Er dette livet?(oi, dette ble langt...)

[Gjest Lei og frustrert!]

Håper noen gidder å lese dette og gi meg tilbakemeldinger.

Der får selvsagt bare min side av saken, men håper på svar likevel.

Here goes:

Har vært samboere i over 8 år, 2 barn sammen. Han er nevenyttig og flink med masse forskjellig, men er veldig tregstartet. Han må leies til en arbeidsoppgave for å få noe gjort.

Lukker aldri skapdører etter seg, setter ikke inn i oppvaskmaskinen med mindre jeg står ved siden og poengterer det, legger brukte klær (som ikke skal vaskes, men brukes en annen gang...) hvor som helst.

*trekker pusten*

Jeg er hjemmeværende med barna døgnet rundt og forventer hjelp i helgene. I og med at jeg nattammer (klarer ikke kampen om avvenning alene) hadde det vært deilig om han kunne tatt barna minst en morgen i helgene så jeg kunne fått hvile litt lengere. Men han sitter ved data`n til langt på natt, også sovner han på sofa`n så jeg må likevel opp av senga for å få kontakt. Da kan jeg like gjerne stå opp. Rett etter frokost som jeg lagde dro han ut døra for å fly modellfly. Skulle være snar. 3 timer senere kommer han innom for å være 1/2 time med barna før han drar til en kompis for å se et motorsykkelløp.

Blir irritert når jeg ikke engang kan få svar på hva vi skal finne på til søndagsmiddag før han raser avgårde ned trappa. Snakker om egotripp i dag roper jeg etter han. "Jada, og det skal jeg fortsette med" får jeg til svar.

Dæven han steike eg bi så sint at åååhh!

Denne hobbyen (modellfly) tar ikke allverdens med tid, men det som irriterer meg er at han finner tid til det, men ikke å rake i hagen, dra på besøk ilamme familien sin +++

Vi har våre ups and downs, men akkurat nå føler jeg at det bare går down hill.

Når jeg "klager" meg over alt jeg er alene om kan han komme med et idiotisk eksempel som at alenemødre kan så kan jeg også. -Men jeg er ikke alenemor for helvette! (unnskyld språkbruken...)

Men lurer på om den tittelen er like rundt hjørnet, for jeg mener jeg er verdt mer!

Han mener jeg må finne på noe å gjøre, men jeg prioriterer familien først og fremst og er fornøyd med det igrunnen. Det meste jeg gjør alene gjør jeg etter at barna er lagt seg.

Er selvsagt glad i han, men jeg klarer ikke å holde sammen dette forholdet alene. Det hjelper ikke at han legger seg demonstrativt på sofaen etter endt krangling.

Føler meg motløs. Vær snill å svar meg. -Med hva som helst egentlig.

[Nyco]

Jeg hadde ikke orket ha det slik rett og slett.

[Hawkwind]

Hmm....vanskelig sak det der.

I utgangspunktet bør du ihvertfall kreve å kunne bruke like mye tid på hobbyer som han selv gjør. Han skal og bør kunne se etter barna mens du er ute og gjør noe som du synes er gøy og - og du bør kreve at dere fordeler den slags aktiviteter likt. Er han ute 2 kvelder, skal du og kunne være ute to kvelder.

I helgene bør du og kunne kreve at dere sover ut en dag hver - en tar barna på lørdag, en tar dem på søndag.

Likeens med oppgaver i husholdningen; oppgavene bør fordeles med lik belastning på begge.

Dernest bør du og kreve at dere bruker like mye tid på å gjøre ting sammen som dere bruker hver for dere.

Om han steiler på dette; så får du binde ham godt, og dra ham med deg ned til familierådgivning; da dere i så tilfelle absolutt vil kunne ha bruk for det.

Det er mitt syn på saken ihvertfall.

[Gjest neneh]

SyntesHawkwind svarte så bra her at jeg vet ikke helt jeg har noen kloke ord å tilføye.

Det er kjempesynd at du er så alene om alt,som om det ikke er tøfft nok å ha småbarn å ta seg av også.Er heelt enig med deg at samboeren din er en skikkelig egotripp samt umoden for fforeldrerollen.Uansett så kan han jo ikke sluntre unna.Fortell ham altenativet hvordan det ville ha vært om han hadde bodd helt alene og hatt samvær med barna en HEL HELG.Det er kansje noe en bør tenke på!

[Gjest sånn var det her og]

Kjenner meg ganske mye igjen i fortellingen din, min gubbe brukte riktignok ikke tiden på modellfly men han var omtrent aldri hjemme, hjalp ikke til med barn, sto aldri opp om morgenen osv. Hvis jeg tok meg en tur på butikken og barnet hadde begynt å gråte mens jeg var borte fikk jeg huden full av kjeft når jeg kom hjem. I det hele tatt, utrolig slitsomt, jeg følte meg så alene om alt.

Var det en krangel på gang straffet han med å la være å rydde etter seg selv osv....

Til slutt ble jeg lei og ba han om å flytte. Etter at vi flyttet fra hverandre har jeg fått mer fritid siden han har barnet hos seg annenhver helg. Det er et paradoks at enkelte fedre faktisk ser mer til barna sine og tar seg mer av dem etter et samlivsbrudd, men slik er det nå i alle fall.

[Atene]

SyntesHawkwind svarte så bra her at jeg vet ikke helt jeg har noen kloke ord å tilføye.

