Metakognitiv terapi traumer/selvbilde

[Drømmeautomat]

ISW skrev (27 minutter siden):

Det er klart at en tanke blir viktig for hjernen (og den kommer tilbake igjen og igjen) hvis man tillegger den veldig mye vekt, betydning og mening. Dette inkluderer å "bearbeide" den, for det betyr at man tar tanken på alvor. Det trenger man ikke å gjøre.

Det er sånn jeg har forstått metakognitiv terapi også, at det handler om å redusere grubling, frykt og lignende uønska tanker. Men når man snakker om barndomstraumer (regner med det er det TS snakker om) er vel ikke dette som regel hovedproblemet. Her er det jo ofte vansker i relasjoner som er et stort problem, fordi man i tidlig alder lærte en adferd og fikk et psykisk forsvar som nå er ødeleggende i relasjoner. I psykodymaisk terapi står jo relasjonen sentralt og flere retninger vil vel hevde at den dårlige relasjonen til foreldre i større eller mindre grad kan bli reparert gjennom terapi. I tillegg vil terapien avdekke de uhensiktsmessige ubevisste motivene, sånn at du kan ta mer bevisste valg. Dette gitt en vellykka terapi, selvsagt.

Jeg klarer ikke å se hvordan metakognitiv terapi kan adressere disse problemene på samme måte som psykodynamisk. Den kan sikkert redusere manifest skyld, skam osv., men det er jo bare en liten del av bildet.

[ISW]

Drømmeautomat skrev (3 minutter siden):

Det er sånn jeg har forstått metakognitiv terapi også, at det handler om å redusere grubling, frykt og lignende uønska tanker. Men når man snakker om barndomstraumer (regner med det er det TS snakker om) er vel ikke dette som regel hovedproblemet. Her er det jo ofte vansker i relasjoner som er et stort problem, fordi man i tidlig alder lærte en adferd og fikk et psykisk forsvar som nå er ødeleggende i relasjoner. I psykodymaisk terapi står jo relasjonen sentralt og flere retninger vil vel hevde at den dårlige relasjonen til foreldre i større eller mindre grad kan bli reparert gjennom terapi. I tillegg vil terapien avdekke de uhensiktsmessige ubevisste motivene, sånn at du kan ta mer bevisste valg. Dette gitt en vellykka terapi, selvsagt.

Jeg klarer ikke å se hvordan metakognitiv terapi kan adressere disse problemene på samme måte som psykodynamisk. Den kan sikkert redusere manifest skyld, skam osv., men det er jo bare en liten del av bildet.

Jeg tenker (men korriger meg gjerne om du er uenig) at i den usikre verden vi lever i nå, er det bare ganske få ting som er 100% sikkert. En av de er at vi ikke kan forandre fortiden.

Ergo, hvis man har opplevd noe vondt i fortiden, så kan ikke det omgjøres. Da gjenstår bare ett alternativ, og det er å forholde seg til fortiden, og tanker om fortiden, på en annen måte. Her er det, etter hva jeg forstår, en del ulike strategier.

Hvis jeg forstår "bearbeide" rett, så vil det være tema av typen: "Det var ikke din skyld at du ble mobbet som barn" og gå inn i opplevelsene man har hatt med det. I og med at det aldri kan forandre at man faktisk ble mobbet som barn, så tenker jeg at det er en lang og tung prosess å forandre holdningen sin til dette. For meg virker det i alle fall mer effektivt med en terapitype lignende: "Du ble mobbet som barn, men tankene du får om dette nå, trenger du ikke å vie oppmerksomhet, for din oppmerksomhet rundt dette bidrar bare til å gi deg flere slike tanker" - hvis man får dette til. Nedsiden er at det kanskje for sårbare mennesker kan framstå litt "kaldt" og ufølsomt.

[AnonymBruker]

ISW skrev (32 minutter siden):

Jeg tenker (men korriger meg gjerne om du er uenig) at i den usikre verden vi lever i nå, er det bare ganske få ting som er 100% sikkert. En av de er at vi ikke kan forandre fortiden.

