Gamle dager og psykiatri.

[stjernestøv]

Var det slik at i gamle dager fantes ikke psykiatri? Min far er 88 år og det fantes ikke i hans verden før jeg kom inn i psykiatrien, var det en skam? Han snakket jo ned om folk som hadde nerveproblemer som han kalte det. Lurer jo på om folk bakover i slekta slet med nervene men det får jeg jo aldri vite, da jobbet de fra morgen til kveld. Hva om jeg hadde levd på den tiden? Blitt stuet bort på loftet? 

[stjernestøv]

Og de julte barna og sto i, ingen snakket vel om traumer da? 

[nachnoo]

Rotvoll sykehus i Trondheim ble åpnet 1872. 
Gaustad 1855

Valen 1910

Endret 1 time siden av nachnoo

[stjernestøv]

nachnoo skrev (1 minutt siden):

Rotvoll sykehus i Trondheim ble åpnet 1872. 

Å? Var det seriøst da eller bare en plass man satt bort folk? 

Min bestemor sa man skal tukte den man elsker for det står i bibelen, og de tuktet og tuktet. Folk tok vel skade av det? 

[Emoji]

stjernestøv skrev (4 minutter siden):

Å? Var det seriøst da eller bare en plass man satt bort folk? 

Min bestemor sa man skal tukte den man elsker for det står i bibelen, og de tuktet og tuktet. Folk tok vel skade av det? 

Jeg har vært der og sett (da var det nedlagt). Det var et sykehus og ikke en plass hvor folk ble satt bort, om jeg ikke husker helt feil. 

[stjernestøv]

Emoji skrev (Akkurat nå):

Jeg har vært der og sett (da var det nedlagt). Det var et sykehus og ikke en plass hvor folk ble satt bort, om jeg ikke husker helt feil. 

Ok. Valen sykehus er vel gammelt det og sikkert, de lobotomerte jo folk der. Hm, bare min far som ikke har hengt helt med sikkert. 

[krøll9]

Det var skambelagt å ha psykiske lidelser, man ville vel ikke engang brukt det ordet. Nerveproblemer, hysteri (av:livmor) og sinnsygedom var vel mer brukt, om man måtte prate om det før 1970 tallet, kanskje senere også. 

Man innser først hvilke fremskritt som er gjort samfunnsmessig med tanke på aksept for at det psykiske, som naturlig del av hele menneske, også kan påvirkes av sykdom/bli svekket - at det i det hele tatt finnes psykiske lidelser. 

I dag har vi et ikke-perfekt system som forsøker håndtere alle fasetter og former av psykisk lidelse og uhelse, og på samme tid drive behandling på en ikke stigmatiserende måte. Det er jo ganske nytt historisk sett. 

Noen ganger lurer jeg på om ambisjonene er blitt for høye. Selv har jeg en lidelse som ikke kan måles, man ser ikke noe på et bilde, man kan bare se symptomene. Det er klart jeg er interessert i å bli kvitt symptomene og depresjonsperioder, men jeg lurer på om det ikke er for mye å forvente. 

Behandling av psykose og uttalte manier, selvmordsfare, der folk for lengst er utenfor samtykkekompetanse, der kan man gjøre noe! Men jeg lurer på om vi noen ganger har gått for langt som samfunn i vår higen etter å skulle forstå seg på alle og pålegge helsevesenet ansvaret for en nært "fullkommen psykisk helse" hos alle... Det er ikke realistisk. 

Synes det var spennende å lese Ambjørnsens bok om en ung gutts hverdag som ekstrahjelp på Lier sykehus. Husker ikke tidsrommet handlingen spilte, men det var fortsatt i nyere tid. Den heter "Sal... " (for lat til å google) og man kan lese mye om datidens syn på psykiske lidelser direkte og mellom linjene. Og det beskrives forhold for pasientbehandling, basert på sanne fortellinger fra dette sykehuset, som ikke ligner grisen. Men man forstår at mye har skjedd på kort tid gjennom skildringer som dette. 

[stjernestøv]

nachnoo skrev (20 minutter siden):

Rotvoll sykehus i Trondheim ble åpnet 1872. 
Gaustad 1855

Valen 1910

Husker jo når vi var små hvis noen oppførte seg rart, da sang vi "Hål i gjerdet på valen". Men jeg visste ikke da hva valen var. 

[laban]

stjernestøv skrev (1 minutt siden):

Husker jo når vi var små hvis noen oppførte seg rart, da sang vi "Hål i gjerdet på valen".

Oslovarianten fra min barndom var "Høl i gjerdet på Gaustad" 🙃

[stjernestøv]

krøll9 skrev (8 minutter siden):

Det var skambelagt å ha psykiske lidelser, man ville vel ikke engang brukt det ordet. Nerveproblemer, hysteri (av:livmor) og sinnsygedom var vel mer brukt, om man måtte prate om det før 1970 tallet, kanskje senere også. 

