Er julen sår og vond for deg i tillegg til gledesfylt?

[AnonymBruker]

Det er den for meg. Mulig at det er fordi jeg er deprimert eller er det fordi jeg vet at verden er ond.

Anonymkode: ac92d...9c2

[psykedeliker]

Hvordan vet du med sikkerhet at verden er ond?

[Glitter]

Ja. Merker veldig at jeg ikke passer inn i pappa sin familie. Savner å være en familie med eksen og ungene, blir tydelig at jeg er veldig alene. Samtidig har jeg alltid vært glad i julen og gjør det jeg kan for å kose meg. Som å se på julefilmer, høre julemusikk og drikke julebrus som jeg jo gjør i hele desember. 

[erik123]

Julaften er tøff når minnene strømmer på om en ødelagt barndom. Det er både glede og depresjon. Tøff tid. 

[Nicklusheletida]

Noen ganger kan jeg kjenne på litt vemod når det nærmer seg jul. Da tenker jeg på den gangen ungene var små og vi var en kjernefamilie. Selv om jeg ikke ønsker meg tilbake til x-en, så var jula alltid fin. 

Jeg kan også kjenne på dårlig samvittighet over at jeg aldri helt føler jeg får nok tid til egen familie og at tid som skulle vært brukt,  heller brukes  på min nye familie. Vi bruker nok like mye tid på begge familiene, så dette er nok bare noe jeg føler. 

F.eks skal det være en stor julefamiliemiddag ute på byen hvor hele svigerfamilien til bonussønn skal være med pluss x- kona til samboeren min og hennes nye familie. Vi er 6 voksne pluss " ungene" , hvor 5 har med seg barna sine. Mine unger er ikke invitert, så jeg blir den eneste der, som ikke får ha med " barna" mine. I slike situasjoner, begynner jeg å lengte tilbake til kjernefamilielivet og tenker mye på det. Det er litt sårt. 

Dette er en barnslig følelse og jeg er voksen, så jeg prøver å forholde meg voksent til det for samboeren sin skyld Men inni meg liker jeg ikke denne " big happy family" greiene, hvor jeg føler jeg ikke hører til. 

[Lillemus]

Nicklusheletida skrev (15 minutter siden):

Mine unger er ikke invitert, så jeg blir den eneste der, som ikke får ha med " barna" mine. I slike situasjoner, begynner jeg å lengte tilbake til kjernefamilielivet og tenker mye på det. Det er litt sårt. 

Det der er ikke noe greit, jeg opplevde en gang at mine to ikke ble invitert i et bryllup der andre "mine og dine"-barn med samme relasjon til brudeparet ble invitert og til og med fikk en fremtredende rolle i vielsen, det var sårt.

[cilie]

Som for mange er den begge deler her og. Det er mye savn og følelser. I tillegg pleier jeg å grue meg veldig til jobb og «nyttårsforsetter» etter en tid med mye kos og avslapping. 

[stjernestøv]

Det er godt når julen er over. 

[Nicklusheletida]

Lillemus skrev (3 timer siden):

Det der er ikke noe greit, jeg opplevde en gang at mine to ikke ble invitert i et bryllup der andre "mine og dine"-barn med samme relasjon til brudeparet ble invitert og til og med fikk en fremtredende rolle i vielsen, det var sårt.

Skjønner det var sårt.

Jeg tror ikke det er vond vilje som ligger bak her i vårt tilfelle, men ubetenksomhet. Hun tenkte nok ikke på at mine unger også er en del av familien. Invitasjonen kom fra x- kona til samboeren min og kom litt brått på oss.  Programmet vårt før jul er fullspekket og det var vanskelig å pusle sammen puslespillet i fra før av, så når dette også brått kom, ble vi litt stresset. Jeg blir med denne gangen, men dette skal ikke bli noen fast tradisjon før jul nei. Ikke for meg i hvert fall. 

[morsan]

Nicklusheletida skrev (7 timer siden):

Noen ganger kan jeg kjenne på litt vemod når det nærmer seg jul. Da tenker jeg på den gangen ungene var små og vi var en kjernefamilie. Selv om jeg ikke ønsker meg tilbake til x-en, så var jula alltid fin. 

Jeg kan også kjenne på dårlig samvittighet over at jeg aldri helt føler jeg får nok tid til egen familie og at tid som skulle vært brukt,  heller brukes  på min nye familie. Vi bruker nok like mye tid på begge familiene, så dette er nok bare noe jeg føler. 

F.eks skal det være en stor julefamiliemiddag ute på byen hvor hele svigerfamilien til bonussønn skal være med pluss x- kona til samboeren min og hennes nye familie. Vi er 6 voksne pluss " ungene" , hvor 5 har med seg barna sine. Mine unger er ikke invitert, så jeg blir den eneste der, som ikke får ha med " barna" mine. I slike situasjoner, begynner jeg å lengte tilbake til kjernefamilielivet og tenker mye på det. Det er litt sårt. 

