Manglende empati

[AnonymBruker]

Beklager langt innlegg, men jeg tror dette kan interessere mange.
Jeg begynner å mistenke at jeg har seriøse mangler på empati, eksemplene er mange. Har tenkt masse på det i det siste siden jeg den siste tiden har merket at en av mine nærmeste venninner har forandret seg og viser klare tegn til å slite med rus eller psykisk, eller begge deler. Har tenkt en del på det i det siste og da uten særlig vonde følelser. Har også tenkt litt på hvordan det ville være om det gikk så langt at vedkommende mistet livet (selv om ingenting nå tyder på at det er i nærheten av å være så galt) og merker at den tanken ikke plager meg nevneverdig. Har vansker for å forestille meg et reelt savn, til tross for at det er en av mine bedre venner (jeg har få i utgangspunktet). Mer realistisk er det at vi er i ferd med å miste kontakten, det plager meg heller ikke. Nesten tvert imot gir det mulighet til selvmedlidenhet. Skammer meg over å tenke sånn.
Jeg har mistet kontakt med flesteparten av vennene mine, mange av dem pga regelrett ghosting (kort forklart; Sliter med dårlig selvfølelse, er svært dårlig til å hevde meg og komme med "mine ting" og de aller fleste vennskap går derfor på den andres premisser, noe jeg bidrar til. Det bygger seg derfor opp en frustrasjon over situasjonen, blandet med en følelse av å bli invadert og ikke få nok egen tid uten at jeg greier å sette grenser, som gjør at jeg plutselig får nok og kutter all kontakt. Originalt er tanken at jeg trenger en midlertidig pause uten at jeg kommuniserer det. Den pausen blir nesten uten unntak permanent). Føler ingen nevneverdig dårlig samvittighet for dem jeg har utsatt dette for, til tross for at jeg har fått meldinger som klart sier noe om hvordan den andre tar det - dem sletter jeg bare og må jobbe hardt for å stenge det ute og ikke la det plage meg. Har hele livet hatt veldig mye behov for alenetid og i lange perioder sett på vennskap og sosialisering utenfor familien bare som et ork, spesielt i barndommen og ungdomstid, men også ofte nå i voksen alder. Ofte var/er jeg bare til stede uten å være til stede, sikkert mye pga engstelighet/ubehag i mange sosiale situasjoner. Sliter derfor ofte med å koble meg på og har nok derfor gått glipp av en del sosial læring og kommer liksom sjeldent innpå folk.
Et annet eksempel, som jeg skammer meg veldig over og aldri har sagt til noen før, er reaksjonen jeg fikk når en annen god venninne jeg hadde et godt forhold til gikk brått bort i en arbeidsulykke. Dette var en som jeg hadde bodd sammen med i mange år tidligere og som på mange måter føltes som en søster. I sjokket var en av mine første reaksjoner noe ala: "yes, endelig skjer det noe helt spesielt som gir meg mye sympati/oppmerksomhet osv". Det var en reaksjon som kom helt umiddelbart uten at jeg rakk å tenke,  side om side med sjokk. Og disse veldig motstridende følelsene levde side om side i lang tid etter. Og jeg likte all sympatien jeg fikk. Nå som jeg på et nivå bekymrer meg for vennen jeg nevnte i første avsnitt kjenner jeg igjen på det med at det er noe litt spennende i det. Skammer meg over det. 
Var i gruppeterapi i en periode. Til tross for at folk fortalte om vonde ting som tydelig preget dem, traff det meg sjeldent. I noen tilfeller kunne jeg forstå at dette var vondt og hvorfor det var vondt. Men følte aldri noen reell medfølelse, Avstanden til andre blir ofte for stor. I andre tilfeller ble det bare for fjernt til at jeg klarte å ta deres smerte særlig seriøst. 
En periode i sen barndom/tidlig ungdom mobbet og plaget jeg flere barn som var litt yngre. Var noe jeg syntes var gøy/spennende og gledet meg til å gjøre. Ville ikke greid å gjøre det idag, men kjenner ingen dårlig samvittighet. Eneste negative følelser jeg har for det er at jeg av og til bekymret meg for om det skal slå tilbake.
 
