Til dere som har vært gift tidligere / Mine og dine barn.

[AnonymBruker]

Vi er jo en " eldre" gjeng her inne som har vært gift før og er i nye forhold med dine og mine barn. Riktignok voksne " barn" .

Hender det noen ganger at du savner noe fra kjernefamilielivet ?

Jeg er veldig glad for å være sammen med han jeg er sammen med nå og ikke er sammen med far til barna mine, så ikke misforstå.

Likevel. Det hender en sjelden gang at jeg får lyst til å snakke med far til barna som jeg bodde sammen med i over 20 år, bare for å dele noe veldig gledelig med en som har engasjement for felles barn. ( Vi har et ok forhold, selv om det ikke var slik da vi var nyskilt )

Barnet til samboeren min er enebarn og også eneste barn i den familien. Vi møtes ofte og vi snakker mye om dette ene barnet. Fokuset på dette barnet er litt voldsomt, men forståelig siden det er eneste barnet.

Derfor slik som akkurat nå får jeg lyst til å kontakte far til barna mine bare for å snakke om noe gledelig. Jeg gjør jo ikke det , men har lyst. 

Gjør dere andre det ? Jeg deler det med samboeren altså, men det blir ikke helt det samme. 

Velger å være anonym, men en del av dere kjenner meg

 

 

 

Anonymkode: aef24...7c9

[Lillemus]

Nei, jeg kan ikke si at jeg savner noe fra den tiden eksen og jeg bodde sammen, men vi er gode venner og har delt mye om ungene opp gjennom årene. De siste årene har det blitt mindre kontakt, men han og kona er fremdeles som en del av familien for meg og vi feirer jul og 17. mai sammen.  Å si at vi ikke har noe særlig kontakt er ikke helt riktig, men kontakten er helt annerledes enn når ungene var midtpunktet, for å si det på den måten. Men jeg melder og snapper vel mer med nyfrua enn med eksen omtrent!  

Hvorfor kan du ikke sende barnas far en melding om noe gledelig ang. barna? Jeg hadde bare satt pris på om eksen gjorde det.  

[Nicklusheletida]

Lillemus skrev (20 minutter siden):

Nei, jeg kan ikke si at jeg savner noe fra den tiden eksen og jeg bodde sammen, men vi er gode venner og har delt mye om ungene opp gjennom årene. De siste årene har det blitt mindre kontakt, men han og kona er fremdeles som en del av familien for meg og vi feirer jul og 17. mai sammen.  Å si at vi ikke har noe særlig kontakt er ikke helt riktig, men kontakten er helt annerledes enn når ungene var midtpunktet, for å si det på den måten. Men jeg melder og snapper vel mer med nyfrua enn med eksen omtrent!  

Hvorfor kan du ikke sende barnas far en melding om noe gledelig ang. barna? Jeg hadde bare satt pris på om eksen gjorde det.  

Jo vi har en felles messengerside, jeg , han og ungene som det utveksles meldinger på. Det er mest de 2 yngste som skriver der og vi svarer. Det blir gjerne korte meldinger, korte svar og likes. Hun eldste tar seg ikke ofte tid til verken å skrive eller svare og det var henne det gjaldt nå.

Det blir uansett noe annet å snakke. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men for meg handler det om å kunne dele en slags ekte stolthet med faren, som jeg ikke kan vise til andre om du skjønner

Endret 23. oktober av Nicklusheletida
.

[Nicklusheletida]

Ups og så lenge varte den anonymiteten

[Lillemus]

Nicklusheletida skrev (16 minutter siden):

Jo vi har en felles messengerside, jeg , han og ungene som det utveksles meldinger på. Det er mest de 2 yngste som skriver der og vi svarer. Det blir gjerne korte meldinger, korte svar og likes. Hun eldste tar seg ikke ofte tid til verken å skrive eller svare og det var henne det gjaldt nå.

