Saborterer samværsretten !!!!

[Gjest boblymamma]

Hei

Det er mye skriving om enslige mødre som nekter fedre samvær med barnet.

Jeg har selv vært aleneforsørger og der far har gitt blaffen.Jeg ringte han og pushet på at han skulle komme,han lovte at han skulle dukke opp til helga.Den som ikke dukket opp var far,det var noe annet som var mer interesant en ungen. Jeg mått finne på unnskyldninger for at ungen ikke skulle få et dårlig inntrykk av faren. Jeg og barnets far jobber i samme bedrift,der satt han og beklaget seg at han ikke fikk se barnet.Min venninne gikk bort og tok han og sa at mange ganger har Lisa sittet og ventet på deg og du ikke dukket opp,dette er rein spikka løyn du farer med.Det er ikke bare mødre som saborterer men fedre også.Jeg tenker på alt hva han har gått glipp av når det gjelder barnet.I dag er barnet 20 år og jeg sier at hun bør ta kontakt med faren,hun svarer at han er mer opptatt å lage nye barn og la de gå for lut og kaldt vann. Lisa har sporet opp en av søsknene sine og vil være der for dem.Lisa sa at jenta er en tro kopi av meg da jeg var liten,og hun forstår hvordan lille jente har det nå.

hilsen

[MsSophie]

I min omgangskrets, bestående av en god del enslige forsørgere - og da fortrinnsvis alene mammaer, ser jeg til stadighet det totale fravær av interesse og oppfølging fra fedrene. Det får meg dessverre til å fremdeles å påstå at kvinner er bedre omsorgspersoner enn menn.

Jeg er overbevist om at det er et flertall fedre som svikter kontra mødre som saboterer, og at dagens tall om ferre enslige fedre blant annet er et resultat av at de rett og slett ikke gidder og at det igrunn er jævlig behagelig og ikke å ha noe med den daglige omsorgen å gjøre.

Jeg registrerer at det det siste året har vært noen av fedrene, som etter år med elendig oppfølging - plutselig har fremmet forslag om utvidet samvær, i min desillusjonert verden tror jeg det må være de nye bidragsreglene som skal gjelde fra 01.01.2003 som er den utløsende årsaken.

Ha - der provoserte jeg tenker jeg!

[Gjest Geir]

Desverre finnes det fedre som ikkje stiller opp for barna sine, selv om alt blir lagt til rette for det.

Og for barna er det like trist, som i tilfeller der aleneforsørgeren forhindrer kontakt med samværsforelderen.

Du skriver blandt annet:

"Jeg tenker på alt hva han har gått glipp av når det gjelder barnet."

For meg er det helt _komplett_ uforståelig med fedre (eller mødre) som ikkje ser verdien i å ha ett godt og nært forhold til egne barn, gjennom hele oppveksten til barnet.

"I dag er barnet 20 år og jeg sier at hun bør ta kontakt med faren..."

Det bør du fortsatt oppfordre datteren din til å gjøre, sjøl om ho for det første sikkert er bitter, skuffa og kvier seg for å ta kontakt kanskje av frykt for enda en gang bli avvist/oversett av faren.

Eg har sjøl (som tredje person) ringt opp en for meg ukjent far som ikkje hadde hatt kontakt med sin datter på 8 år, og hadde en lengre samtale med han om viktigheten av att han tok kontakt med sin datter.

Da hadde det godt såååå lang tid, att det føltes "umulig" for far å ta kontakt, sjøl om han påsto att han hadde tenkt på sin datter hver eneste dag i de 8 årene.

14 dager seinere blei eg oppringt av barnets mor (og datteren) som gledesstrålende kunne fortelle att faren hadde tatt kontakt, og de hadde møttes og hatt en alle tiders dag på kafe sammen bl.a.

Nå har de kontakt med jevne mellomrom, sjøl om det ikkje er så ofte, ho får også brev/kort fra faren og gaver til bursdag/jul, noe som ho ikkje fikk de første 8 årene.

"Lisa har sporet opp en av søsknene sine og vil være der for dem."

Helt supert, slik skal det være !

Ønsker dere alle lykke til fremover, og håper Lisa og pappaen klarer å få ett best mulig fohold i fremtiden, det vil sikkert gjøre godt også i ditt hjerte !

Mvh

[Zirine]

Jeg tror veldig mange av oss kunne fortelle akkurat den samme historien - om fedre som ikke prioriterer sine barn, som aldri har vært på en avslutningsfest på skolen, første skoledag, lucia eller lignende.