Til slutt vi jeg bare si at jeg har veldig mye følelse for nærmeste familie. Utholder ikke tanken på at noen av dem skulle oppleve noe vondt, mobbing, vold osv. Får fysisk vondt når foreldre forteller om dårlig selvtillit i barndommen eller ydmykende kritikk på jobb i voksen alder. Kjenner også på den typen empati for venner når vi er sammen og jeg har det bra sammen med dem, men i betydelig mindre grad. Når venner deler vanskelige ting forstår jeg jo at det er vanskelig men føler lite for det. Har fått tilbakemelding på at jeg er ganske god på å ta imot slike ting, men deler sjeldent/aldri egne vansker. Utenom når vi treffes er jeg som oftest svært dårlig til å holde kontakten, glemmer ofte hva de evt står i og har skammelig lite motivasjon til å tilby min hjelp når jeg vet at de står i krevende situasjoner.
Vil også legge til at jeg aldri har vært voldelig, aldri har vært i trøbbel med loven og er veldig konfliktsky. Går langt for å gjøre andre til lags og ikke fornærme noen direkte. Blir nok oppfattet som snill og empatisk. 

Fjerndiagnotisering er håpløst. Men er det noen som har lignende erfaring, evt vil dele en tanke om hva dette kan dreie seg om? Dårlig selvfølelse og sosial engstelse/usikkerhet ligger nok til grunn, men har også vært inne på tanken om en form for narsissistisk pf.  Noen av eksemplene mine er nok ikke så langt utenfor normalen, mens andre syns jeg på en måte er litt urovekkende. 

Anonymkode: 6cd44...0eb

[AnonymBruker]

Dette var så lang tekst at jeg datt ut og skjønte ingenting. 

Anonymkode: 5314b...5b5

[Glitter]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Dette var så lang tekst at jeg datt ut og skjønte ingenting. 

Anonymkode: 5314b...5b5

Fikk heller ikke lest alt. Og klarer ikke helt huske essensen i teksten. 

Kanskje du ts kan prøve å skrive et komprimert innlegg?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Beklager langt innlegg, men jeg tror dette kan interessere mange.
Jeg begynner å mistenke at jeg har seriøse mangler på empati, eksemplene er mange. Har tenkt masse på det i det siste siden jeg den siste tiden har merket at en av mine nærmeste venninner har forandret seg og viser klare tegn til å slite med rus eller psykisk, eller begge deler. Har tenkt en del på det i det siste og da uten særlig vonde følelser. Har også tenkt litt på hvordan det ville være om det gikk så langt at vedkommende mistet livet (selv om ingenting nå tyder på at det er i nærheten av å være så galt) og merker at den tanken ikke plager meg nevneverdig. Har vansker for å forestille meg et reelt savn, til tross for at det er en av mine bedre venner (jeg har få i utgangspunktet). Mer realistisk er det at vi er i ferd med å miste kontakten, det plager meg heller ikke. Nesten tvert imot gir det mulighet til selvmedlidenhet. Skammer meg over å tenke sånn.
Jeg har mistet kontakt med flesteparten av vennene mine, mange av dem pga regelrett ghosting (kort forklart; Sliter med dårlig selvfølelse, er svært dårlig til å hevde meg og komme med "mine ting" og de aller fleste vennskap går derfor på den andres premisser, noe jeg bidrar til. Det bygger seg derfor opp en frustrasjon over situasjonen, blandet med en følelse av å bli invadert og ikke få nok egen tid uten at jeg greier å sette grenser, som gjør at jeg plutselig får nok og kutter all kontakt. Originalt er tanken at jeg trenger en midlertidig pause uten at jeg kommuniserer det. Den pausen blir nesten uten unntak permanent). Føler ingen nevneverdig dårlig samvittighet for dem jeg har utsatt dette for, til tross for at jeg har fått meldinger som klart sier noe om hvordan den andre tar det - dem sletter jeg bare og må jobbe hardt for å stenge det ute og ikke la det plage meg. Har hele livet hatt veldig mye behov for alenetid og i lange perioder sett på vennskap og sosialisering utenfor familien bare som et ork, spesielt i barndommen og ungdomstid, men også ofte nå i voksen alder. Ofte var/er jeg bare til stede uten å være til stede, sikkert mye pga engstelighet/ubehag i mange sosiale situasjoner. Sliter derfor ofte med å koble meg på og har nok derfor gått glipp av en del sosial læring og kommer liksom sjeldent innpå folk.
Et annet eksempel, som jeg skammer meg veldig over og aldri har sagt til noen før, er reaksjonen jeg fikk når en annen god venninne jeg hadde et godt forhold til gikk brått bort i en arbeidsulykke. Dette var en som jeg hadde bodd sammen med i mange år tidligere og som på mange måter føltes som en søster. I sjokket var en av mine første reaksjoner noe ala: "yes, endelig skjer det noe helt spesielt som gir meg mye sympati/oppmerksomhet osv". Det var en reaksjon som kom helt umiddelbart uten at jeg rakk å tenke,  side om side med sjokk. Og disse veldig motstridende følelsene levde side om side i lang tid etter. Og jeg likte all sympatien jeg fikk. Nå som jeg på et nivå bekymrer meg for vennen jeg nevnte i første avsnitt kjenner jeg igjen på det med at det er noe litt spennende i det. Skammer meg over det. 
Var i gruppeterapi i en periode. Til tross for at folk fortalte om vonde ting som tydelig preget dem, traff det meg sjeldent. I noen tilfeller kunne jeg forstå at dette var vondt og hvorfor det var vondt. Men følte aldri noen reell medfølelse, Avstanden til andre blir ofte for stor. I andre tilfeller ble det bare for fjernt til at jeg klarte å ta deres smerte særlig seriøst. 
En periode i sen barndom/tidlig ungdom mobbet og plaget jeg flere barn som var litt yngre. Var noe jeg syntes var gøy/spennende og gledet meg til å gjøre. Ville ikke greid å gjøre det idag, men kjenner ingen dårlig samvittighet. Eneste negative følelser jeg har for det er at jeg av og til bekymret meg for om det skal slå tilbake.
 
