Snakker du til andre på forskjellige måter og uten at det betyr noe?

[AnonymBruker]

Jeg opplever og/eller føler noen ganger at noen snakker til meg på en annen og «dårligere» måte enn de gjør til andre, og at andre og det de gjør blir satt større pris på enn meg og det jeg gjør. Og at det er fordi jeg for de personene er mindre verd enn andre som person, at de liker meg mindre og at jeg ikke fortjener å bli like bra behandlet pga det. Det er iallefall sånn jeg alltid føler det.

Har forsøkt å si til meg at det bare sitter i hodet mitt fordi det er det som skjedde i oppveksten, men jeg er så usiker, derfor velger jeg å spørre her inne om råd og om det stemmer for andre i håp om å kunne korrigere tankegangen min. 

Når du liker noen bedre enn andre: viser du det i form av at du feks er mer hyggelig mot henne og bruker mere fine ord til henne og det hun gjør enn til den du liker mindre?  

Betyr det at du liker den du behandler bedre mer enn den du liker mindre, og at den du behandler bedre er mer verd for deg som person og at du respekterer henne og det hun gjør mer enn den du liker mindre? At det gjør at du behandler den du liker mer på en annerledes og bedre måte enn andre? Respekterer du den du liker bedre mer som person?

Hvis du er sammen med andre og behandler kjæresten din, vennina di eller kollegaen din bedre enn de andre (jmfr det jeg har beskrevet over her), snakker du til den andre personen på en mer respektfull og hyggeligere måte enn den du er sammen med fordi du liker dem bedre? 

Er jeg syk i hodet som føler det sånn?

Anonymkode: 5412d...70e

[nachnoo]

Ja. Jeg mener at det er en selvsagt folkeskikk at en tilpasser språket til den/de en snakker med. 

Jeg snakker langsommere og tydeligere til innvandrerelevene på voksenopplæringen. Jeg får positiv tilbakemelding fra dem på dette. De sier at de fleste nordmenn ikke endrer måten de snakker på når de snakker med innvandrer. Nordmenn snakker med samme tempo, utydelig og med de samme dialektordene som de bruker ellers.

Jeg modererer dialekten når jeg snakker med folk med annen dialekt enn min egen. Jeg snakker annerledes til min tunghørte mor enn til ungdommen. Jeg begrenser kraftigere uttrykk mer når jeg snakker til XX enn til XY. Jeg snakker annerledes til mine aller nærmeste enn til folk flest. Om faglige tema snakker jeg annerledes til kolleger enn til folk flest.

Så svaret på ditt spørsmål er et stort JA.

[AnonymBruker]

Ok. Jeg oppfatter det som at du svarer på overskriften og ikke på innholdet i innlegget mitt. Jeg takker for ditt svar og bidrag  

Anonymkode: 5412d...70e

[laban]

For meg kommer det mest an på hvor godt jeg kjenner personen, ikke hvor mye eller lite jeg liker vedkommende. Det handler ikke om verdi, respekt eller hva noen "fortjener", men om jeg føler at vi er såpass på bølgelengde at jeg kan bruke litt humor. Jeg kan tulle og/eller være mer sarkastisk (i humoristisk retning) når jeg snakker med noen jeg kjenner og har god kjemi med. 

Jeg tror ikke det virker som om jeg er hyggeligere eller mer rosende, jeg tror nesten det kan virke omvendt iblant: Folk man kjenner godt og stoler på, fordi man vet de alltid stiller opp og gjør det de skal, risikerer å få mindre skryt enn de som enten er nye/uerfarne på en eller annen måte eller man har litt lavere forventninger til av andre grunner. Det blir litt sånn som at man roser femåringen for ting man tar som en selvfølge at tenåringen gjør, men selvfølgelig i mindre målestokk. Vet ikke om det gir mening...