Ergo, hvis man har opplevd noe vondt i fortiden, så kan ikke det omgjøres. Da gjenstår bare ett alternativ, og det er å forholde seg til fortiden, og tanker om fortiden, på en annen måte. Her er det, etter hva jeg forstår, en del ulike strategier.

Hvis jeg forstår "bearbeide" rett, så vil det være tema av typen: "Det var ikke din skyld at du ble mobbet som barn" og gå inn i opplevelsene man har hatt med det. I og med at det aldri kan forandre at man faktisk ble mobbet som barn, så tenker jeg at det er en lang og tung prosess å forandre holdningen sin til dette. For meg virker det i alle fall mer effektivt med en terapitype lignende: "Du ble mobbet som barn, men tankene du får om dette nå, trenger du ikke å vie oppmerksomhet, for din oppmerksomhet rundt dette bidrar bare til å gi deg flere slike tanker" - hvis man får dette til. Nedsiden er at det kanskje for sårbare mennesker kan framstå litt "kaldt" og ufølsomt.

Jeg tenker at denne tilnærmingen alene ikke tar hensyn til de kroppslige reaksjonene som er  knyttet til traumene når man blir trigget. Jeg tror ikke at det å kun ha fokus på tankene kan roe alarmsystemet som går i kroppen. Er dette noe som blir sett på i metkognitiv terapi? Jeg vet lite, så vil lære mer. 
 

Anonymkode: caa35...5cb

[ISW]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg tenker at denne tilnærmingen alene ikke tar hensyn til de kroppslige reaksjonene som er  knyttet til traumene når man blir trigget. Jeg tror ikke at det å kun ha fokus på tankene kan roe alarmsystemet som går i kroppen. Er dette noe som blir sett på i metkognitiv terapi? Jeg vet lite, så vil lære mer. 
 

Anonymkode: caa35...5cb

Kroppslige symptomer skyldes jo som regel adrenalinet i kroppen (hjertebank, svetting/frysninger, rødming, hyperventilering, osv.) Det går an å lære seg å vie mindre tid til å monitorere kroppen sin for slike plager. Altså - om pulsen er 150 - ja, så er den det. Det føles ubehagelig, men farlig er det jo ikke. 

[AnonymBruker]

ISW skrev (14 minutter siden):

Kroppslige symptomer skyldes jo som regel adrenalinet i kroppen (hjertebank, svetting/frysninger, rødming, hyperventilering, osv.) Det går an å lære seg å vie mindre tid til å monitorere kroppen sin for slike plager. Altså - om pulsen er 150 - ja, så er den det. Det føles ubehagelig, men farlig er det jo ikke. 

Forstår tanken. Men forstår ikke hvordan dette kan påvirke symptomer som påvirker sansene(hørselstap, synsforstyrrelser osv), dissosiasjon, flashbacks og mareritt og sånne ting. Og relasjonelle skader, som noen nevnte over her. Det hjelper ikke hva hodet mitt vet at ikke er farlig hvis kroppen roper fare. Jeg kan forstå at ikke alle mennesker vil meg vondt, men jeg tror allikevel ikke på det fordi jeg har så mange opplevelser med folk som har villet meg vondt. 
Men det er kanskje her en forskjell på ptsd og cptsd, som jeg spurte om lenger opp. 
 

Anonymkode: caa35...5cb

[AnonymBruker]

Jeg leser på sidene til Modum bad og ser at de bruker (Mega)kognitiv terapi til behandling av ptsd, men i behandling av cptsd bruker de annen behandling. Jeg vil anta utfra det at metakognitig terapi ikke er det beste for komplekse traumer. 

Anonymkode: caa35...5cb

[AnonymBruker]

ISW skrev (1 time siden):

Jeg tenker (men korriger meg gjerne om du er uenig) at i den usikre verden vi lever i nå, er det bare ganske få ting som er 100% sikkert. En av de er at vi ikke kan forandre fortiden.

