Lite forståelse for at det også kan være utfordrende å være uføretrygdet.

[AnonymBruker]

Jeg var i arbeidslivet i over 20 år før jeg ble uføretrygdet. Jeg vet alt om hvor tøft det noen ganger kan være å stå i en jobb. Nå da jeg er uføretrygdet får jeg stadig høre hvor tøft det et å jobbe og hvor enkelt jeg har det som bare går hjemme. At jeg ikke forstår de som jobber. En ting jeg aldri kan snakke om er at det faktisk ikke er så enkelt å være uføretrygdet heller. Hva det gjør med meg over tid . Eller ha en dialog om hvordan leve bedre som ufør. For det er nok en tanke om at jeg ikke skal leve bedre? Jeg skulle gjerne stå opp til noe hver dag, ha en rytme i hverdagen, møte andre mennesker, gjøre noe nyttig for samfunnet, holde kropp og hjerne i bevegelse, oppleve forskjell på helg og hverdag osv. Men jeg ble så psykisk syk at jeg ikke fungere i jobb lenger. Noe folk flest ikke kan se på meg men heldigvis psykiater og fastlege hadde full forståelse for. 
 

Anonymkode: 0af96...ee9

[Kashmir]

Jeg skjønner ikke hvordan du kan la fremmede snakke til deg på den måten, eller rettere sagt hvorfor du hører på dem? Hadde ukjente lagt seg bort i hva slags liv jeg lever ved å være så nedlatende så hadde jeg blitt forbannet og sagt fra ganske krasst. Det er liksom grenser for hva en skal stå og høre på. 

Og så er det visst en evig konkurranse om å ha det mest utfordrende og vanskelig også. Jeg syns det er en stor lettelse når noen forstår spesifikke ting, men jeg tror vi ikke skal forvente en så stor forståelse fra alle og enhver bestandig. Det er ikke alle som har samme erfaringer, og noen trenger det for å skjønne. Så er det heller ikke alle som har fantasi, og de kan rett og slett ikke sette seg inn i andres situasjon. Noen evner ikke å  tilegne seg, eller er ikke interessert i kunnskap på enkelte felt. Det er bare fakta jeg tror vi må innse og forholde oss til, og så må vi heller forvente aksept i den forstand at andre behandler oss med respekt som et utgangspunkt. 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (1 time siden):

Jeg skjønner ikke hvordan du kan la fremmede snakke til deg på den måten, eller rettere sagt hvorfor du hører på dem? Hadde ukjente lagt seg bort i hva slags liv jeg lever ved å være så nedlatende så hadde jeg blitt forbannet og sagt fra ganske krasst. Det er liksom grenser for hva en skal stå og høre på. 

Og så er det visst en evig konkurranse om å ha det mest utfordrende og vanskelig også. Jeg syns det er en stor lettelse når noen forstår spesifikke ting, men jeg tror vi ikke skal forvente en så stor forståelse fra alle og enhver bestandig. Det er ikke alle som har samme erfaringer, og noen trenger det for å skjønne. Så er det heller ikke alle som har fantasi, og de kan rett og slett ikke sette seg inn i andres situasjon. Noen evner ikke å  tilegne seg, eller er ikke interessert i kunnskap på enkelte felt. Det er bare fakta jeg tror vi må innse og forholde oss til, og så må vi heller forvente aksept i den forstand at andre behandler oss med respekt som et utgangspunkt. 

Takk for svar. Vi har kanskje litt ulike liv alle som er ufør. Det er ikke fremmede som kommer med stikk men bekjente og noen i familien. «Drit i det og skjerp deg- metoden «som du foreslår er jo et bra lokk å legge over følelser. Det er jeg god på og har vokst opp med.  Uansett gjør det noe med meg i lengden derfor tenkte jeg å lufte det litt her. Men du har sikkert rett. 
 