Det er kjempesynd at du er så alene om alt,som om det ikke er tøfft nok å ha småbarn å ta seg av også.Er heelt enig med deg at samboeren din er en skikkelig egotripp samt umoden for fforeldrerollen.Uansett så kan han jo ikke sluntre unna.Fortell ham altenativet hvordan det ville ha vært om han hadde bodd helt alene og hatt samvær med barna en HEL HELG.Det er kansje noe en bør tenke på!

En hel helg ? Ånei, da skal han vel ha delt omsorg og annenhver uke. Far er jo så VIKTIG for barna må vite. Pussig nok virker det som denne utrolig viktige farsrollen bare dukker opp ETTER skilsmissen. Så lenge man er gift kan mor godt gjøre hele jobben alene. Får meg til å mistenke at det er statusen som samværspappa de ikke orker, og ikke det å faktisk ikke se barna så mye.

Ja, jeg vet at mange ikke er sånn. Min nåværende f.eks.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Hmm....vanskelig sak det der.

I utgangspunktet bør du ihvertfall kreve å kunne bruke like mye tid på hobbyer som han selv gjør. Han skal og bør kunne se etter barna mens du er ute og gjør noe som du synes er gøy og - og du bør kreve at dere fordeler den slags aktiviteter likt. Er han ute 2 kvelder, skal du og kunne være ute to kvelder.

I helgene bør du og kunne kreve at dere sover ut en dag hver - en tar barna på lørdag, en tar dem på søndag.

Likeens med oppgaver i husholdningen; oppgavene bør fordeles med lik belastning på begge.

Dernest bør du og kreve at dere bruker like mye tid på å gjøre ting sammen som dere bruker hver for dere.

Om han steiler på dette; så får du binde ham godt, og dra ham med deg ned til familierådgivning; da dere i så tilfelle absolutt vil kunne ha bruk for det.

Det er mitt syn på saken ihvertfall.

Ja prøv med millimetersmåling,det hjelper sikkert hos noen.....

Begynner en å kreve på denne måten går det ialle fall bare en vei.

Løsningen er ikke å kreve,men å gå foran med et godt eksempel.

[Hawkwind]

Ja prøv med millimetersmåling,det hjelper sikkert hos noen.....

Begynner en å kreve på denne måten går det ialle fall bare en vei.

Løsningen er ikke å kreve,men å gå foran med et godt eksempel.

Jeg får nå inntrykket av at dejn som skrev dette innlegget har gått foran med et godt eksempel over lengre tid - uten at det ser ut til å ha hjulpet.

Spørsmålet da blir om man skal la seg overkjøre og bli oversett - eller finne kompromisser.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg får nå inntrykket av at dejn som skrev dette innlegget har gått foran med et godt eksempel over lengre tid - uten at det ser ut til å ha hjulpet.

Spørsmålet da blir om man skal la seg overkjøre og bli oversett - eller finne kompromisser.

Hvis du vil ha en absolutt forutsigbar,helt pålitelig måte å beholde frustasjonen på,en måte som garantert vil skade forholdet ditt,skal du holde regnskap med hva du gjør og hva partneren din ikke gjør.

Og hvis du virkelig ønsker å forstørre problemet,skal du la partneren din med jevne mellomrom få vite hvor han eller hun ikke strekker til i forhold til det du forventer deg-og hvor mye mer du selv gjør.

Denne vanen fører til økt irritasjon,frustrasjon,apati og sammenbrudd i et ellers positivt forhold.

Den vanlige reaksjonen når noe slikt skjer,er at den andre kommer i forsvarsposisjon,og tenker på alt han eller hun gjør i sammenlikning.

Begge parter går i skyttergraven og tenker enda mer på hvor mye de gjør-regnskapsbladene fyker!

Forholdet blir omgitt av negative følelser,og begge partnere mener det er den andres feil.

Hvis en slutter å føre regnskap i tankene,holder du kjærlige tanker i live,og da er detr alltid lettere å ha inderlige diskusjoner,eller snakke om vanskelige ting.Da er hjerter fullt av kjærlighet og tolmodighet.Forholdet blir sterkere.

[Gjest Lei og frustrert!]

Hvis du vil ha en absolutt forutsigbar,helt pålitelig måte å beholde frustasjonen på,en måte som garantert vil skade forholdet ditt,skal du holde regnskap med hva du gjør og hva partneren din ikke gjør.

Og hvis du virkelig ønsker å forstørre problemet,skal du la partneren din med jevne mellomrom få vite hvor han eller hun ikke strekker til i forhold til det du forventer deg-og hvor mye mer du selv gjør.

Denne vanen fører til økt irritasjon,frustrasjon,apati og sammenbrudd i et ellers positivt forhold.

Den vanlige reaksjonen når noe slikt skjer,er at den andre kommer i forsvarsposisjon,og tenker på alt han eller hun gjør i sammenlikning.

Begge parter går i skyttergraven og tenker enda mer på hvor mye de gjør-regnskapsbladene fyker!

Forholdet blir omgitt av negative følelser,og begge partnere mener det er den andres feil.

Hvis en slutter å føre regnskap i tankene,holder du kjærlige tanker i live,og da er detr alltid lettere å ha inderlige diskusjoner,eller snakke om vanskelige ting.Da er hjerter fullt av kjærlighet og tolmodighet.Forholdet blir sterkere.

Takk for innspill. Innlegget ditt var en tankevekker.

Vi har vært ute i hardt vær før, men jeg er ikke den som gir opp lett. Vi elsker hverandre, og ingen av oss vil gå fra hverandre. Innlegget jeg skrev var også skrevet på en PMS-peak...

Vi får prøve vårt beste for å få dette til å fungere. Skal ta meg en prat med han for det må prøves fra begge holdt om dette skal fungere.

¨Takker for svar alle sammen!

mvh