Dette er en barnslig følelse og jeg er voksen, så jeg prøver å forholde meg voksent til det for samboeren sin skyld Men inni meg liker jeg ikke denne " big happy family" greiene, hvor jeg føler jeg ikke hører til. 

Skjønner veldig godt du kan føle slik du gjør. Situasjonen er ikke helt sammenlignbar her, og jeg synes jo at det for det meste går helt fint. Men innimellom kan det være litt mer krevende at man har mye bonusfamilie, og man kan føle at ens egen familie "forsvinner litt i mengden". Ting er mye lettere slik når et par bare har felles barn som alle har de samme onklene og tantene osv.

[morsan]

Lillemus skrev (7 timer siden):

Det der er ikke noe greit, jeg opplevde en gang at mine to ikke ble invitert i et bryllup der andre "mine og dine"-barn med samme relasjon til brudeparet ble invitert og til og med fikk en fremtredende rolle i vielsen, det var sårt.

Jeg skjønner det er sårt, og særlig hvis de var unge/hjemmeboende.

Men det kan jo være mange ulike grunner til at ting er som det er. Min sønn skal gifte seg neste år, og både han og bruden har skilte foreldre med nye partnere og "stesøsken" på alle kanter. Altså voksne barn av foreldrenes nye partnere. Mange av disse har også egne partnere, så det er en nokså stor og "broket" forsamling, og det ville vært veldig kostbart å invitere alle. Jeg har fått inntrykk av at de kommer til å invitere hver sine som de føler de står nære, og at ingen inviteres bare pga. den inngiftede relasjonen.  

[Nicklusheletida]

morsan skrev (26 minutter siden):

Skjønner veldig godt du kan føle slik du gjør. Situasjonen er ikke helt sammenlignbar her, og jeg synes jo at det for det meste går helt fint. Men innimellom kan det være litt mer krevende at man har mye bonusfamilie, og man kan føle at ens egen familie "forsvinner litt i mengden". Ting er mye lettere slik når et par bare har felles barn som alle har de samme onklene og tantene osv.

Ja, som regel går det fint her også. Vi bruker like mye tid på begge familiene, men min familie er så mye større, så derfor blir det av naturlige grunner mindre tid til hver enkelt. Min samboer har liten familie og da blir det mer tid til hver enkelt. 

Jeg er heldig som har mange mennesker i mitt liv. Både venner og familie. Det er en rikdom, men jeg har ikke plass til flere som x- familie attpåtil til førjulsmiddag liksom , som tar opp tiden vår. Føler meg smålig når jeg sier det, men det stresser meg. Dette er jo ei hyggelig dame ( x-kona til samboer ) , som ikke har noen familie i sitt liv, annet enn sine to barn. Så forstår ønsket om å få til noe hyggelig, men som jeg dessverre ikke er helt klar for. Det blir den ene gangen, men noe førjulstradisjon blir det ikke nei

Førjulstiden begynner å bli mer stress enn kos. Gleder meg til å stikke til fjells jeg. 

 

 

[Nicklusheletida]

morsan skrev (42 minutter siden):

Jeg skjønner det er sårt, og særlig hvis de var unge/hjemmeboende.

Men det kan jo være mange ulike grunner til at ting er som det er. Min sønn skal gifte seg neste år, og både han og bruden har skilte foreldre med nye partnere og "stesøsken" på alle kanter. Altså voksne barn av foreldrenes nye partnere. Mange av disse har også egne partnere, så det er en nokså stor og "broket" forsamling, og det ville vært veldig kostbart å invitere alle. Jeg har fått inntrykk av at de kommer til å invitere hver sine som de føler de står nære, og at ingen inviteres bare pga. den inngiftede relasjonen.  

Ja, for det er en annen side av saken. Man skal jo heller ikke påtvinge barna sine familiekaoset man har havnet i. 

I mitt tilfelle ang den middagen handler det jo bare om egne barnslige følelser rundt dette. Jeg aner jo ikke en gang om mine barn hadde ønsket eller kunne være med på dette. Sannsynligvis ikke, så kanskje like greit at jeg ikke trenger å spørre dem 😀

[Lillemus]

morsan skrev (1 time siden):

Jeg skjønner det er sårt, og særlig hvis de var unge/hjemmeboende.

Men det kan jo være mange ulike grunner til at ting er som det er. Min sønn skal gifte seg neste år, og både han og bruden har skilte foreldre med nye partnere og "stesøsken" på alle kanter. Altså voksne barn av foreldrenes nye partnere. Mange av disse har også egne partnere, så det er en nokså stor og "broket" forsamling, og det ville vært veldig kostbart å invitere alle. Jeg har fått inntrykk av at de kommer til å invitere hver sine som de føler de står nære, og at ingen inviteres bare pga. den inngiftede relasjonen.  

