Humørsyk kjæreste-sliter meg ut?

[Gjest Sykesøster]

Kjære Solveig.

Er ei ung kvinne som har vært i et forhold i mange år. Samboeren min har alltid vært mye syk, spesielt plaget med hodepine. Dette har blitt verre og verre, og til slutt fikk vi vite at han hadde lavt stoffskifte, som han kan ha hatt i 10 år! Blodtrykket er også veldig høyt. Nå har han fått behandling i noen måneder, men er ikke så mye bedre enda.

Problemet er at han skal være så tøff med seg selv, han vil aldri innse at han er syk, ikke før han ligger likblek på badet og skjelver og spyr. Før han kommer så langt jobber han nesten livet av seg uka rundt og stiller opp på alt som han blir spurt om -og spiser tabletter. Sier aldri, "Nei, jeg føler meg ikke bra, kan ikke være med på dette i dag" til noen!

Men han er vanskelig å være sammen med i disse periodene, alt overskudd brukes på jobb, hjemme kan han være utrolig ustabil i humøret, gretten, irritabel, utslitt, likegyldig, sint, osv. Sexlivet er også blitt dårligere, selv om vi fremdeles neppe ligger "under gjennomsnittet". Og han sier ikke at han føler seg elendig, så det tar alltid en tid at jeg forstår at DET kanskje er grunnen til det dårlige humøret. I mellomtiden krangler vi, eller jeg gjør alt for å rette opp hva det nå enn er jeg tror jeg gjør galt.

Hvorfor kan han ikke gi beskjed om at han er syk, slik at folk rundt han kan ta hensyn til det? Kanskje fordi han ikke VIL være syk, jeg vet ikke... Når jeg har prøvd å nevne det sier han i hvert fall at han ikke vil at folk skal synes synd på han og komme med gode råd hele tiden -så han biter tennene sammen og jobber likevel. Har visst noe med mannsstolthet å gjøre.

Hadde aldri trodd det kunne være så slitsomt når noen andre blir dårlige! Jeg føler jeg må være "forsiktig" hele tiden, så jeg ikke plager han eller ødelegger en sjeldent glimt av godt humør. Spiller blid og fornøyd, overhører sårende bemerkninger, duller og steller når han er syk og prøver å ikke klage når alle helgeplaner går i vasken, eller han sover hele frikvelden vår. Og så er jeg jo glad i han, det er bare det at den optimistiske og glade gutten jeg en gang ble sammen med nesten ser ut til å være borte. Bekymret er jeg også, kan han slite seg ut totalt på dette viset?

Hvor mye skal jeg finne meg i egentlig? Når skal jeg slutte å være snill og ta hensyn, og heller forlange at han tar seg sammen? Synes dette er vanskelig, ettersom jeg er klar over at mye av problemene hans kan skyldes sykdom -og det kan han jo ikke hjelpe for?

[maxima70]

Uff....blir helt sliten jeg av å lese hva du må tolerere og 'akseptere'....

Apropos akseptere - din samboer aksepterer tydeligvis ikke det faktum at han er syk og trenger hjelp. Jeg hadde ALDRI funnet meg i at min samboer hadde skøvet dette faktum under teppet og latt humla suse og latt MEG sitte igjen med svarteper.

Du må gi han et ulitmatium!!!! Banna bein - hvor lenge skal DU gå på halvtank og godta at han ikke vil gjøre noe med situasjonen. Spør han :"si meg, tror du at du får medalje for å holde ut sånn selv om du er syk. Tror du at vi er takknemlig for at du ikke ber om hjelp og bare står på"????

Håper virkelig du får orden på dette..husk, vi har bare ETT liv - og hvilket liv vil DU ha???

[vekt20]

Jeg er ei jente med de samme plagene som din samboer og det er fryktelig frustrerende å ville noe men at kroppen ikke klarer å følge med. Pga min sykdom er jeg sykemeldt jeg har presset kroppen så langt som den klarer og må nå la den få ro.

Det som har reddet mitt samboerskap er kommunikasjon og atter kommunikasjon.

Han vet hva som er forskjellen på mine utbrudd om jeg bare er sliten, frustrert eller sint fordi jeg vil men klarer ikke. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke la min situasjon gå utover min samboer men det er ikke bestandig like lett. Vi tar ei uke om ganger og planlegger slik at jeg får tid til ro og hvile men også han og ander aktiviteter jeg synes er gøy. Jeg er ikke bestandig like flink til å si nei når noen spør om hjelp selv om jeg føler at jeg er tømt for energi, men det er en treningssak. Jeg begynte å si nei til de småe tingene først og jobbet meg oppover.

Ett av symptomene på stoffskiftesykdom er nedsatt sexlyst og man må jo ha overskudd itillegg.

Jeg kan forstå at han ikke vil innrømme at han er syk at han ikke vil være syk, jeg hater at folk synes synd på meg og skal bestandig prate sykdomsprat.

Vet ikke om du ble noe klokere av dette, men det er sånn jeg får mitt liv til å fungere

[Gjest Hypothyroid]

Uff....blir helt sliten jeg av å lese hva du må tolerere og 'akseptere'....