Man innser først hvilke fremskritt som er gjort samfunnsmessig med tanke på aksept for at det psykiske, som naturlig del av hele menneske, også kan påvirkes av sykdom/bli svekket - at det i det hele tatt finnes psykiske lidelser. 

I dag har vi et ikke-perfekt system som forsøker håndtere alle fasetter og former av psykisk lidelse og uhelse, og på samme tid drive behandling på en ikke stigmatiserende måte. Det er jo ganske nytt historisk sett. 

Noen ganger lurer jeg på om ambisjonene er blitt for høye. Selv har jeg en lidelse som ikke kan måles, man ser ikke noe på et bilde, man kan bare se symptomene. Det er klart jeg er interessert i å bli kvitt symptomene og depresjonsperioder, men jeg lurer på om det ikke er for mye å forvente. 

Behandling av psykose og uttalte manier, selvmordsfare, der folk for lengst er utenfor samtykkekompetanse, der kan man gjøre noe! Men jeg lurer på om vi noen ganger har gått for langt som samfunn i vår higen etter å skulle forstå seg på alle og pålegge helsevesenet ansvaret for en nært "fullkommen psykisk helse" hos alle... Det er ikke realistisk. 

Synes det var spennende å lese Ambjørnsens bok om en ung gutts hverdag som ekstrahjelp på Lier sykehus. Husker ikke tidsrommet handlingen spilte, men det var fortsatt i nyere tid. Den heter "Sal... " (for lat til å google) og man kan lese mye om datidens syn på psykiske lidelser direkte og mellom linjene. Og det beskrives forhold for pasientbehandling, basert på sanne fortellinger fra dette sykehuset, som ikke ligner grisen. Men man forstår at mye har skjedd på kort tid gjennom skildringer som dette. 

Ok. Ja det var nok en skam for familien når noen hadde psykiske problemer, godt vi har kommet lengre i dag ja. 

[stjernestøv]

laban skrev (4 minutter siden):

Oslovarianten fra min barndom var "Høl i gjerdet på Gaustad" 🙃

Ja tenk at vi gjorde det  Vi må jo ha fått det fra en plass. 

[Anonymos]

Det fantes psykiatri ja, med både sykehus, pasienter og folk som tok dem på alvor. Men forståelsen for psykiatri var mye mindre i "gamle dager" enn det er idag. Den største forståelsen hadde man vel for krigstraumer, men selv der rådet det vel en holdning om at man måtte komme seg videre og bli ferdig med det etter krigen. De fleste kom seg nok til å få stablet et, sett fra utsiden, normalt liv på bena, mens noen ikke klarte det og da ble sett på som svake. 

Selv om det er langt mer aksept og forståelse for psykiske problemer idag, er man nok avhengig av å ha en slags erfaring med det for å møte forståelse. I mitt miljø og især i storfamilien er psykiatri et ikke-tema. Samtlige av de 20+ folkene i storfamilien er i full jobb, har samboere, mestrer det sosiale godt (sett utenfra) og lever relativt rike liv. Forståelsen for hverdagslig livssmerte er der, men når det er snakk om reel psykisk sykdom kommer vi til kort. Jeg sier vi, fordi jeg også har manglet forståelsen for dette pga miljøet jeg er vokst opp i, inntil jeg gradvis forstod at den hverdagslige livssmerten jeg stod i var mer enn bare det, søkte hjelp og fikk bekreftet at det var snakk om psykisk sykdom. 

Poenget mitt er bare at tiden vi lever i har mye å si, men at miljøet man vokser opp i også har vel så mye å si for forståelsen av psykiatri. Jeg er helt sikker på at det gikk andre veien også i gamle dager, at det var mye åpenhet og aksept for det i miljøer og familier hvor flere slet og det var en del av hverdagen deres. Men at det var langt færre slike miljøer i gamle dager, det tviler jeg ikke på. Så hjelper det også på at psykatri-feltet har opplevd en rivende utvikling både i forståelsen av sykdommer og i behandlingsmuligheter siden "gamle dager". 

[AnonymBruker]

Kjenner til familier som har hatt mennesker innlagt på psykiatrisk sykhus også får 80 år siden. Hadde diagnosen manisk depresiv med psykose.

Anonymkode: a055d...905

[stjernestøv]

Anonymos skrev (10 minutter siden):

Det fantes psykiatri ja, med både sykehus, pasienter og folk som tok dem på alvor. Men forståelsen for psykiatri var mye mindre i "gamle dager" enn det er idag. Den største forståelsen hadde man vel for krigstraumer, men selv der rådet det vel en holdning om at man måtte komme seg videre og bli ferdig med det etter krigen. De fleste kom seg nok til å få stablet et, sett fra utsiden, normalt liv på bena, mens noen ikke klarte det og da ble sett på som svake. 