Ergo, hvis man har opplevd noe vondt i fortiden, så kan ikke det omgjøres. Da gjenstår bare ett alternativ, og det er å forholde seg til fortiden, og tanker om fortiden, på en annen måte. Her er det, etter hva jeg forstår, en del ulike strategier.

Hvis jeg forstår "bearbeide" rett, så vil det være tema av typen: "Det var ikke din skyld at du ble mobbet som barn" og gå inn i opplevelsene man har hatt med det. I og med at det aldri kan forandre at man faktisk ble mobbet som barn, så tenker jeg at det er en lang og tung prosess å forandre holdningen sin til dette. For meg virker det i alle fall mer effektivt med en terapitype lignende: "Du ble mobbet som barn, men tankene du får om dette nå, trenger du ikke å vie oppmerksomhet, for din oppmerksomhet rundt dette bidrar bare til å gi deg flere slike tanker" - hvis man får dette til. Nedsiden er at det kanskje for sårbare mennesker kan framstå litt "kaldt" og ufølsomt.

Hva mener du med sårbare mennesker? Skjøre da eller?

Anonymkode: e1020...f96

[Drømmeautomat]

ISW skrev (1 time siden):

Hvis jeg forstår "bearbeide" rett, så vil det være tema av typen: "Det var ikke din skyld at du ble mobbet som barn" og gå inn i opplevelsene man har hatt med det. I og med at det aldri kan forandre at man faktisk ble mobbet som barn, så tenker jeg at det er en lang og tung prosess å forandre holdningen sin til dette.

For å ta et eksempel: Du har vokst opp med foreldre som har vært strenge og rigide, i liten grad har vist eller tolerert følelser og spesielt sinne. Som voksen har du mange av de samme kvalitetene, er hemma i sosiale situasjoner og har problemer med å si nei og sette grenser. Du mangler nærhet til andre fordi du ikke får til å uttrykke hva du føler godt nok. I stedet for å vise sinne direkte har du ulike passiv-aggressive strategier. Du blir konfliktsky og unngår å ta opp ting direkte av frykt for din egen og andres aggresjon. Dette skaper problemer for deg og andre både på jobb og i nære relasjoner.

I psykodynamisk terapi vil man jo ikke forsøke å endre fortida. Men for det første vil du kanskje begynne å projisere egenskaper fra en eller begge av foreldrene på terapeuten. Du vil være tilbakeholden med å vise følelser. Du vil anta at terapeuten vil reagere negativt hvis du viser sinne. Etter hvert skjønner du at terapeuten ikke reagerer på den måten du trodde, men med aksept og forståelse. Kanskje blir du i en time rasende på terapeuten, gir uttrykk for det og oppdager at ingenting farlig skjer. Du har nå fått en ny konkret erfaring om at sinne ikke er farlig. Betingelsen for at dette kunne skje er den trygge relasjonen til terapeuten. Etter hvert tør du å være direkte og ærlig med terapeuten om det du tenker der og da, også det du tenker om terapeuten. Og etter hvert begynner denne direktheten å spille seg ut også overfor andre, fordi du har prøvd det ut i den trygge settingen sammen med terapeuten.

I tillegg har du kanskje drømmer som handler om sinne eller sterke følelser, kanskje glatter du over ting i timene, kanskje forteller du om situasjoner som har frustrert deg. Etter hvert som terapeuten blir kjent med deg vil hun påpeke ting du kanskje selv ikke ser, og hvilke ubevisste motiver som kanskje driver deg, at du har denne irrasjonelle frykten for å bli sint. Da kan du også lettere se det selv i ulike situasjoner i livet og ta andre valg.

I metakognitiv terapi vil man jo bare jobbe med det som er bevisst. Så i denne situasjonen vil det vel fungere i den grad pasienten er klar over årsaken til problemene sine og allerede har funnet det riktige målet for behandlingen: Å bli bedre til å uttrykke sinne og vise følelser. Men vil ikke pasienter veldig ofte komme med symptomer i stedet? I dette tilfellet f.eks. slitenhet, angst eller depresjon? Og da vil man vel jobbe med å redusere depressiv grubling, eller med å lære at det ikke er farlig at hjertet slår fort og at det kjennes ut som man ikke får puste. Og dette gjør kanskje disse symptomene lettere for pasienten. Men han fortsetter å gå rundt uten å vise følelser eller bli sint, og relasjonene hans er like fattige og vanskelige som før. Det er dette jeg mener er den sentrale forskjellen.

