Føler at psykdom førte til at jeg aldri fant meg selv i 20-årene, hvordan finner man seg selv i 30-årene i stedet?

[lavender]

Jeg føler jo at for de fleste så er det i 20-årene man finner seg selv, hva man står for og ønsker å være. Det er da man kanskje flytter til en annen by enn den man vokste opp i, studerer, finner nye venner og kjærester, jobber forskjellige jobber, prøver og feiler og finner ut av ting. 

Jeg ble vel syk i tenårene, men kom ikke i kontakt med psykiatrien før jeg var 20 år. Jeg var da ganske syk og inn og ut av psykiatrisk hele tiden, var for syk for å finne nye venner, kom meg så vidt gjennom skolen og det ble aldri til at jeg følte at jeg fikk prøvd ut ting og funnet ut av hvem jeg var/er. 

Nå er jeg blitt 30 år og har ingen venner, har en ok deltidsjobb, men skulle ønsket at jeg fikk gjort ting og funnet meg selv før at jeg faktisk slo meg til ro og kjøpte leilighet og fikk meg fast jobb. Altså ting som å få flyttet til en større by, backpacke og oppleve andre land, studere noe jeg var interessert i og litt sånne ting. 

Jeg føler at jeg ikke helt vet hvem jeg er egentlig og at jeg må finne meg selv nå i 30-årene. Føler meg ganske lost. Jeg er heldigvis bedre psykisk nå, men klarer bare ikke få nye venner eller kjærste eller gjøre de tingene jeg virkelig vil fordi jeg bare ikke tørr å satse. Og når man tenker seg om er det vel aldri for sent, man kan jo fortsatt bytte jobb, flytte, backpacke og finne nye hobbyer hele livet og ingenting er vel satt i stein men likevel føler jeg at jeg ikke helt klarer å finne meg selv. Eller finne det motet som jeg trenger.

Noen som har noen gode tips eller råd?
 

[AnonymBruker]

lavender skrev (18 minutter siden):

finne det motet som jeg trenger

Der har du svaret ditt. 

Anonymkode: bed0c...5b3

[AnonymBruker]

lavender skrev (24 minutter siden):

Jeg føler jo at for de fleste så er det i 20-årene man finner seg selv, hva man står for og ønsker å være. Det er da man kanskje flytter til en annen by enn den man vokste opp i, studerer, finner nye venner og kjærester, jobber forskjellige jobber, prøver og feiler og finner ut av ting. 

Jeg ble vel syk i tenårene, men kom ikke i kontakt med psykiatrien før jeg var 20 år. Jeg var da ganske syk og inn og ut av psykiatrisk hele tiden, var for syk for å finne nye venner, kom meg så vidt gjennom skolen og det ble aldri til at jeg følte at jeg fikk prøvd ut ting og funnet ut av hvem jeg var/er. 

Nå er jeg blitt 30 år og har ingen venner, har en ok deltidsjobb, men skulle ønsket at jeg fikk gjort ting og funnet meg selv før at jeg faktisk slo meg til ro og kjøpte leilighet og fikk meg fast jobb. Altså ting som å få flyttet til en større by, backpacke og oppleve andre land, studere noe jeg var interessert i og litt sånne ting. 

Jeg føler at jeg ikke helt vet hvem jeg er egentlig og at jeg må finne meg selv nå i 30-årene. Føler meg ganske lost. Jeg er heldigvis bedre psykisk nå, men klarer bare ikke få nye venner eller kjærste eller gjøre de tingene jeg virkelig vil fordi jeg bare ikke tørr å satse. Og når man tenker seg om er det vel aldri for sent, man kan jo fortsatt bytte jobb, flytte, backpacke og finne nye hobbyer hele livet og ingenting er vel satt i stein men likevel føler jeg at jeg ikke helt klarer å finne meg selv. Eller finne det motet som jeg trenger.

Noen som har noen gode tips eller råd?
 

Det er aldri for sent. Grip tak i og utforsk interessene dine. Begynn med en ny hobby! Kanskje treffer du en hyggelig venn der?

