Jeg tror ikke på det innerst inne

[UtakknemligDiva]

At jeg noen gang vil bli tatt seriøst. Jeg lurer noen ganger på om jeg fremstår direkte dum for andre. Jeg kan gå rundt og smile og ha masse selvironi, for jeg får folk til å le. Selvironien er for å dekke over dumhetene mine. Gjør humor av meg selv. Jeg tar gjerne de litt vanskeligere tingene på jobben. Så direkte dum fremstår jeg jo neppe. 

Men innerst inne. Veldig dypt inne. «Vet» jeg at jeg ikke kommer til å bli tatt seriøst. At en mann kan like meg sånn egentlig. 

Jeg kan nok få de som vil ha en dame for utseendet. Men disse er ikke noe interessert i en som person. 

Jeg har likt veldig forskjellige menn. Det har vært de som er så mye eldre at de kunne vært fedrene mine, jevnaldrende og nå, liker jeg plutselig en som har sittet inne for vold og kriminalitet. Har vist om det lenge, så det er ikke dette som gjør han tiltrekkende. Det er nok mine evige flyktige følelser. Søker alltid noe nytt. Han her, vil sikkert bli like kjedelig når jeg har «fått» han også. 

Jeg bruker tid med mennene, men det tar ikke lang tid før interessen er i en annen. 

Ang han siste så er jeg nok fascinert over at til tross for at vi så og si har null til felles, så snakker vi ganske lett sammen. Ikke noen flørtete tone mellom oss. Han er en type jeg ALDRI kunne tro jeg kunne fattet interesse for. 

Er også en annen en, som jeg finner attraktiv, men han er et par år yngre og jeg føler det er «feil» vei. Han smiler mye til meg og jeg tilbake.

Men så er saken.. når det kommer til å bli seriøs. Det er kanskje en grunn til at jeg aldri har vært det med noen. Det er såklart mine fraværende riktige følelser. Men jeg lurer på om det er noe mer underbevisst. Jeg tør ikke slippe noen helt inn, fordi jeg ikke har tro på at jeg kan elskes. Og det er pga den diagnosen. Jeg har nok satt min verdi veldig langt nede på rangstigen. Jeg har bare ikke tro, på at noen jeg virkelig liker, kan bli faktisk glad i meg. 
Venninna mi sier at jeg ser mer negativt på meg selv enn hva andre gjør. At hun ikke tror det ville vært et problem. Men jeg bare… altså, vi snakker om å bli faktisk seriøse. «Ingen mann ville valgt meg å dele livet med, sånn på ordentlig når de faktisk skal stabilisere seg». 

Jeg tror det på en måte ikke. Jeg føler ofte at de jeg liker er altfor attraktive. Det er nokk at jeg finner de attraktive, og tenker med ett at de kan finne noen bedre, så jeg skal ikke kaste bort tiden deres. 
Jeg vet ikke om jeg bare har et slags realistisk syn på meg selv med min diagnose, eller om noen andre har observert lignende

[Siena]

UtakknemligDiva skrev (8 timer siden):

Jeg tør ikke slippe noen helt inn, fordi jeg ikke har tro på at jeg kan elskes. (...) Jeg har bare ikke tro, på at noen jeg virkelig liker, kan bli faktisk glad i meg. 

Dette kan jeg kjenne meg veldig igjen i. På grunn av dette pluss ett par andre grunner har jeg aldri vært i ett forhold. For meg handler det nok mest om dårlig selvbilde blant annet da. 

Har ikke helt fått med meg hvilken diagnose du har? Men er det slik at du tenker at du ikke kan elskes fordi du har den diagnosen eller er det symptomene som du har på diagnosen som gjør at du tror det? Ble litt usikker på hva du egentlig mente så måtte bare spørre.

Endret 26 minutter siden av Siena