Det var ikke slik det skulle bli å bli gift! (Langt)

[TabbyB]

Hei...

Jeg er så utrolig sliten for tida. Etter at vi gifta oss i august har alt rasa sammen. Vi hadde verdens flotteste bryllup, alt var perfekt, ja til og med værgudene var på vår side. Men nå, bare sju uker etter bryllupet har ordene separasjon og skilsmisse vært nevnt. Ikke av meg, men av mannen min... Det gjør vondt det....

Sjøl så sier han at han har funnet ut at han skal være egoist og bare tenke på seg sjøl nå. Han bruker ord som: være i en blindgate, at han nå ikke er seg sjøl, at han ikke vet hva han vil, hva han føler for meg (i det ene øyeblikket ønsker han bare å kvitte seg med meg, for så å angre alt sammen), han tviler til og med på hvorfor jeg har gifta meg med han. Vi har vært sammen i over fire år, og bodd sammen i over tre. Vi har ingen barn, og han sier nå også at han aldri vil ha unger. Han sier også at det ikke er noe jeg har gjort for at det skal bli som det er nå, men at det er han som har en nedtur og ikke ønsker at andre skal bli dratt ned sammen med han. Derfor har jeg det bedre uten han, i følge han.

Dette har pågått nå i over tre uker, jeg har i denne tiden prøvd alt jeg kan tenke meg. Alle metoder, både masing (som jeg veit ikke fungerer...), jeg har grått, jeg har vært sint, jeg har prøvd å trøste han, forsikre han om hva han betyr for meg og at jeg er her for han, jeg har prøvd å reise bort noen dager for å gi han fred (det gjorde ikke saken noe bedre, det endte med at han kasta meg ut fra soverommet, og jeg har bodd på gjesteromet en stund)

Det er selvfølgelig mange andre ting inni bildet her, men skulle jeg fortalt alt ville det bli alt for langt. Han reiste i dag tidlig, og blir borte i to uker (jakt), vi fikk roa situasjonen noe før han reiste. Vi har i hvertfall fått prata sammen, det har ikke bare vært jeg som prata... Denne siste natta lå jeg faktisk i dobbeltsenga, men det var både godt og vondt... Jeg har også, seinest i går kveld, foreslått at vi burde søke hjelp hos Familievernkontoret, men det nekter han jo selvfølgelig (Er ikke det typisk mannfolk foresten?) Lurer på om det er noen vits for meg å ta kontakt der, sjøl om han ikke vil bli med? Vi er nødt til å komme oss ut av dette, det går ut over helsen til oss begge. Ikke spiser vi noe særlig, og søvn er det lite med. Har tatt av oss mange kilo begge to den siste tida.

Jeg har nå den innstillinga at det er for tidlig å gi opp, vi er da tross alt gift, og jeg mente hvert et ord jeg sa. Jeg har aldri vært så sikker på noe som jeg var akkurat da... Jeg er villig til å strekke meg veldig langt, og tåle veldig mye fra han, fordi jeg har valgt å tro at dette er noe som han ikke har kontroll over sjøl. Kall det gjerne en depresjon. Det som gjør det så vanskelig å takle er at fallet ble så høyt, fra de rosa skyene etter den beste dagen i mitt liv, bryllupsdagen.

Er det noen som har opplevd noe lignende? Er det noen som har råd og tips, kanskje det er noen der ute som kan få meg til å se tingene annerledes? Alle sier til meg for tida at jeg må ta vare på meg sjøl, men det er ikke så enkelt... Har vært sjukmeldt den siste uka, men skal tilbake på jobb i morgen. Nå roer det seg jo fram til han kommer tilbake.....

Spent på svar!

Hilsen meg...

[Gjest daiænæ]

Dette var trist...stakkars deg...

Bare et spørsmål, hvem var den ivrigste, altså "pådriveren" til bryllupet?

Var faresignalene der FØR, men at dere kom inn i en "giftekarusell" som dere ikke klarte å hoppe av?

Det har hendt før!

[Gjest daiænæ]

Dette var trist...stakkars deg...

Bare et spørsmål, hvem var den ivrigste, altså "pådriveren" til bryllupet?

Var faresignalene der FØR, men at dere kom inn i en "giftekarusell" som dere ikke klarte å hoppe av?

Det har hendt før!

[Gjest daiænæ]

Sorry...to like innlegg...

[Gjest in love]

Han virker som en psykopat spør du meg!!! Stakkars deg....Lykke til - det trenger du

[Gjest tab x-tra]

Stakkars deg.