Det blir uansett noe annet å snakke. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men for meg handler det om å kunne dele en slags ekte stolthet med faren, som jeg ikke kan vise til andre om du skjønner

Nei, jeg ringer ikke til ham, men om vi møtes i arbeidets medfør så snakker vi sammen og da gjerne om ungene. Men akkurat den kontakten, altså med å ringe hverandre, har nok opphørt ja. Ikke at jeg savner akkurat det heller, for min del da.

[cilie]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Likevel. Det hender en sjelden gang at jeg får lyst til å snakke med far til barna som jeg bodde sammen med i over 20 år, bare for å dele noe veldig gledelig med en som har engasjement for felles barn.

Det synes jeg høres ut som et sunnhetstegn. Jeg har hørt andre si tilsvarende. 

[emilie321]

cilie skrev (Akkurat nå):

Det synes jeg høres ut som et sunnhetstegn. Jeg har hørt andre si tilsvarende. 

Ja, for det er ikke alle foreldre som har engasjement over eget barn, dessverre 

[Dorthe]

Faren til ungene mine er død men jeg har stort sett vært alene med dem og de har hatt lite kontakt med faren.  Men jeg skjønner faktisk hva du mener for mann har to sjøl.  Og selv om han bryr seg om mine unger og barnebarna så skjønner jeg at han ikke er like gira som jeg er.

Men jeg har en venninne som har kjent mine unger fra de var født og hun kan jeg dele alle gledelig nyheter med og jeg får den responsen som jeg trenger.

[krøll9]

Nå er ikke jeg etablert i nytt forhold, så har jo ikke helt "erstatningen" der heller, men også imens jeg har vært innom andre forhold underveis, så er det barnefar jeg snakker med om ting som angår barna men også når jeg virkelig trenger noen jeg kan stole på. Siden vi har vært og til dels fortsatt er familie, så er det han jeg spør når det virkelig brenner på dass, om det så er bilproblemer eller noe med barna. Vi har null romantisk forhold lenger, så er ikke noe sånt, men har ikke vært i nærheten av en følelse av familie med senere forhold. De har vært mer sånn "kjærester" for en viss periode 🫣 Han og jeg har og har hatt våre uoverensstemmelser, men jeg vet vi er på samme lag og umiddelbart en enhet/familie når det trengs. Det går begge veier, men jeg tar oftere kontakt med han enn motsatt. Jeg tror han synes det er ok å vite at det er han jeg regner med. 

Endret 23. november av krøll9

[frosken]

Nicklusheletida skrev (På 23.10.2024 den 22.03):

Ups og så lenge varte den anonymiteten

Du har ikke noe særlig talent for det der med anonym bruker;-)

Så først nå at det var en litt gammel tråd. Men det er lett å forstå det særegne engasjementet man har for noen man har stått så nært og at det kan være fint å dele ting med den andre personen som også har hatt samme forhold til "ungene". 

Endret 24. november av frosken

[morsan]

Hei,

Jeg er veldig glad for at jeg ikke er sammen med min eks og savner overhodet ikke det livet. Jeg er veldig glad for at jeg har en mye, mye bedre mann nå. 

Men selv om jeg ikke savner "livet med eksen", tenker jeg innimellom på vemod på at jeg ikke har en kjernefamilie med bare felles barn. Jeg tror mange ting i livet hadde vært enklere da. Mannen min er heldigvis veldig engasjert i mitt barn og min familie, men det er likevel annerledes enn om det hadde vært bare felles barn, både i hvem som har førstehåndskontakt med hvem, hvordan beskjeder formidles, planlegging av ting etc. Og også bare slikt som at ens svigerfamilie ikke er ens barns familie. Alle er veldig snille og inkluderende, men det blir jo mange folk å forholde seg til, og barnet mitt får naturlig nok ikke det samme forholdet til "ste-tanter" som kom inn i livet hans etter at han ble myndig.

