Kan man som godt voksen lære seg å føle følelser?

[Fru2020]

Jeg har hele mitt liv stengt av for følelser. Jeg har aldri søkt trist eller støtte når jeg har det vondt, jeg har heller så godt som aldri vist sinne. Nå er det slik at jeg ikke klarer å kjenne på eller gjenkjenne følelser for de er på ti på skalaen. 

Overlegen på sengepost mener jeg kan ha nytte av mentaliseringsbasert terapi. Aller helst i gruppe. Den ene gruppepoliklinikken har aldersgrense på førti år. Det får meg til å tenke at det er for sent for meg som er førtifem. At jeg aldri vil klare å få et naturlig forhold til følelser. At jeg kommer til å unngå dette for alltid og dermed alltid stå i fare for å bruke mestringsstrategier som innleggelser og selvmordstanker og selvmordsforsøk. 

Er det mulig å endre noe så grunnleggende når man er blitt godt voksen? Hva kan jeg gjøre for å gå videre i min utvikling? 

 

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (14 minutter siden):

Jeg har aldri søkt trist eller støtte når jeg har det vondt

 

Fru2020 skrev (15 minutter siden):

jeg kommer til å unngå dette for alltid og dermed alltid stå i fare for å bruke mestringsstrategier som innleggelser og selvmordstanker og selvmordsforsøk. 

Søker du ikke trøst og støtte når du oppsøker helsevesenet ved innleggelser, selvmordstanker og selvmordsforsøk? 

Anonymkode: 48004...e4c

[hattifnattus]

Den gruppa jeg gikk i for mentaliseringsbasert gruppeterapi hadde en aldersgrense på 30. Hvis du likevel får tilbudet så ville jeg så absolutt forsøkt hvis jeg var deg. Det er vel en grunn for at overlegen har anbefalt det? Har han andre pasienter over 40 som han har har vist til som et resultat av behandlingen?

[AnonymBruker]

Nå søker ikke jeg heller støtte eller trøst når jeg har det vondt. Og sint blir jeg ikke.

Så forstår egentlig ikke hva du trenger hjelp til, du føler jo følelsene

 

Anonymkode: 10d81...51a

[Trinity80]

Altså, målet bør vel strengt tatt være å føle følelser men samtidig ikke være så styrt av dem. Jeg har vitnet de som går i dette prosjektet og blir svært reaktive.

Finnes jo en fin balanse som du kan etterstrebe.

Ps. Det er aldri for sent med slike prosjekter. Jeg lærte mer om følelser selv da vi måtte sitte innestengt under Korona. Ikke at jeg har blitt aå god på det, men litt bedre ialf.

[stjernestøv]

Jeg føler lite følelser pga medisiner og det syns jeg er greit, kan bli redd da men gråter ikke f.eks. Kan også bli oppgitt men ikke sint. 

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Søker du ikke trøst og støtte når du oppsøker helsevesenet ved innleggelser, selvmordstanker og selvmordsforsøk? 

Anonymkode: 48004...e4c

Overlegen mente at det jeg gjorde når jeg ba om innleggelser var å unngå følelser. At alle handlingene jeg hadde i de årene var uunngåelsesstrategier

hattifnattus skrev (1 time siden):

Den gruppa jeg gikk i for mentaliseringsbasert gruppeterapi hadde en aldersgrense på 30. Hvis du likevel får tilbudet så ville jeg så absolutt forsøkt hvis jeg var deg. Det er vel en grunn for at overlegen har anbefalt det? Har han andre pasienter over 40 som han har har vist til som et resultat av behandlingen?

Han sa at det var mulig å få til en endring, men jeg kjenner meg usikker. Det er jo en grunn til at man setter aldersgrenser tenker jeg.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå søker ikke jeg heller støtte eller trøst når jeg har det vondt. Og sint blir jeg ikke.

Så forstår egentlig ikke hva du trenger hjelp til, du føler jo følelsene

 

Anonymkode: 10d81...51a

Problemet mitt er at jeg ikke føler følelsene før de blir så store at de blir umulige å håndtere. Hvis jeg lærte å gjenkjenne redsel på et lavere nivå vil jeg kunne sette inn tiltak før det blir helt krise.

Trinity80 skrev (1 time siden):

Altså, målet bør vel strengt tatt være å føle følelser men samtidig ikke være så styrt av dem. Jeg har vitnet de som går i dette prosjektet og blir svært reaktive.

Finnes jo en fin balanse som du kan etterstrebe.

Ps. Det er aldri for sent med slike prosjekter. Jeg lærte mer om følelser selv da vi måtte sitte innestengt under Korona. Ikke at jeg har blitt aå god på det, men litt bedre ialf.

Det er sant at jeg ikke må gå i fella andre veien. Jeg tror ikke det kommer til å bli et stort problem, men jeg skal være obs på det.

stjernestøv skrev (1 time siden):

Jeg føler lite følelser pga medisiner og det syns jeg er greit, kan bli redd da men gråter ikke f.eks. Kan også bli oppgitt men ikke sint. 