Kan det være at han nå plutselig føler at han har fått en mye større forpliktelse. At han ikke takler dette at nå er det ikke lengre bare å flytte fra hverandre? At han føler at han nå har mistet friheten sin?

At han rett og slett har fått "post-bryllup-panikk"? Realiteten begynner vel å gå opp for ham.

Har ingen erfaring på dette området, men det jeg har skrevet ovenfor var det første som falt meg inn i hodet. Dere har jo bodd sammen i 3 år, og følelser skifter ikke så fort.

Mitt tips er å gi ham litt mer tid, men ikke for mye, for du skal tross alt leve et godt liv du også.

Lykke til og masse klemmer

[Gjest tabbyb]

Dette var trist...stakkars deg...

Bare et spørsmål, hvem var den ivrigste, altså "pådriveren" til bryllupet?

Var faresignalene der FØR, men at dere kom inn i en "giftekarusell" som dere ikke klarte å hoppe av?

Det har hendt før!

Hm.... Hvem var pådriveren? Vel, det er egentlig et vanskelig spørsmål. Vi forlova oss veldig tidlig, etter bare et par måneder, der var han den store pådriveren. Etter som årene gikk så begynte jeg å etterlyse om det ikke skulle skje noe mer snart, og en høstdag i fjor ble det bestemt dato. Jeg føler ikke at jeg har vært noen pådriver, men han føler visstnok at det har vært forventet av omgivelsene, for å si det slik. Det rare er at vi snakka veldig grundig gjennom (trodde jeg ihvertfall) mye av dette ivinter, vår og sommer , før bryllupet, og han hadde plenty av sjanser til å trekke seg på forhånd. Vi er såpass voksne begge to (29 og 30 år) at vi har våre erfaringer fra før, og har vært (trodde jeg igjen) veldig bevisste på å ikke gå i denne fella.... Men..............

[TabbyB]

Stakkars deg.

Kan det være at han nå plutselig føler at han har fått en mye større forpliktelse. At han ikke takler dette at nå er det ikke lengre bare å flytte fra hverandre? At han føler at han nå har mistet friheten sin?

At han rett og slett har fått "post-bryllup-panikk"? Realiteten begynner vel å gå opp for ham.

Har ingen erfaring på dette området, men det jeg har skrevet ovenfor var det første som falt meg inn i hodet. Dere har jo bodd sammen i 3 år, og følelser skifter ikke så fort.

Mitt tips er å gi ham litt mer tid, men ikke for mye, for du skal tross alt leve et godt liv du også.

Lykke til og masse klemmer

Tro meg, jeg har lurt på det samme jeg også. Har det plutselig i etterkant gått opp for han at han faktisk har sagt ja til å dele resten av livet sitt til meg, og at han ikke takler det? Skal legge til at det også er mange årsaker til at han er som han er, med problemer som kan spores tilbake til mobbing på skolen, men.... Det var ting som jeg var klar over, men som jeg ikke trodde skulle ødelegge for oss. For jeg var parat til å kjempe sammen med han mot de demonene som han sliter med inni hodet sitt... Si gjerne at jeg burde ha tenkt meg bedre om før jeg gifta meg jeg også, men problemet er jo at jeg er så innmari glad i han, og alle de positive sidene ved han. Jeg hadde kanskje takla denne nedturen hans bedre dersom den ikke kom så like etter bryllupet, slik at jeg også blir i tvil om han i det hele tatt ville gifte seg med meg...

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Det er jammen ikke rart at du er opprørt over din samlivssituasjon. Den var neppe ventet bare 7 uker etter bryllupsdagen. Så trist.

Hva som har utløst din manns negative reaksjon er ikke godt å forestille seg bare ut fra et brev. Det viktigste for deg er vel likevel: hva nå?

Jeg tror ikke dere kommer utenom å forsøke og møte hverandre for å forstå og oppklare virvaret og lete etter løsninger.

Det høres ut som om du er på ditt jorde og han på sitt. Greier du å spørre han slik at han åpner opp for noe av det han føler og tenker på? Tror du han har blitt etterpåklok først nå etter bryllupet? Har du sett slike nedturer hos han tidligere? Vet du hvordan du kan nå inn til han? Vet du hvordan du kan støtte han?

Det ble flere spørsmål fra meg her, men jeg ble så berørt av din ulykkelige situasjon.

Siden han ikke vil bruke fagfolk til å hjelpe dere, må du satse alt du orker på å nå inn til han med vanlig samtale. Jeg tror du klarer det!

Det er fullt mulig å bestille samtale på famliekonteret for samtale alene.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. for en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet,bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

[TabbyB]

Det er jammen ikke rart at du er opprørt over din samlivssituasjon. Den var neppe ventet bare 7 uker etter bryllupsdagen. Så trist.