Men jeg mener likevel at fokuset må ligge på barnet - om de har det bra, hva de savner og hva de trenger. På et tidspunkt når de blir eldre må man slutte å unnskylde faren, slutte å prøve og forklare hvorfor faren gjør som han gjør - på et tidspunkt får de bare selv ta stilling. At vi selv kunne tenke oss å gjøre litt av hvert med uannsvarlige fedre, får komme i andre rekke.

Vi må så godt det la seg gjøre heve oss over hevnmetoder og istedenfor bruke hjelpeapparatet rundt oss hvis vi trenger hjelp. Setter vi fokus på hevn og krangling over lang tid, så mister vi selv også noe i forhold til våre barn, og det gagner ingen.

[Gjest boblymamma]

Desverre finnes det fedre som ikkje stiller opp for barna sine, selv om alt blir lagt til rette for det.

Og for barna er det like trist, som i tilfeller der aleneforsørgeren forhindrer kontakt med samværsforelderen.

Du skriver blandt annet:

"Jeg tenker på alt hva han har gått glipp av når det gjelder barnet."

For meg er det helt _komplett_ uforståelig med fedre (eller mødre) som ikkje ser verdien i å ha ett godt og nært forhold til egne barn, gjennom hele oppveksten til barnet.

"I dag er barnet 20 år og jeg sier at hun bør ta kontakt med faren..."

Det bør du fortsatt oppfordre datteren din til å gjøre, sjøl om ho for det første sikkert er bitter, skuffa og kvier seg for å ta kontakt kanskje av frykt for enda en gang bli avvist/oversett av faren.

Eg har sjøl (som tredje person) ringt opp en for meg ukjent far som ikkje hadde hatt kontakt med sin datter på 8 år, og hadde en lengre samtale med han om viktigheten av att han tok kontakt med sin datter.

Da hadde det godt såååå lang tid, att det føltes "umulig" for far å ta kontakt, sjøl om han påsto att han hadde tenkt på sin datter hver eneste dag i de 8 årene.

14 dager seinere blei eg oppringt av barnets mor (og datteren) som gledesstrålende kunne fortelle att faren hadde tatt kontakt, og de hadde møttes og hatt en alle tiders dag på kafe sammen bl.a.

Nå har de kontakt med jevne mellomrom, sjøl om det ikkje er så ofte, ho får også brev/kort fra faren og gaver til bursdag/jul, noe som ho ikkje fikk de første 8 årene.

"Lisa har sporet opp en av søsknene sine og vil være der for dem."

Helt supert, slik skal det være !

Ønsker dere alle lykke til fremover, og håper Lisa og pappaen klarer å få ett best mulig fohold i fremtiden, det vil sikkert gjøre godt også i ditt hjerte !

Mvh

jeg veit hva du føler og hva du må igjenom.Ønsker deg det beste og blir sint når jeg ser hvordan voksene folk kan oppføre seg.Jeg sier bare stååå på gi deg ikke.

En kamp hilsen og stor klem fra meg

[Gjest Geir]

jeg veit hva du føler og hva du må igjenom.Ønsker deg det beste og blir sint når jeg ser hvordan voksene folk kan oppføre seg.Jeg sier bare stååå på gi deg ikke.

En kamp hilsen og stor klem fra meg

Tusen takk !

Mitt engasjement er nok tent utifra egen erfaring, kjennskap til mange andre saker og innsyn i det meste av forskningsrapporter om tema i fra Norge.

Dessuten har eg veldig stor respekt for barn, og mener de trenger så mange voksne som mulig som forsøker å tale "deres sak".

PS! Eg har min sønn hos meg hver 14 dag, og han kommer nå på fredag noe både eg og han gleder oss til!

Her kan du kikke på om du vil:

http://www.doktoronline.no/section/nosection/?action=list_myreplies&Title=Min%20side

*klem tilbake*

Mvh

[Gjest Martin]

I min omgangskrets, bestående av en god del enslige forsørgere - og da fortrinnsvis alene mammaer, ser jeg til stadighet det totale fravær av interesse og oppfølging fra fedrene. Det får meg dessverre til å fremdeles å påstå at kvinner er bedre omsorgspersoner enn menn.

Jeg er overbevist om at det er et flertall fedre som svikter kontra mødre som saboterer, og at dagens tall om ferre enslige fedre blant annet er et resultat av at de rett og slett ikke gidder og at det igrunn er jævlig behagelig og ikke å ha noe med den daglige omsorgen å gjøre.

