Gå til innhold

Utslitt og maktesløs


Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg er mamma og vi er en familie. Har en ungdom som har slitt med både skolevegring og motivasjon. 
Hjelpen vi får er hard disiplin, krav, konsekvenser og strenge regler. Jeg synes det er vanskelig å være knallhard og kreve av en som sliter med selvtillit og sosial angst. 
Jeg føler meg presset til å presse ungdommen vår, samtidig som vi ikke lykkes med det. Å presse gir ikke resultat, det blir bare verre. 
Jeg står i en umulig situasjon der jeg blir presset av en terapeut og han presser i motsatt retning. Jeg blir ikke hørt, og når ungdommen forteller terapeut hvordan han har det, så sier hun «den kjøper jeg ikke» han er lat, han er kontrollerende, han er manipulerende, han vil bestemme osv.  Uansett hva jeg gjør blir det feil. 
Jeg er selv på grensen til å bryte sammen. Bare gråter 

Anonymkode: a7ce1...0df

Lenke til kommentar
https://forum.doktoronline.no/topic/489951-utslitt-og-maktesl%C3%B8s/
Del på andre sider

Fortsetter under...

stjernestøv
AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg er mamma og vi er en familie. Har en ungdom som har slitt med både skolevegring og motivasjon. 
Hjelpen vi får er hard disiplin, krav, konsekvenser og strenge regler. Jeg synes det er vanskelig å være knallhard og kreve av en som sliter med selvtillit og sosial angst. 
Jeg føler meg presset til å presse ungdommen vår, samtidig som vi ikke lykkes med det. Å presse gir ikke resultat, det blir bare verre. 
Jeg står i en umulig situasjon der jeg blir presset av en terapeut og han presser i motsatt retning. Jeg blir ikke hørt, og når ungdommen forteller terapeut hvordan han har det, så sier hun «den kjøper jeg ikke» han er lat, han er kontrollerende, han er manipulerende, han vil bestemme osv.  Uansett hva jeg gjør blir det feil. 
Jeg er selv på grensen til å bryte sammen. Bare gråter 

Anonymkode: a7ce1...0df

Jeg hadde også en ungdom som slet psykisk og det er slett ikke alltid rett det fagpersoner sier, man er tross alt mamma oppi det hele og kjenner ungdommen best. 

AnonymBruker
stjernestøv skrev (10 minutter siden):

Jeg hadde også en ungdom som slet psykisk og det er slett ikke alltid rett det fagpersoner sier, man er tross alt mamma oppi det hele og kjenner ungdommen best. 

Helt enig! Hun vi har virker veldig negativ til ungdommen vår, og liker han ikke. Drar slutninger og dømmer. Hvis dere ikke gjør slik og slik vil han sitte å ha det slik i årevis. Jeg har mistet all gnist motivasjon og håp. Jeg er bare helt nede. 

Anonymkode: a7ce1...0df

stjernestøv
AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Helt enig! Hun vi har virker veldig negativ til ungdommen vår, og liker han ikke. Drar slutninger og dømmer. Hvis dere ikke gjør slik og slik vil han sitte å ha det slik i årevis. Jeg har mistet all gnist motivasjon og håp. Jeg er bare helt nede. 

Anonymkode: a7ce1...0df

Ja jeg var ganske nede og når fagfolkene mente en ting og jeg en annen men hadde et åpent forhold med sønnen min, han fortalte meg alt mulig og stolte på meg. Jeg måtte si at det var ikke jeg som bestemte alt, jeg ble jo selv presset. det viste seg og være feil, det har ungdommen sagt i voksen alder. Skulle hørt mer på meg selv. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er mamma og vi er en familie. Har en ungdom som har slitt med både skolevegring og motivasjon. 
Hjelpen vi får er hard disiplin, krav, konsekvenser og strenge regler. Jeg synes det er vanskelig å være knallhard og kreve av en som sliter med selvtillit og sosial angst. 
Jeg føler meg presset til å presse ungdommen vår, samtidig som vi ikke lykkes med det. Å presse gir ikke resultat, det blir bare verre. 
Jeg står i en umulig situasjon der jeg blir presset av en terapeut og han presser i motsatt retning. Jeg blir ikke hørt, og når ungdommen forteller terapeut hvordan han har det, så sier hun «den kjøper jeg ikke» han er lat, han er kontrollerende, han er manipulerende, han vil bestemme osv.  Uansett hva jeg gjør blir det feil. 
Jeg er selv på grensen til å bryte sammen. Bare gråter 

Anonymkode: a7ce1...0df

Skolevegring er et vanskelig fenomen, og det er komplisert å finne tiltak som fungerer. Det kan godt hende at du har rett i at ting blir enda verre når dere legger press på ungdommen, samtidig som det neppe blir bedre av å la vedkommende være hjemme fra skolen heller. Og jo mer fravær, jo vanskeligere ser det ut til å være å komme tilbake på skolen igjen.