 

AnonymBruker skrev (På 23.10.2024 den 21.20):

Barnet til samboeren min er enebarn og også eneste barn i den familien. Vi møtes ofte og vi snakker mye om dette ene barnet. Fokuset på dette barnet er litt voldsomt, men forståelig siden det er eneste barnet.

Det du skrev her måtte jeg smile av, for det er det diamentralt motsatte av det jeg kjenner på hos meg.  Her er det jeg som har det ene barnet, og han som har tre (og alle er voksne på begge sider). For meg merkes det svært godt at dette er en "skjev fordeling" mellom familiene og at min familie blir liten i forhold til hans, Noen ganger føler jeg det som om min familie "forsvinner litt i mengden". Det er tre barn som ringer om alt mulig, som kommer innom på middag og da gjerne skal hentes på toget fordi de ikke planla i tide og tok riktig buss, eller som skal kjøres hjem igjen etter besøk, eller som kommer hjem på juleferie fra studiene og bor her hele jula, eller som skal ha hjelp med flytting eller kjøring eller låne bil selv. 😏 Jeg setter veldig pris på de og er veldig glad i dem alle sammen og synes det er hyggelig å være sammen. Men jeg tror jeg lettere hadde syntes det hadde vært stas med eget barn som kom hjem i ferier enn et særkullsbarn. Jeg merker også at hvis det er snakk om å ha et arrangement av et slag (alt fra middag hjemme/ute, teater, helgetur el lign) vil jeg prøve å avtale med mitt barn først før hans gjeng kobles på. Slike hendelser går av stabelen selv om ett av hans barn ikke kan, men jeg vil helst ikke at mitt barn er det eneste som ikke kan.

[Nicklusheletida]

morsan skrev (9 timer siden):

Hei,

Jeg er veldig glad for at jeg ikke er sammen med min eks og savner overhodet ikke det livet. Jeg er veldig glad for at jeg har en mye, mye bedre mann nå. 

Men selv om jeg ikke savner "livet med eksen", tenker jeg innimellom på vemod på at jeg ikke har en kjernefamilie med bare felles barn. Jeg tror mange ting i livet hadde vært enklere da. Mannen min er heldigvis veldig engasjert i mitt barn og min familie, men det er likevel annerledes enn om det hadde vært bare felles barn, både i hvem som har førstehåndskontakt med hvem, hvordan beskjeder formidles, planlegging av ting etc. Og også bare slikt som at ens svigerfamilie ikke er ens barns familie. Alle er veldig snille og inkluderende, men det blir jo mange folk å forholde seg til, og barnet mitt får naturlig nok ikke det samme forholdet til "ste-tanter" som kom inn i livet hans etter at han ble myndig.

 

Det du skrev her måtte jeg smile av, for det er det diamentralt motsatte av det jeg kjenner på hos meg.  Her er det jeg som har det ene barnet, og han som har tre (og alle er voksne på begge sider). For meg merkes det svært godt at dette er en "skjev fordeling" mellom familiene og at min familie blir liten i forhold til hans, Noen ganger føler jeg det som om min familie "forsvinner litt i mengden". Det er tre barn som ringer om alt mulig, som kommer innom på middag og da gjerne skal hentes på toget fordi de ikke planla i tide og tok riktig buss, eller som skal kjøres hjem igjen etter besøk, eller som kommer hjem på juleferie fra studiene og bor her hele jula, eller som skal ha hjelp med flytting eller kjøring eller låne bil selv. 😏 Jeg setter veldig pris på de og er veldig glad i dem alle sammen og synes det er hyggelig å være sammen. Men jeg tror jeg lettere hadde syntes det hadde vært stas med eget barn som kom hjem i ferier enn et særkullsbarn. Jeg merker også at hvis det er snakk om å ha et arrangement av et slag (alt fra middag hjemme/ute, teater, helgetur el lign) vil jeg prøve å avtale med mitt barn først før hans gjeng kobles på. Slike hendelser går av stabelen selv om ett av hans barn ikke kan, men jeg vil helst ikke at mitt barn er det eneste som ikke kan.

