Hjelp meg - fødselstraumer!

[ulva]

Hadde en fryktelig fødsel, og et svangerskap med sterke fysiske og psykiske påkjenninger. Jeg fikk ikke tilstrekkelig oppfølging under svangerskapet, og slet med bekkenløsning, depresjoner (gikk på AD), og kronisk urinveisinfeksjon. I tillegg hadde jeg moderate smerter og sterke kynnere mesteparten av de siste ukene.

Jeg sa fra at jeg hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, jeg sa fra at jeg er livredd for sykehus og leger - og likevel tok ingen hensyn til det under fødselen.

Fødselen startet bra, men bråstanset etter en underlivsundersøkelse på sykehuset. Da hadde jeg 3 cm åpning, gode veer og følte meg ok. Men jeg taklet ikke denne undersøkelsen - som de selvsagt ikke skulle ha foretatt, ettersom jeg ble voldtatt som barn - og da jeg begynte å blø kraftig over hele benken, gulvet, alle klærne min og bena mine orket jeg ikke mer: Jeg fikk et stertk angstanfall, begynte å skjelve kraftig, frøs, fikk blodtrykksfall og følte meg svært redd og opprørt. Det eneste som skjedde, var at jeg følte meg til bry for å ha blødd på gulvet deres, og jordmoren sendte meg i dusjen uten å forklare hva dette kom av og uten å skjønne at jeg hadde angst. Fødselen stanset umiddelbart, og veene kom deretter bare med 10 minutters mellomrom.

Deretter ble jeg skyflet rundt fra rom til rom de neste tolv timene - uten å få tilbud om noenting, annet enn at jeg ble tvunget til å spise selv om jeg var redd jeg kom til å kaste opp. Fikk høre at jeg var for svak til å føde, og måtte ha i meg noe. Jeg gikk mye i gangen sammen med mannen min, og fødselen kom etterhvert igang igjen, og da temmelig brått. Jeg fikk tilbud om å få lystgass, og det sa jeg ja til. Så husker jeg at jeg satt meg på senga med masken, tok den på og begynte å puste i den ved hver rie. Men det hjalp ikke - det eneste hjelpen i det, var at jeg hadde noe å konsentrere meg om. Etter kort tid hadde jeg så sterke smerter at jeg bare skrek og skrek i masken, og nektet å slippe selv om jeg så tre jordmødre. Det er det siste jeg husker.

Alt blir svart - jeg skriker langt borte, kroppen min rives i stykker akkurat som da jeg var liten av en ødeleggende smerte. Så er alt over, og gutten min fødes. Jeg husker hvordan han gled ut av kroppen min, og jeg var så glad for å se ham at jeg umiddelbart kviknet til. Etterpå var jeg merkelig døsig, og ønsket bare å sove. Tok en dusj, og ble overført til barselavd. Allerede da begynte jeg å bli psykotisk, og høre stemmer igjen.

Fire uker senere orket jeg ikke mer - jeg forsøkte å begå selvmord, og ble tvangsinnlagt med alvorlig depresjon og psykotiske symptomer. Nå er det snart ett og et halvt år siden, og jeg klarer ikke å komme over det. Jeg var så godt forberedt, og jeg gledet meg virkelig til fødselen! Nå er kroppen min ødelagt etter at blæra ble kraftig irritert under svangerskapet og halebeinet knakk under fødselen - har konstante smerter i bekken, underliv og rygg - og noen gynekologisk undersøkelse har jeg ikke vært til og orker heller ikke å gå til. 6-ukers kontrollen varte i fire minutter og besto i at jeg løy og sa jeg var bra for å slippe flere undersøkelser.

Jeg vil aldri ha flere barn. Jeg vil heller dø enn å ha flere barn. Sønnen min er verdens snilleste, skjønneste lille gutt, og jeg skulle virkelig ønske meg flere barn - men aldri om jeg gjennomgår en slik episode til: Jeg føler meg som kjørt gjennom en kjøttkvern. Hvor uvitende er det lov å være? Hvorfor tilbød ingen meg epidural eller annen form for smertestillende? Hvorfor forstod ingen at jeg hadde en angstreaksjon? Hvorfor tok ingen hensyn til at jeg er livredd sykehus? Hvordan kunne de gi meg innvendig undersøkelse når de visste at jeg var blitt seksuelt misbrukt - og at dette alltid stopper fødselen hos kvinner som har slike traumer?

