Får ikke til å endre livet, redd jeg kommer til å angre

[lavender]

Jeg har tenkt en del på siste månedene at jeg er redd jeg kommer til å angre på at jeg aldri levde livet fullt ut. For jeg får ikke til å ta de stegene som er nødvendig for å få til å endre ting i livet. Jeg ønsker meg jo venner, kjæreste og en ny hobby blant annet men jeg synes det som det krever av meg er så skummelt at jeg lar det stoppe meg. Det gjør meg også ganske frustrert over meg selv, for når alt kommer til alt er det bare jeg som kan gjøre det som kreves og endre livet mitt. 

Jeg har lenge vært ganske så dårlig psykisk og da var det på en måte en grunn for å ikke gjøre noe aktivt for å få til det jeg ønsket, men siste tiden har jeg vært og hatt det overraskende bra. Likevel sliter jeg med å faktisk ta de stegene og faktisk gjøre det som må til for å oppnå det jeg ønsker. Altså, jeg tør ikke ha Tinder eller dra på date eller melde meg på en hobby eller legge ut 'kontaktannonse' i Hey girl gruppen på facebook.

Noen som har noen gode innspill eller råd?

[Vhanja]

Hva er det som stopper deg? Tinder forstår jeg er skummelt, det hadde jeg også synes. Og det er jo ikke beste arena for å finne kjærlighet uansett.

Men hva stopper deg fra å f.eks bli aktiv i en hobby du liker?

[Everybody]

Hva tenker du blir bedre med livet ditt med en kjæreste, venner og hobbyer?

[lavender]

Vhanja skrev (15 minutter siden):

Hva er det som stopper deg? Tinder forstår jeg er skummelt, det hadde jeg også synes. Og det er jo ikke beste arena for å finne kjærlighet uansett.

Men hva stopper deg fra å f.eks bli aktiv i en hobby du liker?

Det som stopper meg aller mest er redsel. Redsel for å være dårlig, mislykkes, ikke bli likt, bli såret osv. Det er noe som opptar meg veldig. Samtidig så har jeg jo klart å ta det første steget ift hobbyer tidligere da jeg har vært på ett møte i fotoklubben. Likevel ble det til at jeg ikke turte gå flere gang enn den ene gangen. Men av det å få nye venner, å få kjæreste og begynne med en ny hobby så er det hobby jeg synes er minst skummelt, så er kanskje det jeg burde begynne med først?

Everybody skrev (14 minutter siden):

Hva tenker du blir bedre med livet ditt med en kjæreste, venner og hobbyer?

Det jeg tenker blir bedre hvis/når jeg får kjæreste, venner og hobby er at jeg blir mindre ensom og forhåpentligvis føler at livet får mer innhold og mening.

[Vhanja]

Jeg skjønner hva du mener, jeg synes selv det var superskummelt å delta aktivt i hobbyer. Men det er verdt det, over tid. Anbefaler absolutt at du forsøker igjen, gi det tid. Det er vanskelig å pushe seg gjennom den frykten, men det er så viktig for å komme videre.

[AnonymBruker]

Er du på spekteret? Sliter du sosialt?

Anonymkode: 87971...10e

[Sokk]

Ikke gap over alt på en gang, velg ut én ting som du kan pushe deg selv på. Dropp Tinder, du kan heller møte noen (venner og kjæreste) via hobby eller lignende. 

[AnonymBruker]

Er jo enten å fortsette som nå, eller gjøre noe med det. Da må du faktisk selv sparke stumpen ut på eventyr.

Siden du klarte 1 møte, så klarer du 1 til og 1 til osv.

Er vel gjennom hobby det er lettest å finne venner og kjærste. 

Meld deg på forum som finnes med foto. 

Anonymkode: 8a62d...1de

[Nicklusheletida]

lavender skrev (54 minutter siden):

Det som stopper meg aller mest er redsel. Redsel for å være dårlig, mislykkes, ikke bli likt, bli såret osv. Det er noe som opptar meg veldig. Samtidig så har jeg jo klart å ta det første steget ift hobbyer tidligere da jeg har vært på ett møte i fotoklubben. Likevel ble det til at jeg ikke turte gå flere gang enn den ene gangen. Men av det å få nye venner, å få kjæreste og begynne med en ny hobby så er det hobby jeg synes er minst skummelt, så er kanskje det jeg burde begynne med først?

Det jeg tenker blir bedre hvis/når jeg får kjæreste, venner og hobby er at jeg blir mindre ensom og forhåpentligvis føler at livet får mer innhold og mening.

Hvor farlig et det å mislykkes, bli mislikt og såret ? Hvor mange er det som aldri har opplevd det ? Det er vel nærmest ingen, tror jeg. De fleste har opplevd det. Det er en del av livet det også. 

Men jo mer du tør, jo større er sjansen for å lykkes. 

[lavender]

Vhanja skrev (1 time siden):

Jeg skjønner hva du mener, jeg synes selv det var superskummelt å delta aktivt i hobbyer. Men det er verdt det, over tid. Anbefaler absolutt at du forsøker igjen, gi det tid. Det er vanskelig å pushe seg gjennom den frykten, men det er så viktig for å komme videre.

Ja, jeg tenker du har rett. Jeg må nok bare pushe meg selv til å forsøke igjen, gi det tid og stå i det. Noe må jeg i alle fall gjøre skal jeg komme noen vei.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er du på spekteret? Sliter du sosialt?

