Ingen sex.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, men jeg må bare få det ut.
Jeg er en mann som ikke har hatt sex på over 35 år. Det føles både skamfullt og trist å innrømme.
Livet mitt har hatt mange gode sider – jeg har hatt jobb, venner, interesser – men på dette området har det vært helt stille. Ingen nærhet, ingen berøring, ingen som har sett meg på den måten.

Det tærer mer på psyken enn jeg liker å innrømme.
Jeg kjenner på et enormt behov for kontakt, for varme, for å føle meg ønsket.
Jeg savner ikke bare selve sexen, men intimiteten, nærheten, følelsen av å være verdsatt som mann. Etter så mange år uten det føles det som en del av meg har sovnet.

Jeg merker at jeg tenker mye på sex – kanskje for mye.
Ikke bare av lyst, men fordi det symboliserer alt jeg mangler: nærhet, trygghet, anerkjennelse. Det føles flaut å si, men det opptar meg hver dag. Og det gjør vondt å føle at dette er noe jeg kanskje aldri får oppleve igjen.

Jeg vet ikke helt hva jeg håper på ved å skrive dette.
Kanskje å høre fra noen som forstår, eller som har vært i lignende situasjon.
Hvordan håndterer man savnet etter fysisk nærhet når det har vært borte så lenge?
Hvordan finner man fred med seg selv?

Anonymkode: 6ad7d...0b1

Anonymkode: 57f55...65c

[AnonymBruker]

Har du prøvd dating-sider? 

Anonymkode: 9a382...2ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Har du prøvd dating-sider? 

Anonymkode: 9a382...2ed

Nei det har jeg ikke. Har ikke noe selvtillit.  Er blitt helt ødelagt. 

Anonymkode: 57f55...65c

[AnonymBruker]

Sånn går det når kvinner ikke lenger trenger menn.

Anonymkode: 0462d...801

[AnonymBruker]

De greier seg med vibrator. Ikke en ønsket utvikling. Og  mange hater menn. 

Anonymkode: 57f55...65c

[AnonymBruker]

Thailand? Philipinene? Ekte kjærlighet er det kanskje ikke, men men.

Anonymkode: 15680...662

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2025 den 16.11):

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, men jeg må bare få det ut.
Jeg er en mann som ikke har hatt sex på over 35 år. Det føles både skamfullt og trist å innrømme.
Livet mitt har hatt mange gode sider – jeg har hatt jobb, venner, interesser – men på dette området har det vært helt stille. Ingen nærhet, ingen berøring, ingen som har sett meg på den måten.

Det tærer mer på psyken enn jeg liker å innrømme.
Jeg kjenner på et enormt behov for kontakt, for varme, for å føle meg ønsket.
Jeg savner ikke bare selve sexen, men intimiteten, nærheten, følelsen av å være verdsatt som mann. Etter så mange år uten det føles det som en del av meg har sovnet.

Jeg merker at jeg tenker mye på sex – kanskje for mye.
Ikke bare av lyst, men fordi det symboliserer alt jeg mangler: nærhet, trygghet, anerkjennelse. Det føles flaut å si, men det opptar meg hver dag. Og det gjør vondt å føle at dette er noe jeg kanskje aldri får oppleve igjen.

Jeg vet ikke helt hva jeg håper på ved å skrive dette.
Kanskje å høre fra noen som forstår, eller som har vært i lignende situasjon.
Hvordan håndterer man savnet etter fysisk nærhet når det har vært borte så lenge?
Hvordan finner man fred med seg selv?

Anonymkode: 6ad7d...0b1

Anonymkode: 57f55...65c

Dette høres ut som et klassisk selvtillitsproblem. Ta tak i deg selv aller først, så faller det meste på plass av seg selv  

Anonymkode: d512d...039

[Ekstra]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2025 den 17.01):

Sånn går det når kvinner ikke lenger trenger menn.

Anonymkode: 0462d...801

Nei, heldigvis er vi kommet dit at kvinner kan forsørge seg selv, og ikke trenger menn noe mer enn menn trenger kvinner.

 

AnonymBruker skrev (På 4.10.2025 den 17.07):

De greier seg med vibrator. Ikke en ønsket utvikling. Og  mange hater menn. 

Anonymkode: 57f55...65c

Tror det finnes omtrent like mange ensomme kvinner som menn.

[Kayia]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2025 den 17.01):

Sånn går det når kvinner ikke lenger trenger menn.

Anonymkode: 0462d...801

Den holdningen hjelper lite, og er ikke riktig heller. Både menn og kvinner vil fremdeles ha en partner, men siden både kvinner og menn har egen inntekt må vi ikke lenger ta til takke med en partner som ikke duger. Sjansen for å bli foretrukket øker om man er stabil, snill, omsorgsfull, andreorientert og positiv, og reduseres dersom man er negativ, sur og kritisk. 

[Kayia]

Ekstra skrev (4 minutter siden):

Nei, heldigvis er vi kommet dit at kvinner kan forsørge seg selv, og ikke trenger menn noe mer enn menn trenger kvinner.

Hehe, her svarte vi det samme, samtidig ser jeg

[Sliten Snegle]

8 hours ago, Kayia said:

Den holdningen hjelper lite, og er ikke riktig heller. Både menn og kvinner vil fremdeles ha en partner, men siden både kvinner og menn har egen inntekt må vi ikke lenger ta til takke med en partner som ikke duger. Sjansen for å bli foretrukket øker om man er stabil, snill, omsorgsfull, andreorientert og positiv, og reduseres dersom man er negativ, sur og kritisk. 