He he, ja vi har både litt like og ulike erfaringer da. Min samboers familie er veldig liten og de passer på å ha mye kontakt med hverandre siden de er så få . Jeg har en stor familie og kjenner konstant på dårlig samvittighet over at jeg får for liten tid med hver enkelt. Det er jo slik det blir hvis vi skal prøve å fordele noen lunde likt mellom hans familie og min familie. Ikke slik at vi lager noe regnskap på det altså, men iom at familien hans er liten, blir det mye de samme folka på den siden. De feirer alle bursdag og farsdagen også. Når sant skal sies har jeg selv laget noen tradisjoner med dem her hos oss, så jeg har jo selv vært med på det.

Nei, dette er ikke noe problem egentlig og vi slipper unna mye overnattinger og kjøring slik du beskriver. De 3 eldste bor i Oslo. Det er kun min yngste som fortsatt bor utenlands og studerer. Når hun er hjemme er hun litt her og litt hos faren. Alt etter som det passer henne selv. Hun styrer dette selv. 

Vi foreldre er ikke førsteprioritet lenger og for det meste er det bare meg og samboer. Det er naturlig og slik det skal være, men håper jeg får litt høyere prioritet når jeg er 90 år

Samboer og jeg jobber for å samle alle til middag innimellom. Ellers er det på hytta det er lettest å få samlet de. Pga av større plass og fordi alle liker å være der. Jeg er så glad for at alle "ungene", både mine og hans sønn er sporty

 

 

[Nicklusheletida]

frosken skrev (På 24.11.2024 den 15.26):

Du har ikke noe særlig talent for det der med anonym bruker;-)

Så først nå at det var en litt gammel tråd. Men det er lett å forstå det særegne engasjementet man har for noen man har stått så nært og at det kan være fint å dele ting med den andre personen som også har hatt samme forhold til "ungene". 

Det et jo noe som blir borte for alltid slik morsan er inne på. Det jeg savner mest er kanskje å kunne dele den ekte gleden. - Som f.eks å kunne si:-  Fy søren!, så flink datter/ sønn vi har ! Man sier jo ikke sånt til andre

Men jeg vet å sette pris på det livet jeg har med min nåværende samboer. Vi er så samkjørte i alt og det var ikke jeg vant til med min forrige mann for å si det pent. Livet er mye mer behagelig nå. 

[morsan]

Nicklusheletida skrev (11 timer siden):

Det et jo noe som blir borte for alltid slik morsan er inne på. Det jeg savner mest er kanskje å kunne dele den ekte gleden. - Som f.eks å kunne si:-  Fy søren!, så flink datter/ sønn vi har ! Man sier jo ikke sånt til andre

Men jeg vet å sette pris på det livet jeg har med min nåværende samboer. Vi er så samkjørte i alt og det var ikke jeg vant til med min forrige mann for å si det pent. Livet er mye mer behagelig nå. 

Ååå jeg skjønner dette veldig godt!! Det er som balsam for sjelen å ha en god mann, og man setter ekstra god pris på det når man har hatt det annerledes før. 
 

Og så skjønner jeg også veldig godt det med at noe er borte for alltid. Jeg kjente ekstra på det som nyskilt, både fordi barnet fortsatt var mindreårig, jeg var single og hele situasjonen med å være den eneste forelderen i huset var nytt. Men uansett hvor lang tid som går, og man blir vant med situasjonen, så er det vemodig. ❤️

[Kayia]

AnonymBruker skrev (På 23.10.2024 den 21.20):

Vi er jo en " eldre" gjeng her inne som har vært gift før og er i nye forhold med dine og mine barn. Riktignok voksne " barn" .

Hender det noen ganger at du savner noe fra kjernefamilielivet ?

Jeg er veldig glad for å være sammen med han jeg er sammen med nå og ikke er sammen med far til barna mine, så ikke misforstå.

