Forsøker ikke la barna merke at jeg synes pappaen er temmelig kjip

[AnonymBruker]

Offisielt 50/50 ordning. Jeg har barna betydelig mer da jeg er eneste som følger opp fritid og ting som skjer. I tillegg reiser pappaen en del så da er de hos meg. Økonomisk er det rimelig skjevfordelt da han tjener noen hundre tusen mer enn meg i året, ref. han reiser mer, og jeg jobber redusert både pga helse og for å være der for barna. I tillegg til denne skjevheten økonomisk er det jeg som kjøper alt av klær og utstyr. Egentlig bør vi kjøpe klær så de har i hver husholdning, men det er alltid slik at jeg handler det de trenger men ender med å måtte kjøpe ting flere ganger fordi tingene forsvinner opp til pappaen som ikke følger med på hva barna har og ikke. Har litt av en jobb hver uke når det er bytting frem og tilbake. Jeg kjører dem både til far, og henter dem når de skal tilbake. Ofte er klær da ikke pakket, ikke vasket og jeg må lete rundt i huset deres etter ting... er nokså lei av det. De gangene pappaen pakker ting må jeg kjøre frem og tilbake flere ganger ila uka fordi alltid ting mangler. Jeg er dritt lei å stå for innkjøp, oversikt over ting, sortere ut, transportere frem og tilbake... 

Man må jo egentlig sette foten ned og be han ordne opp i ting selv, men så går der bare utover barna som da ikke har det de trenger til trening, ikke riktig størrelse på utelukker, mangler regntøy, må på skolen uten ting som trengs på spesielle dager. I julen er det selvfølgelig helt ekstremt med avslutninger, ulike arrangement med ulike klær og ting som skal huskes.

Denne jula skal barna reise til pappaens familie og feire der. Jeg lurer på om jeg faktisk har fått magesår etter den siste uka de var hos meg nå. I tilegg til at vi hadde egen familiefest nå i helgen så måtte jeg altså før land og strand rundt på alle mulige sentre fordi barna var lei seg for gaver som manglet til HANS familie. De hadde også med seg diverse prosjekt som ikke var ferdige og som jeg da endte opp med å gjøre for og med dem... Gaver til vår familie hadde jeg planlagt, laget ferdig med dem eller handlet sammen med dem ila de siste to måneder. Hater å stresse med sånt som skal være hyggelig å gjøre. Men nå fikk jeg overta hans stress da. Dvs. da jeg fortalte han at vi nå hadde ordnet det (de reiser til familien kl 6 i morgen tidlig og ungene var skikkelig bekymra!), så kommer det sånn tørt og likegyldig at "det hadde vel ordna seg uansett" og på toppen: si fra hva du betalte så overfører jeg halvparten. Null stress det altså... 

1. Ikke alt ble kjøpt. Ting måtte også lages last minute med julefreden som innsats. 

2. Kanskje en bagatell men unnskyld meg. Halvparten? Hvorfor skal jeg betale noe som helst for gavene til hans foreldre pg øvrig familie. Han sender da aldri noe til vår familie ?!? 

3. Måten han svarer på får meg nesten til å spy. Han bagatelliserer saken så totalt, noe som er hensynsløst mtp tiden, nervene og pengene jeg ha lagt inn den denne siste uka + det verste er at han ikke fanger opp hvor viktig dette var for barna... 

Så må jeg prøve så godt det går å virke uaffektert slik at ikke barna skal få det med seg... Skrev jo noen spørsmål på sms og slik men det meste må jeg si når vi ses for han svarer veldig upresist og vagt på meldinger... 

Det holdt på å rable for meg da ungene fortalte at de hadde fått 500 kroner hver av meg, i tilegg til julegavene som de fikk allerede denne uka. Hans svar? "Så kjekt. Da har dere lommepenger til juleferien."... Er det bare meg, eller er det rimelig at de skal få lov til å beholde pengene de har fått i gave til sparing eller kanskje til noe VI skal gjøre sammen? De får jo lov til å gjøre hva de vil med egne penger, men jeg tenkte jo allerede da de fortalte det: opps. Det var de pengene... uansett om de skal noe med meg eller med han så bruker barna av penger jeg har satt inn på konto til dem som de har kort til, eller de bruker kontanter som de har igjen fra jeg har sendt med dem på diverse. Han har aldri betalt noe inn på kontoene deres og han gir dem ikke faste lommepenger. Er jo også helt unødvendig da de på magisk vis alltid har penger tilgjengelig allikevel. Fantastisk. 