Anonymkode: 0af96...ee9

[Kashmir]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for svar. Vi har kanskje litt ulike liv alle som er ufør. Det er ikke fremmede som kommer med stikk men bekjente og noen i familien. «Drit i det og skjerp deg- metoden «som du foreslår er jo et bra lokk å legge over følelser. Det er jeg god på og har vokst opp med.  Uansett gjør det noe med meg i lengden derfor tenkte jeg å lufte det litt her. Men du har sikkert rett. 
 

Anonymkode: 0af96...ee9

Men de bekjente og de i familien din vet vel at du har jobbet i 20 år? Enda mer respektløst er det jo, og du må ikke høre på sånt. 

Jeg vet ikke hva du mener med drit i det og skjerp deg- metoden?

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (30 minutter siden):

Men de bekjente og de i familien din vet vel at du har jobbet i 20 år? Enda mer respektløst er det jo, og du må ikke høre på sånt. 

Jeg vet ikke hva du mener med drit i det og skjerp deg- metoden?

Man kan jo si at man ikke skal bry seg men likevel påvirker det oss. Det som er litt vanskelig på dette forumet er kommunikasjon. Vi mangler mange viktige faktorer bare ved å kommunisere skriftlig. Jeg vet ikke om det du skriver er med en vennlig og trøstende tone. Om det er litt rask og streng tone. Oppgitt eller kritisk tone osv. Så kan man få inntrykk av at noen brukere alltid har en litt kranglete tone. Og noen tenker kanskje at det anonyme skriver ofte  er i en litt kritisk tone. 
 

Anonymkode: 0af96...ee9

[Kashmir]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Man kan jo si at man ikke skal bry seg men likevel påvirker det oss. Det som er litt vanskelig på dette forumet er kommunikasjon. Vi mangler mange viktige faktorer bare ved å kommunisere skriftlig. Jeg vet ikke om det du skriver er med en vennlig og trøstende tone. Om det er litt rask og streng tone. Oppgitt eller kritisk tone osv. Så kan man få inntrykk av at noen brukere alltid har en litt kranglete tone. Og noen tenker kanskje at det anonyme skriver ofte  er i en litt kritisk tone. 
 

Anonymkode: 0af96...ee9

Hvorfor skal jeg snakke med streng tone?  Jeg tror ikke jeg følte så mye annet enn litt sånn irritasjon i øyeblikket over at andre er respektløse. Å blande seg bort i andres liv sånn ved å fortelle andre hvordan de bør føle seg og hvordan de har det. Og så litt oppgitt over hvorfor noen hører på sånt uten å si fra. Jeg tror det var alt. 

Og angående at vi ikke skal forvente forståelse bestandig, så fölte jeg vel egentlig ingenting..

[Everybody]

Enkelt som bare går hjemme? Når man er ufør så har man jo en alvorlig sykdom som tar livsglede fra en. De tenker ut ifra seg selv som frisk, og da tror de også at du er frisk med god helse og bare går hjemme. De skulle virkelig gått på en smell og blitt syk og blitt ufør så hadde de kanskje forstått.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg var i arbeidslivet i over 20 år før jeg ble uføretrygdet. Jeg vet alt om hvor tøft det noen ganger kan være å stå i en jobb. Nå da jeg er uføretrygdet får jeg stadig høre hvor tøft det et å jobbe og hvor enkelt jeg har det som bare går hjemme. At jeg ikke forstår de som jobber. En ting jeg aldri kan snakke om er at det faktisk ikke er så enkelt å være uføretrygdet heller. Hva det gjør med meg over tid . Eller ha en dialog om hvordan leve bedre som ufør. For det er nok en tanke om at jeg ikke skal leve bedre? Jeg skulle gjerne stå opp til noe hver dag, ha en rytme i hverdagen, møte andre mennesker, gjøre noe nyttig for samfunnet, holde kropp og hjerne i bevegelse, oppleve forskjell på helg og hverdag osv. Men jeg ble så psykisk syk at jeg ikke fungere i jobb lenger. Noe folk flest ikke kan se på meg men heldigvis psykiater og fastlege hadde full forståelse for. 
 