Anonymkode: d972b...8f7

[Stormwind]

lavender skrev (18 minutter siden):

Jeg føler jo at for de fleste så er det i 20-årene man finner seg selv, hva man står for og ønsker å være. Det er da man kanskje flytter til en annen by enn den man vokste opp i, studerer, finner nye venner og kjærester, jobber forskjellige jobber, prøver og feiler og finner ut av ting. 

Jeg ble vel syk i tenårene, men kom ikke i kontakt med psykiatrien før jeg var 20 år. Jeg var da ganske syk og inn og ut av psykiatrisk hele tiden, var for syk for å finne nye venner, kom meg så vidt gjennom skolen og det ble aldri til at jeg følte at jeg fikk prøvd ut ting og funnet ut av hvem jeg var/er. 

Nå er jeg blitt 30 år og har ingen venner, har en ok deltidsjobb, men skulle ønsket at jeg fikk gjort ting og funnet meg selv før at jeg faktisk slo meg til ro og kjøpte leilighet og fikk meg fast jobb. Altså ting som å få flyttet til en større by, backpacke og oppleve andre land, studere noe jeg var interessert i og litt sånne ting. 

Jeg føler at jeg ikke helt vet hvem jeg er egentlig og at jeg må finne meg selv nå i 30-årene. Føler meg ganske lost. Jeg er heldigvis bedre psykisk nå, men klarer bare ikke få nye venner eller kjærste eller gjøre de tingene jeg virkelig vil fordi jeg bare ikke tørr å satse. Og når man tenker seg om er det vel aldri for sent, man kan jo fortsatt bytte jobb, flytte, backpacke og finne nye hobbyer hele livet og ingenting er vel satt i stein men likevel føler jeg at jeg ikke helt klarer å finne meg selv. Eller finne det motet som jeg trenger.

Noen som har noen gode tips eller råd?
 

Mange bruker 20-årene for å finne seg selv og finne ut av ting. Jeg tror heller ikke det er så uvanlig å bruke litt av 30-årene til dette også. Faktisk så innebærer det å finne seg selv noe som de fleste mennesker gjør flere ganger i løpet av livet. 

[Eva Sofie]

lavender skrev (27 minutter siden):

Nå er jeg blitt 30 år og har ingen venner, har en ok deltidsjobb, men skulle ønsket at jeg fikk gjort ting og funnet meg selv før at jeg faktisk slo meg til ro og kjøpte leilighet og fikk meg fast jobb. Altså ting som å få flyttet til en større by, backpacke og oppleve andre land, studere noe jeg var interessert i og litt sånne ting.

Om jeg forstår/tolker deg riktig, tenker du at mange på din alder har opplevd mye mer enn det du har.? Jeg kan tildels kjenne meg igjen i tanken om å føle/være annerledes, men min holdning er at det å være voksen, er å godta at oppveksten/fortiden ble som den ble. Likevel tørre å være seg selv - gjør det egentlig så mye at du ikke har gjort det som fremstilles som mainstream? Min hverdag var som din mye preget av psykiatrisk behandling, og senere somatisk behandling.

 

Jeg valgte å ikke være russ, for jeg hadde ingen sosial tilknytning til klassen, utad med forklaring at jeg ville fokusere på eksamen. Jeg har hatt lite venner i oppveksten. Aldri vært på noen fest, annet enn en klassefest i 5. klasse. Jeg var for første gang på pub som 40-åring, men det ble ikke tatt negativt imot da det kom frem; folk sa at det var på tide og velkommen. Det handler kanskje om hvordan en selv presenterer det? Vet ikke... Studier og arbeid er ikke lett med psykisk sykdom, men det finnes i dag muligheter. Jeg nevner dette, for å vise at vi er flere. Og jeg er sikker på at det er egentlig ganske mange som ikke har gjort det som fremstilles som en fri ungdom i 20-årene. Årsakene kan være flere...

lavender skrev (27 minutter siden):

Jeg føler at jeg ikke helt vet hvem jeg er egentlig og at jeg må finne meg selv nå i 30-årene. Føler meg ganske lost. Jeg er heldigvis bedre psykisk nå, men klarer bare ikke få nye venner eller kjærste eller gjøre de tingene jeg virkelig vil fordi jeg bare ikke tørr å satse.