Til slutt vi jeg bare si at jeg har veldig mye følelse for nærmeste familie. Utholder ikke tanken på at noen av dem skulle oppleve noe vondt, mobbing, vold osv. Får fysisk vondt når foreldre forteller om dårlig selvtillit i barndommen eller ydmykende kritikk på jobb i voksen alder. Kjenner også på den typen empati for venner når vi er sammen og jeg har det bra sammen med dem, men i betydelig mindre grad. Når venner deler vanskelige ting forstår jeg jo at det er vanskelig men føler lite for det. Har fått tilbakemelding på at jeg er ganske god på å ta imot slike ting, men deler sjeldent/aldri egne vansker. Utenom når vi treffes er jeg som oftest svært dårlig til å holde kontakten, glemmer ofte hva de evt står i og har skammelig lite motivasjon til å tilby min hjelp når jeg vet at de står i krevende situasjoner.
Vil også legge til at jeg aldri har vært voldelig, aldri har vært i trøbbel med loven og er veldig konfliktsky. Går langt for å gjøre andre til lags og ikke fornærme noen direkte. Blir nok oppfattet som snill og empatisk. 

Fjerndiagnotisering er håpløst. Men er det noen som har lignende erfaring, evt vil dele en tanke om hva dette kan dreie seg om? Dårlig selvfølelse og sosial engstelse/usikkerhet ligger nok til grunn, men har også vært inne på tanken om en form for narsissistisk pf.  Noen av eksemplene mine er nok ikke så langt utenfor normalen, mens andre syns jeg på en måte er litt urovekkende. 

Anonymkode: 6cd44...0eb

Har du blitt utredet for asperger?

Anonymkode: 1618b...aa8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette var så lang tekst at jeg datt ut og skjønte ingenting. 

Anonymkode: 5314b...5b5

 

Glitter skrev (19 minutter siden):

Fikk heller ikke lest alt. Og klarer ikke helt huske essensen i teksten. 

Kanskje du ts kan prøve å skrive et komprimert innlegg?

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette var så lang tekst at jeg datt ut og skjønte ingenting. 

Anonymkode: 5314b...5b5

 

Innlegget var kjempe flott. Vedkommende kommer med mange eksempler fra livet sitt og gir innlegget kjøtt på beina. 