Overlegen kom med en grundigere begrunnelse for at han ikke ville prøve ut Litium på meg. Han sa at da kom jeg til å bli veldig flat og når vi så slutter med Litium vil alle de gamle problemene komme tilbake igjen. Derfor var det viktig å heller ta de problemene nå.

[psykedeliker]

Fru2020 skrev (19 minutter siden):

Problemet mitt er at jeg ikke føler følelsene før de blir så store at de blir umulige å håndtere.

Trenger du egentlig disse følelsene? Hva slags situasjoner oppstår de i? Kan du håndtere disse situasjonene på en annen måte i utgangspunktet?

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (40 minutter siden):

Problemet mitt er at jeg ikke føler følelsene før de blir så store at de blir umulige å håndtere. Hvis jeg lærte å gjenkjenne redsel på et lavere nivå vil jeg kunne sette inn tiltak før det blir helt krise.

Men det er jo det overlegen mener du skal lære deg i dette gruppeopplegget? Eller hva tenker du selv da?

Ellers syns jeg du skal ta denne diskusjonen med kvalifiserte personer som feks overlegen og ikke med hvermansen på et nettsted. Men det er nå min mening.

Anonymkode: 01312...c71

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (3 timer siden):

Jeg har hele mitt liv stengt av for følelser. Jeg har aldri søkt trist eller støtte når jeg har det vondt, jeg har heller så godt som aldri vist sinne. Nå er det slik at jeg ikke klarer å kjenne på eller gjenkjenne følelser for de er på ti på skalaen. 

Overlegen på sengepost mener jeg kan ha nytte av mentaliseringsbasert terapi. Aller helst i gruppe. Den ene gruppepoliklinikken har aldersgrense på førti år. Det får meg til å tenke at det er for sent for meg som er førtifem. At jeg aldri vil klare å få et naturlig forhold til følelser. At jeg kommer til å unngå dette for alltid og dermed alltid stå i fare for å bruke mestringsstrategier som innleggelser og selvmordstanker og selvmordsforsøk. 

Er det mulig å endre noe så grunnleggende når man er blitt godt voksen? Hva kan jeg gjøre for å gå videre i min utvikling? 

 

Hvilken diagnose har du? Depresjon og angst her.

Anonymkode: a5adc...2d5

[Fru2020]

psykedeliker skrev (2 timer siden):

Trenger du egentlig disse følelsene? Hva slags situasjoner oppstår de i? Kan du håndtere disse situasjonene på en annen måte i utgangspunktet?

Jeg har jo ikke håndtert det så bra så langt. Jeg har vært kronisk suicidal, overlegen er også usikker om den perioden man mistenker jeg var manisk heller også var en mestringsstrategi fra min side for å unngå følelser. Det er et problem i mitt liv ja.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men det er jo det overlegen mener du skal lære deg i dette gruppeopplegget? Eller hva tenker du selv da?

Ellers syns jeg du skal ta denne diskusjonen med kvalifiserte personer som feks overlegen og ikke med hvermansen på et nettsted. Men det er nå min mening.

Anonymkode: 01312...c71

Ja, overlegen mener at jeg kan lære det. Jeg er usikker på om det er mulig gitt min høye alder og det faktum at dette har vært med meg fra jeg var barn så jeg kan ingenting annet.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvilken diagnose har du? Depresjon og angst her.

Anonymkode: a5adc...2d5

Blandet personlighetsforstyrrelse, PTSD, tilbakevendende depresjon og spiseforrstyrrelse (overspising) I tillegg har jeg hatt utfordringer med tvang.

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (14 minutter siden):

Ja, overlegen mener at jeg kan lære det. Jeg er usikker på om det er mulig gitt min høye alder og det faktum at dette har vært med meg fra jeg var barn så jeg kan ingenting annet.

Når overlegen mener dette er det nok mulig. Det er iallefall ingen på internett som kan uttale seg mer kvalifisert om dette enn vedkommende 

Anonymkode: 01312...c71

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (45 minutter siden):

Jeg er usikker på om det er mulig gitt min høye alder og det faktum at dette har vært med meg fra jeg var barn så jeg kan ingenting annet.

Jeg tenker at bare det å få bevisstgjort disse strategiene er et viktig skritt i riktig retning + at du er åpen for å gjøre endringer. Jeg har troen. 

Anonymkode: bba38...d8e

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Når overlegen mener dette er det nok mulig. Det er iallefall ingen på internett som kan uttale seg mer kvalifisert om dette enn vedkommende 

Anonymkode: 01312...c71

Det er sant. Samtidig har jeg mange ganger opplevd at helsepersonell har sagt at noe er mulig når de i etterkant har sagt at de bare da det for å ikke ta vekk håpet mitt.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker at bare det å få bevisstgjort disse strategiene er et viktig skritt i riktig retning + at du er åpen for å gjøre endringer. Jeg har troen. 

