De yngste betviler min sykdom og psykiatriske diagnoser i seg selv

[AnonymBruker]

Til @nachnoo og andre interesserte

Jeg jobber et sted som krever en del års utdanning og refleksjonsevne for å kunne fungere i jobb. Jeg har BP1 og har i alle år kunnet være åpen med mine nærmeste kolleger om dette uten å bli hverken dømt eller mistrodd. Jeg er 44 år og fungerer i full jobb, kanskje mye nettopp pga åpenhet. De siste par årene har det kommet nye ansatte til. De er flinke, rause og smarte. Jeg bemerker meg imidlertid at flere av dem ganske enkelt ikke tror på psykisk sykdom, de har en annen forståelse av psykisk smerte. De tror på smerten men ikke diagnosene. Jeg har forsøkt å komme dem i møte og forstå og forstår det som at de tilhører en generasjon som tror at alt av smerte handler om traumer i mindre og større format og uløste mønstre osv. At alt kan løses med å heale seg selv gjennom personlige grenser, sunn mat og endret tankegang. Jeg er åpen og skjønner hvor de vil. Resultatet er likevel at i deres perspektiv så har jeg ingen sykdom, jeg har derimot traumer og mønstre jeg ikke har klart å løse i en alder av 44. Fra å bli heiet på for at jeg har ressurser til å stå i jobb på tross av min diagnose, blir jeg nå på mange vis redusert til å være en som ikke har ressurser til å løse mine vansker. De ser på medisiner som mindre heller enn hjelpemidler. Hvordan møte dette perspektivet på en konstruktiv måte? 

Anonymkode: 1ab35...fd3

[krøll9]

Det er ikke det at jeg vil kritisere åpenheten, men kan det være at du er misfornøyd med å ikke bli sett på som spesiell i deres øyne? 

Jeg tror heller ikke at diagnoser er noen perfekt vitenskap, men at det finnes "clustere" av beskrivelser av ulike plager som på sett og vis kan grupperes. Men om jeg har adhd, borderline, bp2 eller "bare" tilbakevendende depresjoner eller kanskje bare stoffskifteproblematikk som vanskelig kan reguleres, tror jeg ikke behandler heller vet! Man har valgt ut noe som "kan passe", også ser jeg at andre ting også sikkert kunne passet, hvis man absolutt må sette merkelapp. Men verdien av en diagnose blir til slutt veldig liten når den kjennes (til en viss grad) tilfeldig innenfor et visste område. Det er virkelig plagene som har noe å si, ikke hvilken samlebetegnelse man velger å flagge. Tenker du at din bp1 diagnose er en slags fasit på alle dine følelser, din kapasitet og adferd? Jeg beklager, men jeg tviler. 

Så lenge kollegaene er rause og greie, slik de virker være, så forstår jeg ikke hva du vil. Ikke la en diagnose være noen hvilepute. Selv om plagene ikke er din (eller min for den saks skyld, i mitt tilfelle!) skyld, så er det ditt (og mitt for meg) ansvar å balansere her i livet. Ikke forvent så mye utenfra! 

Endret lørdag kl 08:34 av krøll9

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (5 minutter siden):

Det er ikke det at jeg vil kritisere åpenheten, men kan det være at du er misfornøyd med å ikke bli sett på som spesiell i deres øyne? 

Jeg tror heller ikke at diagnoser er noen perfekt vitenskap, men at det finnes "clustere" av beskrivelser av ulike plager som på sett og vis kan grupperes. Men om jeg har adhd, borderline, bp2 eller "bare" tilbakevendende depresjoner eller kanskje bare stoffskifteproblematikk som vanskelig kan reguleres, tror jeg ikke behandler heller vet! Man har valgt ut noe som "kan passe", også ser jeg at andre ting også sikkert kunne passet, hvis man absolutt må sette merkelapp. Men verdien av en diagnose blir til slutt veldig liten når den kjennes (til en viss grad) tilfeldig innenfor et visste område. Det er virkelig plagene som har noe å si, ikke hvilken samlebetegnelse man velger å flagge. Tenker du at din bp1 diagnose er en slags fasit på alle dine følelser, din kapasitet og adferd? Jeg beklager, men jeg tviler. 