[Gjest huffameg]

Kjære ulva!

Jeg har ikke så mye lurt å bidra med. Jeg vil bare si at du har min dypeste medfølelse og jeg vil anbefale deg å ta kontakt med en psykolog. Har selv noe angst for svangerskap etter en trist dødfødsel og merkelig svangerskap (men ikke sammenliknbart med din historie). En psykolog vil ta deg på alvor.

Jeg er overbevist om at du kan få hjelp, og det er ingen tvil om at den behandlingen du ble utsatt for avslørte fullstendig graverende mangel på profesjonalitet!!! Hvis du får hjelp av en psykolog til å bearbeide dette, kan du kankje velge fritt om du ønsker flere barn etterpå, uten å måtte være lammet ved tanken. (men sykehuset må skjerpe seg!)

[gyrken]

Å, som jeg føler med deg!! Har noen lignende opplevelser selv, å føde er det verste jeg har gjort noen gang. Første gang var det et fullstendig sjokk - så ble jeg uplanlagt gravid på nytt og fortrengte hele greia mer eller mindre til jeg var noen uker unna fødsel nummer to. Da fikk jeg det i trynet så det sang. Nå skal jeg ikke ha flere barn av samme grunner som deg. Som du skriver - bedre å dø da..

Men om du ønsker deg flere barn er det nok kjempelurt å prøve å jobbe litt med dette allerede nå. Det er sikkert lurt uansett - så ikke fødselen blir liggende som en vond byll for alltid. Jeg gjorde ikke det, og det straffet seg.. Men siste del av svangerskap nummer to gikk jeg til en psykolog som heter Lisbeth Brudal, og hun er norges fremste ekspert på fødselspsykologi og alt som har med det. Hun kan mye om voldtatte kvinners følelser rundt dette også... Tror du må ha henvisning dit fra lege, helsestasjonen henviste ihvertfall meg dit. Anbefales.. hvis du klarer å få time der da. Hun er temmelig opptatt.

Hvis du søker på Lisbeth Brudal på nettet får du en mengde treff.

[Trine Endsjø, jordmor]

Det er en grusom historie du har å fortelle, og jeg har ingen lyst til å forsvare den slette behandlingen du fikk på sykehuset under fødselen. Det er overhode ikke vanlig innen fødselsomsorgen i dag at man ikke tar kvinner med traumatiske forhistorier, på alvor og gir dem den oppfølgingen de har krav på. Når det gjelder kvinner som har blitt utsatt for overgrep enten som barn eller som voksne, er det vanlig å ta hensyn til dette når det gjelder alle undersøkelser og tilnærminger. Alt skal være planlagt, god informasjon hører med, tryggheten med en fast jordmor og helst en kvinnelig lege, hører med. Uansett er det tydelig at du ble fullstendig overkjørt og opplevde noe av det verst tenkelige, at du ble utsatt for nye overgrep. Jeg vil på det varmeste anbefale deg å få en lege til å henvise deg til en psykolog, f.eks. vedkommende som en annen her på forumet anbefaler. Du trenger helt klart å bearbeide de vonde opplevelsene. Jeg synes også at du kunne skrive et brev til sykehusets ledelse og fortelle om dine erfaringer. Skulle du ønske å kontakte pasientombudet i tillegg, så tror jeg du sitter inne med en god klagesak.

Jeg skulle ønske at du kom dithen at du våget å få flere barn, hvis det er dette du innerst inne ønsker. Det går an å få spesialoppfølging i svangerskapet av profesjonelle folk innen fødselshjelp og psykologi. Et keisersnitt er også noe man tilbyr kvinner i ekstreme situasjoner, hvis man ikke kommer så langt at man faktisk har klart å bearbeide de verste sårene og føler at det kan være god "reparasjon" å få en bedre fødselsopplevelse, som selvfølgelig er planlagt ned til hver minste detalj. Ønsker deg lykke til videre.