Likevel. Det hender en sjelden gang at jeg får lyst til å snakke med far til barna som jeg bodde sammen med i over 20 år, bare for å dele noe veldig gledelig med en som har engasjement for felles barn. ( Vi har et ok forhold, selv om det ikke var slik da vi var nyskilt )

Barnet til samboeren min er enebarn og også eneste barn i den familien. Vi møtes ofte og vi snakker mye om dette ene barnet. Fokuset på dette barnet er litt voldsomt, men forståelig siden det er eneste barnet.

Derfor slik som akkurat nå får jeg lyst til å kontakte far til barna mine bare for å snakke om noe gledelig. Jeg gjør jo ikke det , men har lyst. 

Gjør dere andre det ? Jeg deler det med samboeren altså, men det blir ikke helt det samme. 

Velger å være anonym, men en del av dere kjenner meg

Anonymkode: aef24...7c9

 

morsan skrev (På 25.11.2024 den 10.46):

Hei,

Jeg er veldig glad for at jeg ikke er sammen med min eks og savner overhodet ikke det livet. Jeg er veldig glad for at jeg har en mye, mye bedre mann nå. 

Men selv om jeg ikke savner "livet med eksen", tenker jeg innimellom på vemod på at jeg ikke har en kjernefamilie med bare felles barn. Jeg tror mange ting i livet hadde vært enklere da. Mannen min er heldigvis veldig engasjert i mitt barn og min familie, men det er likevel annerledes enn om det hadde vært bare felles barn, både i hvem som har førstehåndskontakt med hvem, hvordan beskjeder formidles, planlegging av ting etc. Og også bare slikt som at ens svigerfamilie ikke er ens barns familie. Alle er veldig snille og inkluderende, men det blir jo mange folk å forholde seg til, og barnet mitt får naturlig nok ikke det samme forholdet til "ste-tanter" som kom inn i livet hans etter at han ble myndig.

Det du skrev her måtte jeg smile av, for det er det diamentralt motsatte av det jeg kjenner på hos meg.  Her er det jeg som har det ene barnet, og han som har tre (og alle er voksne på begge sider). For meg merkes det svært godt at dette er en "skjev fordeling" mellom familiene og at min familie blir liten i forhold til hans, Noen ganger føler jeg det som om min familie "forsvinner litt i mengden". Det er tre barn som ringer om alt mulig, som kommer innom på middag og da gjerne skal hentes på toget fordi de ikke planla i tide og tok riktig buss, eller som skal kjøres hjem igjen etter besøk, eller som kommer hjem på juleferie fra studiene og bor her hele jula, eller som skal ha hjelp med flytting eller kjøring eller låne bil selv. 😏 Jeg setter veldig pris på de og er veldig glad i dem alle sammen og synes det er hyggelig å være sammen. Men jeg tror jeg lettere hadde syntes det hadde vært stas med eget barn som kom hjem i ferier enn et særkullsbarn. Jeg merker også at hvis det er snakk om å ha et arrangement av et slag (alt fra middag hjemme/ute, teater, helgetur el lign) vil jeg prøve å avtale med mitt barn først før hans gjeng kobles på. Slike hendelser går av stabelen selv om ett av hans barn ikke kan, men jeg vil helst ikke at mitt barn er det eneste som ikke kan.

Jeg kjenner meg godt igjen i det dere begge skriver her. Jeg har nok en bedre eks enn dere, så jeg kan faktisk innimellom også savne "oss" i de periodene vi hadde det fint. Typisk er dette i høytider som jul, påske, og ferier, vi var skikkelig gode på det.

Jeg er veldig familiær av meg, og selv om jeg har kommet inn i en ny, super storfamilie som har tatt meg svært godt i mot, kan jeg ta meg i å savne eksens fine storfamilie. Jeg må minne meg selv på at jeg også var veldig alene i det forrige forholdet når disse tankene kommer, og at vi som par ikke var gode på kjæresteri. Jeg snakker ikke om dette med min nye kjæreste, det tror jeg ville såret han unødig.

