Skjønner ikke hvorfor visse vil ta selvmord

[AnonymBruker]

Spesielt folk med barn, men også andre. Jeg tenker de har hus, bil, de har familie, barn, venner, samboer, jobb og kollegaer. De har ingen grunn til å ta selvmord. 

Det sitter radmagre folk i slummen i Afrika og spiser asfalt fordi de ikke har annen mat. Likevel tar ikke disse afrikanerne selvmord. Hvor mange selvmord er det i Afrika. 

Anonymkode: b9d3c...b45

[AnonymBruker]

Vær glad for at du ikke skjønner det.

Anonymkode: dc64e...b11

[Everybody]

Er det egentlig mange som tar selvmord som har alle de tingene du skrev?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Spesielt folk med barn, men også andre. Jeg tenker de har hus, bil, de har familie, barn, venner, samboer, jobb og kollegaer. De har ingen grunn til å ta selvmord. 

Det sitter radmagre folk i slummen i Afrika og spiser asfalt fordi de ikke har annen mat. Likevel tar ikke disse afrikanerne selvmord. Hvor mange selvmord er det i Afrika. 

Anonymkode: b9d3c...b45

Jeg klarer ikke helt finne ord for hvor lite kunnskap og refleksjon dette innlegger viser.

Anonymkode: 39fc4...0f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg klarer ikke helt finne ord for hvor lite kunnskap og refleksjon dette innlegger viser.

Anonymkode: 39fc4...0f0

Enig, veldig tankeløst innlegg.

Anonymkode: b4ecb...d49

[Trinity80]

Hvis vedkommende hadde skrevet om at livet er uholdbart og hn ønsker å gjøre ende på seg selv hadde det vært mer innafor? Fått masse trøst og velmenende råd?

Skal det være rom, så gjelder det for alle tanker og refleksjoner. På begge ender. 

[AnonymBruker]

Hva er grunn til selvmord tenker du? Tar folk livet sitt fordi de ikke har hus og bil og familie? Alle har et sted og bo, også de som tar sitt eget liv. Selvmord handler ikke om hva man har av materielle ting, det handler om at man er veldig syk i tankene sine. 
Alle kan bli syke. 
Det du skriver her er tankeløst. Mener du at de som har alt du ramser opp skal skamme seg om de sliter fordi de «har alt»? 

De som bor i Afrika har ikke et høyt mentalt press på å prestere, følge opp barn med lekser, vaske hus og prestere på jobb. Samt et kjør av forpliktelser som går på helsa løs. 
De fleste i Afrika har det likt, og de vet ikke om annet. De har hatt det tøft hele livet. 
Det er som å si: hvordan overlevde vi før NAV? Da måtte vi alle jobbe og stå på. 
hvordan klarte mødre seg for 40 år siden i Norge med 6 uker fødselspermisjon? Mens i dag er det så vidt de folk orker å få barn fordi de får bare 1 år? 
vi er et produkt av det samfunnet vi lever i. 
Leger er høyt oppe i statistikken på selvmord. Mange ungdommer i dag har skolevegring og utmattelse. 
Jeg har alt du beskriver. Flott bolig som snart er nedbetalt, mann og to barn. 2 biler, utdanning og fast jobb, romslig økonomi. Slank og trent. 
utad - helt perfekt! 
få som vet at vårt barn sliter psykisk og har vært bunnløst langt nede grunnet mobbing og utestenging. At jeg har gått hjemme i flere mnd og er sykmeldt og at jeg gråter hver kveld jeg legger meg. At jeg har lyst å banke dritten ut av de som har skadet mitt barn. At dette er en prøvelse for forholdet og at jeg må ta sovemedisin for å sove og at jeg er på bristepunktet. 

 

Anonymkode: 081c9...0aa

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva er grunn til selvmord tenker du? Tar folk livet sitt fordi de ikke har hus og bil og familie? Alle har et sted og bo, også de som tar sitt eget liv. Selvmord handler ikke om hva man har av materielle ting, det handler om at man er veldig syk i tankene sine. 
Alle kan bli syke. 
Det du skriver her er tankeløst. Mener du at de som har alt du ramser opp skal skamme seg om de sliter fordi de «har alt»? 