Har forøvrig ingeting imot metakognitiv terapi, skulle gjerne prøvd det selv. Men jeg tror det virker best mot symptomer, eller hvis du allerede har klart å identifisere hva som er det underliggende problemet og hva som er den riktige adferdsendringen. Jeg har gått en stund i psykodynamisk terapi, og hos to ulike terapeuter, og konkrete mål samt strategier for å nå dem er ikke denne terapiformens store styrke. Det er sikkert noe de kunne forsøkt å inkorporere. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg tenker at denne tilnærmingen alene ikke tar hensyn til de kroppslige reaksjonene som er  knyttet til traumene når man blir trigget. Jeg tror ikke at det å kun ha fokus på tankene kan roe alarmsystemet som går i kroppen. Er dette noe som blir sett på i metkognitiv terapi? Jeg vet lite, så vil lære mer. 
 

Anonymkode: caa35...5cb

Jeg blir trigget og redd av egne symmtomer og tanker- som lever sitt eget liv. Alt trigger meg

Kan hende mkt kan funke da, siden fokuset på dette og måten man reager på det på og dermed har atferd ut ifra gjør at kroppen og hjernen opprettholder at tankene og symltomene og reaksjonene er farlige og viktige?

Men- som deg- så tenker jeg at det er en grunn til symptomene og reaksjonene, og at det må adresseres på en måte. Men er ikke sikkert.

 

Anonymkode: 70bbe...dae

[AnonymBruker]

Jeg har hatt stor suksess med forlenget eksponeringsterapi. 

Anonymkode: cc2ad...5e6

[AnonymBruker]

Hva med mer kroppslige behandlinger, som SE og TRE? Har noen erfaring med det?

Anonymkode: 70bbe...dae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.6.2024 den 9.21):

Jeg blir trigget og redd av egne symmtomer og tanker- som lever sitt eget liv. Alt trigger meg

Kan hende mkt kan funke da, siden fokuset på dette og måten man reager på det på og dermed har atferd ut ifra gjør at kroppen og hjernen opprettholder at tankene og symltomene og reaksjonene er farlige og viktige?

Men- som deg- så tenker jeg at det er en grunn til symptomene og reaksjonene, og at det må adresseres på en måte. Men er ikke sikkert.

 

Anonymkode: 70bbe...dae

Kanskje @ISW eller @Drømmeautomat har tanker om det

Anonymkode: 70bbe...dae

[Drømmeautomat]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Kanskje @ISW eller @Drømmeautomat har tanker om det

 

Hvis du har opplevelser i fortida som det knyttes sterke negative følelser til, som f.eks. skam og sinne, tror jeg det er et poeng å snakke om opplevelsene og virkelig kjenne på disse følelsene. Så personlig ville jeg ikke gått til en mkt-terapeut med dette. Men jeg kan bare snakke for meg selv, hva som er riktig for deg må du selv finne ut av.

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 26.6.2024 den 11.10):

Hva med mer kroppslige behandlinger, som SE og TRE? Har noen erfaring med det?

Anonymkode: 70bbe...dae

Jeg har gjort meg noen tanker om TRE - jeg kjenner en som har tatt utdannelsen. Jeg selv hadde ligget unna den alternative terapiformen dersom den drives som eneste terapiform. Et krav for å drive forsvarlig, mener jeg, er at man har planer for videre håndtering dersom klienter skulle få opp følelser og tanker etter å ha fått skjelve fra seg.

 

Utover det, tror jeg det er mye påvirkningspsykologi (som ellers i alternativ behandling). Hvorfor f.eks. bruke så mange fremmedord i terapiretningen? Jeg tenker at det kan være like virkningsfullt å drikke sølvvann, forutsatt at en tror på det.