Selvmord på det høyeste nivået siden år 2000

[AnonymBruker]

https://www.nrk.no/rogaland/flere-tar-sitt-eget-liv-_-kirkens-sos-har-for-liten-kapasitet-til-a-hjelpe-alle-1.17376726
 

Flere tar sitt eget liv – for liten kapasitet til å hjelpe alle

Kirkens SOS klarer bare svare cirka halvparten av dem som tar kontakt med krisetjenesten deres.

Selvmordsraten i fjor var på 13,2. Det er det høyeste siden år 2000, skriver FHI.

– De frivillige står på døgnet rundt, men vi ser at det er en enda større pågang enn det vi har mulighet for å ta imot, sier lederen i Kirkens SOS Rogaland.

– Vi trenger at kommunene og regjeringen gjør alvor av det som har blitt sagt. Mange av de vi snakker med sier at det er så vanskelig å få hjelp og at de ikke vet hvor de skal gå, sier hun.

I 2024 tok 535 menn sitt eget liv. Det utgjør tre av fire tilfeller.

– Menn er en utsatt gruppe som ofte ikke får hjelp når de trenger det mest. Mange sliter med samlivsbrudd, økonomiske problemer og barnefordelingskonflikter. I tillegg har de sjelden et støttenettverk som kan fange opp signalene. De har livskriser av dimensjoner som samfunnet ikke snakker om.

Anonymkode: e3e41...132

[ISW]

Som dere vel vet, så er jeg frivillig der selv. Jeg er helt enig i beskrivelsen du viser til her. Pågangen er tidvis veldig stor, og jeg synes det er trist at man ikke får hjulpet alle. Samtidig skal det være kvalitet i de samtalene vi har, problemstillingene er ofte alvorlige og vi kan jo ikke bare avslutte samtalene tidligere for å hjelpe flere.

Det som plager meg mest, er hvor vondt mange har det, og at det i mange tilfeller ikke finnes et tilbud i hjelpeapparatet. For meg er det en slags mismatch mellom oppfordringen om å søke hjelp hvis man sliter, og hjelpetilbudet man får. 

[AnonymBruker]

20 minutes ago, ISW said:

Som dere vel vet, så er jeg frivillig der selv. Jeg er helt enig i beskrivelsen du viser til her. Pågangen er tidvis veldig stor, og jeg synes det er trist at man ikke får hjulpet alle. Samtidig skal det være kvalitet i de samtalene vi har, problemstillingene er ofte alvorlige og vi kan jo ikke bare avslutte samtalene tidligere for å hjelpe flere.

Det som plager meg mest, er hvor vondt mange har det, og at det i mange tilfeller ikke finnes et tilbud i hjelpeapparatet. For meg er det en slags mismatch mellom oppfordringen om å søke hjelp hvis man sliter, og hjelpetilbudet man får. 

Folk må være flinkere til å snakke med folk de har rundt seg. Ja det fins de som ikke har noen, som er helt alene og ensomme og ikke har annet valg enn å snakke med hjelpetelefoner. Men de fleste har faktisk folk de kan snakke med som samboer, foreldre, søsken eller venner. 

Anonymkode: 500db...cda

[ISW]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Folk må være flinkere til å snakke med folk de har rundt seg. Ja det fins de som ikke har noen, som er helt alene og ensomme og ikke har annet valg enn å snakke med hjelpetelefoner. Men de fleste har faktisk folk de kan snakke med som samboer, foreldre, søsken eller venner. 

Anonymkode: 500db...cda

Tja. Dette kan jeg egentlig mene en del om, men får avgrense meg litt.

Jeg er i utgangspunktet tilhenger av at partnerskap eller familie ikke blir en hjelperolle. Man skal selvfølgelig stille opp for hverandre hvis noen har det vanskelig, men jeg er usikker på hvorvidt en slik relasjon egentlig kan erstatte verken helsevesen eller hjelpetjenester. I avgrensede situasjoner kan jeg nok være mer enig (f.eks. ved sorg rundt et dødsfall). Men jeg tror at en skal være litt forsiktig med å "legge over" psykiske utfordringer på f.eks. en samboer. Da frykter jeg i alle fall en del samlivsbrudd.

Jeg kan nevne ett selvmord av en tidligere forumbruker her inne. Da var familien ekstremt ressurssterke innenfor helsevesenet (overlege innen et relevant fagområde) men vedkommende fikk absolutt ingen hjelp derfra. Det er kanskje et ekstremtilfelle. Men det er nok sånn at mange familiemedlemmer vegrer seg litt for å ta en hjelperolle, for det blir jo en rollekonflikt.

[AnonymBruker]

1 hour ago, ISW said:

Tja. Dette kan jeg egentlig mene en del om, men får avgrense meg litt.

Jeg er i utgangspunktet tilhenger av at partnerskap eller familie ikke blir en hjelperolle. Man skal selvfølgelig stille opp for hverandre hvis noen har det vanskelig, men jeg er usikker på hvorvidt en slik relasjon egentlig kan erstatte verken helsevesen eller hjelpetjenester. I avgrensede situasjoner kan jeg nok være mer enig (f.eks. ved sorg rundt et dødsfall). Men jeg tror at en skal være litt forsiktig med å "legge over" psykiske utfordringer på f.eks. en samboer. Da frykter jeg i alle fall en del samlivsbrudd.

