Hvorfor gidder kvinner forgjeves "frelse" umulige menn?

[Gjest hon]

Vi har alle sett dette... at mange kvinner påtar seg en slags "frelserrolle" i forhold til mer eller mindre usympatiske og smågale menn. De er usvikelige i sin tro, på at nettopp de skal klare det. Gjerne er det også en mann som nyter å være "mottager" av hennes "forståelse" og anstrengelser, og gjør han til en så viktig person.

I neste øyeblikk oppfører han seg som en riktig jævel, en bortskjemt "umulius", som de fleste objektive i omgivelsene egentlig har lyst til å grisebanke.

Historien er full av kvinner, som har gjennomgått en slik prosess, og som bittert angrer at de har kastet bort tid/energi på slike menn.

Er det et slags overeksponert morsinstinkt som driver disse kvinnene? De som er midt oppi en slik prosess, vil selvfølgelig hevde at det er av kjærlighet, men jeg skjønner ikke at det er grunn nok til i det heletatt å gidde påta seg noe som aldri vil lykkes!

[Gjest undertegnet]

Hvem skal ellers ta seg av de stakkars mannfolka? Det er kvinners plikt å ta seg av minst en mann i løpet av sitt liv... dulle og dalle med han nøyaktig slik moren hans gjorde før henne.

[Gjest Martin]

....Og med disse tankene i bakhodet har du sittet og "besvart" innlegget til "usikker" lenger nede?? Gudbevaremegvel!!.....Så bra at du omsider fikk laget deg din egen tråd om det du *egentlig* sitter og tenker på, da....

Hva med å jobbe litt med bitterheten din?

[Edvarda]

Det er mange slags menn, og kvinner!

Med alder og erfaringer, Bl. a. den jeg gjorde meg, vil jeg nå i ettertid si jeg burde sett det ikke gikk.

Men, selv nå kan jeg med hånden på hjertet si deg, at større kjærlighet, lidenskap og samstemthet har jeg ikke opplevd. Han var alkoholiker og tildels narkoman. Jeg var; ung, forelska og trodde jeg klarte alt her i livet. Det er fantastisk å tro og føle at kjærligheten er så sterk at den skal seire!

Han trodde vel også det, at han skulle klare å slutte.At vi to skulle få det til.

At fallhøyden ble stor trenger jeg vel ikke si!

Jeg fulgte med på avrusningsklinikker, jeg trøsta når han sprakk, jeg ringte legen, jeg _var_ der. Men det holdt ikke.

En erfaring og en opplevelse jeg likevel aldri ville vært foruten. Men, jeg hadde nok ikke gjort det omigjen! Sorgen over å miste han var for stor!

[Gjest hon]

Hvem skal ellers ta seg av de stakkars mannfolka? Det er kvinners plikt å ta seg av minst en mann i løpet av sitt liv... dulle og dalle med han nøyaktig slik moren hans gjorde før henne.

Jeg snakker om håpløse "kasus", ikke om menn generelt. Det finns massevis av psykisk sterke, snille, omsorgsfulle, ærlige, og flotte menn, som ikke har noe som helst behov eller ønsker om å knytte seg til en "frelserkvinne".

Samtidig finns det massevis av tilsvarende kvinner, som har vett nok til å skygge unna slike "frelseroppgaver" når de lukter noe galt i mannens personlighet.

[Gjest hon]

....Og med disse tankene i bakhodet har du sittet og "besvart" innlegget til "usikker" lenger nede?? Gudbevaremegvel!!.....Så bra at du omsider fikk laget deg din egen tråd om det du *egentlig* sitter og tenker på, da....

Hva med å jobbe litt med bitterheten din?

Bitterheten og indignasjonen syns jeg lyser vel så mye utav dine "prestasjoner".

Hvis jeg sier at jeg er mann(det trodde du ikke?), hvor i all verden skulle jeg hente bitterhet fra i en slik sammenheng?

Jeg formidler noen tanker om dette fenomenet, kun fra betrakterens rolle, altså jeg har sett fenomenet eksponert i mine omgivelser, med stor forskrekkelse og nesten vantro. DET er mitt utgangspunkt!

[Gjest Helle S]

Det var da voldsomt til generalisering?

Det finnes nok av MENN som også tar på seg denne rollen, og som også sitter igjen og er bitre og utslitte.

Hvorfor noen, kvinner eller menn, gjør dette? Vel, antakelig av kjærlighet? Er det så rart, da?

Det triste er at de fleste, som til slutt innser at den de prøvde hjelpe ikke hadde evnen til å motta hjelp, innser det for sent.

Kanskje de som prøver hjelpe ikke alltid er så utrolig oppegående selv heller, da, siden man ikke ser tidligere at dette var nytteløst?

[Gjest svaret ligger i fortiden]

Ofte kan svaret på dette finnes i den enkelte kvinnes fortid / barndom.

Kanskje greide hun ikke å forandre en alkoholisert far, eller forholdet mellom foreldrene... Dette blir hennes nye sjanse, "et gammelt stykke på en ny scene" (eller var det omvendt), og denne gangen skal hun greie det hun ikke klarte som liten jente - tror hun. Dette foregår ofte helt ubevisst.

Løsningen ligger i at kvinnen blir klar over dette og heller kan bearbeide barndomsopplevelser, for det er så alt for sjelden at dette "nye stykket" lykkes.

[På tur]

Det var da voldsomt til generalisering?

Det finnes nok av MENN som også tar på seg denne rollen, og som også sitter igjen og er bitre og utslitte.

Hvorfor noen, kvinner eller menn, gjør dette? Vel, antakelig av kjærlighet? Er det så rart, da?

Det triste er at de fleste, som til slutt innser at den de prøvde hjelpe ikke hadde evnen til å motta hjelp, innser det for sent.

Kanskje de som prøver hjelpe ikke alltid er så utrolig oppegående selv heller, da, siden man ikke ser tidligere at dette var nytteløst?

Så voldsomt generaliserende er det ikke. Det er, i følge det jeg har lest om emnet, et velkjent faktum at mange av de verste mordere og voldtektsmenn som sitter fengslet får tilsendt massevis av brev fra kvinner som ønsker å bli kjent med dem og gifte seg med dem. Det har visstnok vært flere tilfeller der slike forbrytere har en fiks ferdig kone som venter når de kommer ut av fengselet. Hva som skjer senere sier historien intet om.

[naiv]

Stort behov for å ta vare på noen? Tro på at støtte og kjærlighet kan forandre slike mennesker? Spenning?

[Gjest Samboer]

Jeg elsker virkelig jenta, men hun har sine ting som hun MÅ bearbeide SELV, når HUN selv finner det ut.

Har en alvorlig forbrenning etter et slikt prosjekt, selv om jeg visste jeg burde styre unna...

Men nå er jeg der jeg er, og kommer ikke til å vise ryggen dersom hun trenger meg, og klarer å forandre sin livssituasjon.

Jeg elsker henne meget høyt!