vær så snill å hjelp meg

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg vet ikke hvor på forum jeg skal henvende meg og spør deg siden det er her på sidene jeg leser. Dette blir litt langt, men jeg er så trett og lei. Jeg vet jeg trenger hjelp av noen men ikke hvor jeg kan få det. Vær så snill å hjelp meg...

Jeg er gravid i uke 30 og har hatt en senabort tidligere. Nå er jeg sykemeldt for at denne graviditeten skal ende bra. Problemet er at jeg føler at hele livet mitt rakner og jeg tror jeg kanskje burde snakket med en psykolog. Må man ha henvisning til lege, er det dyrt med slik hjelp?

Jeg klarer ikke å snakke med noen om tankene mine, heller ikke lege og jordmor.

Jeg har så veldig skyldfølelse for at barnet døde. Hadde sterke rier, men fostervannet gikk ikke. Ble ikke undersøkt så mye, men etter 10 timer tok jordmora vannet. Barnet dro hun ut etter bena. Det ble sagt at barnet kom til å være dødt (uke 21) men barnet levde og ble liggende for seg selv i nesten 10 minutter før jeg våget å si at jeg så det beveget på seg. Jeg fikk gutten opp på magen og der lå han i 5-10 minutter til før han sluttet å bevege på seg. Når de tok han ut av rommet la de en dyne over senga slik at ingen skulle se han.

Jeg tenker på den lille gutten min som ble dratt ut av meg, kanskje holdt han seg fast der inne? Kanskje hadde han vært i live om jordmor ikke hadde tatt vannet. Tanken på at han lå helt alene og frøs i nesten halve sitt korte liv tar helt knekken på meg.

Jeg er livredd for barnet jeg nå bærer. Blir nesten hysterisk dersom jeg kommer på at det er lenge siden jeg kjente spark. Jeg får god oppfølging, men klarer ikke snakke om hva jeg tenker på. Jeg har prøvd. Etter gutten jeg mistet snakket jeg med flere og leste mye på internett om andre som har mistet. Dette har gjort meg enda mer engstlig.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Jeg går alene hele dagene, alle jeg kjenner jobber. Jeg føler jeg holder på å bli sprø, merker jeg begynner å slite litt når jeg treffer kjente personer, jeg vet ikke hva jeg skal snakke om med familien min heller.

Jeg er blitt iritabel og "biter fra meg" veldig kjapt. Etterpå angrer jeg og føler meg enda verre. Til og med min egen mor og søster lar være å komme på besøk til meg. Antagelig for jeg er så sur og sint. Jeg klarer ikke gjøre noe med det og blir bare enda mer lei meg. Samboer er snill som dagen er lang og trøster meg så godt han kan. Men han begynner å bli trett han også.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har bedt legen om å få begynne å jobbe igjen for å få et liv, men jeg får ikke lov. Så her sitter jeg, tenker på gutten jeg mistet og føler jeg drepte han med å gi opp. Tenker på babyen i magen og er redd han ikke skal overleve. Er frustrert og sur, klarer ikke besøke noen og ingen kommer til meg heller. Jeg er så tom har rett og slett ikke noe å snakke om.

Hjelp meg vær så snill!!!!!!! Si hva jeg må gjøre for å få et normalt liv igjen. Jeg vil ikke barnet mitt skal ha en mor som meg. Jeg vil være som jeg var før, helt normal....

[Gjest huffameg]

Kjære deg!

Jeg føler så med deg, har mistet i 20 uke selv, men den historien du forteller er helt grotesk, veldig traumatisk.

Jeg anbefaler deg om å gå til legen din, evt. snakke med henne (hvis hun innbyr til det) eller be henne henvise deg til en psykolog snarest (psyk. med refusjonsordning kan ha ventetid, men koster under 200kr timen opp til frikortgrensen på 1350 per år) Blir du satt på vent, hadde jeg spandert litt penger på en privat psyk. i mellomtiden (4-500). Du kan få mye ut av ganske få timer.

Jeg er 99% sikker på at du vil bli tatt på alvor og du vil få hjelp til å bearbeide denne veldig slitsomme opplevelsen. Tro for all del ikke at det er noe i vegen med deg, som reagerer som du gjør i sorg og redsel. (Var selv på veg til å bli deprimert etter å ha mistet, men var heldig og kom meg ut av isolasjonen (gikk mye på besøk, selv om det var slitsomt en stund), studerte og fikk livet mitt tilbake. Det er nok mer kinkig for deg som går hjemme, det kan jeg levende forestille meg, men jeg tror det er mulig.)