Nå har vi brukt hele dagen på å pakke til turen deres og de er levert. Møtet var så opprivende og stressende at jeg har ikke ord. Vi samarbeider jo godt sett utenfra. Og vi krangler ikke mye, bortsett fra en del passivagrrssive kommentarer fra meg en del ganger når begeret holder på å renne over. Føler meg helt ræva fordi den eldste, kanskje begge, fikk noe med seg angående de pengene til gaver. Var egentlig noe helt nøytralt - det der med at han sender meg halvparten, men synes den ene ungen så på kroppsspråket mitt at jeg reagerte. Er redd for at ubgen skal bli lei seg. Barnet ville jo bare ordne gaver til familien sin, som jeg synes er fint, og vil ikke at barnet skal tenke det var dumt for meg. Så jeg avfeiet hele greia med "Neida. Nå er det i orden" blabla, så ikke barnet skulle føle seg ille til mote... Men synes det er så ugreit. Vet ikke om han er så dum at han ikke skjønner den ujevne fordelinga, eller om han til og med utnytter det... *spy* 

Hvordan gjør andre 50/50 familier det med jula?? 

Anonymkode: 3041c...08c

[Sokk]

Hjelp, jeg får helt gnagsår inni meg av å lese dette.

Jeg kjenner meg så utrolig igjen i dette. Det er bittert fordi eksen tjener mer enn meg, mens jeg kjøper det meste av ting til barna. Jeg betaler for to fritidsaktiviteter, mens han betaler for én for ett barn. De får heldigvis noen klær o.l. av hans mor og nye kjæreste, men ikke av ham. Nå har eldstemann oppdaget det at klær og ting «forsvinner» hos far, så hun vil ikke ta på seg f.eks det nye fine armbåndet når hun skal til ham. Eksen har flyttet langt av gårde, så jeg må ta alt som handler om nærmiljøet, f.eks arrangere bursdager.

Jeg har snakket med psykologen om at det kan virke som at en del menn vil ha 50/50 for å slippe å betale bidrag, mens de er uinteressert i å faktisk ta 50% av ansvaret. Fordi jeg bare har barna 50% kan jeg heller ikke få overgangsstønad. 

Det er også kjipt fordi de tingene som har vært vondt og vanskelig i forholdet fortsetter etter man har gjort det slutt. «It’s the gift that keeps on giving!» Man blir aldri fri.

For det meste tror jeg dette bare er noe man må lide seg gjennom av hensyn til barna. Selv om det er urettferdig og vanskelig.

Men enkelte ting kan du gjøre noe med, og det er å fastsette samværsordning som svarer til realitetene. Hvis du må kjøre barna rundt på fritidsaktiviteter i hans uke, eller de er hos deg fordi han er på reise, da har dere ikke 50/50. Jeg skjønner at det er vanskelig å «nekte» å ta barna fordi han skal reise, fordi det kan gå ut over barna, men det kan også ha noen positive sider ved at han innser at han faktisk har totalansvar for barna, og ikke bare når det passer ham.

Han bør også betale bidrag. Jeg har ikke klart å få min eks til å gjøre det, selv om jeg nærmest forsørget ham i perioder vi var sammen, men det er verdt et forsøk. 

[psykedeliker]

Sokk skrev (34 minutter siden):

Jeg har snakket med psykologen om at det kan virke som at en del menn vil ha 50/50 for å slippe å betale bidrag, mens de er uinteressert i å faktisk ta 50% av ansvaret.

Hva sa psykologen til dette?

[AnonymBruker]

Sokk skrev (50 minutter siden):

Hjelp, jeg får helt gnagsår inni meg av å lese dette.

Jeg kjenner meg så utrolig igjen i dette. Det er bittert fordi eksen tjener mer enn meg, mens jeg kjøper det meste av ting til barna. Jeg betaler for to fritidsaktiviteter, mens han betaler for én for ett barn. De får heldigvis noen klær o.l. av hans mor og nye kjæreste, men ikke av ham. Nå har eldstemann oppdaget det at klær og ting «forsvinner» hos far, så hun vil ikke ta på seg f.eks det nye fine armbåndet når hun skal til ham. Eksen har flyttet langt av gårde, så jeg må ta alt som handler om nærmiljøet, f.eks arrangere bursdager.

Jeg har snakket med psykologen om at det kan virke som at en del menn vil ha 50/50 for å slippe å betale bidrag, mens de er uinteressert i å faktisk ta 50% av ansvaret. Fordi jeg bare har barna 50% kan jeg heller ikke få overgangsstønad. 