For foreldre medfører skolevegring ofte enormt med stress. De skal håndtere både ungdommens vansker og mange spørsmål fra omgivelsene; en del foreldre ender opp med å være hjemme med pleiepenger gjennom lang tid, slik at de faller ut av arbeidslivet en lengre periode. 

Jeg ville nok ha valgt å gjøre svært mye for at ungdommen var på skolen eller i annen strukturert aktivitet som f.eks. arbeidspraksis. Jeg betviler ikke at skolevegrende ungdom har det strevsomt, men selv om det i øyeblikket kjennes best å droppe skole, så vil det forverre situasjonen på sikt.  I tillegg kan de, som annen ungdom, også ha personlighetstrekk og vaner som er medvirkende til at de ikke ønsker å møte på skolen. (Også mennesker med psykiske vansker, kan jo både være late og ha vondt i viljen i tillegg. Jeg sier ikke at det gjelder din ungdom.)

 

emilie321
AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er mamma og vi er en familie. Har en ungdom som har slitt med både skolevegring og motivasjon. 
Hjelpen vi får er hard disiplin, krav, konsekvenser og strenge regler. Jeg synes det er vanskelig å være knallhard og kreve av en som sliter med selvtillit og sosial angst. 
Jeg føler meg presset til å presse ungdommen vår, samtidig som vi ikke lykkes med det. Å presse gir ikke resultat, det blir bare verre. 
Jeg står i en umulig situasjon der jeg blir presset av en terapeut og han presser i motsatt retning. Jeg blir ikke hørt, og når ungdommen forteller terapeut hvordan han har det, så sier hun «den kjøper jeg ikke» han er lat, han er kontrollerende, han er manipulerende, han vil bestemme osv.  Uansett hva jeg gjør blir det feil. 
Jeg er selv på grensen til å bryte sammen. Bare gråter 

Anonymkode: a7ce1...0df

Skjønner godt at du er på grensen til å bryte sammen. Det er utrolig tungt når ens barn sliter og særlig når en føler at en ikke får noe hjelp som fungerer.  Har ikke selv noe særlig erfaring med akkurat skolevegring, men synes det @frosken skriver høres fornuftig ut.  Hva sier ungdommen selv og hva gjør ungdommen når hen ikke er på skolen?  

Annonse

AnonymBruker
emilie321 skrev (10 timer siden):

Skjønner godt at du er på grensen til å bryte sammen. Det er utrolig tungt når ens barn sliter og særlig når en føler at en ikke får noe hjelp som fungerer.  Har ikke selv noe særlig erfaring med akkurat skolevegring, men synes det @frosken skriver høres fornuftig ut.  Hva sier ungdommen selv og hva gjør ungdommen når hen ikke er på skolen?  

Personen som skal hjelpe oss er så negativ og pessimistisk. Hun har pratet litt med ungdommen men ikke kok til å bli godt kjent. Ungdommen selv sier han ikke liker henne, fordi alt han gjør er feil, og alt er hans feil. Er han på skolen 10 dager på rad, og det er en dag han ikke greier er det det behandler angriper. Jeg som kjenner sønnen min vet han trenger ros, anerkjennelse og støtte og oppmuntring. 
han har stengt behandler helt ute. 
 

Anonymkode: a7ce1...0df

emilie321
AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Personen som skal hjelpe oss er så negativ og pessimistisk. Hun har pratet litt med ungdommen men ikke kok til å bli godt kjent. Ungdommen selv sier han ikke liker henne, fordi alt han gjør er feil, og alt er hans feil. Er han på skolen 10 dager på rad, og det er en dag han ikke greier er det det behandler angriper. Jeg som kjenner sønnen min vet han trenger ros, anerkjennelse og støtte og oppmuntring. 
han har stengt behandler helt ute. 
 