Du tar feil. Er man ufør, fattig og har vært uheldig med utsende og helse, blir man usynlig. Det er som om man ikke finnes. Ingen blikk, ingen interesse, base avvisning.

[Kayia]

Sliten Snegle skrev (2 minutter siden):

Du tar feil. Er man ufør, fattig og har vært uheldig med utsende og helse, blir man usynlig. Det er som om man ikke finnes. Ingen blikk, ingen interesse, base avvisning.

Mitt poeng er at en positiv, blid sliten snegle uansett har større mulighet til å møte en annen positiv, blid, sliten snegle. Dessuten, om den slitne snegla ønsker å bli sett, bekreftet og ønsket av en lekker høyreist enhjørning med egen stall er sjansen for å bli oversett større enn om man gjør seg tilgjengelig på egen øyehøyde. 

[psykedeliker]

Sliten Snegle skrev (4 minutter siden):

Er man ufør, fattig og har vært uheldig med utsende og helse, blir man usynlig.

Det er bare å senke standardene sine til et lavt nok nivå, så ordner det seg.

[AnonymBruker]

On 10/7/2025 at 2:48 PM, Kayia said:

Den holdningen hjelper lite, og er ikke riktig heller. Både menn og kvinner vil fremdeles ha en partner, men siden både kvinner og menn har egen inntekt må vi ikke lenger ta til takke med en partner som ikke duger. Sjansen for å bli foretrukket øker om man er stabil, snill, omsorgsfull, andreorientert og positiv, og reduseres dersom man er negativ, sur og kritisk. 

Ja, men det er lettere sagt enn gjort når man sliter med alvorlig psykdom. Det påvirker nettopp de tingene du nevner – stabilitet, positivitet, overskudd. Det er ikke nødvendigvis mangel på vilje eller dårlige holdninger, men rett og slett begrensninger man ikke styrer selv. Litt forståelse for det hadde ikke skadet.

Anonymkode: 0462d...801

[Grendel]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2025 den 16.11):

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, men jeg må bare få det ut.
Jeg er en mann som ikke har hatt sex på over 35 år. Det føles både skamfullt og trist å innrømme.
Livet mitt har hatt mange gode sider – jeg har hatt jobb, venner, interesser – men på dette området har det vært helt stille. Ingen nærhet, ingen berøring, ingen som har sett meg på den måten.

Det tærer mer på psyken enn jeg liker å innrømme.
Jeg kjenner på et enormt behov for kontakt, for varme, for å føle meg ønsket.
Jeg savner ikke bare selve sexen, men intimiteten, nærheten, følelsen av å være verdsatt som mann. Etter så mange år uten det føles det som en del av meg har sovnet.

Jeg merker at jeg tenker mye på sex – kanskje for mye.
Ikke bare av lyst, men fordi det symboliserer alt jeg mangler: nærhet, trygghet, anerkjennelse. Det føles flaut å si, men det opptar meg hver dag. Og det gjør vondt å føle at dette er noe jeg kanskje aldri får oppleve igjen.

Jeg vet ikke helt hva jeg håper på ved å skrive dette.
Kanskje å høre fra noen som forstår, eller som har vært i lignende situasjon.
Hvordan håndterer man savnet etter fysisk nærhet når det har vært borte så lenge?
Hvordan finner man fred med seg selv?

Anonymkode: 6ad7d...0b1

Anonymkode: 57f55...65c

Jeg tror ikke det finnes noen måte å tenke på som gjør at savnet forsvinner.

Du har to valg sånn som jeg ser det:

Enten erkjenner du at livet ditt ble sånn og tar det derfra. Det er mange i din situasjon.

Eller så gjør du noe aktivt. Da må du slutte å komme med unnskyldninger som at "selvtilliten er ødelagt".

Endret 9. oktober av Grendel

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2025 den 17.07):

De greier seg med vibrator. Ikke en ønsket utvikling. Og  mange hater menn. 

Anonymkode: 57f55...65c

Nå er det dessverre sånn at en slik holdning til kvinner har en tendens til å skinne igjennom.

Anonymkode: 0efe7...a86

[UtakknemligDiva]

psykedeliker skrev (På 7.10.2025 den 22.58):

Det er bare å senke standardene sine til et lavt nok nivå, så ordner det seg.

Hva med oss som blir kritisert av venninner for å ikke øke standardene nokk? Når jeg har hatt kontakt med menn og vist bilde så er de ikke bra nok for meg. Jeg har aldri startet med å se på utseendet. Liker jeg noen liker jeg noen. 

Merkelig at så og si alle sånne kommenterer sier at man skal senke kravene. Er det fordi folk flest sikter for høyt? 

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (På 9.10.2025 den 0.16):

Ja, men det er lettere sagt enn gjort når man sliter med alvorlig psykdom. Det påvirker nettopp de tingene du nevner – stabilitet, positivitet, overskudd. Det er ikke nødvendigvis mangel på vilje eller dårlige holdninger, men rett og slett begrensninger man ikke styrer selv. Litt forståelse for det hadde ikke skadet.

Anonymkode: 0462d...801

Har du prøvd å finne ut hvor i hjernen din feilen sitter? Jeg har fremdeles ikke funnet min? Men skulle gjerne likt å få et inngrep så den delen kunne blitt fjernet.

[AnonymBruker]

25 minutes ago, UtakknemligDiva said:

Hva med oss som blir kritisert av venninner for å ikke øke standardene nokk?

Hvorfor er du så opptatt av hva andre mener?

Anonymkode: 0462d...801

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvorfor er du så opptatt av hva andre mener?

Anonymkode: 0462d...801

Fordi folk hele tiden må komme med sine råd og meninger. Hvorfor gidder de hvis jeg ikke bryr meg?