Bortsett fra å oppsøke en psyk. snarest, vil jeg bare anbefale deg å snakke med så mye familie og gode venner som du orker. Fortell hvordan du har det og ikke vær redd for å kjede dem med følelsene dine (om ikke annet, så kanskje de avlaster samboeren din litt, og det må da være en god investering, hvis du føler at dette sliter på ham også?)

Det kan også være bra for psyken å gjøre ganske enkle ting sammen med andre mennesker, så man ikke kverner og kverner i egne tanker (Lage mat, gå tur, plukke rips, enkle og banale ting som holder livet i gang uten at man tørner)

Vet ikke om dette var til noen hjelp, men skriv gjerne igjen, hvis du føler for det...

DET VAR IKKE DIN SKYLD, men jeg forstår så godt at de fryktelige tankene kommer.

[vin]

Det var en rystende historie , og jeg føler med deg!!

Skyldfølelse er vndt , det vet jeg alt om!

Jeg ble gravid på hormonspiralen kort tid etter en prematur fødsel...

Jeg hadde nyresvikt i tilegg til at jeg ikke jeg visste at jeg var blitt gravid på nytt , før jeg havnet alv. syk på sykhuset.

Da var jeg 17 uker på vei og babyen sa de hadde dårlig hjertelyd og var også i "dårlig" form!

Jeg hadde ingen muligheter til å fortsette svangerskapet sa de til meg!

Jeg måtte føde han snarest , med tanke på mitt liv og de barna jeg hadde fra før sin skyld!

Det er snart 2 år siden , og jeg tenker hver dag på hva som kunne blitt gjort anderledes...

Men jeg går til psykolog , og anbefaler deg det samme!

Du får henvisning fra din egen lege , og det koster rundt 180; pr gang til du når frikortgrensa på 1470;

Ønsker deg lykke til videre , både deg og din baby!!

*Trøsteklemmer* fra

[Gjest tankefull]

Kjære deg,da!

Det gjør så vondt i hjertet når jeg leser innlegget ditt...Tenk at du skal ha det så vondt!

Du blir aldri helt som før,men du er allikevel normal.Hvem ville ikke ha reagert slik som du etter å ha gjennomgått noe lignende?Det er helt normalt!

Det er ikke rart at du er sint og aggressiv,du har smertelig fått erfare at livet dessverre ikke gir noen garantier.Du var nødt til å føde et barn som ikke fikk leve opp.Og nå er du gravid og skal føde om ikke altfor lenge.Fødselen,som gikk så galt sist,

nærmer seg:det er nødt til å dukke opp endel tanker da.Noen av tankene er sinte,forvilte:"Tenk om...",alle disse tankene kommer enten en vil eller ikke...

Men,vet du:DET ER IKKE DIN FEIL!",du kan ikke klandres!Du har kun ønsket det beste for din lille gutt,naturen gjorde resten.

Sykehuset skulle ha behandlet gutten din og deg med mer respekt,føler jeg.Det håper jeg de gjør nå!Du drepte IKKE barnet ditt,han var for liten til å leve opp:prøv om du kan tenke slik:"Jeg fikk 5 min. med min vakre,lille gutt.Han fikk kjenne hvor høyt jeg elsker ham!Han fikk av min varme,og jeg av hans!"

Du sier du får god oppfølging:snakk med de som hjelper deg og si du må ha hjelp,at du har behov for å snakke med en psykolog!Da skal du ha det,dette er noe jeg er overbevist om at de vil ta på alvor!

Det er antagelig ingen grunn til at det ikke skal gå bra denne gangen:jeg både tror og håper dette!!

Jeg mistet selv min lille Nestor i dødfødsel 17.januar iår(i 22.uke):noe av det hardeste jeg har vært med på i hele mitt liv.Går og venter på at blodprøvesvar vil vise at jeg ER gravid og ikke har mistet igjen....Skal få svar litt senere idag..

Har du prøvd å kontakte www.etbarnforlite.no?Der kan du finne endel støtte og hjelp.

Jeg ønsker deg alt det beste,skal tenke på deg!!Varme tanker fra Nestor sin mamma.