Jeg registrerer at det det siste året har vært noen av fedrene, som etter år med elendig oppfølging - plutselig har fremmet forslag om utvidet samvær, i min desillusjonert verden tror jeg det må være de nye bidragsreglene som skal gjelde fra 01.01.2003 som er den utløsende årsaken.

Ha - der provoserte jeg tenker jeg!

Det er dypt tragisk at fedre gir pokker i ungene etter samlivsbrudd. Det er meg ufattlig at noen kan gjøre slikt.

Selv må jeg til retten for å opprettholde kontakten like mye som jeg ønsker med ungene. Det er minst like tragisk, i alle fall for meg OG ungene.

Nei, fedre som svikter er det jo ingenting å gjøre med. De er voksne, og kan slik sett ikke tvinges til kontakt med ungene sine.

MsSophie: Nei, du provoserer ikke. DERSOM de nye bidragsreglene kan bidra til at fedrene har mer kontakt med barna, ja, så er det helt topp - uansett hva motivasjonen fra fedrene skulle være.

Og la det være klart: Det er særdeles mange mødre som hindrer mer kontakt mellom barn/far nettopp fordi de da får mindre bidrag og barnetrygd. Så det der slår virkelig begge veier.

[afytos]

I min omgangskrets, bestående av en god del enslige forsørgere - og da fortrinnsvis alene mammaer, ser jeg til stadighet det totale fravær av interesse og oppfølging fra fedrene. Det får meg dessverre til å fremdeles å påstå at kvinner er bedre omsorgspersoner enn menn.

Jeg er overbevist om at det er et flertall fedre som svikter kontra mødre som saboterer, og at dagens tall om ferre enslige fedre blant annet er et resultat av at de rett og slett ikke gidder og at det igrunn er jævlig behagelig og ikke å ha noe med den daglige omsorgen å gjøre.

Jeg registrerer at det det siste året har vært noen av fedrene, som etter år med elendig oppfølging - plutselig har fremmet forslag om utvidet samvær, i min desillusjonert verden tror jeg det må være de nye bidragsreglene som skal gjelde fra 01.01.2003 som er den utløsende årsaken.

Ha - der provoserte jeg tenker jeg!

Hva går de nye bidragsreglene ut på? Er det den om øking fra 11 % til ...?%? Eller er det noe nytt?

Sorry, er litt ny på akkuratt dette. Og ikke har jeg fått med meg noe i media heller :-)

[petter smart]

Kjenner ikke din situasjon så jeg uttaler meg bare på generelt grunnlag.

Ofte når fedre ikke kommer og "svikter" sine barn så er det fordi de er blitt motarbeidet fra dag en. Mor gjør alt hun kan for å sabotere samværet mellom far og barn (bevisst eller ubevisst). Til slutt blir far lei av å kjempe mot strømmen og gir opp. Men han ønsker fortsatt samvær.

Dersom saboteringen er ubevisst, fordi "mor alltid vet best", kan det virke som om far ikke gidder å bry seg om barna sine, mens virkeligheten er at han har resignert.

Andre fedre føler de får så lite kontakt med en gang i uka og eller annenhver helg, samt at barnet blir en kasteball, at de heller trår til side og alr mor få full omsorg. Ikke fordi de ikke ønsker samvær med barna, men fordi det de kan få er for lite. Det gjør vondt å bare se barna sine annenhver helg. Da er det bedre å få det litt på avstand.

[Gjest Fiona]

Kjenner ikke din situasjon så jeg uttaler meg bare på generelt grunnlag.

Ofte når fedre ikke kommer og "svikter" sine barn så er det fordi de er blitt motarbeidet fra dag en. Mor gjør alt hun kan for å sabotere samværet mellom far og barn (bevisst eller ubevisst). Til slutt blir far lei av å kjempe mot strømmen og gir opp. Men han ønsker fortsatt samvær.

Dersom saboteringen er ubevisst, fordi "mor alltid vet best", kan det virke som om far ikke gidder å bry seg om barna sine, mens virkeligheten er at han har resignert.

Andre fedre føler de får så lite kontakt med en gang i uka og eller annenhver helg, samt at barnet blir en kasteball, at de heller trår til side og alr mor få full omsorg. Ikke fordi de ikke ønsker samvær med barna, men fordi det de kan få er for lite. Det gjør vondt å bare se barna sine annenhver helg. Da er det bedre å få det litt på avstand.

Far til mitt eldste barn har ikke blitt motarbeidet, han har ikke sett sin sønn sin 3.juledag 1986!! (og han som ønsket seg sååå et barn). Han har ikke sendt EN gave eller sendt ETT kort på disse årene. Min sønn er idag snart 17 år.