De som bor i Afrika har ikke et høyt mentalt press på å prestere, følge opp barn med lekser, vaske hus og prestere på jobb. Samt et kjør av forpliktelser som går på helsa løs. 
De fleste i Afrika har det likt, og de vet ikke om annet. De har hatt det tøft hele livet. 
Det er som å si: hvordan overlevde vi før NAV? Da måtte vi alle jobbe og stå på. 
hvordan klarte mødre seg for 40 år siden i Norge med 6 uker fødselspermisjon? Mens i dag er det så vidt de folk orker å få barn fordi de får bare 1 år? 
vi er et produkt av det samfunnet vi lever i. 
Leger er høyt oppe i statistikken på selvmord. Mange ungdommer i dag har skolevegring og utmattelse. 
Jeg har alt du beskriver. Flott bolig som snart er nedbetalt, mann og to barn. 2 biler, utdanning og fast jobb, romslig økonomi. Slank og trent. 
utad - helt perfekt! 
få som vet at vårt barn sliter psykisk og har vært bunnløst langt nede grunnet mobbing og utestenging. At jeg har gått hjemme i flere mnd og er sykmeldt og at jeg gråter hver kveld jeg legger meg. At jeg har lyst å banke dritten ut av de som har skadet mitt barn. At dette er en prøvelse for forholdet og at jeg må ta sovemedisin for å sove og at jeg er på bristepunktet. 

 

Anonymkode: 081c9...0aa

Veldig fint innlegg å lese. Fikk vondt av din smerte, men likevel noe fint med måten du utrykker at psykisk smerte hverken kan måles eller sammenliknes.

Jeg håper det du opplever går over og at dere alle kommer dere gjennom på best mulig måte. Sender deg og dine varme tanker ❤️

[AnonymBruker]

Selv om det ser ut til at man har alt æ, så må du litt lengre inn i livet til folk før du ser hvordan de i virkeligheten har det.

Jeg hadde alt det. Gikk på en medisin som gjorde meg likegyldig, samtidig som jeg så klart og tydelig at jeg var ett problem for de rundt meg. Uten meg ville de ha sjanse på ett godt liv. Hadde ingenting med materielle goder å gjøre.

Jeg klarte det ikke heldigvis. 

 

Anonymkode: 96c4d...cbd

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er som å si: hvordan overlevde vi før NAV? Da måtte vi alle jobbe og stå på.

Ikke riktig. Før i tiden var det mannen som jobbet, kvinnene var hjemmeværende og tok seg av bl.a. omsorgsoppgaver. Folk som ikke kunne jobbe ble boende hjemme hos foreldrene eller plassert på datidens institusjoner.

[XbellaX]

AnonymBruker skrev (På 18.2.2025 den 20.49):

Spesielt folk med barn, men også andre. Jeg tenker de har hus, bil, de har familie, barn, venner, samboer, jobb og kollegaer. De har ingen grunn til å ta selvmord. 

Det sitter radmagre folk i slummen i Afrika og spiser asfalt fordi de ikke har annen mat. Likevel tar ikke disse afrikanerne selvmord. Hvor mange selvmord er det i Afrika. 

Anonymkode: b9d3c...b45

Afrika ligger omtrentlig på topp i verden.

 

[skogbrann]

Nå er ikke ytre faktorer den eneste grunnen til at folk begår selvmord. Jeg har i grunn «alt». Gode venner, kjæreste og familie. Forholdsvis god økonomi. Jeg jobber ikke, men er fulltidsstudent. Kom inn på og går på akkurat det studiet jeg ønsket meg. Objektivt sett kan man si at jeg har alt jeg «vil ha» eller «ønsker meg». Det er egentlig ingen objektive forhold jeg kunne ønske var annerledes. For all del, 100 millioner inn på konto hadde vært hyggelig, men realistisk sett. Det endrer ikke den subjektive lidelsen man opplever. Man er avskåret fra alt og alle, og man får ingen glede ut av de positive tingene i livet. Det som skal bringe deg glede gjør deg bare mer ulykkelig. Du kan heller ikke håpe på at om du bare får eller gjør x eller y så blir det bedre, for du har allerede livet det du vil ha. Du kan ikke innbille deg eller håpe på at en kjæreste, god jobb, flere venner eller andre ting kan fylle tomrommet. Den illusjonen er knust. Du ser på menneskene du vet du egentlig er glad i, men føler ingenting. Du gjør ting som burde gitt deg glede, men alt du vil er å slippe. Du føler deg totalt isolert, men fordi du er sjeldent alene så kan du ikke håpe på at samvær med andre kan kurere følelsen. Du lever i en slags grusom og totalt altoppslukende limbo-lignende tilstand du ikke kommer deg ut av, og det finnes ikke noe håp om at endringer i ytre forhold kan hjelpe. Du lever med vissheten om at dette er så godt som det kan bli. 