Dette er så lenge siden at alle barna det er snakk om var i alderen 6-12 år. Brudens bror hadde partner med eget barn og hun var brudepike. Brudgommens bror, altså min mann, hadde også partner med egne barn, altså mine, de ble ikke engang invitert. Brudgommens søster ble forbannet da hun fikk høre det, men tok det ikke opp med broren, så vidt jeg vet i alle fall.

[Nicklusheletida]

Lillemus skrev (8 minutter siden):

Dette er så lenge siden at alle barna det er snakk om var i alderen 6-12 år. Brudens bror hadde partner med eget barn og hun var brudepike. Brudgommens bror, altså min mann, hadde også partner med egne barn, altså mine, de ble ikke engang invitert. Brudgommens søster ble forbannet da hun fikk høre det, men tok det ikke opp med broren, så vidt jeg vet i alle fall.

Kan brudgommen ha vært fraværende i planleggingen av eget brylupp tro? Er det ikke litt typisk at damene styrer og mannfolka bare møter opp ? Og er din mann litt konfliktsky som ikke tok det opp med sin bror før bryluppet ?

Sønnen til min samboer ble ikke invitert i konfirmasjon til min brors datter. Da tok jeg det opp med min bror. Det ordnet seg. Han hadde  ikke tenkt så langt, men forsto meg da jeg forklarte at vi prøvde å lage en ordentlig familie og at sønnen måtte inkluderes. Men jeg forsto min bror som ikke hadde tenkt på det også. Alt dette var like nytt for han som for oss. 

 

[morsan]

Lillemus skrev (27 minutter siden):

Dette er så lenge siden at alle barna det er snakk om var i alderen 6-12 år. Brudens bror hadde partner med eget barn og hun var brudepike. Brudgommens bror, altså min mann, hadde også partner med egne barn, altså mine, de ble ikke engang invitert. Brudgommens søster ble forbannet da hun fikk høre det, men tok det ikke opp med broren, så vidt jeg vet i alle fall.

Ja, det skjønner jeg var veldig leit, og fullstendig unødvendig. Meget mulig at brudgommen var litt fraværende i planleggingen, som Nicklus var inne på, men det er jo også sløvt av bruden å ikke tenke på at det blir feil/skjevt. 

[morsan]

Nicklusheletida skrev (57 minutter siden):

Ja, for det er en annen side av saken. Man skal jo heller ikke påtvinge barna sine familiekaoset man har havnet i. 

I mitt tilfelle ang den middagen handler det jo bare om egne barnslige følelser rundt dette. Jeg aner jo ikke en gang om mine barn hadde ønsket eller kunne være med på dette. Sannsynligvis ikke, så kanskje like greit at jeg ikke trenger å spørre dem 😀

Jeg skjønner det veldig godt. Kanskje det var hele situasjonen med at dette var en helt ny greie og etter initiativ av din samboers eks. 

I de årene min mann og jeg har vært sammen, har det vært flere festligheter i den annens familie uten at (de voksne) stebarna nødvendigvis har vært invitert, som fx at de ikke har vært i 50-60-70-80-90-årsdager i steforeldrens familie (altså våre søsken og foreldre). Våre barn har ikke vokst opp sammen. 

 

[Lillemus]

morsan skrev (8 minutter siden):

Ja, det skjønner jeg var veldig leit, og fullstendig unødvendig. Meget mulig at brudgommen var litt fraværende i planleggingen, som Nicklus var inne på, men det er jo også sløvt av bruden å ikke tenke på at det blir feil/skjevt. 

Jeg vurderte veldig om jeg skulle droppe det selv også husker jeg, men det endte med at jeg dro da. Men du har helt rett i at brudgommen var fraværende og bruden er temmelig opptatt av seg selv, så...

[Nicklusheletida]

morsan skrev (10 minutter siden):

Jeg skjønner det veldig godt. Kanskje det var hele situasjonen med at dette var en helt ny greie og etter initiativ av din samboers eks. 

I de årene min mann og jeg har vært sammen, har det vært flere festligheter i den annens familie uten at (de voksne) stebarna nødvendigvis har vært invitert, som fx at de ikke har vært i 50-60-70-80-90-årsdager i steforeldrens familie (altså våre søsken og foreldre). Våre barn har ikke vokst opp sammen. 

 

Hos oss har de alltid vært invitert. Bortsett fra nå da og den ene gangen som ble ordnet opp i.

Hvem som tok iniativet spiller mindre rolle. Det som jeg er mest redd for er at det skal balle på seg og at familien skal utvides ytterligere, når den er kaotisk nok i fra før. Men vi skal sørge for at det ikke skal skje altså. Vi skal hilse på nå, men så er vi ferdige med det.

Endret 7 timer siden av Nicklusheletida

[Nicklusheletida]

Lillemus skrev (32 minutter siden):

Jeg vurderte veldig om jeg skulle droppe det selv også husker jeg, men det endte med at jeg dro da. Men du har helt rett i at brudgommen var fraværende og bruden er temmelig opptatt av seg selv, så...

Du ville nok ikke ha følt deg bra om du gjorde det, så du tok en riktig avgjørelse