[ulva]

Kjære ulva!

Jeg har ikke så mye lurt å bidra med. Jeg vil bare si at du har min dypeste medfølelse og jeg vil anbefale deg å ta kontakt med en psykolog. Har selv noe angst for svangerskap etter en trist dødfødsel og merkelig svangerskap (men ikke sammenliknbart med din historie). En psykolog vil ta deg på alvor.

Jeg er overbevist om at du kan få hjelp, og det er ingen tvil om at den behandlingen du ble utsatt for avslørte fullstendig graverende mangel på profesjonalitet!!! Hvis du får hjelp av en psykolog til å bearbeide dette, kan du kankje velge fritt om du ønsker flere barn etterpå, uten å måtte være lammet ved tanken. (men sykehuset må skjerpe seg!)

...for forståelse og medfølelse. Problemet er at jeg faktisk går hos en psykiater - 2 ganger i uka - og han forstår ikke hvor dypt dette har gått innpå meg. Det var han som fikk meg tvangsinnlagt, ettersom han var så bekymret for meg, og han hjalp til med å skaffe et støtteapparat som kunne hjelpe meg rett etter fødselen. Men jeg har ikke fått snakket ordentlig om dette, og jeg føler at han som lege bare bortforklarer eller avfeier alt som "ganske normalt". Jeg skulle ønske jeg kunne ha fått snakket med en jordmor om dette - og jeg har vurdert å skrive til sykehuset. Tror jeg må det for å få det ut av systemet, også fordi min sosiale samvittighet tilsier at jeg ikke ønsker andre den samme opplevelsen...

Jeg gråter av frykt hver gang mannen min snakker om å få flere barn. Tror ikke det blir flere - enda så skjønn lille brumlemann er.

[Gjest chari]

Hei!

Da jeg leste innleget ditt så følte jeg veldig med deg! Hadde en lignende opplevelse med mitt svangerskap som var vedlig tøft for meg psykisk og fysisk. Da jeg skulle føde på overtid ble jeg lagt inn lørdag og jeg fikk en datter først på tirsdag. Etter å ha slitet meg ut med å fremkalle en fødsel, jeg fikk aldri skikkelig åpning. Dagene som gikk var jeg redd, jeg hadde store smerter, pga det var komplikasjoner og at jeg fikk tabletter opp i kjeden som skulle hjelpe livmorhalsen til å modnes. Dette var vanvittig smertefullt, hadde skikkelig rier, fikk ikke tilbud om noen smertestillende, bad, eller alt det andre som alle gravide får opplyst at sykehuset og jordmor skal stille opp med den. Som deg så ser jeg tilbake fødselen som et mareritt som ingen i år 2000 burde få gjennomgå!!! Min sa at jeg måtte tåle smertene, Ingen hørte på meg og hva jeg følte at dette kom ikke til å gå bra. Til slutt fikk jeg keisersnitt fordi datteren min ikke hadde det så bra i magen min lenger. Dette etter hele 4 dager.

Dagen etter fortsatte hormontabletten som skulle gjøre at livmoren skulle modnes og få åpning... jeg blødde ned en hel seng, 3 liter blod og hadde levring i livmoren.Fikk blodoverføring og jeg følte meg så redd, og full av angst! Så utmattet!!! Helt hjelpesløs! I tillegg så var jeg så redd for datteren min.

Du har min fulle forståelse og jeg kan ikke skjønne at de ikke hørte på deg! Men for meg så er dette noe jeg kjenner igjen fra min egen opplevelse. Samtalen på sykehuset rett før hjemreisen var ikke så greit heller fordi jeg var så sår, og jeg gråt for minste ting! Ville bare hjem fortest mulig, vekk!

Håper du får det bedre etterhvert at du kan få bearbeidet opplevelsen. Det er et sår du aldri vil glemme. Min datter er 3 år nå og begynner å få avstand fra det hele. Men skulle jeg bli med barn en gang til, ja da vet jeg ikke!

Mitt beste råd er at du får snakket om det, og føle at du blir hørt.

Lykke til videre, ta vare på deg selv :-)

Stor kos