Så personlig tenker jeg ikke at det er noe rart at disse menneskene kan ende med å begå selvmord. Dessuten er det nærliggende å tro at dette er mennesker med handlekraft, og handlekraft er nødvendig for mer eller mindre enhver handling. 

[Everybody]

Venner er jo så godt som umulig å få i Norge etter man er 25 år. Folk holder bare ved de vennene de hadde som tenåring og vil ikke ha flere.

[Glitter]

skogbrann skrev (8 timer siden):

Nå er ikke ytre faktorer den eneste grunnen til at folk begår selvmord. Jeg har i grunn «alt». Gode venner, kjæreste og familie. Forholdsvis god økonomi. Jeg jobber ikke, men er fulltidsstudent. Kom inn på og går på akkurat det studiet jeg ønsket meg. Objektivt sett kan man si at jeg har alt jeg «vil ha» eller «ønsker meg». Det er egentlig ingen objektive forhold jeg kunne ønske var annerledes. For all del, 100 millioner inn på konto hadde vært hyggelig, men realistisk sett. Det endrer ikke den subjektive lidelsen man opplever. Man er avskåret fra alt og alle, og man får ingen glede ut av de positive tingene i livet. Det som skal bringe deg glede gjør deg bare mer ulykkelig. Du kan heller ikke håpe på at om du bare får eller gjør x eller y så blir det bedre, for du har allerede livet det du vil ha. Du kan ikke innbille deg eller håpe på at en kjæreste, god jobb, flere venner eller andre ting kan fylle tomrommet. Den illusjonen er knust. Du ser på menneskene du vet du egentlig er glad i, men føler ingenting. Du gjør ting som burde gitt deg glede, men alt du vil er å slippe. Du føler deg totalt isolert, men fordi du er sjeldent alene så kan du ikke håpe på at samvær med andre kan kurere følelsen. Du lever i en slags grusom og totalt altoppslukende limbo-lignende tilstand du ikke kommer deg ut av, og det finnes ikke noe håp om at endringer i ytre forhold kan hjelpe. Du lever med vissheten om at dette er så godt som det kan bli. 

Så personlig tenker jeg ikke at det er noe rart at disse menneskene kan ende med å begå selvmord. Dessuten er det nærliggende å tro at dette er mennesker med handlekraft, og handlekraft er nødvendig for mer eller mindre enhver handling. 

Det var en god beskrivelse av hvordan det kan være. 

[Vhanja]

Everybody skrev (9 timer siden):

Venner er jo så godt som umulig å få i Norge etter man er 25 år. Folk holder bare ved de vennene de hadde som tenåring og vil ikke ha flere.

Det er ikke min erfaring. Jeg har fått helt nytt nettverk med venner da jeg midt i 30-årene.

[emilie321]

Everybody skrev (9 timer siden):

Venner er jo så godt som umulig å få i Norge etter man er 25 år. Folk holder bare ved de vennene de hadde som tenåring og vil ikke ha flere.

Neida. De vennene jeg har, har jeg fått som voksen.  Så det går fint an.

[AnonymBruker]

Everybody skrev (11 timer siden):

Venner er jo så godt som umulig å få i Norge etter man er 25 år. Folk holder bare ved de vennene de hadde som tenåring og vil ikke ha flere.

Det stemmer ikke. Jeg er 50 år og har fått flere venner i nabolaget i varierende alder. Noen er yngre, noen er på samme alder og noen er eldre. Det som er en rød tråd i disse vennskapene er at vi har en felles interesse for noe, er åpne og blir kjent sakte men sikkert.  

