Hvordan påvirker din psyke/sykdom relasjonene dine?

[AnonymBruker]

Jeg er deprimert og trekker meg tilbake sosialt. Så det blir mindre kontakt med spesielt venner.

Anonymkode: 03314...a7a

[AnonymBruker]

Nå tror jeg jo jeg har en personlighet også da. Og min personlighet er asosial.

Jeg liker ikke å trenge meg på andre, derfor også dårlig på å ringe de jeg er glad i. 

Tror det er.min personlighet, ikke min lidelse.

Anonymkode: 0e500...639

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nå tror jeg jo jeg har en personlighet også da. Og min personlighet er asosial.

Jeg liker ikke å trenge meg på andre, derfor også dårlig på å ringe de jeg er glad i. 

Tror det er.min personlighet, ikke min lidelse.

Anonymkode: 0e500...639

Så du merker ikke forskjell før/etter sykdom?

Anonymkode: 03314...a7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Så du merker ikke forskjell før/etter sykdom?

Anonymkode: 03314...a7a

Er nok født med BP. 

At jeg er forandret pga massive utbrudd de siste 7 årene, ja. Men jeg er og har alltid vært asosial.

Anonymkode: 0e500...639

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Er nok født med BP. 

At jeg er forandret pga massive utbrudd de siste 7 årene, ja. Men jeg er og har alltid vært asosial.

Anonymkode: 0e500...639

Jeg skjønner. Har du lite behov for sosial kontakt?

Anonymkode: 03314...a7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg skjønner. Har du lite behov for sosial kontakt?

Anonymkode: 03314...a7a

Ja. 

Nå har jeg voksne barn, så har "lidd" mye i deres oppvekst da det kreves mye sosialt samvær med andre når man har barn. Så er mer meg selv nå, når jeg slipper uønsket kontakt med andre. 

Anonymkode: 0e500...639

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja. 

Nå har jeg voksne barn, så har "lidd" mye i deres oppvekst da det kreves mye sosialt samvær med andre når man har barn. Så er mer meg selv nå, når jeg slipper uønsket kontakt med andre. 

Anonymkode: 0e500...639

Jeg er også unnvikende, men trives også godt i andres selskap. I korte stunder om gangen. Bor du alene? Jobber du? Jeg bor med mann og barn og jobber med mennesker.

Anonymkode: 03314...a7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg er også unnvikende, men trives også godt i andres selskap. I korte stunder om gangen. Bor du alene? Jobber du? Jeg bor med mann og barn og jobber med mennesker.

Anonymkode: 03314...a7a

Bor med mann, jobbet med PU, er nå ufør.

 

Anonymkode: 0e500...639

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Bor med mann, jobbet med PU, er nå ufør.

 

Anonymkode: 0e500...639

Har du unnvikende pf? Det har jeg.

Anonymkode: 03314...a7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Har du unnvikende pf? Det har jeg.

Anonymkode: 03314...a7a

Nei det vil jeg ikke påstå. Nå vil jeg bli likt og sett på som et godt menneske. Men det regner jeg med de fleste setter pris på. Liker ikke konflikter fordi jeg ikke orker bråk. Kontakt med andre foruten familie og så klart de jeg jobbet for gir meg ingenting.

Jeg hadde dårlig selvtillit, det gir angst og redsel for å ikke bli likt, men er ingen pf.

Anonymkode: 0e500...639

[Janvl]

Jeg har unnvikende pf, så jeg ønsker veldig å ha gode relasjoner med familie og venner. Ubevist skyver jeg dem desverre unna for ikke å bli avvist.... Og det gjør veldig vondt for meg. Denne måten å agere på ligger dypt i min personlighet, og har nå som godt voksen aldri klart å forandre det, tvert imot, det sitter mere fastlåst for hvert år 

[AnonymBruker]

Janvl skrev (21 minutter siden):

Jeg har unnvikende pf, så jeg ønsker veldig å ha gode relasjoner med familie og venner. Ubevist skyver jeg dem desverre unna for ikke å bli avvist.... Og det gjør veldig vondt for meg. Denne måten å agere på ligger dypt i min personlighet, og har nå som godt voksen aldri klart å forandre det, tvert imot, det sitter mere fastlåst for hvert år 

Har du fått hjelp i terapi for det også?

Anonymkode: 03314...a7a

[Janvl]

Nei, det er nok dessverre ikke alt som kan behandles. Har vært i psykiatrien i ulike behandlinger de siste 25 årene, men føler ikke at det har vært noen hjelp. Det er nok slik at dine medfødte personlighetstrekk følger deg til graven.

Psykiatrien kaller det en personhetsforstyrrelse når personlighetstrekkene hindrer deg i å ha en normal livskvalitet. Kjenner meg igjen der.

[krøll9]

Synes det er lettere å ha meningsfulle flyktige relasjoner med mennesker jeg ikke er forpliktet til enn å opprettholde og pleie nære relasjoner. 