Anonymkode: a7ce1...0df

Skjønner at dette er en vanskelig situasjon.  Det må vel gå an å ha grenser og samtidig kunne gi ros når det er noe ungdommen gjør bra. 

Trinity80

I dette tilfellet ville jeg faktisk byttet terapeut. Man kan ikke tvinge mennesker ut i noe så lenge de ikke overhodet ønsker det selv, så må man komme mer i bunns i hva denne skolevegringen skyldes på en ordentlig måte.

Man får i tillegg litt tillit fra barne sitt om at man virkelig vil hjelpe, og at alt skal forsøkes. 

AnonymBruker
Trinity80 skrev (45 minutter siden):

I dette tilfellet ville jeg faktisk byttet terapeut. Man kan ikke tvinge mennesker ut i noe så lenge de ikke overhodet ønsker det selv, så må man komme mer i bunns i hva denne skolevegringen skyldes på en ordentlig måte.

Man får i tillegg litt tillit fra barne sitt om at man virkelig vil hjelpe, og at alt skal forsøkes. 

Jeg føler hun sier til meg: han må skjønne!! Han må forstå!! Han bør tenke!! Han bør, han må! 
Jeg vet jo det, og er jo helt enig i det. Men jeg kan ikke gå inn i hodet hans og skru på en bryter. Vi jobber beinhardt. Men så er det ikke et «one man show» han må være med på laget og ville det selv. Når han ikke vil, forstår og skjønner så kan vi ikke trylle. Og da er det sinnsykt tungt at hun messer ut på oss hva han må og bør osv. jeg får nesten litt lyst å «lugge henne» jeg blir så såra og lei meg, skamfølelse. 

Anonymkode: a7ce1...0df

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Personen som skal hjelpe oss er så negativ og pessimistisk. Hun har pratet litt med ungdommen men ikke kok til å bli godt kjent. Ungdommen selv sier han ikke liker henne, fordi alt han gjør er feil, og alt er hans feil. Er han på skolen 10 dager på rad, og det er en dag han ikke greier er det det behandler angriper. Jeg som kjenner sønnen min vet han trenger ros, anerkjennelse og støtte og oppmuntring. 
han har stengt behandler helt ute. 
 

Anonymkode: a7ce1...0df

Dette høres veldig vondt og vanskelig ut. Jeg deler nå noen tanker jeg gjør meg...

 

Kan du kanskje spørre om en second opinion? Eller ev. bytte av behandler... Det blir umulig for behandler å hjelpe ungdommen når hun ikke kommer i posisjon til å kommunisere med ham. Håper at du har god kontakt med ham.

 

Jeg forsøkte i sin tid å be om bytte av terapeut (i DPS-systemet). Den største feilen jeg gjorde, som jeg tenker på i ettertid, var at den forespørselen gikk gjennom daværende terapeut. Og at jeg da ikke klarte å være ærlig om hvor dårlig det sto til med vår kommunikasjon/terapeutiske relasjon. Da det gikk gjennom egen terapeut, la jeg mye bånd på meg for å beskytte terapeuten. Mitt råd om du vil spørre om å få ny terapeut, er å gå til ledelsen og forklare kommunikasjonsvanskene og hvordan det påvirker sønnen din.

 

Har han blitt godt utredet? Min erfaring med psykiatrien har vist meg at sykepleiere har kunnet sette diagnoser uten en eneste utredning. Diagnoser som senere viser seg å være helt feil. Dette trenger ikke å gjelde sønnen din.

 

E. S.

Anonymkode: 6d40d...4d4

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette høres veldig vondt og vanskelig ut. Jeg deler nå noen tanker jeg gjør meg...

 

Kan du kanskje spørre om en second opinion? Eller ev. bytte av behandler... Det blir umulig for behandler å hjelpe ungdommen når hun ikke kommer i posisjon til å kommunisere med ham. Håper at du har god kontakt med ham.

 

Jeg forsøkte i sin tid å be om bytte av terapeut (i DPS-systemet). Den største feilen jeg gjorde, som jeg tenker på i ettertid, var at den forespørselen gikk gjennom daværende terapeut. Og at jeg da ikke klarte å være ærlig om hvor dårlig det sto til med vår kommunikasjon/terapeutiske relasjon. Da det gikk gjennom egen terapeut, la jeg mye bånd på meg for å beskytte terapeuten. Mitt råd om du vil spørre om å få ny terapeut, er å gå til ledelsen og forklare kommunikasjonsvanskene og hvordan det påvirker sønnen din.