Anonymkode: 1618b...aa8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Beklager langt innlegg, men jeg tror dette kan interessere mange.
Jeg begynner å mistenke at jeg har seriøse mangler på empati, eksemplene er mange. Har tenkt masse på det i det siste siden jeg den siste tiden har merket at en av mine nærmeste venninner har forandret seg og viser klare tegn til å slite med rus eller psykisk, eller begge deler. Har tenkt en del på det i det siste og da uten særlig vonde følelser. Har også tenkt litt på hvordan det ville være om det gikk så langt at vedkommende mistet livet (selv om ingenting nå tyder på at det er i nærheten av å være så galt) og merker at den tanken ikke plager meg nevneverdig. Har vansker for å forestille meg et reelt savn, til tross for at det er en av mine bedre venner (jeg har få i utgangspunktet). Mer realistisk er det at vi er i ferd med å miste kontakten, det plager meg heller ikke. Nesten tvert imot gir det mulighet til selvmedlidenhet. Skammer meg over å tenke sånn.
Jeg har mistet kontakt med flesteparten av vennene mine, mange av dem pga regelrett ghosting (kort forklart; Sliter med dårlig selvfølelse, er svært dårlig til å hevde meg og komme med "mine ting" og de aller fleste vennskap går derfor på den andres premisser, noe jeg bidrar til. Det bygger seg derfor opp en frustrasjon over situasjonen, blandet med en følelse av å bli invadert og ikke få nok egen tid uten at jeg greier å sette grenser, som gjør at jeg plutselig får nok og kutter all kontakt. Originalt er tanken at jeg trenger en midlertidig pause uten at jeg kommuniserer det. Den pausen blir nesten uten unntak permanent). Føler ingen nevneverdig dårlig samvittighet for dem jeg har utsatt dette for, til tross for at jeg har fått meldinger som klart sier noe om hvordan den andre tar det - dem sletter jeg bare og må jobbe hardt for å stenge det ute og ikke la det plage meg. Har hele livet hatt veldig mye behov for alenetid og i lange perioder sett på vennskap og sosialisering utenfor familien bare som et ork, spesielt i barndommen og ungdomstid, men også ofte nå i voksen alder. Ofte var/er jeg bare til stede uten å være til stede, sikkert mye pga engstelighet/ubehag i mange sosiale situasjoner. Sliter derfor ofte med å koble meg på og har nok derfor gått glipp av en del sosial læring og kommer liksom sjeldent innpå folk.
Et annet eksempel, som jeg skammer meg veldig over og aldri har sagt til noen før, er reaksjonen jeg fikk når en annen god venninne jeg hadde et godt forhold til gikk brått bort i en arbeidsulykke. Dette var en som jeg hadde bodd sammen med i mange år tidligere og som på mange måter føltes som en søster. I sjokket var en av mine første reaksjoner noe ala: "yes, endelig skjer det noe helt spesielt som gir meg mye sympati/oppmerksomhet osv". Det var en reaksjon som kom helt umiddelbart uten at jeg rakk å tenke,  side om side med sjokk. Og disse veldig motstridende følelsene levde side om side i lang tid etter. Og jeg likte all sympatien jeg fikk. Nå som jeg på et nivå bekymrer meg for vennen jeg nevnte i første avsnitt kjenner jeg igjen på det med at det er noe litt spennende i det. Skammer meg over det. 
Var i gruppeterapi i en periode. Til tross for at folk fortalte om vonde ting som tydelig preget dem, traff det meg sjeldent. I noen tilfeller kunne jeg forstå at dette var vondt og hvorfor det var vondt. Men følte aldri noen reell medfølelse, Avstanden til andre blir ofte for stor. I andre tilfeller ble det bare for fjernt til at jeg klarte å ta deres smerte særlig seriøst. 
En periode i sen barndom/tidlig ungdom mobbet og plaget jeg flere barn som var litt yngre. Var noe jeg syntes var gøy/spennende og gledet meg til å gjøre. Ville ikke greid å gjøre det idag, men kjenner ingen dårlig samvittighet. Eneste negative følelser jeg har for det er at jeg av og til bekymret meg for om det skal slå tilbake.
 
