Høytidsdager, jul og nyttår og familieliv gir meg ingenting

6 timer siden

Jeg vil gjerne snakke om noen ting her. Jeg vil si det rett ut: Jeg setter ikke pris på nyttårsaften.
Og jeg setter heller ikke pris på jul. Jeg er ateist. Jeg tror ikke på en eneste dritt.
Det jeg ikke liker med julen, er at man må leve opp til så mye. Hvis man for eksempel ikke begynner allerede i november med å tenke på hvordan man skal gjøre det, da er det liksom kjørt. Det er akkurat det jeg ikke liker med julen.
At det er så mye man må leve opp til. Man skal ha familie, kone, barn, søsken, alt mulig forskjellig. Pakkekalender, kirke, kostymer, alt mulig fanteri.
Så jeg kjenner at jeg ikke liker det. Og det er det samme med nyttårsaften. Det gjør meg bare deprimert, alt dette som jeg ikke lever opp til.
Jul og nyttår betyr ingenting for meg, fordi det handler om så mye jeg ikke kan leve opp til. Og det henger også sammen med familie. Jeg har verken kone eller barn.
Det har aldri i mitt liv vært en kvinne som har ønsket å få barn eller gifte seg med meg. Jeg har aldri hatt en kvinne jeg syntes var perfekt for meg, som også ville ha meg. Det har aldri vært noen som har spurt meg om jeg har lyst til å bli far eller noe slikt.
Og derfor blir jul en slags familiefest som bare føles tabu for meg. Jeg gidder ikke fettere og kusiner, brødre og søstre, tanter og onkler.
For jeg kommer der på julaften, helt alene, uten kone og barn. Så blir jeg bare sittende og kjenne på depresjon og føle meg utenfor, mens alle andre løper rundt og prøver å leve opp til alle forventningene.
Og det samme gjelder nyttårsaften: Hvis man ikke er den mest populære personen, ikke er en menneskemagnet, ikke klarer å samle en hel flokk med folk rundt seg, så føles det bare meningsløst.
Jeg skjønner ikke poenget heller. Det er jo mørkt og kaldt og kjedelig. Hvorfor skal man feire det? Jeg forstår det ikke.
Jul og nyttår betyr ingenting for meg. Familieliv betyr ingenting for meg, fordi jeg ikke har det. Ferdig med det.
For jeg har blitt avvist hele livet. Så fort noen får vite at det er en som bor alene, uten familie eller folk rundt seg, så blir man satt til side som en som er psykisk syk eller fysisk syk eller kriminell eller noe annet.
Så hvorfor i all verden skal jeg ha sympati med noe jeg aldri har fått oppleve selv? Det er sånn det er.
Når jeg ser en kvinne med barnevogn, så føler jeg meg forrådt. Jeg føler meg lurt. Jeg klarer ikke å være glad på andres vegne, klarer ikke å si «åh, se så søt en liten gutt». Fordi det har aldri vært noen kvinne i hele mitt liv som har spurt om vi skulle få barn sammen.
Kanskje det er fordi folk har snakket dritt om meg hele livet, stengt meg ute fra diskoteker, basert på løgner, og alt det der. Tatoverte typer som tror de skal komme først, med store jobber og alt det der. Jeg har aldri fått være med på noe av det.

Anonymkode: aa405...7d9

5 timer siden

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Når jeg ser en kvinne med barnevogn, så føler jeg meg forrådt.

Når jeg ser en kvinne med barnevogn føler jeg meg lettet over å ikke være faren. Disse høytidsdagene du snakker om kan være vel så belastende for de med kone og barn, og de er tvunget til å delta.

Jeg skjønner at du føler deg uheldig og urettferdig behandlet. Men det er det mange som er del av en familie som også gjør, eller fanget i stille desperasjon. Svaret ligger ikke automatisk i å ha kone eller barn — selv om det kan gjøre det, for mange. Svaret ligger i å stake ut din egen vei ut fra det du vil og ønsker, og så handle aktivt og bevisst for å oppnå målene.