 

Har han blitt godt utredet? Min erfaring med psykiatrien har vist meg at sykepleiere har kunnet sette diagnoser uten en eneste utredning. Diagnoser som senere viser seg å være helt feil. Dette trenger ikke å gjelde sønnen din.

 

E. S.

Anonymkode: 6d40d...4d4

Det er svært viktig å komme i posisjon til å hjelpe og komme inn. Men når samtalene dreier seg om å irettesette og være hard så skyver hun han bort. Man må klare å kommunisere med ungdom og skape tillit når man har den jobben og kompetansen man har. Jo mer negativ hun er mot han, jo mer må jeg «redde han» for å balansere det, og da blir det feil for alle parter. 
Hvis man ikke klarer å se helheten og ikke har felles forståelse og drar samme vei så stagger man. 
Jeg tåler kritikk, det er ikke det.. men det finnes ei grense. Hun tåler ikke kritikk, når jeg sier noe mot henne går hun i forsvar med engang og skal forklare hvorfor jeg tar feil og hun rett. 

Anonymkode: a7ce1...0df

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er svært viktig å komme i posisjon til å hjelpe og komme inn. Men når samtalene dreier seg om å irettesette og være hard så skyver hun han bort.

Ja, og derfor kan det være forsøket verdt at du snakker med din sønn og får ham med på å spørre om mulighet for å få bytte terapeut. Fokusere på at dette blir en ny sjanse.

Henviser for øvrig til svaret mitt over.

E. S.

Anonymkode: 6d40d...4d4

Annonse

psykedeliker
AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hun tåler ikke kritikk, når jeg sier noe mot henne går hun i forsvar med engang og skal forklare hvorfor jeg tar feil og hun rett.

I slike tilfeller gjør man lydopptak av samtalene og får noen andre til å vurdere i ettertid hvilken part som ikke forholder seg til fakta.

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg føler hun sier til meg: han må skjønne!! Han må forstå!! Han bør tenke!! Han bør, han må! 
Jeg vet jo det, og er jo helt enig i det. Men jeg kan ikke gå inn i hodet hans og skru på en bryter. Vi jobber beinhardt. Men så er det ikke et «one man show» han må være med på laget og ville det selv. Når han ikke vil, forstår og skjønner så kan vi ikke trylle. Og da er det sinnsykt tungt at hun messer ut på oss hva han må og bør osv. jeg får nesten litt lyst å «lugge henne» jeg blir så såra og lei meg, skamfølelse. 

Anonymkode: a7ce1...0df

Leit at kommunikasjonen mellom hans behandler og deg ikke fungerer bedre. Dessverre vil mange foreldre til skolevegrere ha samme opplevelse som deg i møtet med hjelpeapparatet. 
 

Allikevel så kan det være noe i det behandler sier. At en helt avgjørende faktor er at han faktisk kommer seg på skolen; han trenger ikke like det for å skulle møte opp. Han kan møte opp bare fordi det er hans oppgave, hans plikt - og det som kan forebygge for omfattende utenforskap senere. Forskning har vist samvariasjon mellom skolevegring og foreldres mulighet for å ha hjemmekontor, og ungdom er ofte gode på å ta letteste utvei. 
 

De jeg kjenner som har barn som ikke kommer seg på skolen, opplever én nedadgående spiral med økende vansker på flere livsområder. Tiltakene bør helt sikkert tilpasses den enkelte, men dersom fraværet ikke allerede er helt ute av kontroll, så ville jeg gjort nesten «hva som helst» for å få ungdommen på skolen. 

AnonymBruker

Tenkte på deg TS i dag når jeg hørte en podcastepisode om dette. Podcasten heter Kaffedoktor (en fastlege og en psykiater som samtaler om div tema, noen ganger med gjester), og episoden heter «Skolevegring, eller ufrivillig skolefravær».

Der har de besøk av en dame som har gitt ut en skjønnlitterær bok om en mor og datter i tenårene som går gjennom noe slikt, samtidig som hun også har egen erfaring som mamma til en jente som strevde med dette.

De snakket bl.a. om samarbeidet med helsevesenet 😊 anbefales om du er interessert 👍 

Anonymkode: d652d...b49

Eva Sofie
AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Tenkte på deg TS i dag når jeg hørte en podcastepisode om dette. Podcasten heter Kaffedoktor (en fastlege og en psykiater som samtaler om div tema, noen ganger med gjester), og episoden heter «Skolevegring, eller ufrivillig skolefravær».