 

 

Jeg vil anbefale deg å finne en aktivitet hvor det ikke er fokus på psykisk lidelse - la det bli ditt fristed hvor du fokuserer på det som fungerer. Siden jeg var 16 år, har jeg engasjert meg i ulikt organisasjonsarbeid. Jeg vet at teoretisk styrearbeid ikke er for alle, men andre kan foretrekke å engasjere seg i mer kortvarige prosjekter for å arrangere/gjennomføre noe. Da er man et team sammen om å få til noe. For meg har det vært et fristed utenfor psykisk sykdom. Gjennom samarbeid, har det utviklet seg vennskap. Om du har noen spesielle interesser, kan du ta kurs i det og gjennom det kan det utvikles vennskap.

 

Hiv deg ut i det. Som et ordtak fra noen sier: "Den som intet våger, intet vinner".

[Adeie]

Jeg fant ikke meg selv før i 30 årene. 

[Grendel]

Det blir vel det samme som før.

1 Du er mye yngre enn du tror. Du er helt i startgropa. Det at du ikke at har hatt kjæreste er ikke så spesielt. 

2. Du må gjøre ting for å få ting til å skje. Jeg tror du må eksponere deg for å bli tøffere.

[psykedeliker]

lavender skrev (12 timer siden):

Jeg føler jo at for de fleste så er det i 20-årene man finner seg selv, hva man står for og ønsker å være.

Det er bare en følelse du har. Det er ikke nødvendig å sløse vekk tid på sosial eksperimentering, for naturlige livsprosesser går av seg selv.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (3 timer siden):

Det er bare en følelse du har. Det er ikke nødvendig å sløse vekk tid på sosial eksperimentering, for naturlige livsprosesser går av seg selv.

Hvorfor finner man seg selv når man er snart 60 og ingen venner har? De naturlige livsprosessene går ikke akkurat av seg selv føler jeg.

Anonymkode: af8ff...db0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor finner man seg selv når man er snart 60 og ingen venner har? De naturlige livsprosessene går ikke akkurat av seg selv føler jeg.

Anonymkode: af8ff...db0

Man trenger ikke venner  Man må faktisk jobbe litt for set Man vil ha. Vil du ha venner? Mels deg på frivillighetssentralen.

Anonymkode: 84c48...f9f

[lavender]

Tusen takk for svar alle sammen, setter veldig pris på at dere har tatt dere tid til å svare!

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Det er aldri for sent. Grip tak i og utforsk interessene dine. Begynn med en ny hobby! Kanskje treffer du en hyggelig venn der?

Anonymkode: d972b...8f7

Ja, jeg har tenkt tanken på å melde meg inn i den lokale fotoklubben eller være med på turer gjennom DNT, men så er det den redselen for å møte opp alene som stopper meg da.

Stormwind skrev (18 timer siden):

Mange bruker 20-årene for å finne seg selv og finne ut av ting. Jeg tror heller ikke det er så uvanlig å bruke litt av 30-årene til dette også. Faktisk så innebærer det å finne seg selv noe som de fleste mennesker gjør flere ganger i løpet av livet. 

Godt poeng. Man utvikler seg vel hele tiden.

Eva Sofie skrev (17 timer siden):

Om jeg forstår/tolker deg riktig, tenker du at mange på din alder har opplevd mye mer enn det du har.? Jeg kan tildels kjenne meg igjen i tanken om å føle/være annerledes, men min holdning er at det å være voksen, er å godta at oppveksten/fortiden ble som den ble. Likevel tørre å være seg selv - gjør det egentlig så mye at du ikke har gjort det som fremstilles som mainstream? Min hverdag var som din mye preget av psykiatrisk behandling, og senere somatisk behandling.