Det er også kjipt fordi de tingene som har vært vondt og vanskelig i forholdet fortsetter etter man har gjort det slutt. «It’s the gift that keeps on giving!» Man blir aldri fri.

For det meste tror jeg dette bare er noe man må lide seg gjennom av hensyn til barna. Selv om det er urettferdig og vanskelig.

Men enkelte ting kan du gjøre noe med, og det er å fastsette samværsordning som svarer til realitetene. Hvis du må kjøre barna rundt på fritidsaktiviteter i hans uke, eller de er hos deg fordi han er på reise, da har dere ikke 50/50. Jeg skjønner at det er vanskelig å «nekte» å ta barna fordi han skal reise, fordi det kan gå ut over barna, men det kan også ha noen positive sider ved at han innser at han faktisk har totalansvar for barna, og ikke bare når det passer ham.

Han bør også betale bidrag. Jeg har ikke klart å få min eks til å gjøre det, selv om jeg nærmest forsørget ham i perioder vi var sammen, men det er verdt et forsøk. 

Ja. Det er sikkert ikke unikt. Men det hjelper litt å få snakket eller skrevet ut om det, så får man i alle fall noe forståelse fra ukjent hold. Hvis jeg tar opp dette med noen jeg kjenner vil de nok bare utbryte at dette må man ikke finne seg i osv. Men så enkelt er det jo ikke om man ikke vil belaste barna. Det er ikke gitt at mannen tar hensyn til at barna er glad i mamma, selv om man selv alltid passer på å ikke snakke ned pappaen foran dem. Har noen ganger hørt det ene barnet si noe sånt som at jeg må roe meg ned fordi jeg liksom ikke takler stress osv. Det har barnet fra pappaen...

Har dere 50/50 når han ikke bor i nærmiljøet? Det høres komplisert ut. Her bot han også like ved men jeg må ta alt av logistikk fordi han presterte å kjøre med promille og mistet lappen. Til barna har han sagt at han kjørte 10 km for fort og at det ikke var hans skyld fordi det bare var ett skilt om byggeplass og nedsatt hastighet - noe slikt. Jeg må altså også dekke over for han med løgnen han har fortalt, og i den historien er han til og med blitt utsatt for en stor urettferdighet... Temaet kommer stadig opp at stakkars pappa som ikke får kjøre bil fordi han misset ett skilt og bare kjørte LITT over... blir helt krasj når den ene får helt panic hvis speedometer viser 86 i 80-sona... for barna tror jo at politiet da kommer til å kjøre etter og ta fra meg lappen også... Det organisatoriske og økonomiske hadde jeg på en måte fra før av også, men nå kommer kjøring i tilegg, visstnok for noen måneder men for alt jeg vet kan det handle om år eller for alltid... 

Nå sitter jeg med skikkelig dritt følelse fordi det minste barnet ikke er i form, jeg er sliten etter en veldig emosjonell helg med stress av gaver, familieselskap, pakking til tur, det ene barnets dårlige form og en uro over at de skal reise bort et par uker og jeg ikke får tatt vare på barna og særlig den minste i jula. Han er sånn:" jaja. Ro ned," når jeg forteller at smertestillende og termometer ligger i den og den bagen, og hva han skal se etter og gjøre hvis slik og slik. Og han gidder ikke høre etter og later som barnet bare trenger å gå seg til. Men barnet har hatt en infeksjon og gått på antibiotika, har mye vondt i magen og hodet nå. Ville ikke ha godteri engang nå under julefeiring. Men ikke feber, så da skal det liksom være ingenting. Vondt I mammahjertet til tusen nå, selvfølgelig fordi jeg ikke får gitt dem en god jul men også fordi jeg er redd og føler meg utrygg når jeg vet at han ikke passer på dem på samme måte som jeg. Ikke at han gjør noe direkte galt, men jeg får så dårlig inntrykk når han lyver om ting, bagatelliserer og ikke skjønner at han må sørge for at de også er følelsesmessig ivaretatt. Var temmelig sliten, stresset og irritabel i dag mens vi pakket og frykter at jeg kan ha gitt fra meg info som gir barna mer innblikk i situasjonen enn det de burde ha. Ikke drittslenging men en del annet indirekte fordi jeg har bedt dem ringe meg hvis det ene eller det andre skjer, spurt den eldste om å passe på at den minste får sånn og sånn. Nei. Har det ikke bra nå. Vil gjerne ha barna tilbake og passe på dem. 

Anonymkode: 3041c...08c