Vi har prøvd å ringe, skrive brev + annet (ingen tvang ). Nei, han blir og er en person som har sviktet...heldigvis så tyr min sønn nå til han som har tatt vare på han siden han var 14 mnd.

[Gjest Solmåne]

Det er dypt tragisk at fedre gir pokker i ungene etter samlivsbrudd. Det er meg ufattlig at noen kan gjøre slikt.

Selv må jeg til retten for å opprettholde kontakten like mye som jeg ønsker med ungene. Det er minst like tragisk, i alle fall for meg OG ungene.

Nei, fedre som svikter er det jo ingenting å gjøre med. De er voksne, og kan slik sett ikke tvinges til kontakt med ungene sine.

MsSophie: Nei, du provoserer ikke. DERSOM de nye bidragsreglene kan bidra til at fedrene har mer kontakt med barna, ja, så er det helt topp - uansett hva motivasjonen fra fedrene skulle være.

Og la det være klart: Det er særdeles mange mødre som hindrer mer kontakt mellom barn/far nettopp fordi de da får mindre bidrag og barnetrygd. Så det der slår virkelig begge veier.

"Selv må jeg til retten for å opprettholde

kontakten like mye som jeg ønsker med

ungene. Det er minst like tragisk, i alle fall

for meg OG ungene. "

Jeg har en sønn som bor hos sin far, der søster og moren har satt griller i hodet på min sønn om meg som menneske. Jeg har tidligere slitt med advokater ++ i en periode måtte jeg si stopp, det tok meg tre år før jeg fikk kontakt med han- ikke fordi jeg ikke ville, men fordi en gjeng med psykopater av en familie nektet meg samvær.

For to år siden kuttet min eks kontakt med søster og mor fordi den nye dama forlangte det, hun ble også trakkassert av disse. Hun har gjort alt i sin makt for at min sønn og jeg skal ha kontakt:-) Så nå har jeg hatt en fin kontakt med min sønn i ca.4 år. Jeg kan ikke i dag gi han det han trengte når han var liten, men jeg kan lære han masse om rett og galt og at han må kun stole på seg selv og ikke så mye på andre.

Så jeg føler med deg når du må slite slik du gjør.

[petter smart]

Far til mitt eldste barn har ikke blitt motarbeidet, han har ikke sett sin sønn sin 3.juledag 1986!! (og han som ønsket seg sååå et barn). Han har ikke sendt EN gave eller sendt ETT kort på disse årene. Min sønn er idag snart 17 år.

Vi har prøvd å ringe, skrive brev + annet (ingen tvang ). Nei, han blir og er en person som har sviktet...heldigvis så tyr min sønn nå til han som har tatt vare på han siden han var 14 mnd.

Kjenner jo ikke din situasjon. Mitt poeng var bare at en del ganger er det ikke viljen til far det skorter på. Han gir til slutt opp pga. sabotering fra mor.

I ditt tilfelle er han tydeligvis en fjott som ikke skjønner hvor stor gave et barn er.

Men det er jo også mulig at han ville komme videre i livet. At han helst ville glemme at han hadde en sønn fordi det var for vondt å ikke få være med ham hele tiden. Han kan føle "alt eller ingenting". Kan han ikke være med sønnen hele tiden kutter han ham heller ut. Men som sagt, jeg kjenner ikke din sak. Sier bare at ting ofte ikke er som de virker. Fedre kan virke uinteresserte, men det kan ligge mye mer bak.

[Atene]

Kjenner jo ikke din situasjon. Mitt poeng var bare at en del ganger er det ikke viljen til far det skorter på. Han gir til slutt opp pga. sabotering fra mor.

I ditt tilfelle er han tydeligvis en fjott som ikke skjønner hvor stor gave et barn er.

Men det er jo også mulig at han ville komme videre i livet. At han helst ville glemme at han hadde en sønn fordi det var for vondt å ikke få være med ham hele tiden. Han kan føle "alt eller ingenting". Kan han ikke være med sønnen hele tiden kutter han ham heller ut. Men som sagt, jeg kjenner ikke din sak. Sier bare at ting ofte ikke er som de virker. Fedre kan virke uinteresserte, men det kan ligge mye mer bak.

" At han helst ville glemme at han hadde en sønn fordi det var for vondt å ikke få være med ham hele tiden. Han kan føle "alt eller ingenting". Kan han ikke være med sønnen hele tiden kutter han ham heller ut."