Jeg kan nevne ett selvmord av en tidligere forumbruker her inne. Da var familien ekstremt ressurssterke innenfor helsevesenet (overlege innen et relevant fagområde) men vedkommende fikk absolutt ingen hjelp derfra. Det er kanskje et ekstremtilfelle. Men det er nok sånn at mange familiemedlemmer vegrer seg litt for å ta en hjelperolle, for det blir jo en rollekonflikt.

Hva mener du en hjelpetelefon er bedre på enn egen familie eller venner? Jeg er uenig i det du skriver fordi for dem fleste problemer så burde man snakke med de man har nærmest seg og som kjenner en. Det er de som virkelig bryr seg om deg også. Legen din, dps eller hjelpetelefonen bryr seg ikke genuint om deg. 

Og du skriver at familiemedlemmer vegrer seg for å ta en hjelperolle. Men altså hva mener du med hjelperolle? Det som hjelper er å sette seg ned å snakke med personen. Kanskje få en klem. Fra de som faktisk bryr seg. 

Anonymkode: 500db...cda

[Sokk]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Hva mener du en hjelpetelefon er bedre på enn egen familie eller venner? Jeg er uenig i det du skriver fordi for dem fleste problemer så burde man snakke med de man har nærmest seg og som kjenner en. Det er de som virkelig bryr seg om deg også. Legen din, dps eller hjelpetelefonen bryr seg ikke genuint om deg. 

Og du skriver at familiemedlemmer vegrer seg for å ta en hjelperolle. Men altså hva mener du med hjelperolle? Det som hjelper er å sette seg ned å snakke med personen. Kanskje få en klem. Fra de som faktisk bryr seg. 

Anonymkode: 500db...cda

Jeg hopper inn med et lite innspill på denne.

For vedlikeholde en god mental helse er det lurt å ha god kontakt med familie og venner. Hvis man føler seg litt trist, er det hyggelig å være sammen med noen som bryr seg om deg.

Men når man først har sunket så dypt nedi et hull at man planlegger å ta livet sitt, er det ikke så lett (kanskje umulig?) for familie og venner å fikse dette. Man er kanskje på et sted mentalt som er såpass langt unna normalen at det ikke hjelper med en klem.

Man vil kanskje tenke og føle at man ikke skal utsette familie og venner for den enorme byrden det er å skulle forholde seg til at en de er glad i faktisk er suicidal. Det føles kanskje mer «lov» og moralsk greit å diskutere dette med hjelpetjenester og helsetjeneste som eksplisitt tillater å diskutere selvmordstanker og -planer og eventuelt også har kompetanse til å hjelpe med dette.

Jeg ville f.eks aldri satt mine nærmeste i en situasjon der de kanskje ville følt seg forpliktet til å gripe inn, eller gitt dem masse bekymringer for meg. Det må jo oppleves som en enorm byrde å vite at en man er glad i står i en slik situasjon.

(jeg føler for øvrig at det heller ikke er tillatt å fortelle om denne typen problematikk til hjelpeapparat, og at det vil være utilgivelig og føre til straff og gjengjeldelse, men det er nok mer individuelle forhold hos meg, og ikke noe som gjør seg gjeldende generelt). De andre tingene tror jeg kan være generelle ting som kan gjelde for flere. 

[psykedeliker]

Hvorfor sier ikke hjelpeorganisasjonene rett ut det mange tenker: at "nullvisjonen for selvmord" bare er et spill for galleriet og at utviklingen vi ser er en ønsket og villet politikk.

Er de for redde for å utfordre manus? Eller er det noe annet som ligger bak?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvorfor det går opp nå etter mange års nedgang. Tilfeldigheter, dyrtiden, krig og faenskap, pandemi ettervirkninger?

Anonymkode: e3e41...132

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg lurer på hvorfor det går opp nå etter mange års nedgang.

Det tror jeg er fordi det i mange år har foregått en sykeliggjøring av normale livsprosesser på mange felt i samfunnet. Det slår selvfølgelig hardt tilbake når vi står ovenfor reélle kriser. Men i et liberalt samfunn er det lov å gjøre ukloke valg. Alternativet er verre.

[ISW]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hva mener du en hjelpetelefon er bedre på enn egen familie eller venner? Jeg er uenig i det du skriver fordi for dem fleste problemer så burde man snakke med de man har nærmest seg og som kjenner en. Det er de som virkelig bryr seg om deg også. Legen din, dps eller hjelpetelefonen bryr seg ikke genuint om deg. 

Og du skriver at familiemedlemmer vegrer seg for å ta en hjelperolle. Men altså hva mener du med hjelperolle? Det som hjelper er å sette seg ned å snakke med personen. Kanskje få en klem. Fra de som faktisk bryr seg. 

Anonymkode: 500db...cda

Jeg synes du bør lese @Sokk sitt svar angående dette. Det er dessverre ikke alle tilstander som løses med en klem eller å bry seg. Det er alltid godt å vite at noen er der for deg. Men det er ikke alltid nok. 