Til slutt vi jeg bare si at jeg har veldig mye følelse for nærmeste familie. Utholder ikke tanken på at noen av dem skulle oppleve noe vondt, mobbing, vold osv. Får fysisk vondt når foreldre forteller om dårlig selvtillit i barndommen eller ydmykende kritikk på jobb i voksen alder. Kjenner også på den typen empati for venner når vi er sammen og jeg har det bra sammen med dem, men i betydelig mindre grad. Når venner deler vanskelige ting forstår jeg jo at det er vanskelig men føler lite for det. Har fått tilbakemelding på at jeg er ganske god på å ta imot slike ting, men deler sjeldent/aldri egne vansker. Utenom når vi treffes er jeg som oftest svært dårlig til å holde kontakten, glemmer ofte hva de evt står i og har skammelig lite motivasjon til å tilby min hjelp når jeg vet at de står i krevende situasjoner.
Vil også legge til at jeg aldri har vært voldelig, aldri har vært i trøbbel med loven og er veldig konfliktsky. Går langt for å gjøre andre til lags og ikke fornærme noen direkte. Blir nok oppfattet som snill og empatisk. 

Fjerndiagnotisering er håpløst. Men er det noen som har lignende erfaring, evt vil dele en tanke om hva dette kan dreie seg om? Dårlig selvfølelse og sosial engstelse/usikkerhet ligger nok til grunn, men har også vært inne på tanken om en form for narsissistisk pf.  Noen av eksemplene mine er nok ikke så langt utenfor normalen, mens andre syns jeg på en måte er litt urovekkende. 

Anonymkode: 6cd44...0eb

 

Du skriver dette -

 

" Føler ingen nevneverdig dårlig samvittighet for dem jeg har utsatt dette for, til tross for at jeg har fått meldinger som klart sier noe om hvordan den andre tar det - dem sletter jeg bare og må jobbe hardt for å stenge det ute og ikke la det plage meg."

 

er ikke dette veldig selvmotsigende?

Anonymkode: 1618b...aa8

[AnonymBruker]

AI-diagnose:

Mulige psykologiske forklaringer

Som forfatteren selv nevner, er fjern-diagnostisering problematisk, men man kan si noe om tendensene teksten peker på. Her er noen mulige forklaringsrammer:

1. Unngående eller engstelig personlighetsstruktur

• Sterkt behov for alenetid

• Lav selvfølelse og vanskelig for å hevde egne behov

• Tilbaketrekning fra nære relasjoner når de blir krevende

2. Alexitymi

• Vansker med å identifisere og beskrive egne følelser

• Lite emosjonelt engasjement i andres lidelse

• Kan forklare manglende "følt" empati, selv om kognitiv forståelse er til stede

3. Trekke mot narsissistiske trekk – men ikke nødvendigvis narsissistisk personlighetsforstyrrelse

• Noe selvopptatthet i reaksjoner på andres tragedier (f.eks. glede over å få sympati)

• Lav evne til følelsesmessig innlevelse utenfor nærmeste krets

• Men: Personen virker reflektert, full av skam og selvkritikk, og dette skiller seg markant fra klassisk narsissisme, som ofte innebærer mangel på selvinnsikt.

4. Mulig spektrumtrekk (autisme/Asperger)

• Sosial trettbarhet

• Vansker med emosjonell tilknytning

• Behov for rutiner og alenetid

• Fravær av sosial læring i barndom/ungdom

Anonymkode: 87010...48f

[AnonymBruker]

10 minutes ago, AnonymBruker said:

 

Du skriver dette -

 

" Føler ingen nevneverdig dårlig samvittighet for dem jeg har utsatt dette for, til tross for at jeg har fått meldinger som klart sier noe om hvordan den andre tar det - dem sletter jeg bare og må jobbe hardt for å stenge det ute og ikke la det plage meg."

 

er ikke dette veldig selvmotsigende?

Anonymkode: 1618b...aa8

Jo, på en måte, men ser det var litt upresist. I situasjonen hvor jeg får disse meldingene og påminnelsene om hvordan ghosting påvirker folk må jeg jobbe aktivt for å stenge det ute og ikke la det påvirke meg, men det går fort over. Utover det kjenner jeg lite dårlig samvittighet, selv nå som jeg aktivt tenker på det og husker  meldingene ordrett føler jeg liksom ingenting for det.