 

Jeg valgte å ikke være russ, for jeg hadde ingen sosial tilknytning til klassen, utad med forklaring at jeg ville fokusere på eksamen. Jeg har hatt lite venner i oppveksten. Aldri vært på noen fest, annet enn en klassefest i 5. klasse. Jeg var for første gang på pub som 40-åring, men det ble ikke tatt negativt imot da det kom frem; folk sa at det var på tide og velkommen. Det handler kanskje om hvordan en selv presenterer det? Vet ikke... Studier og arbeid er ikke lett med psykisk sykdom, men det finnes i dag muligheter. Jeg nevner dette, for å vise at vi er flere. Og jeg er sikker på at det er egentlig ganske mange som ikke har gjort det som fremstilles som en fri ungdom i 20-årene. Årsakene kan være flere...

 

 

Jeg vil anbefale deg å finne en aktivitet hvor det ikke er fokus på psykisk lidelse - la det bli ditt fristed hvor du fokuserer på det som fungerer. Siden jeg var 16 år, har jeg engasjert meg i ulikt organisasjonsarbeid. Jeg vet at teoretisk styrearbeid ikke er for alle, men andre kan foretrekke å engasjere seg i mer kortvarige prosjekter for å arrangere/gjennomføre noe. Da er man et team sammen om å få til noe. For meg har det vært et fristed utenfor psykisk sykdom. Gjennom samarbeid, har det utviklet seg vennskap. Om du har noen spesielle interesser, kan du ta kurs i det og gjennom det kan det utvikles vennskap.

 

Hiv deg ut i det. Som et ordtak fra noen sier: "Den som intet våger, intet vinner".

Ja, det er både det at andre på min alder har mye mer erfaring og opplevd mye mer og også det at jeg selv ikke har fått gjort de tingene jeg har ønsket. Du har gode poenger og jeg har veldig lyst til å finne en aktivitet hvor det ikke er fokus på psykisk lidelse, tenker det hadde vært med et fristed som du sier. Må bare finne ut hva.

Adeie skrev (7 timer siden):

Jeg fant ikke meg selv før i 30 årene. 

Gjorde du noe spesielt for å finne deg selv?

Grendel skrev (7 timer siden):

Det blir vel det samme som før.

1 Du er mye yngre enn du tror. Du er helt i startgropa. Det at du ikke at har hatt kjæreste er ikke så spesielt. 

2. Du må gjøre ting for å få ting til å skje. Jeg tror du må eksponere deg for å bli tøffere.

Du har veldig rett. Spesielt det at jeg må gjøre ting for å få ting til å skje traff meg veldig. Jeg har lett for å bli sittende å tenke og drømme om det jeg har lyst til, men så skjer det aldri noe IRL fordi jeg aldri faktisk gjør noe/kommer i gang. Og det er skikkelig frustrerende å ikke få til det som skal til.

psykedeliker skrev (6 timer siden):

Det er bare en følelse du har. Det er ikke nødvendig å sløse vekk tid på sosial eksperimentering, for naturlige livsprosesser går av seg selv.

Men jeg må jo gjøre ting for at ting skal skje? F.eks nye venner kommer ikke akkurat å ringer på døren...

[Adeie]

Nei, med alderen ble jeg tryggere. Jo tryggere jeg ble i fen jeg var, jo lettere var det å bli den jeg er.

Nå har ikke jeg vært intr i å få venner da. Men hadde lett glidd inn i vennskap på jobben. 

[lavender]

Adeie skrev (1 time siden):

Nei, med alderen ble jeg tryggere. Jo tryggere jeg ble i fen jeg var, jo lettere var det å bli den jeg er.

Nå har ikke jeg vært intr i å få venner da. Men hadde lett glidd inn i vennskap på jobben. 

Det høres bra ut, og takk for at du deler. Jeg håper jeg til slutt også kan bli tryggere på meg selv og i den jeg er. 