Synes du virkelig det er et akseptabelt argument for et voksent menneske ? For at faren skal slippe å ha det vondt, lar han sønnen ha det vondt istedenfor ?

En forelder som tenker sånn, er ihvertfall ikke egnet til å ha den daglige omsorgen. Man skal sette barnets behov foran sine egne.

[petter smart]

" At han helst ville glemme at han hadde en sønn fordi det var for vondt å ikke få være med ham hele tiden. Han kan føle "alt eller ingenting". Kan han ikke være med sønnen hele tiden kutter han ham heller ut."

Synes du virkelig det er et akseptabelt argument for et voksent menneske ? For at faren skal slippe å ha det vondt, lar han sønnen ha det vondt istedenfor ?

En forelder som tenker sånn, er ihvertfall ikke egnet til å ha den daglige omsorgen. Man skal sette barnets behov foran sine egne.

Ville du gitt fra deg barna dine for å bare se dem annenhver helg? Hvis ikke så skjønner du hva jeg mener. Personlig ville jeg brukt all tiden jeg fikk for den er verdifull. Men for noen blir belastningen for stor. Det er ikke snakk om å sette barnas behov foran sine. Det er snakk om at en kan få psykiske problemer av dette. Det er ikke så enket som du vil ha det til. Noen takler rett og slett ikke å bare se barna sine annenhver helg. Og da er det bedre for de å ikke se dem. Tror ikke barna hadde hatt det særlig bra sammen med en far med psykiske problemer heller.

[Atene]

Ville du gitt fra deg barna dine for å bare se dem annenhver helg? Hvis ikke så skjønner du hva jeg mener. Personlig ville jeg brukt all tiden jeg fikk for den er verdifull. Men for noen blir belastningen for stor. Det er ikke snakk om å sette barnas behov foran sine. Det er snakk om at en kan få psykiske problemer av dette. Det er ikke så enket som du vil ha det til. Noen takler rett og slett ikke å bare se barna sine annenhver helg. Og da er det bedre for de å ikke se dem. Tror ikke barna hadde hatt det særlig bra sammen med en far med psykiske problemer heller.

For å svare på det første: Det har jeg gjort. Fordi det var best for barnet. Barnet mitt er ikke en gjenstand som kan deles i to like deler, mellom to foreldre som bare er opptatt av hva som er "rettferdig", og av sine egne følelser. Så ja, jeg synes jeg har lov til å si det jeg sier, og jeg lever som jeg lærer.

[dewey]

I min omgangskrets, bestående av en god del enslige forsørgere - og da fortrinnsvis alene mammaer, ser jeg til stadighet det totale fravær av interesse og oppfølging fra fedrene. Det får meg dessverre til å fremdeles å påstå at kvinner er bedre omsorgspersoner enn menn.

Jeg er overbevist om at det er et flertall fedre som svikter kontra mødre som saboterer, og at dagens tall om ferre enslige fedre blant annet er et resultat av at de rett og slett ikke gidder og at det igrunn er jævlig behagelig og ikke å ha noe med den daglige omsorgen å gjøre.

Jeg registrerer at det det siste året har vært noen av fedrene, som etter år med elendig oppfølging - plutselig har fremmet forslag om utvidet samvær, i min desillusjonert verden tror jeg det må være de nye bidragsreglene som skal gjelde fra 01.01.2003 som er den utløsende årsaken.

Ha - der provoserte jeg tenker jeg!

Endelig noen som tør å si akkurat det...

Farlig å generalisere bare på bakgrunn av kjønn, men mor er mor og far er far. Det _er_ flere fedre enn mødre som svikter ungene sine, får seg ny kjæreste og lager nye unger.

Så får vi tolke det som vi vil.

Personlig tror jeg ikke det bare er "diskriminering" som gjør at mødre oftere "får" ungene etter samlivsbrudd.

[MsSophie]

Hva går de nye bidragsreglene ut på? Er det den om øking fra 11 % til ...?%? Eller er det noe nytt?

Sorry, er litt ny på akkuratt dette. Og ikke har jeg fått med meg noe i media heller :-)

I den nye bidragsloven skal det når man skal beregnet beløpet taes hensyn til hva begge foreldrene tjener samt hvor mange dager i måneden samværspersonen har samvær. Bidragsyter har ikke lengere mulighet til å trekke beløpet av på skatten, mens beløpet vil bli skattefritt for mottaker.

...trur eg;-)

Du finner en bidragskalkulator inne på sidene til barne- og familiedepartementet.