Anonymkode: 0af96...ee9

Det var et fint innlegg. Forstår veldig godt at det er tøft å leve som uføretrygdet med din refleksjonsevne. 

Når det gjelder den tanken om at man ikke skal/får liksom tilstrebe et godt liv som ufør kjenner jeg igjen. Jeg kjenner at jeg deler den tankegangen selv om jeg ikke vil stå inne for det. Jeg føler ikke det ovenfor enkeltmennesker jeg kjenner og som jeg ønsker alt godt og 1 mill i lotto. Men sånn om uføretrygdede generelt tenker jeg at man ikke kan kreve så mye når man heller ikke bidrar. Det er liksom det generelle synet jeg ikke klarer å bli kvitt og som i aller høyeste grad gjelder for meg selv også. Det er kanskje derfor det sitter så dypt forankret.

Jeg kunne aldri akseptert at jeg ikke skulle kunne jobbe. Det er nesten den eneste rettferdiggjøringen jeg har for at jeg skal ha livsrett og  andre rettigheter at all. Dét, også det at jeg har ansvar for barn. Jeg jobber og betaler skatt og jeg oppdrar barn. Det er eneste grunnene til at jeg kan kreve noe som helst, liksom nødvendig vedlikehold for å holde det gående til det ikke er nytte for meg lenger. Det er synet jeg har på eget liv. Det er ikke slik jeg tenker om andre jeg kjenner. Kjenner jeg noen personlig klarer jeg å akseptere at de har de og de behovene og jeg ser at de har en verdi som mennesker og jeg ønsker at de har det godt og er friske. Men jeg kan ikke det når det gjelder meg selv,så derfor setter jeg samme standard når man snakker om uføretrygd på et generelt plan: Jeg mister all min rett til eksistens om jeg ikke passer barn eller lenger klarer å gå på jobb.

Altså hvordan skal jeg kunne vise empati for en som allerede er ufør og i tillegg klager på at de ikke har råd til ferie for eksempel. Jeg klarer ikke beholde fatningen der... Har du mat på bordet, mottar nødvendige helsetjenester og har et trygt sted å bo, så er kravene oppfylt. Jeg jobber og kan heller ikke dra på ferie nødvendigvis. Kan ikke kjøpe egen bolig. Så hvorfor i all verdens land og rike skal en som bidrar null åpne munnen om noe slikt? Nei. Det går ikke an. 

Dette handler ikke om deg, Ts. For alt jeg vet fortjener du alt det beste i hele verden. Ville nok overbevisende kunne forklart deg hvorfor om jeg hadde visst dine grunner..Men for meg selv har jeg helt andre krav. Null arbeid = ingen rett til å klage. Det blir også derfor, selv om jeg ikke vil stå for det sånn egentlig, også mitt syn på uføretrygd generelt som fenomen, når jeg ikke kjenner personen... 

Så skjønner godt at du føler på det..følelsen er nok ekte. Men den trenger ikke være riktig. Det er bare noe som sitter i mange av oss. 

Anonymkode: f4e37...ac3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det var et fint innlegg. Forstår veldig godt at det er tøft å leve som uføretrygdet med din refleksjonsevne. 

Når det gjelder den tanken om at man ikke skal/får liksom tilstrebe et godt liv som ufør kjenner jeg igjen. Jeg kjenner at jeg deler den tankegangen selv om jeg ikke vil stå inne for det. Jeg føler ikke det ovenfor enkeltmennesker jeg kjenner og som jeg ønsker alt godt og 1 mill i lotto. Men sånn om uføretrygdede generelt tenker jeg at man ikke kan kreve så mye når man heller ikke bidrar. Det er liksom det generelle synet jeg ikke klarer å bli kvitt og som i aller høyeste grad gjelder for meg selv også. Det er kanskje derfor det sitter så dypt forankret.