Det betyr at jeg gjerne kan ofre skjorta for en fremmed i nød der og da og kjenne at jeg har gjort noe bra og føle empati med den personen, men det er befriende å vite at personen ikke hadde den forventingene til meg eller i fremtiden kommer til å "kreve" noe videre. Kan også ha fine samtaler med fremmede og bekjente om jeg slipper følelsen av at det handler om relasjonsbygging. Jeg har noe å gi og kan gi der og da når jeg har overskuddet, men jeg er dårlig på langvarige relasjoner og vennskap. Føler jeg ikke strekker til på sikt og mislykkes og resignerer, får dårlig samvittighet osv osv.

Denne egenskapen er noe som merkverdig nok trekker meg mot omsorgsyrket der jeg kan ha meningsfulle og gode menneskelige møter som kan bety mye for en mottaker (men da også for meg, fordi jeg får betydd noe for noen) der og da, men ikke krever at jeg rydder plass til personen i privatlivet mitt. Jeg har ikke det overskuddet, så slik påvirker min psykiske helse mine relasjoner:

Jeg går ikke inn for å opprette annet en flyktige bekjentskap fordi jeg vet at jeg før eller siden ikke klarer å oppfylle forventingene som vokser frem i den andre. 

Endret 2. februar av krøll9

[Janvl]

krøll9 skrev (På 3.2.2025 den 0.41):

Synes det er lettere å ha meningsfulle flyktige relasjoner med mennesker jeg ikke er forpliktet til enn å opprettholde og pleie nære relasjoner. 

Det betyr at jeg gjerne kan ofre skjorta for en fremmed i nød der og da og kjenne at jeg har gjort noe bra og føle empati med den personen, men det er befriende å vite at personen ikke hadde den forventingene til meg eller i fremtiden kommer til å "kreve" noe videre. Kan også ha fine samtaler med fremmede og bekjente om jeg slipper følelsen av at det handler om relasjonsbygging. Jeg har noe å gi og kan gi der og da når jeg har overskuddet, men jeg er dårlig på langvarige relasjoner og vennskap. Føler jeg ikke strekker til på sikt og mislykkes og resignerer, får dårlig samvittighet osv osv.

Denne egenskapen er noe som merkverdig nok trekker meg mot omsorgsyrket der jeg kan ha meningsfulle og gode menneskelige møter som kan bety mye for en mottaker (men da også for meg, fordi jeg får betydd noe for noen) der og da, men ikke krever at jeg rydder plass til personen i privatlivet mitt. Jeg har ikke det overskuddet, så slik påvirker min psykiske helse mine relasjoner:

Jeg går ikke inn for å opprette annet en flyktige bekjentskap fordi jeg vet at jeg før eller siden ikke klarer å oppfylle forventingene som vokser frem i den andre. 

Kjenner meg veldig godt igjen der. Det er de nære relasjoner som stresser meg, føler at jeg må prestere noe når andre kommer nær, og der føler jeg alltid at jeg vil svikte. I arbeidsrelasjoner går det bedre, her har jeg relasjoner med andre basert på faglige problemstillinger i stedet for fokus på min person. I psykiatrien har jeg ofte blitt satt i gruppe for sosial angst, men der føler jeg meg ikke hjemme. Jeg er ikke redd for å ta bussen blant mange  fremmede mennesker, det er kun de nære relasjoner som skremmer meg.  

[AnonymBruker]

Janvl skrev (10 minutter siden):

Kjenner meg veldig godt igjen der. Det er de nære relasjoner som stresser meg, føler at jeg må prestere noe når andre kommer nær, og der føler jeg alltid at jeg vil svikte. I arbeidsrelasjoner går det bedre, her har jeg relasjoner med andre basert på faglige problemstillinger i stedet for fokus på min person. I psykiatrien har jeg ofte blitt satt i gruppe for sosial angst, men der føler jeg meg ikke hjemme. Jeg er ikke redd for å ta bussen blant mange  fremmede mennesker, det er kun de nære relasjoner som skremmer meg.  

Nære relasjoner skremmer meg også. Redd for å bli avslørt for noe jeg ikke er.

Anonymkode: 03314...a7a

[Anonymos]

1 hour ago, Janvl said:

Kjenner meg veldig godt igjen der. Det er de nære relasjoner som stresser meg, føler at jeg må prestere noe når andre kommer nær, og der føler jeg alltid at jeg vil svikte. I arbeidsrelasjoner går det bedre, her har jeg relasjoner med andre basert på faglige problemstillinger i stedet for fokus på min person. I psykiatrien har jeg ofte blitt satt i gruppe for sosial angst, men der føler jeg meg ikke hjemme. Jeg er ikke redd for å ta bussen blant mange  fremmede mennesker, det er kun de nære relasjoner som skremmer meg.  

Kan jeg spørre om når du begynte å bli bevisst på vanskene med nære relasjoner? Og gjerne hvordan det har farget det sosiale livet ditt, hvis du orker? Kjente meg veldig igjen i dette skjønner du. Har en del unnvikende trekk og ser at jeg har hatt det lenge, men merket at det ble en klar "forverring" etter jeg ble voksen og ble mer bevisst på avstanden mellom meg og andre på min alder, hva gjelder sisial livserfaring. 

[Janvl]

Har vel alltid vært engstelig og utrygg, men i barndommen klarte jeg meg fint barnehage og skole. Det var først i tidlig voksen alder at det begynte å bli et problem.