Anonymkode: 39fc4...0f0

[påskelilje]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det stemmer ikke. Jeg er 50 år og har fått flere venner i nabolaget i varierende alder. Noen er yngre, noen er på samme alder og noen er eldre. Det som er en rød tråd i disse vennskapene er at vi har en felles interesse for noe, er åpne og blir kjent sakte men sikkert.  

Anonymkode: 39fc4...0f0

Samme med meg. Jeg er i midten av femtiårene. De siste 5 årene har jeg fått tre nye gode venninner (såpass nære at vi besøker hverandre). Den ene er 11 år eldre enn meg, den andre er 3 år yngre enn meg, og den tredje er 9 år yngre enn meg. Grunnen til at vi har blitt mer enn bare bekjente, er utgangspunkt i felles interesser, litt etter litt mer personlige samtaler, og nå vennskap ❤️

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (På 19.2.2025 den 7.56):

Veldig fint innlegg å lese. Fikk vondt av din smerte, men likevel noe fint med måten du utrykker at psykisk smerte hverken kan måles eller sammenliknes.

Jeg håper det du opplever går over og at dere alle kommer dere gjennom på best mulig måte. Sender deg og dine varme tanker ❤️

Tusen takk ❤️ jeg håper det jeg også. Jeg har slitt med angst og panikkangst, men nå er jeg på bristepunktet på en annen måte enn før. Jeg kjenner ikke på angst, men på en sterk redsel for helsa til barnet mitt, og et sinne som jeg ikke kan gjøre noe med. Vi har instanser som er inne som hjelper oss å kjempe vår sak, men aller helst hadde jeg villet kjørt ned på skolen til en ansatt som jobber der og denge dritten ut av vedkommende, så sint er jeg. Og det er vondt å kjenne på dette sinnet. 
En ansatt på skolen har skadet barnet mitt og det er rykter og snakk over hele mitt hjemsted rundt barnet mitt. Sinne og hat er en veldig sterk følelse, og det blir verre når man ikke kan gjøre noe med det, annet enn å sitte stille i båten og gjøre ting i riktig retning. Jeg føler meg rett og slett syk av det. Ligger våken på natta og tror hvert øyeblikk at NÅ blir jeg lagt inn på sykehus. Aldri vært innlagt før eller i nærheten, men nå er jeg helt på felgen. 

Anonymkode: 081c9...0aa

[ISW]

Jeg skal ikke fordømme innlegget ditt. For jeg vet at det er lett å tenke sånn.

I 2012 tok en fotballspiller i Eliteserien livet sitt (han var aktiv og presterte godt på banen) hvilket skapte en hel del angst for meg. For jeg, som var redd for selvmord, hadde trøstet meg med at det kun var de som lå i sengen hele dagen og ikke hadde noe liv, tok livet sitt, og sånn var jo ikke jeg. Så fant jeg ut at det var annerledes, og at en god del godt fungerende folk faktisk var i selvmordsrisiko. I dag, som medarbeider i hjelpetjenester og forholder meg til selvmord på ukentlig basis, har jeg nok forstått mer. Og jeg har heller ikke angst for dette temaet i nevneverdig grad.

Selvmord er utrolig komplekst. Det er kanskje ikke livskvaliteten som er det viktigste, men den deriverte (endringen) av/i livskvalitet, kombinert med en persons evner og ressurser til å håndtere denne nedgangen. For å illustrere det med et litt tullete eksempel; jeg tror, hvis du hadde en milliard kroner og tapte 99% av det, slik at du hadde 10 millioner igjen, ville du ha det vesentlig jævligere enn om du hele tiden hadde 10 millioner i utgangspunktet. Man ser jo f.eks. investorer som tar livet sitt etter å ha tapt store summer på børsen, selv om de fortsatt kan være "rike". Det samme gjelder nok også andre aspekter i livet enn penger. Det er verre å bli dumpet av kona si enn å være singel i utgangspunktet. Eller å se ekskona si bli sammen med Durex Verrett, selv om det egentlig ikke påvirker livet ditt nevneverdig.