Jeg kunne aldri akseptert at jeg ikke skulle kunne jobbe. Det er nesten den eneste rettferdiggjøringen jeg har for at jeg skal ha livsrett og  andre rettigheter at all. Dét, også det at jeg har ansvar for barn. Jeg jobber og betaler skatt og jeg oppdrar barn. Det er eneste grunnene til at jeg kan kreve noe som helst, liksom nødvendig vedlikehold for å holde det gående til det ikke er nytte for meg lenger. Det er synet jeg har på eget liv. Det er ikke slik jeg tenker om andre jeg kjenner. Kjenner jeg noen personlig klarer jeg å akseptere at de har de og de behovene og jeg ser at de har en verdi som mennesker og jeg ønsker at de har det godt og er friske. Men jeg kan ikke det når det gjelder meg selv,så derfor setter jeg samme standard når man snakker om uføretrygd på et generelt plan: Jeg mister all min rett til eksistens om jeg ikke passer barn eller lenger klarer å gå på jobb.

Altså hvordan skal jeg kunne vise empati for en som allerede er ufør og i tillegg klager på at de ikke har råd til ferie for eksempel. Jeg klarer ikke beholde fatningen der... Har du mat på bordet, mottar nødvendige helsetjenester og har et trygt sted å bo, så er kravene oppfylt. Jeg jobber og kan heller ikke dra på ferie nødvendigvis. Kan ikke kjøpe egen bolig. Så hvorfor i all verdens land og rike skal en som bidrar null åpne munnen om noe slikt? Nei. Det går ikke an. 

Dette handler ikke om deg, Ts. For alt jeg vet fortjener du alt det beste i hele verden. Ville nok overbevisende kunne forklart deg hvorfor om jeg hadde visst dine grunner..Men for meg selv har jeg helt andre krav. Null arbeid = ingen rett til å klage. Det blir også derfor, selv om jeg ikke vil stå for det sånn egentlig, også mitt syn på uføretrygd generelt som fenomen, når jeg ikke kjenner personen... 

Så skjønner godt at du føler på det..følelsen er nok ekte. Men den trenger ikke være riktig. Det er bare noe som sitter i mange av oss. 

Anonymkode: f4e37...ac3

Takk for ærlig svar. Tror det er en god start å reflektere over hvorfor man føler det man føler. Først da kan man ha ærlig dialog og større forståelse for hverandre. 
Jeg har jo selv jobbet og vet med hver fiber i min kropp hvor krevende det kan være med jobb og familie. Jeg tenker ikke at livet er letter for andre. Og jeg hadde nok mine tanker jeg også da jeg så at noen kunne være hjemme og få lønn for det. Hadde ALDRI trodd at jeg skulle bli så akutt psykisk syk og falle ut av arbeidslivet. Det var helt utenkelig. Jeg husker at jeg tenkte heller på selvmord enn å slutte i jobb de dagene det å jobbe ble uutholdelig. Men jeg har fire barn. Så et mål ble at jeg i hvertfal skulle bruke det jeg hadde igjen av krefter til å være der for barn og etter hvert barnebarn. Er også verge for en sønn som trenger mye oppfølging pga utviklingshemming. Etter 12 år i intensiv behandling i psykiatrien har jeg nå klart  å være med venner igjen, være med på ting. Jeg klarer å tenke fremover og har håp om å leve. Men i stedet for at man deler gleden over at jeg er bedre og vil leve blir jeg møtt med fordommer fordi jeg er uføretrygdet. Det overrasker meg og får meg til å skamme meg litt. Tenker at jeg snylter på samfunnet. Jeg nærmer meg 60 og blir minstepensjonist om noen år. Kanskje det da blir akseptert. 

Anonymkode: 0af96...ee9

[AnonymBruker]

Det er provoserende når uføre klarer å utrette mer enn arbeidsføre. Og det skjer stadig i samfunnet. 