Anonymkode: bba38...d8e

Takk❤️

[psykedeliker]

Fru2020 skrev (6 timer siden):

Jeg har jo ikke håndtert det så bra så langt. Jeg har vært kronisk suicidal, overlegen er også usikker om den perioden man mistenker jeg var manisk heller også var en mestringsstrategi fra min side for å unngå følelser. Det er et problem i mitt liv ja.

Men hvorfor er følelser så viktig for deg i disse situasjonene? Hvordan skal følelser i seg selv bidra til å løse problemer?

[Fru2020]

psykedeliker skrev (8 timer siden):

Men hvorfor er følelser så viktig for deg i disse situasjonene? Hvordan skal følelser i seg selv bidra til å løse problemer?

Jeg vet ikke. Psykiatrien mener at det er nødvendig for å unngå flere innleggelser og selvmordstanker. Og så mener han at det vil gjøre mitt liv bedre å leve

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (20 timer siden):

Jeg har hele mitt liv stengt av for følelser. Jeg har aldri søkt trist eller støtte når jeg har det vondt, jeg har heller så godt som aldri vist sinne. Nå er det slik at jeg ikke klarer å kjenne på eller gjenkjenne følelser for de er på ti på skalaen. 

Overlegen på sengepost mener jeg kan ha nytte av mentaliseringsbasert terapi. Aller helst i gruppe. Den ene gruppepoliklinikken har aldersgrense på førti år. Det får meg til å tenke at det er for sent for meg som er førtifem. At jeg aldri vil klare å få et naturlig forhold til følelser. At jeg kommer til å unngå dette for alltid og dermed alltid stå i fare for å bruke mestringsstrategier som innleggelser og selvmordstanker og selvmordsforsøk. 

Er det mulig å endre noe så grunnleggende når man er blitt godt voksen? Hva kan jeg gjøre for å gå videre i min utvikling? 

 

Jeg var som deg. Mine følelser hadde hele livet vært avskrudd (helt ubevisst, inntil jeg møtte veggen og tvang meg selv til å åpne meg da jeg trodde det var viktig for å få det bedre). Idag tror jeg at de var avskrudd for at jeg skulle klare å overleve en meget traumatisk oppvekst etterfulgt av et voldelig ekteskap. 

For mitt vedkommede har det å skru på følelsene vært en reise i en berg og dalbane. Hadde jeg kunnes skru tiden tilbake hadde jeg valgt annerledes idag. Det har ført til så mye vondt for meg at det faktisk var bedre å være avskrudd. Men det er meg. Du må finne ut hva som er viktig og best for DEG. 

Anonymkode: 3f681...676

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg var som deg. Mine følelser hadde hele livet vært avskrudd (helt ubevisst, inntil jeg møtte veggen og tvang meg selv til å åpne meg da jeg trodde det var viktig for å få det bedre). Idag tror jeg at de var avskrudd for at jeg skulle klare å overleve en meget traumatisk oppvekst etterfulgt av et voldelig ekteskap. 

For mitt vedkommede har det å skru på følelsene vært en reise i en berg og dalbane. Hadde jeg kunnes skru tiden tilbake hadde jeg valgt annerledes idag. Det har ført til så mye vondt for meg at det faktisk var bedre å være avskrudd. Men det er meg. Du må finne ut hva som er viktig og best for DEG. 

Anonymkode: 3f681...676

Historiene våre er ganske like ser jeg. Det du beskriver er jeg også redd for, men overlegen lovet meg at man skulle ta utgangspunkt i hverdagslige problemer og jobbe med at jeg kan kjenne og uttrykke følelser rundt det. Vi skal ikke jobbe med traumer. 

Jeg synes det er skummelt å jobbe med.

[psykedeliker]

Fru2020 skrev (1 time siden):

Jeg vet ikke. Psykiatrien mener at det er nødvendig for å unngå flere innleggelser og selvmordstanker. Og så mener han at det vil gjøre mitt liv bedre å leve

Det er uansett du selv som avgjør hva som er hensiktsmessig eller ikke. Jeg ser bare ikke hvordan følelser skal kunne hjelpe med å løse problemer. Hva annet har du prøvd?

[Fru2020]

psykedeliker skrev (2 timer siden):

Det er uansett du selv som avgjør hva som er hensiktsmessig eller ikke. Jeg ser bare ikke hvordan følelser skal kunne hjelpe med å løse problemer. Hva annet har du prøvd?

Jeg tror at det vil hjelpe meg å kjenne følelser på et lavere nivå. Jeg tenker på at det kan være hensiktsmessig å vite at nå er jeg litt lei meg, så kan jeg ta hensyn til det og søke støtte til det slik at det går over på et lavt nivå. Sånn som det er nå vet jeg ikke at det er lett meg jeg er så plutselig blir det bare kjempekaos og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. 

Jeg har prøvd psykoterapi i fem år, emdr, affektsbevissthetsgruppe og medisiner