kropp, seksualitet og kjærlighet

[Gjest undrer]

Jeg har vært sammen med kjæresten min noen år, og er kommet til et punkt hvor det er naturlig å bestemme seg om en skal satse skikkelig, stifte familie osv.

Det som skremmer meg litt er at jeg ikke er så fysisk tiltrukket av ham lenger. Jeg syns også det er litt kjipt at han mister håret og begynner å få mave. Samtidig er han er en fantastisk person og min beste venn.

Er det at den fysiske tiltrekningen blir svakere noe som skjer i alle forhold etter noen år, dvs at det er en naturlig utvikling? Jeg blir veldig takknemlig for noen råd om hva jeg skal gjøre, eller hvordan jeg bør tenke.

[Gjest solutions]

Ja, det er helt vanlig at man mister lysten på den andre, det skjer nok iblant ganske uavhengig av hårtap og kulemage.

For de fleste vedkommende inntreffer din følelse forsent, det vil si etter at man er etablert med felles barn, hus, økonomi osv.

Vær glad for at signalene kommer nå, slik at du kan avvikle forholdet.

Mennesket er ikke fra naturen lagd for livslange forhold, vi opplever at hovedtiltrekningen er størst til å begynne med, for at vi skal få lyst til å forplante oss.

Ekteskap og lange parforhold, er noe som er skapt gjennom århundrer, dels gjennom religiøs påvirkning, og dels som en praktisk/økonomisk innretning for å ta vare på kvinner. Kvinner i dag, klarer å ta vare på seg sjøl! Lykke til!

[Gjest Shallow_Hal]

Det finnes ingen fasit...

Ingen har vært der du, er i DIN situasjon tidligere...

Ingen kan egentlig gi deg noen gode råd...

Det suger å være voksen...

Men det er tross alt et valg som er uhyre viktig for ditt videre liv!

Med mindre noe uforutsett skulle skje, og tilværelsen som du kjenner den forsvinner i morgen

Lykke til!

[Gjest Gro Isachsen, Sexpert]

Det er helt vanlig at forhold er stormende i begynnelsen, for så å gå over i en roligere, mer stabil periode. Den hodestupse forelskelsen går i heldige tilfeller over i kjærlighet, som gir en dypere relasjon enn tidligere.

Parforhold krever jevnlig vedlikehold. Det betyr at det er behov for fornyende opplevelser og hyppige påminninger om at partene fortsatt tenner hverandre seksuelt. Ellers er det fare for at forhold ender opp som vennskap og at partneren blir mer "søsken" enn kjæreste. Det høre ut til at du og partneren din nærmer dere et rent vennskapsforhold.

Om du føler kjærlighet, respekt, nærhet og varme for kjæresten din, synes jeg du burde prøve å gi forholdet en ny sjanse. Om du synes han begynner å bli "slapp i fisken" kan dere ikke begynne felles trening? Joggeturer, sykkelturer, svømming eller treningsstudio gir ypperlige fellesopplevelser. Begge får dessuten opp testosteronproduksjonen av å trene, noe som i de fleste tilfeller gir mer og bedre sex.

Det er like mye ditt ansvar som hans at dere skal opprettholde spenningen. Hva som skal til ellers for at det igjen skal si tsukadung, vet du nok best selv. Det kan hjelpe å tenke tilbake på deres mest vellykkede øyeblikk og prøve å kopiere suksessen fra den gang du møtte ham. Prøv å se ham på samme måte som da dere traff hverandre.

Du omtaler ham som din beste venn og en fantastisk person. Det kan tyde på at det finnes et samliv etter at forelskelsens rus har gitt seg.

[spekka]

Ja, det er helt vanlig at man mister lysten på den andre, det skjer nok iblant ganske uavhengig av hårtap og kulemage.

For de fleste vedkommende inntreffer din følelse forsent, det vil si etter at man er etablert med felles barn, hus, økonomi osv.

Vær glad for at signalene kommer nå, slik at du kan avvikle forholdet.

Mennesket er ikke fra naturen lagd for livslange forhold, vi opplever at hovedtiltrekningen er størst til å begynne med, for at vi skal få lyst til å forplante oss.

Ekteskap og lange parforhold, er noe som er skapt gjennom århundrer, dels gjennom religiøs påvirkning, og dels som en praktisk/økonomisk innretning for å ta vare på kvinner. Kvinner i dag, klarer å ta vare på seg sjøl! Lykke til!

Til Solution; Dust!

[Gjest solutions]

Til Solution; Dust!

Det var et svært saklig innlegg, eller angrep kan vi vel kalle det.

Strekker intelligensen din såpass langt at du klarer å motivere din "argumentasjon"?

Fordi om du misliker det jeg skriver, og skulle ønske det var annerledes, så er det slik verden er!

Spørsmålet er hvem som er den største dusten....