Anonymkode: 34453...13a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Det er provoserende når uføre klarer å utrette mer enn arbeidsføre. Og det skjer stadig i samfunnet. 

Anonymkode: 34453...13a

Har du noen eksempler? Regner med du har flust av dem siden du sier at det skjer stadig?

Anonymkode: 1d73f...e05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for ærlig svar. Tror det er en god start å reflektere over hvorfor man føler det man føler. Først da kan man ha ærlig dialog og større forståelse for hverandre. 
Jeg har jo selv jobbet og vet med hver fiber i min kropp hvor krevende det kan være med jobb og familie. Jeg tenker ikke at livet er letter for andre. Og jeg hadde nok mine tanker jeg også da jeg så at noen kunne være hjemme og få lønn for det. Hadde ALDRI trodd at jeg skulle bli så akutt psykisk syk og falle ut av arbeidslivet. Det var helt utenkelig. Jeg husker at jeg tenkte heller på selvmord enn å slutte i jobb de dagene det å jobbe ble uutholdelig. Men jeg har fire barn. Så et mål ble at jeg i hvertfal skulle bruke det jeg hadde igjen av krefter til å være der for barn og etter hvert barnebarn. Er også verge for en sønn som trenger mye oppfølging pga utviklingshemming. Etter 12 år i intensiv behandling i psykiatrien har jeg nå klart  å være med venner igjen, være med på ting. Jeg klarer å tenke fremover og har håp om å leve. Men i stedet for at man deler gleden over at jeg er bedre og vil leve blir jeg møtt med fordommer fordi jeg er uføretrygdet. Det overrasker meg og får meg til å skamme meg litt. Tenker at jeg snylter på samfunnet. Jeg nærmer meg 60 og blir minstepensjonist om noen år. Kanskje det da blir akseptert. 

Anonymkode: 0af96...ee9

Tross i at jeg innrømmer å ha holdningen du beskriver, så ser jeg allerede nå vet det neste innlegget ditt at det du har gode gode grunner til å være uføretrygdet. Det er synd at en skulle måtte forklare seg. Men når du blir sett som enkeltmenneske og man skjønner hva som ligger bak dette vedtaket, så forsvinner også det meste av fordommene mot deg som uføretrygdet. Men igjen. Skal man måtte forklare seg? Det skulle jo ikke være nødvendig. Det er komplekst. 

Flott om du klarte å lese svaret mitt som det det var ment og ikke som et angrep. Fordommene mine og folks, mot uføre, har sikkert mye med vårt eget syn på oss selv å gjøre. Jeg tenker som du beskriver å ha tenkt tidligere: klarer jeg ikke jobbe, så bør jeg avslutte helt. Men så har jeg som deg også barn, så der er vi forpliktet til å ikke gjøre. 

Og fra menneske til menneske: Jeg ville aldri tenkt om deg/andre mennesker at jeg ønsket at de avsluttet livet istedenfor å være trygdede. Herlighet! Men for mitt eget vedkommende, så tenker jeg nettopp det. Er sikkert ikke eneste som sliter med selvverdet og derfor har fordommer mot uføretrygdede som siver ut. Det går utover andre når mange av oss sliter med å se menneskeverdet som en verdi i seg selv. Beklager det. 

Jeg håper du har en super dag og opplever mange flotte ting i ditt liv. Når der gjelder å dele om utfordringer - det er befriende men kan også ha høy kostnad. Tenker på henne som har vært i media nå fordi hun opplever hets fordi hun poster bilder om turer, trening og diverse. Flott at hun har det så bra og hun har rett til det! Men jeg forstår mekanismene bak reaksjonene også. De er naturlige selv om de er nokså usjarmerende og sier litt om oss som mennesker 🫣😉

Anonymkode: f4e37...ac3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Tross i at jeg innrømmer å ha holdningen du beskriver, så ser jeg allerede nå vet det neste innlegget ditt at det du har gode gode grunner til å være uføretrygdet. Det er synd at en skulle måtte forklare seg. Men når du blir sett som enkeltmenneske og man skjønner hva som ligger bak dette vedtaket, så forsvinner også det meste av fordommene mot deg som uføretrygdet. Men igjen. Skal man måtte forklare seg? Det skulle jo ikke være nødvendig. Det er komplekst. 