Så lenge kollegaene er rause og greie, slik de virker være, så forstår jeg ikke hva du vil. Ikke la en diagnose være noen hvilepute. Selv om plagene ikke er din (eller min for den saks skyld, i mitt tilfelle!) skyld, så er det ditt (og mitt for meg) ansvar å balansere her i livet. Ikke forvent så mye utenfra! 

Jeg kan avkrefte hypotesen om at jeg ønsker å bli sett som spesiell, herregud. 

Anonymkode: 1ab35...fd3

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (7 minutter siden):

Det er ikke det at jeg vil kritisere åpenheten, men kan det være at du er misfornøyd med å ikke bli sett på som spesiell i deres øyne? 

Jeg tror heller ikke at diagnoser er noen perfekt vitenskap, men at det finnes "clustere" av beskrivelser av ulike plager som på sett og vis kan grupperes. Men om jeg har adhd, borderline, bp2 eller "bare" tilbakevendende depresjoner eller kanskje bare stoffskifteproblematikk som vanskelig kan reguleres, tror jeg ikke behandler heller vet! Man har valgt ut noe som "kan passe", også ser jeg at andre ting også sikkert kunne passet, hvis man absolutt må sette merkelapp. Men verdien av en diagnose blir til slutt veldig liten når den kjennes (til en viss grad) tilfeldig innenfor et visste område. Det er virkelig plagene som har noe å si, ikke hvilken samlebetegnelse man velger å flagge. Tenker du at din bp1 diagnose er en slags fasit på alle dine følelser, din kapasitet og adferd? Jeg beklager, men jeg tviler. 

Så lenge kollegaene er rause og greie, slik de virker være, så forstår jeg ikke hva du vil. Ikke la en diagnose være noen hvilepute. Selv om plagene ikke er din (eller min for den saks skyld, i mitt tilfelle!) skyld, så er det ditt (og mitt for meg) ansvar å balansere her i livet. Ikke forvent så mye utenfra! 

Hvis du hadde diabetes eller hjertesykdom og noen sa at du egentlig ikke hadde det likevel, at du burde droppe medisinene dine og at du heller kunne tenke deg frisk fra traumer du ikke visste du hadde. At dine symptom på diabetes handler om uhensiktsmessige strategier for å stå i livet og at du måtte «heale» seg selv og at legen din tok feil. Hvordan møte det. Det er spørsmålet. 

Anonymkode: 1ab35...fd3

[Sokk]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Til @nachnoo og andre interesserte

Jeg jobber et sted som krever en del års utdanning og refleksjonsevne for å kunne fungere i jobb. Jeg har BP1 og har i alle år kunnet være åpen med mine nærmeste kolleger om dette uten å bli hverken dømt eller mistrodd. Jeg er 44 år og fungerer i full jobb, kanskje mye nettopp pga åpenhet. De siste par årene har det kommet nye ansatte til. De er flinke, rause og smarte. Jeg bemerker meg imidlertid at flere av dem ganske enkelt ikke tror på psykisk sykdom, de har en annen forståelse av psykisk smerte. De tror på smerten men ikke diagnosene. Jeg har forsøkt å komme dem i møte og forstå og forstår det som at de tilhører en generasjon som tror at alt av smerte handler om traumer i mindre og større format og uløste mønstre osv. At alt kan løses med å heale seg selv gjennom personlige grenser, sunn mat og endret tankegang. Jeg er åpen og skjønner hvor de vil. Resultatet er likevel at i deres perspektiv så har jeg ingen sykdom, jeg har derimot traumer og mønstre jeg ikke har klart å løse i en alder av 44. Fra å bli heiet på for at jeg har ressurser til å stå i jobb på tross av min diagnose, blir jeg nå på mange vis redusert til å være en som ikke har ressurser til å løse mine vansker. De ser på medisiner som mindre heller enn hjelpemidler. Hvordan møte dette perspektivet på en konstruktiv måte? 