Hva som har utløst din manns negative reaksjon er ikke godt å forestille seg bare ut fra et brev. Det viktigste for deg er vel likevel: hva nå?

Jeg tror ikke dere kommer utenom å forsøke og møte hverandre for å forstå og oppklare virvaret og lete etter løsninger.

Det høres ut som om du er på ditt jorde og han på sitt. Greier du å spørre han slik at han åpner opp for noe av det han føler og tenker på? Tror du han har blitt etterpåklok først nå etter bryllupet? Har du sett slike nedturer hos han tidligere? Vet du hvordan du kan nå inn til han? Vet du hvordan du kan støtte han?

Det ble flere spørsmål fra meg her, men jeg ble så berørt av din ulykkelige situasjon.

Siden han ikke vil bruke fagfolk til å hjelpe dere, må du satse alt du orker på å nå inn til han med vanlig samtale. Jeg tror du klarer det!

Det er fullt mulig å bestille samtale på famliekonteret for samtale alene.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. for en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet,bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Takk for svar! Jeg må innrømme at jeg har vært innom her med et innlegg for noen uker siden også, "Nygift, men...." Og fikk også da svar fra både deg og andre. Men som du ser så har situasjonen ikke roet seg. Jeg har prøvd å nå inn til han, men dessverre så virker det som om han har en sperre når det gjelder meg for tida. Vi fikk prata en del i går kveld, men jeg føler at han ikke helt greier å tenke klart nå... Ikke sikkert at jeg gjør det heller, men... Det er ikke enkelt å måtte være den som skal "gjøre jobben", dra han opp av hengemyra når han ikke vil.

Om jeg har sett slike nedturer før? Vel, ja men i mildere former. Han hadde en knekk for en del år siden også, før min tid, som har prega han veldig. Jeg veit årsaken, den har han fortalt meg, og vi kan vel si at det var en abort mot hans vilje som har satt sine spor. Jeg har sett nedturer mens vi har vært sammen også, der han har null selvtillit og mener at alt han gjør blir galt og at andre får det så vondt på grunn av han osv... Men tidligere har jeg faktisk greid å nå inn til han og fått han til å være trygg på meg i det minste... Men nå....

Vi fikk som sagt prata litt i går kveld, men for meg så virker det som om han bare har gitt opp trua på at det fortsatt skal være oss to. Det kan hende at jeg er for egoistisk og sta når jeg ikke godtar det, men jeg greier ikke å se at han er i en slik psykisk tilstand nå at han greier å ta en så alvorlig avgjørelse som å bryte, og samtidig være sikker på at det er det beste i lengden. Ikke det at jeg er noen psykolog, men...

Det blir veldig spennende å se hva som skjer etter disse to ukene hvor vi skal være fra hverandre. Han skal nå være borte og dyrke sin store lidenskap, jakt, og jeg skal prøve å fungere normalt her hjemme. Prøver å stålsette meg for å kunne møte rykter og spørsmål ute blant folk, for i følge ryktene så har jeg allerede flyttet og alt er over...

Herlighet, vi har ikke engang sendt ut takkekort eller fått oversikt over alle gaver enda! Det er egentlig en helt absurd situasjon dette...

Tror at jeg kommer til å ta kontakt med familievernkontoret, men tør ikke å ha for store forhåpninger om at de kan komem med noe nytt... Jeg føler jeg har prøvd det meste allerede... Og så er jeg livredd for å gjøre noe som kan gjøre situasjonen enda mer fastlåst.

Det var en vond avskjed i dag tidlig, det føltes dessverre alt for endelig. For han skal jo bruke tida nå også til å prøve å finne igjen seg sjøl, og finne ut hva han vil, om jeg er en del av framtidsbildet hans eller ikke... Og jeg er livredd utfallet. Lyspunktene i dette er jo at vi faktisk sov i samme seng i natt, han greide å holde rundt meg og gi meg klem, og han prøvde også å trøste meg, sjøl om jeg er ganske så utrøstelig for tida. Jeg er også redd for å klamre meg for mye til halmstrået, for jeg blir så innmari skuffa gang på gang, når det viser seg at det ikke er så enkelt likevel...

Nei, dette ble da altfor langt igjen. Men det er så innmari mange tanker og følelser med i bildet. Og så har jeg også et håp om at det som jeg tenker og føler kanskje kan få i gang tanker hos andre også... Kanskje hjelper det ikke meg nå, men kanskje kan det gjøre at andre ikke havner i denne knipa....

TabbyB