Apropos akseptere - din samboer aksepterer tydeligvis ikke det faktum at han er syk og trenger hjelp. Jeg hadde ALDRI funnet meg i at min samboer hadde skøvet dette faktum under teppet og latt humla suse og latt MEG sitte igjen med svarteper.

Du må gi han et ulitmatium!!!! Banna bein - hvor lenge skal DU gå på halvtank og godta at han ikke vil gjøre noe med situasjonen. Spør han :"si meg, tror du at du får medalje for å holde ut sånn selv om du er syk. Tror du at vi er takknemlig for at du ikke ber om hjelp og bare står på"????

Håper virkelig du får orden på dette..husk, vi har bare ETT liv - og hvilket liv vil DU ha???

Jeg har ingen tro på Maxima70s løsning.

Jeg var svært syk rett før jul i fjor. Problemet var at jeg selv ikke skjønte hvor dårlig jeg var før nå. Det er ikke sikkert kjæresten din er i stand til å forstå det selv heller.

Fra nivåene stabiliserer seg til man føler seg bedre kan det ta ett år. Det er heller ikke sikkert at han har fått riktig type medisin.

Kanskje du kan foreslå for ham at han får henvisning til en endokrinolog.

Evt. kan du gå til innkjøp av bøker om sykdommen. Det finnes flere gode, både på norsk og engelsk. Det kan gjøre det lettere både for ham og deg og forstå mer av dette, og at det er en omfattende og alvorlig livslang sykdom.

Dersom man etterhvert legger til rette for pusterom i hverdagen tror jeg samlivet deres etter hvert vil bedre seg. Men det krever innsats fra begges side!

Bok tips:

"Hypothyreosen og meg" av Audhild Løhre.

Living Well with Hypothyroidism: What Your Doctor Doesn't Tell You...that You Need To Know ~ Mary J. Shomon

Det finnes mange fler om du søker på www.amazon.co.uk eller www.mao.no.

Se også Norsk Hypothreoseforenings hjemmeside: www.stoffskifte.org

Lykke til, kjæresten din trenger deg!

PS! Jeg har hatt god nytte av Johannesurt og akupunktur, i tillegg til ordinær Thyroxin-behandling.

[Gjest Sykesøster]

Jeg har ingen tro på Maxima70s løsning.

Jeg var svært syk rett før jul i fjor. Problemet var at jeg selv ikke skjønte hvor dårlig jeg var før nå. Det er ikke sikkert kjæresten din er i stand til å forstå det selv heller.

Fra nivåene stabiliserer seg til man føler seg bedre kan det ta ett år. Det er heller ikke sikkert at han har fått riktig type medisin.

Kanskje du kan foreslå for ham at han får henvisning til en endokrinolog.

Evt. kan du gå til innkjøp av bøker om sykdommen. Det finnes flere gode, både på norsk og engelsk. Det kan gjøre det lettere både for ham og deg og forstå mer av dette, og at det er en omfattende og alvorlig livslang sykdom.

Dersom man etterhvert legger til rette for pusterom i hverdagen tror jeg samlivet deres etter hvert vil bedre seg. Men det krever innsats fra begges side!

Bok tips:

"Hypothyreosen og meg" av Audhild Løhre.

Living Well with Hypothyroidism: What Your Doctor Doesn't Tell You...that You Need To Know ~ Mary J. Shomon

Det finnes mange fler om du søker på www.amazon.co.uk eller www.mao.no.

Se også Norsk Hypothreoseforenings hjemmeside: www.stoffskifte.org

Lykke til, kjæresten din trenger deg!

PS! Jeg har hatt god nytte av Johannesurt og akupunktur, i tillegg til ordinær Thyroxin-behandling.

Takk for gode råd, alle sammen. Er enig med Hypothyroid, syntes nok Maximas råd var i enkleste laget... Når vi har hatt så mye fint sammen i åresvis er det uaktuelt å begynne å true med å gå bare fordi vi sliter litt akkurat nå.

Det første innlegget ble skrevet i frustrasjon etter en katastrofe av et resturantbesøk. Vi hadde hatt en hektisk uke, og han ringte meg på jobb og foreslo middag ute. Da vi skulle dra klaget han over vondt i hodet, men tok en Paracet og sa det var OK. Men det var selvfølgelig ikke OK!

Innen vi fikk maten var han så dårlig at bare det å sitte i et lokale med stemmesurr og matlukt var en pine, og han var gråblek og kvalm og det eneste han sa til meg på hele besøket var at jeg måtte kaste i meg den "illeluktende" maten min slik at vi fikk dra hjem. Dagen etter begynte vi å krangle om hvorfor han ikke heller kunne sagt HVOR dårlig han var slik at vi kunne droppet hele greia, det var jo bare utrivelig uansett. Det ene ordet tok det andre, og vel, det ble en lite morsom dag.

I ettertid har han selv innrømt at han hadde nok presset seg litt for mye den uka. Og til helga skal vi ha langfri begge to! Så det går da fremover. Godt å høre at det er flere med denne sykdommen som plages med dårlig humør og lite overskudd til tider!

Selv om det skal ta et helt år (legen hans sa 3 måneder...) før han blir bra igjen skal vi nok takle dette.