Selv om det er langt mer aksept og forståelse for psykiske problemer idag, er man nok avhengig av å ha en slags erfaring med det for å møte forståelse. I mitt miljø og især i storfamilien er psykiatri et ikke-tema. Samtlige av de 20+ folkene i storfamilien er i full jobb, har samboere, mestrer det sosiale godt (sett utenfra) og lever relativt rike liv. Forståelsen for hverdagslig livssmerte er der, men når det er snakk om reel psykisk sykdom kommer vi til kort. Jeg sier vi, fordi jeg også har manglet forståelsen for dette pga miljøet jeg er vokst opp i, inntil jeg gradvis forstod at den hverdagslige livssmerten jeg stod i var mer enn bare det, søkte hjelp og fikk bekreftet at det var snakk om psykisk sykdom. 

Poenget mitt er bare at tiden vi lever i har mye å si, men at miljøet man vokser opp i også har vel så mye å si for forståelsen av psykiatri. Jeg er helt sikker på at det gikk andre veien også i gamle dager, at det var mye åpenhet og aksept for det i miljøer og familier hvor flere slet og det var en del av hverdagen deres. Men at det var langt færre slike miljøer i gamle dager, det tviler jeg ikke på. Så hjelper det også på at psykatri-feltet har opplevd en rivende utvikling både i forståelsen av sykdommer og i behandlingsmuligheter siden "gamle dager". 

Ja det er nok mye sannhet i dette og folk ble jo lobotomert før i tiden. I mitt hjem ble det aldri snakket om psykiske lidelser men en lege sa jo tidlig at jeg hadde angst, min far sa jeg hadde angst i ræva. Men så ballet det jo på seg i psykiatrien med meg men min far innså det ikke før jeg var voksen, da satt jeg på sofaen tynn som bare det og rugget frem og tilbake og sa flere ganger "jeg vil ikke være sånn". da sa han "Du er jo syk". 

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kjenner til familier som har hatt mennesker innlagt på psykiatrisk sykhus også får 80 år siden. Hadde diagnosen manisk depresiv med psykose.

Anonymkode: a055d...905

Ok. Kanskje noen var mer opplyst enn andre? De som hadde det i familien? 

[Worriesome Plenty 2]

Ja psykiatri har funnets lenge. Ofte med barbariske behandlingsmetoder. Det var først på 50 tallet det kom medisiner som virket. Før de store sykehusene var det mer vanlig de ble satt bort på en gård som tok til seg sinnsyke som ekstrainntekt. Da var de ofte lenket fast. Vet ikke om det var dårekister på den tiden men tror det. Psykiatri før var mest oppbevaring. På 1800 tallet og utover prøvde de seg med behandlinger.

 

Jeg har en besteforelder som blant annet ble behandlet med insulin sjokk på 50 og 60 tallet.

Endret 1 time siden av Worriesome Plenty 2

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (3 minutter siden):

Ok. Kanskje noen var mer opplyst enn andre? De som hadde det i familien? 

Nå var det nok ikke mye snakk om slikt. Annerledeshet var en uting og ble sett ned på. Så ingen sa noe om slikt i familien til andre.

Anonymkode: a055d...905

[Vhanja]

Min mor er i slutten av 70-årene og hennes mor (da min mormor) var det de kalte "gal". Eller mer rettere: hun hadde "nerver".

Hun ble innlagt på psykiatrisk sykehus, Jeg har forsøkt å prate med min mor om hva slags diagnose hun hadde, men hun blir litt kort og virker ikke som om hun vil prate om det. Sier bare at de ikke hadde diagnoser på den tiden (noe jeg ikke tror helt på, men det var jo selvsagt ikke som i dag).

Eneste jeg vet av symptomer var at det startet med en overdreven sjalusi mot sin mann (min bestefar). Han ble beskyldt for å være utro bare han var i butikken, etterhvert vandret hun om natten, sov ikke, tok seg ikke av barna osv. 

Min mor ble mobbet på skolen pga dette.

[laban]

stjernestøv skrev (51 minutter siden):

Ja tenk at vi gjorde det  Vi må jo ha fått det fra en plass. 

Vi som var barn på 60-tallet og kunne den sangen, visste at Gaustad var et "sinnssykehus". Men vi hadde ingen klar oppfatning av hvem som var der eller hva som foregikk på innsiden. 

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Nå var det nok ikke mye snakk om slikt. Annerledeshet var en uting og ble sett ned på. Så ingen sa noe om slikt i familien til andre.

Anonymkode: a055d...905

Ja det var nervetrøbbel alt sammen sikkert og ble sett ned på.