Der har de besøk av en dame som har gitt ut en skjønnlitterær bok om en mor og datter i tenårene som går gjennom noe slikt, samtidig som hun også har egen erfaring som mamma til en jente som strevde med dette.

De snakket bl.a. om samarbeidet med helsevesenet 😊 anbefales om du er interessert 👍 

Anonymkode: d652d...b49

Ja, heter den boken kanskje "Alt bra?: en mors og datters historie om ufrivillig skolefravær, psykisk sykdom og det å være pårørende"? Skrevet som en biografisk bok av både mor og datter hhv. Ellen og Sofie Frøysaa? Jeg leste den selv for noen måneder siden, og en bra bok. Den setter fokus på at det kan være sammensatte årsaker som ligger bak. Og den ga et godt eksempel på hva som hjalp denne jenta - god tilrettelegging og forståelse på skolen samt riktig diagnostisering.

 

Jeg har selv tenkt på en bok, en som presenterer forskning og klinisk erfaring på en lettlest måte, om ufrivillig skolefravær. Boken er skrevet bl.a. av psykolog Ole Jacob Madsen og Gaute Brochmann: "Skolevegringsmysteriet: historien om hvorfor barn og unge sitter alene hjemme i stedet for å gå på skolen". Den boken ga meg et innblikk 50 år tilbake, om at elever med ufrivillig skolefravær kanskje ikke er et så nytt fenomen som det vi gjerne fremstiller det som, men at det har inntatt nye former de siste 15 årene. Begge finnes som lydbok hos Storytel.

Stormwind
AnonymBruker skrev (På 4.2.2025 den 5.13):

Jeg står i en umulig situasjon der jeg blir presset av en terapeut og han presser i motsatt retning. Jeg blir ikke hørt, og når ungdommen forteller terapeut hvordan han har det, så sier hun «den kjøper jeg ikke» han er lat, han er kontrollerende, han er manipulerende, han vil bestemme osv.  Uansett hva jeg gjør blir det feil. 
Jeg er selv på grensen til å bryte sammen. Bare gråter 

Det er synd at terapeuten ikke forstår hva som er de underliggende årsakene her. I helsevesenet finnes det dessverre også mennesker som ikke har empati eller særlig god innlevelse i pasientenes situasjon. 

AnonymBruker
Stormwind skrev (8 timer siden):

Det er synd at terapeuten ikke forstår hva som er de underliggende årsakene her. I helsevesenet finnes det dessverre også mennesker som ikke har empati eller særlig god innlevelse i pasientenes situasjon. 

Har fått snakket ut med terapeuten og vært ganske direkte. Dette løsnet mye for meg, og vi forsto hverandre bedre. 
Når man som mor er i en sårbar situasjon er det ekstra sårbart å måtte kle føle seg forstått. Nå er vi mer på plass etter samtalen. 
Anbefaler alle å be om en samtale og sette ord på hvordan man opplever det hvis man ikke føler seg forstått eller det er noe man er misfornøyd med. 

Anonymkode: a7ce1...0df

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (På 6.2.2025 den 15.53):

Tenkte på deg TS i dag når jeg hørte en podcastepisode om dette. Podcasten heter Kaffedoktor (en fastlege og en psykiater som samtaler om div tema, noen ganger med gjester), og episoden heter «Skolevegring, eller ufrivillig skolefravær».

Der har de besøk av en dame som har gitt ut en skjønnlitterær bok om en mor og datter i tenårene som går gjennom noe slikt, samtidig som hun også har egen erfaring som mamma til en jente som strevde med dette.

De snakket bl.a. om samarbeidet med helsevesenet 😊 anbefales om du er interessert 👍 

Anonymkode: d652d...b49

Takk for tips, hørte den nå. Kjente at jeg lærte en del av denne episoden. Det er jo som mitt barn også sier, føler lett på press. 
Har han klart 2 uker med skole og sine oppgaver så forventes det bare mer og økt aktivitet. Dette fikk meg til å tenke kjenner jeg. Man vil jo så gjerne at det skal gå veien. Samtidig er det veldig ulikt fra person til person. Noen trenger å bli pushet, mens andre tåler det ikke. Så hver og en må kartlegges skikkelig før en kan hive løs på behandlingen. 

Anonymkode: a7ce1...0df

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...