taknker de selv gjør seg.

- Så dere som aldri har tenkt det samme som "måtte få det ut", det er kanskje litt på tide. Jeg er selv i adosjons prossessen alene, jeg liker dette innlegget bedre en trompet, amba og krabben sitt. Det er noe ærlig i det. Jeg tenker tanken selv jeg hver eneste dag og finner ikke noe galt i det.

De fleste jeg kjenner som adopterer eller får biologiske barn, tenker mange ganger på "hvordan skal jeg makte dette?" "Vil jeg gjøre mitt adopterte barn en bjørnetjenest" (veldig ogte tenkt etter program stv forje torsdag).

Jeg synes dere er litt selv gode.

Og tilslutt til Amba: Det er bevist tøffere å være adoptert enn ikke adoptert, så forholdene må apsolutt være 100% tilrettelagt.

Jeg må i ett møte nå. -måtte få det ut, håper du kan vente litt på svaret. Jeg må løpe.

Jeg har ikke til hensikt å baggatelisere det å påta seg foreldreansvaret, men jeg regner med at de som velger å adoptere har tenkt nøye gjennom hva dette innebærer. Noen er mer ressursterke enn andre, og jeg er sikker på at en enslig mor eller far vil kunne utgjøre en fullgod omsorgperson for en adoptert så vel som et biologisk barn, gitt at forutsetningene er tilstede (som forøvrig er ganske strenge).

[Amba]

Jo absolutt, synes jeg det er bedre. Men jeg lurer på hva som ligger bak.

Jeg mener ikke og kritiserer og ser da også helst at dere ikke heller gjør det.

Jeg vet det er lov, jeg vet det er giverlandene som setter grenser. - Jeg sliter allikevel med tanken at det opptimale er to foreldre, og jeg tror fortsatt at en mor som gir opp barnet sitt, eller barnehjemsbarn som ikke har foreldre ønsker helst gifte mennesker som skal adoptere.

Siden det bare er meg skal jeg gi meg.

Beklager hvis jeg virket for krass, det var ikke meningen. Synes slike debatter er interessante, og blir litt revet med. Så jeg håper ikke at du tar det personlig.

Jeg mener i alle fall at en ressursterk enslig mor i de rette sosiale omgivelser vil være en god omsorgsperson for et adoptivbarn. Og siden noen giverland har åpnet for adopsjon til enslige må de jo være enige i det ?

[starr]

Det virker ikke på meg som om "Måtte få det ut", er i mot det. - Det er i alle fall ikke det hun skriver. -Hun spør etter en grunn. Hvilke taknker de selv gjør seg.

- Så dere som aldri har tenkt det samme som "måtte få det ut", det er kanskje litt på tide. Jeg er selv i adosjons prossessen alene, jeg liker dette innlegget bedre en trompet, amba og krabben sitt. Det er noe ærlig i det. Jeg tenker tanken selv jeg hver eneste dag og finner ikke noe galt i det.

De fleste jeg kjenner som adopterer eller får biologiske barn, tenker mange ganger på "hvordan skal jeg makte dette?" "Vil jeg gjøre mitt adopterte barn en bjørnetjenest" (veldig ogte tenkt etter program stv forje torsdag).

Jeg synes dere er litt selv gode.

Og tilslutt til Amba: Det er bevist tøffere å være adoptert enn ikke adoptert, så forholdene må apsolutt være 100% tilrettelagt.

Jeg må i ett møte nå. -måtte få det ut, håper du kan vente litt på svaret. Jeg må løpe.

Enig med at det er viktig å reflektere rundt dette. Det blir nok lett til at mange misforstår og begynner å forsvare seg mot noe som i utgangspunktet er ment som mer ydmyk undring og et spørsmål om "hvordan tenker du?", et utgangspunkt for refleksjon.

Jeg føler meg mye tryggere på foreldre som har fundert og tvilt seg frem til avgjørelser, enn på de skråsikre....