Anonymkode: 1ab35...fd3

Jeg forstår at det må være frustrerende å bli møtt på denne måten.

Dine yngre kollegaer er kunnskapsløse og tar direkte feil. Du er eldre, klokere og har mer kunnskap. Så du kan faktisk forklare dem at de tar feil og vise til hvordan bipolar type 1 er grundig dokumentert gjennom hele historien, og hvordan man etter hvert fant ut at litium hadde effekt og at dette var nærmest mirakuløst.

Du kan jo si at hvis en person med bipolar 1 følger deres råd, så er man nærmest garantert å gjøre stor skade på livet sitt og/eller bli tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling, det er bare et spørsmål om tid.

Her tenker jeg at litt høflig opplæring og realitetsorientering er på sin plass. 

[Everybody]

Da kan du svare dem at du håper de en dag vil oppleve hvordan det er å være ordentlig psykisk syk så vil de kanskje forstå. Når man selv aldri har opplevd noen ting av psykisk sykdom så er det vanskelig å forstå det selv.

[nachnoo]

Vi lever dessverre i en tid hvor kunnskap og vitenskap aksepteres stadig mindre av den store masse som i sin narsissisme mener at deres egne, hjemmesnekrede teorier er sannheten. 
Det ser vi også her på Dol. 

[Stormwind]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Til @nachnoo og andre interesserte

Jeg jobber et sted som krever en del års utdanning og refleksjonsevne for å kunne fungere i jobb. Jeg har BP1 og har i alle år kunnet være åpen med mine nærmeste kolleger om dette uten å bli hverken dømt eller mistrodd. Jeg er 44 år og fungerer i full jobb, kanskje mye nettopp pga åpenhet. De siste par årene har det kommet nye ansatte til. De er flinke, rause og smarte. Jeg bemerker meg imidlertid at flere av dem ganske enkelt ikke tror på psykisk sykdom, de har en annen forståelse av psykisk smerte. De tror på smerten men ikke diagnosene. Jeg har forsøkt å komme dem i møte og forstå og forstår det som at de tilhører en generasjon som tror at alt av smerte handler om traumer i mindre og større format og uløste mønstre osv. At alt kan løses med å heale seg selv gjennom personlige grenser, sunn mat og endret tankegang. Jeg er åpen og skjønner hvor de vil. Resultatet er likevel at i deres perspektiv så har jeg ingen sykdom, jeg har derimot traumer og mønstre jeg ikke har klart å løse i en alder av 44. Fra å bli heiet på for at jeg har ressurser til å stå i jobb på tross av min diagnose, blir jeg nå på mange vis redusert til å være en som ikke har ressurser til å løse mine vansker. De ser på medisiner som mindre heller enn hjelpemidler. Hvordan møte dette perspektivet på en konstruktiv måte? 

Anonymkode: 1ab35...fd3

Du kan spørre de om de kjenner til Dunning Kruger Effekten. 😊

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hvordan møte dette perspektivet på en konstruktiv måte?