Anonymkode: 87971...10e

Jeg har tidligere fått asperger som diagnose, men både jeg og nåværende behandler er egentlig usikker på om jeg faktisk har diagnosen. Men i alle fall i forhold til det sosiale så sliter jeg med tanke på det samme som jeg skrev i mitt svar til Vhanja, altså at jeg sliter med redsel for å være dårlig, mislykkes, ikke bli likt, bli såret osv. Det er det som stopper meg mest og noe som opptar meg veldig. 

Sokk skrev (1 time siden):

Ikke gap over alt på en gang, velg ut én ting som du kan pushe deg selv på. Dropp Tinder, du kan heller møte noen (venner og kjæreste) via hobby eller lignende. 

Ja, det tror jeg er lurt. Så er det bare igjen å faktisk gjøre det da.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er jo enten å fortsette som nå, eller gjøre noe med det. Da må du faktisk selv sparke stumpen ut på eventyr.

Siden du klarte 1 møte, så klarer du 1 til og 1 til osv.

Er vel gjennom hobby det er lettest å finne venner og kjærste. 

Meld deg på forum som finnes med foto. 

Anonymkode: 8a62d...1de

Ja, det er det da. Jeg er veldig klar over at det bare er jeg som kan gjøre jobben og det er ganske frustrerende å ikke bare klare å "bare gjøre noe med det".

Nicklusheletida skrev (38 minutter siden):

Hvor farlig et det å mislykkes, bli mislikt og såret ? Hvor mange er det som aldri har opplevd det ? Det er vel nærmest ingen, tror jeg. De fleste har opplevd det. Det er en del av livet det også. 

Men jo mer du tør, jo større er sjansen for å lykkes. 

Du har ett godt poeng. Sånn rasjonelt sett er det vel ikke så direkte farlig. Vondt, ja. Men man kommer seg jo igjennom det. Men det er som at hjernen min/fornuften ikke helt vil tro på det og tenker at det er kjempefarlig. Om du skjønner?

Takk for svarene alle sammen, forresten, setter pris på at dere tar dere tid til å svare.

[ISW]

Jeg skjønner hva du mener.

Jeg angrer også (selv om det er et litt rart ord når det gjelder sykdom) på mange ting som jeg valgte bort pga sykdom. Feriene jeg ikke dro på, vennene jeg ikke møtte, jobbene jeg ikke søkte på, livet jeg ikke levde i frykt for at ett eller annet skulle gå galt, osv. Til jeg nå er midt i 40-åra, frisk og klar for å leve livet, mens de rundt meg har fått barn og lever helt andre liv.

Lev mens du kan, og kos deg, er nok mitt råd.

[lavender]

ISW skrev (40 minutter siden):

Jeg skjønner hva du mener.

Jeg angrer også (selv om det er et litt rart ord når det gjelder sykdom) på mange ting som jeg valgte bort pga sykdom. Feriene jeg ikke dro på, vennene jeg ikke møtte, jobbene jeg ikke søkte på, livet jeg ikke levde i frykt for at ett eller annet skulle gå galt, osv. Til jeg nå er midt i 40-åra, frisk og klar for å leve livet, mens de rundt meg har fått barn og lever helt andre liv.

Lev mens du kan, og kos deg, er nok mitt råd.

Det å leve mens man kan er ett veldig godt poeng. Samtidig så freaker det meg litt ut, for jeg aner jo egentlig ikke hvor lang tid jeg har igjen (og det gjelder jo alle). Hva om jeg dør av sykdom eller ulykke i morgen også har jeg ikke fått oppleve det jeg ønsket? Tanken på det får meg i alle fall til å ville gjøre noe med det NÅ her og nå med en gang. Samtidig så er jeg ganske handlingslammet og tør ikke.

[ISW]

lavender skrev (2 minutter siden):

Det å leve mens man kan er ett veldig godt poeng. Samtidig så freaker det meg litt ut, for jeg aner jo egentlig ikke hvor lang tid jeg har igjen (og det gjelder jo alle). Hva om jeg dør av sykdom eller ulykke i morgen også har jeg ikke fått oppleve det jeg ønsket? Tanken på det får meg i alle fall til å ville gjøre noe med det NÅ her og nå med en gang. Samtidig så er jeg ganske handlingslammet og tør ikke.

Hei igjen.

Ja, alle kan jo teoretisk sett dø i morgen. Selv kjenner jeg litt på dette med at min mentale alder nok er noen år lavere nå enn min fysiske alder (har jo egentlig blitt en gammel kjedelig fyr, men vil ikke helt akseptere det) - det er NÅ jeg har lyst til å reise på kule ferier, oppleve ting og sånn. Mens vennene mine drar en gang i året på hotell med Bamseklubb med barna sine. 

[lavender]

ISW skrev (8 minutter siden):

Hei igjen.

Ja, alle kan jo teoretisk sett dø i morgen. Selv kjenner jeg litt på dette med at min mentale alder nok er noen år lavere nå enn min fysiske alder (har jo egentlig blitt en gammel kjedelig fyr, men vil ikke helt akseptere det) - det er NÅ jeg har lyst til å reise på kule ferier, oppleve ting og sånn. Mens vennene mine drar en gang i året på hotell med Bamseklubb med barna sine. 

Jeg kan kjenne meg igjen i det du sier, bare at jeg ikke har venner. Samtidig som at jeg også føler at jeg også mangler viktig livserfaring, som det å få nye vennskap i voksen alder, en kjæreste, samboer, finne meg selv og vite hvem jeg er og står for, og en hel del andre ting. Sånne ting som de fleste andre fant ut av i tenårene og 20-årene (jeg er i 30-årene nå), men som jeg ikke gjorde fordi jeg var for redd og også psyk.