[Åsa Prebensen, Jordmor]

Bra, att äntligen skrev ett inlägg och fick ur dig all den sorg, frustration och oro du nu känner. Du har fått många fina och tänkvärda svar, av andra kvinnor med liknande upplevelser. Du är inte ensam om liknande obearbetade upplevelser. Det är inte konstigt/rarat att dessa nu kommer fram, då du på nytt är gravid. Det som du nu MÅSTE gjöra, för att få detta bearbetat, är att prata med dina närmaste, doktor och jordmor . Utan att du gjör detta, kan de inte veta hur du känner och har det inom dig. Du behöver att få ur dig allt detta, för att få hjälp och gå vidare. Det har du goda möjligheter att gjöra om du från och med NU, börjar att säga hur du har det inom dig. Det kan också bli aktuellt med en psykolog kontakt , prata med din doktor om detta. Du har allt att vinna och inget att förlora, på att börja prata. Dina närmaste, vet ju inte varför du beter dig som du gjör, ge dem en chans att förstå. Då kan de stötta dig istället för att dra sig ifrån dig. Jag önskar dig lycka till och tror att du kommer att må mycket bättre, bara du ber om proffessionell hjälp. Denna finns och den skall du ta till vara på.

[Gjest Bettina]

Kjære deg.

Hjerteskjærende å lese innlegget ditt, og jeg føler veldig med deg. Mest fordi jeg har opplevd noe av det samme.

Jeg begynte å få blødninger i uke 20, og det ble funnet at jeg hadde begynnende åpning av livmorhalsen. Jeg ble lagt inn på sykehus, og det gikk bra noen dager, men så fikk jeg rier, og åpningen ble større.

Tipper det var det som skjedde med deg også?

Til slutt så vi på ultralyd at det pga. åpningen bare var barnets hode som lå inne i livmoren, resten av kroppen lå ned i livmorhalsen/skjeden. Verden raste sammen for meg da jeg skjønte at det var for sent å redde barnet, det var grusomt.

Jeg fikk medikament for å få fødselen igang, men fostervannet gikk ikke, det måtte jordmora ta.

Siden jeg først hadde fått riehemmende midler, så virket ikke det riestimulerende middelet så godt, derfor var det vanskelig å få barnet ut, slik at jordmora hjalp til og dro barnet ut forsiktig, etter føttene.

Kanskje skjedde det samme med deg? Synes din historie var så lik min.

Jeg og mannen min ville at jordmora skulle se barnet først, vi syntes det var litt skremmende, men etter noen minutter fikk vi holde henne, jenta vår, og ta bilder av henne. Det var veldig godt, men det var forferdelig å se at livet ebbet ut, hun prøvde å trekke pusten, brystkassen beveget seg.

Vi gråt masse og pratet med henne, og vi fikk også se henne neste dag.

Vi ville gi henne en ordentlig avskjed, så vi hadde en liten begravelse, bare på kirkegården, med blomster, ordentlig kiste osv.

Grunnen til at jeg forteller deg dette er at du kanskje kan finne trøst i at noen har opplevd det samme? Du må for all del ikke tro at du var skyld i at gutten din døde. Jeg har hatt de samme tankene selv, har gått igjennom de dagene igjen og igjen, og prøvd å finne noe å dømme meg selv for, men jeg forstår nå at det var ikke noe jeg eller noen andre kunne gjøre for å redde jenta mi, og det samme er tilfelle for den vesle gutten din.

Noen ganger er livet bare rett og slett forferdelig urettferdig.

Kanskje du ikke har fått sørget nok over gutten din? Har du et sted å gå til hvor du kan minnes ham? For meg er det iallefall viktig å ta vare på de få gode minnene om jenta mi. Hvis du ikke har noe sted, kan du kanskje lage deg et sted hvor du kan legge blomster etc.?

Kjære deg, du må ikke føle skam for å snakke om disse tankene. Det er helt naturlig å føle slik som du gjør, og det nye svangerskapet forsterker nok mange av følelsene.

Jeg tror du ville ha følt deg mye bedre hvis du kunne snakke om dette med noen. Alle erfarne jordmødre har opplevd gravide som har hatt senaborter, og vet hvilke følelser de sliter med etter en slik opplevelse.

Jeg er også nå blitt gravid på nytt, er i uke 12, og er forferdelig nervøs for at noe galt skal skje med dette barnet. Heldigvis får jeg tett oppfølging og jordmora jeg går til er fantastisk å snakke med. Hun har hjulpet meg mye allerede med tanker og følelser fra den vonde opplevelsen.

Det verste du kan gjøre er å isolere deg med tankene dine, det gjør ting ti gang verre.

Hvis du ikke vil snakke med lege eller jordmor, kan du jo få henvisning til psykolog. Eller kanskje du har mot til å ta kontakt med foreningen et barn for lite? Der er det mennesker som vet akkurat hva du sliter med. Jeg syntes det var veldig godt å snakke med dem rett etter at jeg mistet jenta mi.

Jeg håper det går bra med deg og svangerskapet, og at vi begge to lykkes denne gangen!!

Hilsen lille meg.