[leenie]

Hmm... Antallet foreldre er da uansett ingen målestokk for kvaliteten på oppveksten. Det er mange andre forhold som må legges til grunn.

Det er vel ingen tvil om at det uansett er en fordel å være to om omsorgen av et barn, men samtidig så kan jo én ressurssterk person gjerne uttrette langt mer enn to svake.

Jeg synes det er viktig å huske på at ingen barn ble født med et ønske om å bli adoptert bort til et rikere land, men alle barn blir født med et behov for omsorg og kjærlighet. Kanskje er vi for opptatt av å sette omsorgen og kjærligheten inn i rammer?

Argumenter som at barnet uansett vil ha det bedre her, synes jeg er tankeløse og irrelevante. Tror noen at adoptivbarn går rundt med en følelse av å være heldig som er her i Norge, og ikke i et annet land? Vi kan bare forholde oss til den virkeligheten vi kjenner, nemlig en oppvekst i Norge. Å begynne å spekulere i hvordan det hadde vært å vokse opp i et annet land, er like ufruktbart for oss som for andre.

Jeg har opplevdd vonde ting under oppveksten som jeg kanskje ikke hadde opplevd om je hadde vært i Korea, men det nytter lite å gruble på det , ikke sant?

Uff.. Dette er bare en tankerekke... Ingenting konstruktivt, egentlig... Ja, ja... :-/

Min personlige mening er foressten at enslige bør få adoptere, siden det i stor grad er akseptert å være enslig forsørger. Det virker derimot ikke som det norske samfunnet er helt åpent for å akseptere homofile forsørgere, og derfor mener jeg at tiden ikke er inne for å la homofile få adoptere.

[Gjest måtte få det ut]

Alle barn har rett på foreldre. Derfor frigis barn for adopsjon. Barn frigis ikke for adopsjon for å dekke omsorgsbehovene til barnløse alenemødre, homofile eller par. Det er noe vi alle vet.

Det virker som om enkelte er redd for at andre (enslige og homofileskal snike forann i køen). I alternativet mellom, i bestefall, et liv på barnehjem, eller å vokse opp med en/flere faste omsorgspersoner må vel det siste være det beste for barnet. Da forutsetter jeg at adoptivfamilien oppfyller kravene som gjelder for å få adoptere.

Kan godt være at jeg svarer litt utenfor det "måtte få det ut" mener å spørre om, men synes det er interessant å diskutere flere forhold knyttet til tema.

Ikke helt hva jeg tenkt, og jeg skjønner tankegangen din. Jeg føler på ingen måte at "noen sniker i køen". Jeg er bare nysgjerrig på andre synspunkter om temaet. - Jeg samenlignet meg selv med å "være anderledes" som en følelse kanskje adopterte ville føle. - Jeg mente bare at vist jeg på toppen av det hele kun hadde hatt en forelder, ville jeg nok hatt problemer som liten.

Jeg synes det er viktig å få frem at jeg synes det viktigst tross alt er: Man finner da ikke barn til foreldrene, men foreldre til barna.

[Gjest måtte få det ut]

Innerst inne forstår du sikkert at noen kan føle seg "tråkket på beina" av innlegget ditt - det ville sikkert du også gjort om noen skrev et innlegg om at slike som deg ikke burde adoptere?

I dag er ikke uvanlig at barn vokser opp med en forelder. I Norge er det gode ordninger for eneforsørgere rent økonomisk, og de enslige som søker om adopsjon er nesten uten unntak, svært ressurssterke, både økonomsik og ellers. Det stilles ekstra strenge krav til enslige som vil adoptere, så de som slipper gjennom nåløyet er meget godt "kvalifisert".

Enslige som søker om adopsjon velger selv det å bli eneforsørgere, - det er en planlagt livssituasjon. Det er også et poeng at det er snakk om "stabilt" enslige, altså ikke noen som går inn og ut av samboerskap o.l., da det nok ville gitt avslag på sønaden!