Generelt tror jeg det er lurt å ikke legge for stor vekt på slike forskjeller, mye kan være tilfeldig eller i hvert fall ha langt mindre betydning enn man selv tror. De fleste har nok en eller annen gang følt seg tatt som en selvfølge eller del av inventaret som forventes å være der bestandig, men jeg tror nok de fleste ikke graderer folk bevisst. Noen unntak finnes det nok, men jeg tror det beste er å ikke strebe for hard etter anerkjennelse fra sånne folk - det er de som burde forandre seg, ikke omgivelsene deres.  

Det nachnoo svarer på, synes jeg er et litt annet tema. Slike tilpasninger av ordvalg, tempo o.l. kan jeg gjøre når jeg f.eks. snakker om mitt eget fag til noen med annen bakgrunn. Siden jeg liker slike situasjoner godt (jeg tok til og med pedagogisk tilleggsutdannelse i en fjern fortid 😉) , passer jeg på å unngå uttrykk og fagspråk som gjør at det kan virke som om jeg vil benytte anledningen til å overkjøre noen eller virke blærete med min egen kunnskap. Sånne typer er det dessverre rikelig av innenfor mitt fagområde. 

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Ok. Jeg oppfatter det som at du svarer på overskriften og ikke på innholdet i innlegget mitt. Jeg takker for ditt svar og bidrag  

Anonymkode: 5412d...70e

Innholdet: Ja, jeg snakker nok noe annerledes til de aller nærmeste, Ja, jeg liker nok bestevennen min mer enn andre. Det er en grunn til at vi er bestevenner. Slik antar jeg at det er for andre - både med bestevenner og partner.

[AnonymBruker]

laban skrev (19 minutter siden):

For meg kommer det mest an på hvor godt jeg kjenner personen, ikke hvor mye eller lite jeg liker vedkommende. Det handler ikke om verdi, respekt eller hva noen "fortjener", men om jeg føler at vi er såpass på bølgelengde at jeg kan bruke litt humor. Jeg kan tulle og/eller være mer sarkastisk (i humoristisk retning) når jeg snakker med noen jeg kjenner og har god kjemi med. 

Jeg tror ikke det virker som om jeg er hyggeligere eller mer rosende, jeg tror nesten det kan virke omvendt iblant: Folk man kjenner godt og stoler på, fordi man vet de alltid stiller opp og gjør det de skal, risikerer å få mindre skryt enn de som enten er nye/uerfarne på en eller annen måte eller man har litt lavere forventninger til av andre grunner. Det blir litt sånn som at man roser femåringen for ting man tar som en selvfølge at tenåringen gjør, men selvfølgelig i mindre målestokk. Vet ikke om det gir mening...

Generelt tror jeg det er lurt å ikke legge for stor vekt på slike forskjeller, mye kan være tilfeldig eller i hvert fall ha langt mindre betydning enn man selv tror. De fleste har nok en eller annen gang følt seg tatt som en selvfølge eller del av inventaret som forventes å være der bestandig, men jeg tror nok de fleste ikke graderer folk bevisst. Noen unntak finnes det nok, men jeg tror det beste er å ikke strebe for hard etter anerkjennelse fra sånne folk - det er de som burde forandre seg, ikke omgivelsene deres.  

Det nachnoo svarer på, synes jeg er et litt annet tema. Slike tilpasninger av ordvalg, tempo o.l. kan jeg gjøre når jeg f.eks. snakker om mitt eget fag til noen med annen bakgrunn. Siden jeg liker slike situasjoner godt (jeg tok til og med pedagogisk tilleggsutdannelse i en fjern fortid 😉) , passer jeg på å unngå uttrykk og fagspråk som gjør at det kan virke som om jeg vil benytte anledningen til å overkjøre noen eller virke blærete med min egen kunnskap. Sånne typer er det dessverre rikelig av innenfor mitt fagområde. 

Svaret ditt gir absolutt mening, tusen takk til deg også  

Anonymkode: 5412d...70e