Sykdommen "lettere psykiske plager" er viktigste grunnen til at sykefraværet øker og nå på det høyeste nivået siden svineinfluensaen herjet i de norske hjem i 2009

[AnonymBruker]

Dette har vi ikke råd til. Hva er løsningen: Strengere leger, karentsdag, eller lave sats på sykepenger? Eller kanskje arbeidslivet har blitt for krevende for mange?

https://www.nrk.no/ytring/noe-er-sykt-med-det-norske-fravaeret-1.17032871

Denne uka kom en lenge varslet sykelønnsbombe. Sykefraværet fortsetter å stige, og er nå på det høyeste nivået siden svineinfluensaen herjet i de norske hjem i 2009.

Men i den grad det er en epidemi som florerer nå, så er det sykdommen «lettere psykiske plager».

Utbrent. Livskrise. Depresjonsfølelse. Stress. Slitenhet. Følelser vi alle kan kjenne på iblant eller noen vi kjenner.

Det er denne delen av fraværet som øker mest, og særlig i gruppa unge voksne. Kvinners sykefravær skiller seg ut.

Alle forsøk på å reise debatten kortsluttes med talepunktet at «man blir ikke friskere av å få dårligere råd». Og der var den debatten over.

Anonymkode: 8c7c6...488

[AnonymBruker]

Må være strengere leger ja. 

Og dps'ene burde ikke drive med kaffeslabberas av samtale/støtteterapi i årevis, men heller sette opp konkrete mål i terapien. Vet om så utrolig mange som har gått til dps i årevis, kanskje 5-10 år og som fortsatt ikke har fått det de trenger som oftest er traumebehandling. Hadde dps vært litt strengere hadde flere fått hjelp samtidig som de behandlet flere og fikk de fortere ut frisk og tilbake til jobb igjen. Hvis man ikke er klar for traumebehandling burde man heller få støttesamtaler i kommunen. Men vet ikke om slik det er nå om nav godkjenner kommunen som behandling for arbeidsløse?

Anonymkode: 6b04c...096

[Sokk]

Jeg tenker at vi ikke bare trenger å se på individnivå her. Debatten dreier seg mye om  hva vi skal gjøre for å påvirke individers beslutninger. Karensdag, økonomi etc.

Jeg tenker vi også må se på bakenforliggende årsaker. Her har jeg ikke et fasitsvar, men jeg vil trekke frem noen ting jeg tror kanskje har betydning:

- Norge har svært høy deltagelse i arbeidslivet blant kvinner. Men kvinner får fortsatt barn, og barn har ikke plutselig blitt enklere å ha med å gjøre. Det er kjempebelastende å sjonglere full jobb og barn. Og ja, det er mer belastende for kvinner fordi de fortsatt tar en større del av belastningen på hjemmebane.

- Norge har et effektivt arbeidsliv. Etter covid ble det mer normalisert med hjemmekontor og grensene mellom jobb og fritid ble visket ut. Dette kan være utfordrende for mange - og det er helt forståelig.

Hvis totalbelastningen blir for stor så kan det føre til sykdom. Diagnosene og symptomene du omtaler skyldes ikke nødvendigvis at folk ikke tåler normale belastninger, er late og bortskjemte og må «skjerpe seg», det kan skyldes at det å leve i dagens samfunn er for belastende for mange mennesker.

Løsningen ligger da på det strukturelle plan. Vi må gjøre livet levelig for disse kvinnene. Tempoet må ned, kanskje må det være mer akseptabelt å jobbe deltid, eller barnehager og AKS må ha lengre åpningstid - vi som samfunn må bli enige om hvilke verdier vi har, nå blir kvinner tvunget til å oppfylle uforenelige krav (full tilstedeværelse på jobb og full tilstedeværelse hjemme).

Kvinner er eldre når de får barn og har dårligere kapasitet og mindre energi til å håndtere det.

Vi må styrke arbeidernes rettigheter og forbedre arbeidsforhold og arbeidsbetingelser. Før man skylder på individet kan man forsøke å sette seg inn i hvordan det er å være helsefagarbeider på et sykehjem og løpe som et piska skinn i et underbemannet helsevesen. Eller den dårlige samvittigheten som gnager når man forsøker å være tilstede når du man legge barna sine mens e-postene stadig tikker inn og de fortsetter å tikke inn etter du har lagt deg og før du har våknet.

Dette skaper masse stress, som sikkert er en stor bidragsyter til disse sykdommene og diagnosene.

Jeg tror arbeidslivet har blitt for tøft for mange og at livet er for stressende for mange. Så vi må forsøke å endre på dette, snarere enn å kutte folk i lønn én dag. Det er vel ikke endagsfraværet som er problemet? 

[Drømmeautomat]

En betydelig del av dette kan forklares med den høye yrkesdeltakelsen til kvinner i Norge. Kvinner har nesten dobbelt så høyt sykefravær som menn og utgjør ca. halvparten av arbeidsstokken. Hvis ingen kvinner deltok i arbeidslivet ville med andre ord sykefraværet falle med 25%. Sannsynlig er en del av forklaringen for kvinners økte sykefravær at de ofte kan ha tunge omsorgsoppgaver i tillegg til jobb. Så en viktig forklaring for det høye sykefraværet i Norge er rett og slett at det er så mange som jobber og at så få har nok tid til å gjøre andre nødvendige ting. Dermed kan oppgaver utenom jobb få begeret til å flyte over.

I tillegg har vi økt sykefravær som følge av covid, som har blitt en ekstra influensa de fleste får ca. en gang i året. Legg til diffuse langtidsplager som følge av long covid, så har du nok også forklaringen på i hvert fall en del av økte psykiske lidelser.

For det som gjenstår må man spørre seg: Hva er det som gjør at det å jobbe oppleves som så vanskelig i Norge?

[AnonymBruker]

Det handler om ulike kjønnsroller. Det handler om underbemanning og slitasje i typiske kvinneyrker. Det handler om at kvinner letter søker hjelp for psykiske plager. Men mest av alt handler det om biologi. Endelig har man begynt å forstå hvorfor så mange kvinner i 40-50 årsalder faller ut av yrkeslivet. Man har begynt å snakke om overgangsalderen som påvirker kvinner i ulik grad både fysisk og psykisk. Søvnproblemer, smerter i kroppen, angst, nedstemthet og konsentrasjonsvansker. En helt naturlig prossess som arbeidslivet på ingen måte tar hensyn til. Og fastleger som ikke kan så mye om dette. Så på høy tid å finne ut hvorfor kvinner blir mer sykemeldt og kanskje gjøre noe med det? Som bedre tilrettelegging og tiltak i overgangsalder og flere ansatte i feks omsorgsyrker. 

Anonymkode: 7ee42...0ce