Underbevisstheten? Eller fakta?

[UtakknemligDiva]

Senest i går snakket jeg med en mannlig kollega. Vi pleier å dra sammen på vei hjem siden det er samme retning. 

Han har litt problemer med ei han er interessert i. Så svarte jeg han og forklarte at jeg kanskje ikke har helt samme syn på forhold som folk flest. Men jeg lurer jo litt på det, for skal jeg være skapt annerledes her OGSÅ? 

Eller bunner det i at jeg ikke tør tro at noen kan bli glad i meg? 
For sånn helt innerst inne, kan jeg ikke skjønne hvorfor noen skulle like meg. Jeg ser nemlig på de fleste som «over min liga», fordi jeg mener jeg har lav status. Utseendet er alt jeg har. Jeg synes ikke selv jeg er eeekstreemt vakker, men i følge andre så er denne delen noe jeg har vært heldig med. Det er ikke mangel på interesse fra menn, men det er ikke ekte følelser, de vil ha sex. 

Han sa videre at han nok tror jeg vil skjønne når jeg møter den rette. At det heller ikke bør være noe problem for meg å finne en. Hva han mente med det vet jeg ikke.

Jeg er tross alt snart 40, og så godt som urørt. Jeg føler liksom at jeg ikke fortjener det. At jeg må gi fra meg all plass, fordi jeg er verdiløs. Det er mye pga diagnosen. Født med en feil, da kan jeg ikke ta opp noen bra plass. Deretter kommer jo alt annet jeg ikke liker med meg. Jeg er ikke fornøyd med foreldrene mine. Særlig ikke pappa. Broren min har mye av samme trekkene, så jeg er ikke fornøyd med hvordan han er heller. Likevel er vi veldig like. Jeg kjenner igjen mye av han i meg. Og jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det, for det betyr jo bare at vi har samme trekkene. Jeg er rett og slett ikke noe glad i den jeg er. Ikke noe glad i det jeg kommer fra. 
Var ute og drakk med en venninne for noen uker siden og da kom det her ut av meg. Så sier hun at hun blir veldig irritert på meg, fordi jeg er en av de peneste hun kjenner, og ikke engang kan se det selv. Men hun er enig i at diagnosen kanskje har dratt ned litt, men at ingen er perfekte. Hun blir også mer brutalt ærlig når hun drikker.

Men denne gangen også diagnosen. Jeg vet bare ikke om jeg noen gang vil kjenne gode følelser. Jeg vet ikke hvordan det er å like seg selv. Jeg føler til og med det er forbudt å så mye som prøve å ha det koslig med noen mann. 

[AnonymBruker]

5 minutes ago, UtakknemligDiva said:

Senest i går snakket jeg med en mannlig kollega. Vi pleier å dra sammen på vei hjem siden det er samme retning. 

Han har litt problemer med ei han er interessert i. Så svarte jeg han og forklarte at jeg kanskje ikke har helt samme syn på forhold som folk flest. Men jeg lurer jo litt på det, for skal jeg være skapt annerledes her OGSÅ? 

Eller bunner det i at jeg ikke tør tro at noen kan bli glad i meg? 
For sånn helt innerst inne, kan jeg ikke skjønne hvorfor noen skulle like meg. Jeg ser nemlig på de fleste som «over min liga», fordi jeg mener jeg har lav status. Utseendet er alt jeg har. Jeg synes ikke selv jeg er eeekstreemt vakker, men i følge andre så er denne delen noe jeg har vært heldig med. Det er ikke mangel på interesse fra menn, men det er ikke ekte følelser, de vil ha sex. 

Han sa videre at han nok tror jeg vil skjønne når jeg møter den rette. At det heller ikke bør være noe problem for meg å finne en. Hva han mente med det vet jeg ikke.

Jeg er tross alt snart 40, og så godt som urørt. Jeg føler liksom at jeg ikke fortjener det. At jeg må gi fra meg all plass, fordi jeg er verdiløs. Det er mye pga diagnosen. Født med en feil, da kan jeg ikke ta opp noen bra plass. Deretter kommer jo alt annet jeg ikke liker med meg. Jeg er ikke fornøyd med foreldrene mine. Særlig ikke pappa. Broren min har mye av samme trekkene, så jeg er ikke fornøyd med hvordan han er heller. Likevel er vi veldig like. Jeg kjenner igjen mye av han i meg. Og jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det, for det betyr jo bare at vi har samme trekkene. Jeg er rett og slett ikke noe glad i den jeg er. Ikke noe glad i det jeg kommer fra. 
Var ute og drakk med en venninne for noen uker siden og da kom det her ut av meg. Så sier hun at hun blir veldig irritert på meg, fordi jeg er en av de peneste hun kjenner, og ikke engang kan se det selv. Men hun er enig i at diagnosen kanskje har dratt ned litt, men at ingen er perfekte. Hun blir også mer brutalt ærlig når hun drikker.

Men denne gangen også diagnosen. Jeg vet bare ikke om jeg noen gang vil kjenne gode følelser. Jeg vet ikke hvordan det er å like seg selv. Jeg føler til og med det er forbudt å så mye som prøve å ha det koslig med noen mann. 

Kan du kan ha godt av å snakke om en psykolog om disse følelsene.

Anonymkode: 49433...a9b

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kan du kan ha godt av å snakke om en psykolog om disse følelsene.

Anonymkode: 49433...a9b

Har prøvd psykolog flere ganger og over flere år. Problemene er tilbake når jeg er ute blandt folk igjen og ikke inne på kontoret hos psykologen. Jeg kjenner sååå mange som har gått til psykolog uten nytte. 
Psykologen fikser ikke problemene. Du snakker med dem. Og den timen går så fort. 
Jeg tror det må erfaringer til, for å få forandret meg. Evt noe som kan forandre hjernen, men hjerne kirurgi utføres vel neppe på en som meg, og så er det de tingene jeg har nevnt her tidligere, men man må planlegge det så mye og det er ingen garanti for at det forandrer meg for alltid (til det bedre for meg).

[psykedeliker]

UtakknemligDiva skrev (2 timer siden):

Så svarte jeg han og forklarte at jeg kanskje ikke har helt samme syn på forhold som folk flest.

Og det er helt uproblematisk i et liberalt demokrati, så hvorfor må du alltid bruke diagnosen din som unnskyldning for å mene, tenke eller føle noe annet enn flertallet?

[UtakknemligDiva]

psykedeliker skrev (57 minutter siden):

Og det er helt uproblematisk i et liberalt demokrati, så hvorfor må du alltid bruke diagnosen din som unnskyldning for å mene, tenke eller føle noe annet enn flertallet?

Fordi det er typisk diagnosen å være annerledes og jeg har alltid hatet det.