Anonymkode: 6cd44...0eb

[AnonymBruker]

37 minutes ago, Glitter said:

Fikk heller ikke lest alt. Og klarer ikke helt huske essensen i teksten. 

Kanskje du ts kan prøve å skrive et komprimert innlegg?

Takk for tilbakemelding, skal se om jeg får komprimert det ila kvelden.

Anonymkode: 6cd44...0eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jo, på en måte, men ser det var litt upresist. I situasjonen hvor jeg får disse meldingene og påminnelsene om hvordan ghosting påvirker folk må jeg jobbe aktivt for å stenge det ute og ikke la det påvirke meg, men det går fort over. Utover det kjenner jeg lite dårlig samvittighet, selv nå som jeg aktivt tenker på det og husker  meldingene ordrett føler jeg liksom ingenting for det.

Anonymkode: 6cd44...0eb

Hvordan fungerer du i hverdagen? Er du syk, er du i jobb? Har du noen ok relasjoner?

Anonymkode: 1618b...aa8

[AnonymBruker]

5 minutes ago, AnonymBruker said:

Hvordan fungerer du i hverdagen? Er du syk, er du i jobb? Har du noen ok relasjoner?

Anonymkode: 1618b...aa8

Fungerer greit. Er i full jobb, men det har jeg kjent er for mye lenge så jeg skal trappe ned om noen uker. Har gode relasjoner til familie og et par venner, men utholder nok mye sosialt med dem fordi jeg ikke vil såre dem med å takke nei til diverse. Har ganske godt forhold til kollegaer også, men der er det lettere fordi vi utelukkende snakker jobb, jeg slipper å dele av privatlivet og jeg ikke trenger å forholde meg til dem utenfor jobben. 

Fungerer greit ellers, men har lett for å bli mørk til sinns, gruble mye, bli litt inaktiv og slite med holde orden på huset. Var I behandling for depresjon ifjor og alt dette ble sett i lys av det, men dette er ting som har vært med meg hele mitt voksne liv. 

Anonymkode: 6cd44...0eb

[AnonymBruker]

Litt kortere oppsummert, for dem som syntes hovedinnlegget ble for langt:

- Er bekymret for om jeg har store mangler ifht empati. Dette begrunnet med at jeg oppigjennom har ghostet flere folk uten at jeg plages med dårlig samvittighet, kun i korte blaff i situasjoner hvor jeg blir konfrontert ned det. Ellers tenker jeg lite på det.

- Har også vært en mobber, noe jeg heller ikke har dårlig samvittighet for, er kun bekymret for om det noen gang skulle slå tilbake på meg selv.

- Lyver eller modererer sannheten også en del, mest for å beskytte meg selv for kritikk, for å unngå å innrømme feil osv. Ingen dårlig samvittighet for det hvis jeg ikke blir tatt for det, men det er veldig sjeldent jeg blir. Å lyve for å unngå ydmykelse av noen sort har jeg drevet med hele livet, sitter i ryggmargen og kommer nesten på refleks. Kan ofte angre etterpå, fordi det ofte er småting som blir gjort nye større som følge av at jeg lyver om det. Har lett for å føle meg dum og ta kritikk tungt og la det gå på hele selvfølelsen løs, så lyvingen er nok en forsvarsmekanisme. Ikke lystløgneri.

- Har lav selvfølelse, mye behov for alenetid, ser ofte på det sosiale som et ork som jeg må utholde. Under utredning hos DPS slo de fast at jeg har en del sosial engstelse, men ikke nok funksjonssvikt til at det kan sette sosial angst-diagnose, slik jeg tolket det. Alt dette er nok årsaken til at jeg er dårlig på selvhevdelse og som ofte gjør nære relasjoner vanskelige, i den grad at jeg kan føle meg invadert og begynner med ghostingen for å unnslippe. 

- Har en venninne som sliter psykisk, men merker det påvirker meg lite. Har tidligere mistet en annen venninne, en av mine nærmeste, i en ulykke. Da var første reaksjon at dette var noe jeg selv kunne høste sympati for, noe som gjorde meg "sett". Den følelsen levde side om side med sjokket over å miste en nær i i lang tid etter. Veldig motstridende. Skammer meg over den reaksjonen.