Hvorfor gå dem i møte? Trenger du forklare dem noe som helst?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Til @nachnoo og andre interesserte

Jeg jobber et sted som krever en del års utdanning og refleksjonsevne for å kunne fungere i jobb. Jeg har BP1 og har i alle år kunnet være åpen med mine nærmeste kolleger om dette uten å bli hverken dømt eller mistrodd. Jeg er 44 år og fungerer i full jobb, kanskje mye nettopp pga åpenhet. De siste par årene har det kommet nye ansatte til. De er flinke, rause og smarte. Jeg bemerker meg imidlertid at flere av dem ganske enkelt ikke tror på psykisk sykdom, de har en annen forståelse av psykisk smerte. De tror på smerten men ikke diagnosene. Jeg har forsøkt å komme dem i møte og forstå og forstår det som at de tilhører en generasjon som tror at alt av smerte handler om traumer i mindre og større format og uløste mønstre osv. At alt kan løses med å heale seg selv gjennom personlige grenser, sunn mat og endret tankegang. Jeg er åpen og skjønner hvor de vil. Resultatet er likevel at i deres perspektiv så har jeg ingen sykdom, jeg har derimot traumer og mønstre jeg ikke har klart å løse i en alder av 44. Fra å bli heiet på for at jeg har ressurser til å stå i jobb på tross av min diagnose, blir jeg nå på mange vis redusert til å være en som ikke har ressurser til å løse mine vansker. De ser på medisiner som mindre heller enn hjelpemidler. Hvordan møte dette perspektivet på en konstruktiv måte? 

Anonymkode: 1ab35...fd3

Litt av ulempen med å være åpen ikke bare mot sjefen men og kolleger.

Jeg forstår ønsket om å være åpen, den kan være nyttig i ditt tilfelle, men dette går jo over alle støvleskaft. Minn alle på at dere har en jobb å gjøre og at det er derfor dere er der. Ikke for å diskutere privatlivet ditt. 

Anonymkode: f2571...086

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Litt av ulempen med å være åpen ikke bare mot sjefen men og kolleger.

Jeg forstår ønsket om å være åpen, den kan være nyttig i ditt tilfelle, men dette går jo over alle støvleskaft. Minn alle på at dere har en jobb å gjøre og at det er derfor dere er der. Ikke for å diskutere privatlivet ditt. 

Anonymkode: f2571...086

Alle arbeidplasser har tilretteleggingsplikt. Hos oss har muslimene eget rom for bønn, de med ryggskade har tilrettelagte pulter, dyslektikere egne hjelpemidler, diabetikerne er åpne om sin sykdom og bruker medisin åpnet. Ellers deler man hvor man reiser på ferie, hvordan ekteskapene går og hvordan barna har det. Samtidig får vi på alle måter tid til å gjøre jobben vår. Mitt privatliv diskuteres ikke mer enn andres. Jeg syns det er trist om enkelte typer sykdom skal ties om mens andre sykdommer kan man være åpen om. Feks er de to som har vært gjennom cellegiftkurer svært åpne om alle ledd av sin sykdom. Kommentarer som din bidrar til sigma av psykisk sykdom. 

Anonymkode: 1ab35...fd3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Alle arbeidplasser har tilretteleggingsplikt. Hos oss har muslimene eget rom for bønn, de med ryggskade har tilrettelagte pulter, dyslektikere egne hjelpemidler, diabetikerne er åpne om sin sykdom og bruker medisin åpnet. Ellers deler man hvor man reiser på ferie, hvordan ekteskapene går og hvordan barna har det. Samtidig får vi på alle måter tid til å gjøre jobben vår. Mitt privatliv diskuteres ikke mer enn andres. Jeg syns det er trist om enkelte typer sykdom skal ties om mens andre sykdommer kan man være åpen om. Feks er de to som har vært gjennom cellegiftkurer svært åpne om alle ledd av sin sykdom. Kommentarer som din bidrar til sigma av psykisk sykdom. 

Anonymkode: 1ab35...fd3

Nå var poenget mitt måtehold, ikke at det ikke er ok å være åpen. Det er ikke alt som trengs å diskuteres ned på et detaljnivå eller "møtes". Mange vil ha ulike perspektiver på din diagnose og din måte å håndtere den på, ikke alle vil være enig med deg. 

Anonymkode: f2571...086

[Everybody]

Har opplevd at flere blir skikkelig ukomfortable bare man nevner psykisk sykdom.