Hvor plasserer du deg selv mtp grad av empati du har?

[AnonymBruker]

Og har det endret seg etter at du ble syk? Jeg har mye empati for andre, over gjennomsnittet tenker jeg. 

Anonymkode: bd114...6a3

[Everybody]

Man utvikler gjerne bedre empati med andre når man har vært syk selv og slitt i livet.

[AnonymBruker]

9 minutes ago, Everybody said:

Man utvikler gjerne bedre empati med andre når man har vært syk selv og slitt i livet.

Ikke nødvendigvis. Det er jeg som skrev innlegget "Manglende empati" og jeg har vært mye innlagt på sykehus (ikke psykiske årsaker). Selv med folk med samme problemstilling som meg selv sliter jeg med å føle empati, selv om jeg forstår vanskene . Sikkert fordi jeg har så lite kontakt med følelser selv. 

Anonymkode: 2098e...bb1

[AnonymBruker]

Hallo politi hvordan går det

Anonymkode: bca6a...0b1

[AnonymBruker]

Everybody skrev (6 timer siden):

Man utvikler gjerne bedre empati med andre når man har vært syk selv og slitt i livet.

Det kan snarere være tvert om. At man har tålt så mye dritt selv i livet at man opplever andre bør "skjerpe seg" når de forteller om egne utfordringer.

Anonymkode: b0694...0a3

[Den forsvunne diamanten]

Jeg gråter mye når jeg ser folk som lider. Men om det er empati er en annen sak. Kan jo bare være sympati jeg føler på. 

[Glitter]

Er ikke det mest empatiske mennesket, men langt fra det minste heller. Vet ikke hvor på "skalaen" jeg er egentlig. 

[Sokk]

Jeg har blitt flinkere på å vise empati med årene. Rett og slett ved hjelp av kurs og øving på egenhånd. Nå anser jeg meg selv som ganske empatisk å god på å møte andre mennesker med empati.

Jeg var mye dårligere på å vise empati da jeg var yngre, ingen hadde lært meg hvordan det gjøres (det hjelper nok å ha noen gode rollemodeller, f.eks i foreldre).

Jeg har alltid fått vondt av at andre har det vondt, men jeg var dårlig til å møte folk som hadde det vondt. Jeg ble usikker, og/eller forsøkte bare å løse problemene deres.

Jeg har nok også blitt flinkere til å anerkjenne og forstå egne følelser i prosessen, selv om jeg nok ikke er helt i mål. Da jeg var yngre identifiserte jeg meg selv som en slags isdronning, som tålte alt og ikke følte noen ting på grunn av det. Jeg har blitt varmere og mykere med årene, uten tvil.

Jeg tror altså at man både kan trene på å komme mer i kontakt med egne og andres følelser, og at det er mulig å trene seg god på empati. 

[krøll9]

Føler det svinger veldig hvor mye jeg klarer å ta inn. Tror jeg har vanlig empatiske evner jevnt over.

Depresjon kan gjøre at jeg ikke klarer å se andre rundt meg, i det de står i. Det blir nok å bare håndtere seg selv. Som deprimert har jeg hverken empati for andre eller meg selv. Tror ikke det har å gjøre med at jeg er en kald person, men at jeg stadig vekk befinner meg et sted på et kontinuum på vei inn i, ut av og i mellom depresjoner. Derav stor variasjon. 

En annen side av depresjonen er at jeg ikke kan se tv fordi det blir for mye. Kan gråte av en tv reklame der en eller annen følelse blir signalisert, og bli helt sugd inn i det inntrykket. Det kan være sorg, glede, ofte at man blir rørt. Tror kanskje ikke det handler om empati men et overbelastet følelsesystem i meg selv. Ref. denne? 

Den forsvunne diamanten skrev (1 time siden):

Jeg gråter mye når jeg ser folk som lider. Men om det er empati er en annen sak. Kan jo bare være sympati jeg føler på.