- Mye omsorg for familie, utholder ikke tanken på at de skal ha der vondt på moen måte. Ikke i nærheten av samme empati for venner og andre, selv om jeg logisk sett forstår vanskene deres og er ganske god til å vise omtanke. 

Anonymkode: 6cd44...0eb

[Everybody]

Ja du har lav empati.

[AnonymBruker]

2 minutes ago, Everybody said:

Ja du har lav empati.

Ja, men er det langt utenfor normalen tror du, slik man ser ved pf? 

Anonymkode: 6cd44...0eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Litt kortere oppsummert, for dem som syntes hovedinnlegget ble for langt:

- Er bekymret for om jeg har store mangler ifht empati. Dette begrunnet med at jeg oppigjennom har ghostet flere folk uten at jeg plages med dårlig samvittighet, kun i korte blaff i situasjoner hvor jeg blir konfrontert ned det. Ellers tenker jeg lite på det.

- Har også vært en mobber, noe jeg heller ikke har dårlig samvittighet for, er kun bekymret for om det noen gang skulle slå tilbake på meg selv.

- Lyver eller modererer sannheten også en del, mest for å beskytte meg selv for kritikk, for å unngå å innrømme feil osv. Ingen dårlig samvittighet for det hvis jeg ikke blir tatt for det, men det er veldig sjeldent jeg blir. Å lyve for å unngå ydmykelse av noen sort har jeg drevet med hele livet, sitter i ryggmargen og kommer nesten på refleks. Kan ofte angre etterpå, fordi det ofte er småting som blir gjort nye større som følge av at jeg lyver om det. Har lett for å føle meg dum og ta kritikk tungt og la det gå på hele selvfølelsen løs, så lyvingen er nok en forsvarsmekanisme. Ikke lystløgneri.

- Har lav selvfølelse, mye behov for alenetid, ser ofte på det sosiale som et ork som jeg må utholde. Under utredning hos DPS slo de fast at jeg har en del sosial engstelse, men ikke nok funksjonssvikt til at det kan sette sosial angst-diagnose, slik jeg tolket det. Alt dette er nok årsaken til at jeg er dårlig på selvhevdelse og som ofte gjør nære relasjoner vanskelige, i den grad at jeg kan føle meg invadert og begynner med ghostingen for å unnslippe. 

- Har en venninne som sliter psykisk, men merker det påvirker meg lite. Har tidligere mistet en annen venninne, en av mine nærmeste, i en ulykke. Da var første reaksjon at dette var noe jeg selv kunne høste sympati for, noe som gjorde meg "sett". Den følelsen levde side om side med sjokket over å miste en nær i i lang tid etter. Veldig motstridende. Skammer meg over den reaksjonen.

- Mye omsorg for familie, utholder ikke tanken på at de skal ha der vondt på moen måte. Ikke i nærheten av samme empati for venner og andre, selv om jeg logisk sett forstår vanskene deres og er ganske god til å vise omtanke. 

Anonymkode: 6cd44...0eb

Jeg lurer på om dette jeg markerer i bred tekst heller kan trekke i retning av sosial angst/unnvikende pf. Det er en hendelse som ved første øyekast lett kan se ut til å handle om mangel på empati, men jeg lurer på om det ikke heller handler om mangel på/opplevelse av selvhevdelse. Du fremstår ganske usynlig, i relasjoner/i ditt hverdagslige liv.  Du tar ikke plass, du unngår, du rømmer, du fremstår i mye av det du skriver som (nesten totalt) selvutslettende. Jeg går heller ikke rundt med en bunnløs empati til alt og alle jeg møter. Min empati er i hovedsak knyttet til nære og kjære. 

Anonymkode: 1618b...aa8

[krøll9]

Hvordan skal vi egentlig vite hva ekte empati er og hva slags følelse det kjennes ut som? Er det innlevelse, at man føler på det samme, så blir det på en måte heller å overføre det til å bli noe subjektivt (handler det plutselig om en selv?), er det mest rasjonell forståelse og deretter hensynsfull handling? Føler man egentlig empati da, når man tar vare på folk eller reagere ut fra noe tillært, altså at man vet hvordan man skal handle rett på en måte som er konstruktiv, ønsket (kanskje til og med forventet) av prrsonen eller verden rundt?