Flott om du klarte å lese svaret mitt som det det var ment og ikke som et angrep. Fordommene mine og folks, mot uføre, har sikkert mye med vårt eget syn på oss selv å gjøre. Jeg tenker som du beskriver å ha tenkt tidligere: klarer jeg ikke jobbe, så bør jeg avslutte helt. Men så har jeg som deg også barn, så der er vi forpliktet til å ikke gjøre. 

Og fra menneske til menneske: Jeg ville aldri tenkt om deg/andre mennesker at jeg ønsket at de avsluttet livet istedenfor å være trygdede. Herlighet! Men for mitt eget vedkommende, så tenker jeg nettopp det. Er sikkert ikke eneste som sliter med selvverdet og derfor har fordommer mot uføretrygdede som siver ut. Det går utover andre når mange av oss sliter med å se menneskeverdet som en verdi i seg selv. Beklager det. 

Jeg håper du har en super dag og opplever mange flotte ting i ditt liv. Når der gjelder å dele om utfordringer - det er befriende men kan også ha høy kostnad. Tenker på henne som har vært i media nå fordi hun opplever hets fordi hun poster bilder om turer, trening og diverse. Flott at hun har det så bra og hun har rett til det! Men jeg forstår mekanismene bak reaksjonene også. De er naturlige selv om de er nokså usjarmerende og sier litt om oss som mennesker 🫣😉

Anonymkode: f4e37...ac3

Tusen takk😊

Anonymkode: 0af96...ee9

[ISW]

Jeg ønsker at alle kunne hatt forståelse for at dette er en EKSTREMT vanskelig og kompleks sak, og jeg skulle eksempelvis ønske at politikere ikke kom med enkle, tåpelige løsninger av typen "det skal lønne seg å stå opp om morran" eller "forby uføretrygd for de under 30 år".

Ja, det er definitivt de (og det er en del av de) som enten blir trygdet av latskap forkledd som en psykiatrisk eller somatisk diagnose, eller blir trygdet som følge av at hjelpen de får er feil eller fraværende, overbelastet helsevesen, feil diagnoser og/eller inkompetente behandlere. Med riktig og kompetent hjelp kan det aller meste av f.eks. angstlidelser eller stemningslidelser behandles. Men det betyr definitivt ikke at ALLE som er uføre, ikke har grunn til å være det. Heller ikke flertallet. Og det er i alle fall ikke grunn til å angripe enkeltpersoner for at de mottar uføretrygd. Og spesielt ikke grunn til at dersom en ufør person (Gud forby) har et meningsfullt liv, så skal det kritiseres, fordi det angivelig er bedre at vedkommende lider skikkelig. 

Jeg tror bare det må erkjennes og aksepteres at ulike mennesker har ulik arbeidsevne som funksjon av symptombelastningen. Jeg selv, og jeg har sett andre her inne uten at jeg skal nevne navn, har gått på jobb selv om symptomtrykket i perioder har vært rimelig høyt. Det er neppe et fasitsvar på at X symptomer skal gi seg utslag i Y fravær fra jobb. Det er individuelt og kommer også an på jobben (f.eks. kan det være lettere i en jobb med hjemmekontor enn f.eks. om du skal undervise en stor klasse eller holde foredrag). Men utenfra kan jeg forstå at det er provoserende å (subjektivt) se en ufør person kose seg på cafe en formiddag, mens man selv går på jobb med eksempelvis en moderat depresjon eller kraftig angst. Jeg sliter imidlertid litt med å tenke at vedkommende fortjener å ha det jævlig når man er ufør. For ingen blir vel bedre av det?