Lei av å forsøke

[Leviathan]

Føler et behov for å tømme ut frustrasjon etter to år med utilfredsstillende forhold. VI fikk et fantastisk barn for to år siden, og som alltid er dette en påkjenning for forhold. Likevel begynner det å se ut som om det er noe mer som mangler. Jeg føler jeg gjør alt jeg kan for at vi skal få det bedre (jeg lager 98% av maten, handler like stor andel, gjør like mye husarbeid, gjør like mye med vårt barn, skriver brev til henne, kjøper små oppmerksomheter etter krangling, forsøker å prate om problemene, men også gledene, på en OK måte). Vel, selvsagt høres dette ut som skryting, men en ting er sikkert, jeg er ikke interessert i å skryte. Vi arbeider begge i krevende yrker (med mennesker). Min samboer kaller meg en selvsentrert drittsekk når jeg ønsker å benytte den lille tiden vi har sammen til oss (for å sette det på spissen havner det stort sett der). likevel elsker jeg henne masse og kjenner, etter mange år, en forelskelse ofte. Poenget er at jeg IKKE tror gresset er grønnere på den andre siden, men kanskje er gresset ihvertfall ikke så brent et annet sted. Jeg har lyst til å gi opp, og er lei av mine egne tårer og den andres kjeft. Noen som kan kjenne seg igjen og kan dele med meg? Hvis profesjonell hjelp kan være svaret, flott.

Vet ikke...

[afytos]

En ting er sikkert, det skader nok ikke å få en time hos en familierådgiver. Jeg skulle ønske at jeg hadde dratt min gemal avgårde, men når han først ga opp seg selv, så ville han ikke gi noen andre muligheten til å hjelpe forholdet vårt. Det kan alltid være en god ide å snakke med en tredjepart, som faktisk kan holde seg helt nøytral, da kan man plutselig se "problemene" i et helt annet lys.....

Lykke til.....

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det høres ut som om dere ikke har god og åpen dialog om det som er vanskelig.

Da hjelper det lite om dere begge gjør gode jobber som foreldre, deler husarbeidet og har store jobber ute.

Samspillet i parforholdet er viktigst.

Har barnet kilt seg inn mellom dere? Kan det være slik at barnet gir din samboer får dekket sitt behov for nærhet og ømhet gjennom barnet?

Hvis dere ikke klarer å snakke konstruktivt om det som er vanskelig, oppfordrer jeg dere til å bruke en utenforstående til å dra i gang muligheter for bedring og løsning av problemet. Bruk gule sider i tlf.katalogen.

[Leviathan]

Takker for svar. En ting har vi klart å bevare, og det er kjærligheten for barnet vårt. Vi krangler aldri i forbindelse med henne og vi har likt syn på alt som har med henne å gjøre. Det er nok riktig at behovet for intimitet og nærhet dekkes av datteren og jobbsituasjon (for samboer), men uansett hvor nært og krevende dette er, tilsidesetter jeg gjerne mitt eget behov for ensomhet for at vi skal kunne være litt sammen.

Til tross for at vi er like på mange måter som fx grunnverdier, har vi ulike personlige sider som enketle ganger føles uforenlige. Likevel er min grunnkjærlighet så stor at jeg ikke gir opp - selv om det er fristende. En tredje part kan nok være en ide, som vi også har tenkt på, selv om jeg selv på mange måter kan sette fingeren på hva som kan gjøres. Det er sikkert bedre for alle om det er en tredje part som sier dette. Jeg har ihvertfall ingen angst for å prøve. Det meste må prøves, tenker jeg.