Om det er saklig eller ei: Det er mange barn som må forbli på barnehjemmene og aldri får noen foreldre. Synes du dette er bedre enn å ha en ressurssterk forelder (som har planlagt - og er forberedt på å klare oppgaven alene)?

Det er kanskje vanskeligere for de som blir adoptert av ektepar som skiller lag - og der partene i utgangspunktet ikke hadde tenkt å klare oppgaven alene (for en av partene får oftest hovedansvaret).

Selvfølgelig kan en ønske litt av hvert for det barnet en adopterer bort, men se realistisk på det: I de landene hvor våre adopotivbarn kommer fra, har de biologiske fedrene ofte en svært beskjeden rolle i forhold til barna. Det er også slik, at mange av de biologiske mødrene ikke har en mann som vil ta på seg farskapet og sørge for familien, eventuelt er denne syk eller død. Noen av kvinnene har blitt gravide etter voldtekt, andre har rømt fra voldelige menn eller barna er tatt fra familien på grunn av at de ikke er i stand til å ta seg av barna. Etter min mening blir det nesten "umoralsk" å si at det en ressurssterk, kjærlig og trygg eneforelder kan tilby her i Norge, ikke er bra nok!

Ellers til ditt innlegg, forstår jeg ikke hvorfor du trekker inn homofil adopsjon i diskusjonen rundt enslige/adopsjon. Det er en helt annen sak!

Hilsen

Jeg mente på ingen måte å trekke inn homofile som en gruppe. Jeg har bare en tendens til og innbille meg at jeg kan kjenne følesen om ikke og være A4.

Det var absolutt ikke meningen, jeg mente å få frem at jeg rett og slett noen ganger ser på andre sider av en sak.

Jeg er glad for alle svarene, jeg satt bare og undret. Jeg er verken for/eller i mot, men heller nok heller til siden litt imot.

Som først sagt, jeg vet at jeg tråkker på andres tær når jeg spør, men det er kun fordi jeg undrer.............

[Severin Suveren]

Viktig debatt, dette!

Jeg har også reflektert en del rundt dette med krav til adoptivforeldre osv.

Skal man ta utgangspunkt i det som føles "rettferdig" når det gjelder foreldrene, er det lett å bli svært så liberal. Jeg er overhodet ikke i tvil om at f.eks. homofile eller enslige som gruppe ikke har dårligere omsorgesvne enn den vanlige A4-paret, når man refererer til bio-barn (d.v.s. egenfødte) i Norge i sin alminnelighet. Dermed virker det urimelig å "nekte" noen grupper "retten til å adoptere".

Skal man ta utgangspunkt i "barnets beste" i stedet, og gjøre det til et UFRAVIKELIG prinsipp, blir det med en gang mer komplisert. Siden jeg ikke selv er adoptert , baserer min synsing seg på en blanding av det jeg har lest og hørt og hva jeg ganske enkelt "tror" er best. Synsingen prøver jeg å oppdatere stadig vekk :-)

Utenlandsadopterte barn i Norge skiller seg, som gruppe, fra bio-barn ved at de1) har opplevd en eller flere tap av omsorgspersoner tidlig i livet og gått igjennom stor omstilling og 2) at de alltid vil, med sin historie og utseende kunne oppleves av andre og seg selv som "annerledes" i større eller mindre grad hele livet.

Disse to punktene er relevante når det gjelder krav til foreldre, og gjør, etter min mening, at man ikke automatisk kan bruke vanlige bio-barns erfaringer som direkte referanse for hva som er bra og godt nok.

Jeg tror vi kan regne med at det som kan kalles adopsjonstraumet (pkt 1) gjør at adopterte i gjennomsnitt trenger mer opplagte og tilstedeværende foreldre en gjennomsnittet av norske bio-barn gjør i hvertfall for en eller flere perioder (f.eks. ved tilknytning og ungdomskrise).