[Babette]

lavender skrev (På 26.1.2025 den 21.03):

Jeg føler jo at for de fleste så er det i 20-årene man finner seg selv, hva man står for og ønsker å være. Det er da man kanskje flytter til en annen by enn den man vokste opp i, studerer, finner nye venner og kjærester, jobber forskjellige jobber, prøver og feiler og finner ut av ting. 

Jeg ble vel syk i tenårene, men kom ikke i kontakt med psykiatrien før jeg var 20 år. Jeg var da ganske syk og inn og ut av psykiatrisk hele tiden, var for syk for å finne nye venner, kom meg så vidt gjennom skolen og det ble aldri til at jeg følte at jeg fikk prøvd ut ting og funnet ut av hvem jeg var/er. 

Nå er jeg blitt 30 år og har ingen venner, har en ok deltidsjobb, men skulle ønsket at jeg fikk gjort ting og funnet meg selv før at jeg faktisk slo meg til ro og kjøpte leilighet og fikk meg fast jobb. Altså ting som å få flyttet til en større by, backpacke og oppleve andre land, studere noe jeg var interessert i og litt sånne ting. 

Jeg føler at jeg ikke helt vet hvem jeg er egentlig og at jeg må finne meg selv nå i 30-årene. Føler meg ganske lost. Jeg er heldigvis bedre psykisk nå, men klarer bare ikke få nye venner eller kjærste eller gjøre de tingene jeg virkelig vil fordi jeg bare ikke tørr å satse. Og når man tenker seg om er det vel aldri for sent, man kan jo fortsatt bytte jobb, flytte, backpacke og finne nye hobbyer hele livet og ingenting er vel satt i stein men likevel føler jeg at jeg ikke helt klarer å finne meg selv. Eller finne det motet som jeg trenger.

Noen som har noen gode tips eller råd?
 

Jeg får inntrykk av at du stabler for mange krav og forventninger til deg selv oppå hverandre, slik at det til sammen blir for mye og du blir "handlingslammet". Å finne seg selv er både vagt og stort. Det viktige er at man trives, uansett om man blir boende der man vokste opp eller flytter til en annen kant av landet, om man tar kort eller lang utdanning, om man jobber deltid eller fullt, om man har kjæreste eller ikke.

Jeg foreslår at du tar et trappetrinn om gangen, at du gir deg selv en helt konkret oppgave som du skal utføre innen to uker. Dette kan være å ta kontakt med den lokale fotoklubben (er du på facebook? Hvis ja vil jeg tippe at klubben har en facebookside der man kan komme i kontakt med medlemmene).

Eller det kan være å foreslå for en kollega at dere gjør noe enkelt sammen, går en tur eller tar en kaffe.  Det nytter ikke å sitte og vente på at andre tar initiativet.  Når du har tatt første skritt, blir det neste lettere.

 

[lavender]

Babette skrev (2 timer siden):

Jeg får inntrykk av at du stabler for mange krav og forventninger til deg selv oppå hverandre, slik at det til sammen blir for mye og du blir "handlingslammet". Å finne seg selv er både vagt og stort. Det viktige er at man trives, uansett om man blir boende der man vokste opp eller flytter til en annen kant av landet, om man tar kort eller lang utdanning, om man jobber deltid eller fullt, om man har kjæreste eller ikke.

Jeg foreslår at du tar et trappetrinn om gangen, at du gir deg selv en helt konkret oppgave som du skal utføre innen to uker. Dette kan være å ta kontakt med den lokale fotoklubben (er du på facebook? Hvis ja vil jeg tippe at klubben har en facebookside der man kan komme i kontakt med medlemmene).

Eller det kan være å foreslå for en kollega at dere gjør noe enkelt sammen, går en tur eller tar en kaffe.  Det nytter ikke å sitte og vente på at andre tar initiativet.  Når du har tatt første skritt, blir det neste lettere.

 

Jeg tenker inntrykket ditt er rett. Og du har også rett i at det viktigste er at man trives. Og takker for tips om å gi meg selv en konkret oppgave, det tror jeg kan hjelpe.