Tror mange fler viser mer empati i handling enn i sitt faktiske indre liv! Det blir en veldig spekulativ gjetning og er kun basert på egne tanker og refleksjoner rundt temaet med andre, men jeg vil påstå at det vi tenker på som empatisk reaksjon er mer kulturbetinget handling og snakk om samvittighet enn det er ren medfølelse for den det gjelder. Folk som sliter med relasjoner tror jeg tenker mer over temaer som dette, enn de som fungerer mer på automatikk og ikke har plager i den retningen. Tror ikke nødvendigvis at folk flest er mer empatiske, men at de glir mer naturlig inn i den rollen uten å stille seg selv spørsmål om hva som er ekte og ikke. Tror at de/vi som kan slite med relasjoner (og gjerne da også annet) tenderer til å grave mer i samvittigheten og granske seg selv veldig kritisk: er jeg god nok nå? Er jeg kald? Jeg sa "Jeg er lei for det", men mente jeg det? Tror de fleste andre sier sånt uten ett sekund å vurdere om de er genuine. Det finnes folk som mangler evne til empati, sikkert, men så lenge en har samvittighet og et slags moralsk kompass som rettesnor (ok, ser du går litt utenfor der noen ganger, men ingen er perfekte), så er man ikke et kaldt menneske - sånn i praksis. Tenker at man kan si til mange som grubler over sånt: "Gratulerer. Du har refleksjonsevne og en viss selvinnsikt!" 

Brannfakkel kanskje: mange a4-mennesker (neida. Alle ER jo unike, men dere skjønner vel) virker for meg grunne og "enkle" når det kommer til å reflektere over de store tingene her i livet... 

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (17 minutter siden):

Hvordan skal vi egentlig vite hva ekte empati er og hva slags følelse det kjennes ut som? Er det innlevelse, at man føler på det samme, så blir det på en måte heller å overføre det til å bli noe subjektivt (handler det plutselig om en selv?), er det mest rasjonell forståelse og deretter hensynsfull handling? Føler man egentlig empati da, når man tar vare på folk eller reagere ut fra noe tillært, altså at man vet hvordan man skal handle rett på en måte som er konstruktiv, ønsket (kanskje til og med forventet) av prrsonen eller verden rundt?

Tror mange fler viser mer empati i handling enn i sitt faktiske indre liv! Det blir en veldig spekulativ gjetning og er kun basert på egne tanker og refleksjoner rundt temaet med andre, men jeg vil påstå at det vi tenker på som empatisk reaksjon er mer kulturbetinget handling og snakk om samvittighet enn det er ren medfølelse for den det gjelder. Folk som sliter med relasjoner tror jeg tenker mer over temaer som dette, enn de som fungerer mer på automatikk og ikke har plager i den retningen. Tror ikke nødvendigvis at folk flest er mer empatiske, men at de glir mer naturlig inn i den rollen uten å stille seg selv spørsmål om hva som er ekte og ikke. Tror at de/vi som kan slite med relasjoner (og gjerne da også annet) tenderer til å grave mer i samvittigheten og granske seg selv veldig kritisk: er jeg god nok nå? Er jeg kald? Jeg sa "Jeg er lei for det", men mente jeg det? Tror de fleste andre sier sånt uten ett sekund å vurdere om de er genuine. Det finnes folk som mangler evne til empati, sikkert, men så lenge en har samvittighet og et slags moralsk kompass som rettesnor (ok, ser du går litt utenfor der noen ganger, men ingen er perfekte), så er man ikke et kaldt menneske - sånn i praksis. Tenker at man kan si til mange som grubler over sånt: "Gratulerer. Du har refleksjonsevne og en viss selvinnsikt!" 

Brannfakkel kanskje: mange a4-mennesker (neida. Alle ER jo unike, men dere skjønner vel) virker for meg grunne og "enkle" når det kommer til å reflektere over de store tingene her i livet... 

kjenner du forskjellen på empati og sympati? I innlegget over kan det virke som om du blander disse.

Anonymkode: 1618b...aa8