Foreldre er mennesker som selvsagt kan bli syke (og dermed mindre oppmerksomme foreldre) i kortere eller lengre perioder. Da er det en bra backup å være to i stedet for en forelder (Dette kan selvfølgelig et annet godt familienettverk kompensere delvis for). Det bør man absulutt ta hensyn til, og kunne kreve, etter min mening, når enslige adopterer.

Jeg tror også at annerledesheten (pkt 2) spiller en rolle for hva barna trenger av sine foreldre. Mange har påpekt (bl.a. leenie) at aksept for å være annerledes er viktig.

I så henseende kan muligens homofile ha en fordel i forhold til A4-paret, siden de selv vet mye om det å være annerledes. På den annen side kan man spørre seg om et adoptert barn som i utganspunktet er "annerledes" ønsker seg mer "annerledeshet" på toppen ved å være f. eks. i en homofil familie. Som en adoptert på et svensk forum bemerket: Selv om man har overflod av omsorg og forståelse hjemme, er det ikke alltid det hjelper når kameratene mobber eller samfunnet ellers har fordommer....(trist, men sant). Etter min mening er "konfromitetskravet" som ofte stilles til adoptivforeldre legitimert bl. ved slike hensyn til å slippe mer annerledeshet enn nødvendig.

Så er det dette med "hva er alternativet for disse stakkars barna uten mat og klær"-spørsmålet. Enkelte ser ut til å bruke dette som bærebejelke i spørsmålet om hvilke krav som skal stilles til adopsjonsforeldre. Etter min mening er dette ikke så smart (selv om det ikke er helt irrelevant) og man kan fort ende opp med at "Alle barn som får komme til Norge er heldige" (J.fr. en tidligere debatt på forum). Det blir feil å sammenlikne forholdene i fødelandet direkte med forholdene i Norge. Dette mener jeg fordi barnet selv opplever bare kontrasten mellom seg og sine venners liv her i Norge; det opplever selvsagt ikke kontrasten mellom hvordan livet kunne vært i f.eks. Bogota i stedet for Fredrikstad. Skal vi ta barnets opplevelse som utganspunkt, nytter det ikke å satse på foreldre som evt. kan gjøre at barnet føler seg annenrangs i Fredrikstad, selv om noen voksne mener det ville hatt et elendig liv i Bogota, som alternativ.

Hvor vil jeg hen med dette innlegget?

Bare si at det er komplisert og at jeg mener barnets beste må være utgangspunktet.

Selv er min foreløpige konklusjon at jeg (under tvil) støtter at enslige adopterer, bare når man kan vise til et særlig godt familienettverk som kan kopensere for at man er enslig og at jeg ikke mener tiden er moden for adopsjon for homofile.

Egentlig tror jeg de som burde ha best greoie på dette, er adorterte selv; håper det kommer innlegg fra adopterte! Selv er jeg jo verken adoptert eller adoptant ennå (og vet dermed ikke hva jeg snakker om), så jeg kommer til å bøye meg i støvet for de evt. felles-konklusjoner adopterte måtte komme med!

Enig med du!

Skulle ønske vi hadde et samfunn der homofile (eller andre "sære") foreldre ikke var noen tilleggsbelastning for et barn som skiller seg ut og der det ikke var noen belastning å skille seg ut, men der er vi ikke i dag.

Her jeg bor bruker ungene i barnehagene "homse" og "lesbe" som skjellsord. Tror ikke det vil gjøre det enklere for et adoptert barn å ha homofile foreldre da! Ille nok å ha foreldre som har synlige posisjoner i lokalsamfunnet...

Hva mener de som selv er adoptert?

NuANs hjemmesider er pt. stengt - komer tilbake.

Debatten i Sverige er heftigere enn her - se f.eks.

- http://www.adopterad.org/ar/

- http://www.adopterad.org/forum/

og debatten etter dokumentaren "Sveket mot de adopterade" på SVT1

- http://www.svt.se/dokument/diskutera.asp?Id=142 - laaaang!!