Vi har et godt forhold nå eksen og jeg, og snakkes rett som det er både om felles barn og andre ting. Jeg skjønner godt at du @Nicklusheletida savner å dele både positive ting, stolthet og redsel for felles barn med eksen, det ville jeg gjort også. Jeg deler noe av dette med min nye kjæreste, men ikke alt. Noe må man være mor eller far for å gå ordentlig inn i tror jeg. 

Med dette sagt - slik jeg kjenner deg tror jeg du er høyst kapabel til å la dine tre ha (minst) like stor plass som hans ene, noe annet ville overrasket meg stort. Det handler kanskje like mye om at du snakker mindre med eksen om dem, og at din nye mann har en vesentlig mindre familie slik at hyppigheten føles mer omfattende  

[AnonymBruker]

Som et voksent skilsmissebarn er det fint å lese om samarbeid og også et savn om å dele «barna» med hverandre. Sånn er det ikke hos meg, her er det evig kald krig og null kontakt. Vanskelig å forholde seg til selv som godt voksen. Merkelig nok opplevdes familien harmonisk til bruddet var et faktum. Det har preget livet svært negativt og kommer alltid opp ved høytider osv og har ført til et veldig konfliktfylt og vanskelig forhold til den ene. 

Anonymkode: 6deb7...ac1

[Nicklusheletida]

Kayia skrev (23 timer siden):

 

Jeg kjenner meg godt igjen i det dere begge skriver her. Jeg har nok en bedre eks enn dere, så jeg kan faktisk innimellom også savne "oss" i de periodene vi hadde det fint. Typisk er dette i høytider som jul, påske, og ferier, vi var skikkelig gode på det.

Jeg er veldig familiær av meg, og selv om jeg har kommet inn i en ny, super storfamilie som har tatt meg svært godt i mot, kan jeg ta meg i å savne eksens fine storfamilie. Jeg må minne meg selv på at jeg også var veldig alene i det forrige forholdet når disse tankene kommer, og at vi som par ikke var gode på kjæresteri. Jeg snakker ikke om dette med min nye kjæreste, det tror jeg ville såret han unødig.

Vi har et godt forhold nå eksen og jeg, og snakkes rett som det er både om felles barn og andre ting. Jeg skjønner godt at du @Nicklusheletida savner å dele både positive ting, stolthet og redsel for felles barn med eksen, det ville jeg gjort også. Jeg deler noe av dette med min nye kjæreste, men ikke alt. Noe må man være mor eller far for å gå ordentlig inn i tror jeg. 

Med dette sagt - slik jeg kjenner deg tror jeg du er høyst kapabel til å la dine tre ha (minst) like stor plass som hans ene, noe annet ville overrasket meg stort. Det handler kanskje like mye om at du snakker mindre med eksen om dem, og at din nye mann har en vesentlig mindre familie slik at hyppigheten føles mer omfattende  

Jeg savner ALDRI noe fra min x sin storfamilie. Der hadde de alltid konflikter søsknene seg i mellom. Et eller annet tull om bagateller. Generasjonen over dem også. De er en eksplosiv gjeng. 

Ungene mine kan fortelle at det er slik fortsatt og jeg har sagt til ungene at jeg håper de tar lærdom av det. De må bestemme seg for å bli bedre enn generasjonen før dem og forbli gode venner resten av livet, slik de er nå. Jeg har egentlig stor tro på at de vil være det. Jeg ser ikke for meg at ungene mine vil bli uvenner. 

Min nåværende svigerfamilie er bare snille og alle holder fred med hverandre, slik min familie også gjør. 

Det er flere grunner til at livet er met behagelig nå. Ikke bare min kjæreste, men familien hans også

 

Endret 27. november av Nicklusheletida
.