[AnonymBruker]

40 minutes ago, ISW said:

Jeg synes du bør lese @Sokk sitt svar angående dette. Det er dessverre ikke alle tilstander som løses med en klem eller å bry seg. Det er alltid godt å vite at noen er der for deg. Men det er ikke alltid nok. 

De ufaglærte på hjelpetelefon kan ikke gjøre annet enn å bare si "å så trist å høre" eller "har du prøvd det og det? " akkurat det samme som familie og venner. 

Anonymkode: 500db...cda

[ISW]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

De ufaglærte på hjelpetelefon kan ikke gjøre annet enn å bare si "å så trist å høre" eller "har du prøvd det og det? " akkurat det samme som familie og venner. 

Anonymkode: 500db...cda

Kanskje, men i alle fall har de (vi) en profesjonell holdning og en anonymitet, sånn at å fortelle dem (oss) om problemer ikke påvirker familiære relasjoner.

Jeg har selv slitt med angst og vet hvor, på godt norsk, DRITT LEI de rundt meg ble av mine stadige spørsmål etter forsikringer. 

[AnonymBruker]

39 minutes ago, ISW said:

Kanskje, men i alle fall har de (vi) en profesjonell holdning og en anonymitet, sånn at å fortelle dem (oss) om problemer ikke påvirker familiære relasjoner.

Jeg har selv slitt med angst og vet hvor, på godt norsk, DRITT LEI de rundt meg ble av mine stadige spørsmål etter forsikringer. 

Hvis man stoler mer på fremmede, ufaglærte folk som ikke bryr seg om deg så ok. 

Anonymkode: 500db...cda

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvis man stoler mer på fremmede, ufaglærte folk som ikke bryr seg om deg så ok. 

Det avhenger av problemstillingen. Mange ganger er det et bedre alternativ enn folk som tror de kjenner deg og tror de bryr seg, men egentlig bare gjør ting verre.

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg lurer på hvorfor det går opp nå etter mange års nedgang. Tilfeldigheter, dyrtiden, krig og faenskap, pandemi ettervirkninger?

Anonymkode: e3e41...132

Det er nok sammensatt. Om helsetjenesten: Det er vanskelig å få snarlig time hos fastlegen. Kapasiteten på DPS er alt for liten. På DPS er det alt for få spesialister. Myndighetenes retningslinjer med sjekklister og en haug med skjema for suicidale gjør situasjonen verre og hindrer at det oppstår en god relasjon med behandler. En god relasjon allerede første time er kanskje den kraftigste antisuicidale intervensjon.

Om samfunnet: Økonomiske bekymringer er viktig. Flere oppløste familier. Dårligere sosiale nettverk. Stadig nedsnakking av antidepressiva. En stadig mindre robust befolkning.

[Everybody]

Kanskje fordi folk i Norge er så jævlig dårlige på å inkludere andre og holder bare med sin faste gjeng de har hatt siden tenårene.

[AnonymBruker]

1 hour ago, nachnoo said:

Det er nok sammensatt. Om helsetjenesten: Det er vanskelig å få snarlig time hos fastlegen. Kapasiteten på DPS er alt for liten. På DPS er det alt for få spesialister. Myndighetenes retningslinjer med sjekklister og en haug med skjema for suicidale gjør situasjonen verre og hindrer at det oppstår en god relasjon med behandler. En god relasjon allerede første time er kanskje den kraftigste antisuicidale intervensjon.

Om samfunnet: Økonomiske bekymringer er viktig. Flere oppløste familier. Dårligere sosiale nettverk. Stadig nedsnakking av antidepressiva. En stadig mindre robust befolkning.

Hvorfor oppgraderes ikke det kommunale psykiatriske helsetilbudet slik at flere kan få plass der istedenfor dps? 

Anonymkode: 500db...cda

[nachnoo]

Mangel på penger og kompetente fagfolk. 

[Trinity80]

Det er verdt å merke seg hvor ille sosial isolasjon er for vår mentale helse. Og hvis fasiten blir å søke hjelp og behandling fra helsevesenet hver gang så skjer to ting:

- den psykiske helsetjenesten klapper sammen, slik som nærmest i dag

- man venter til ting har blitt riktig så ille før de søker hjelp/ får hjelp

Dette er ett holdningsproblem i samfunnet, flokken din er der for å støtte og om man lever et liv med ett godt nettverk så preventerer man mye uhelse. Det er mye terapi i guttas fredagspils, jentenes vinkveld eller strikkekveld osv. 

Lavterskel støtte gjør at man blir også mer robust i livet og har større toleransevindu. Man spinner heller ikke på egne sannheter om livet på egenhånd, men får en slags korrigering og perspektiv.

Slår heller ett slag at vi som samfunn er mer ivaretagende og slutter med den norske normen å være så jævla unnvikende. 

[Everybody]

Det er mange psykiske lidelser som har som årsak at man har hatt lite nettverk og støtte rundt seg, så det tyder på at mange mennesker her i samfunnet er veldig ekskluderende og lite inkluderende.