Sjalusi

[Gjest Cecilie]

Hvordan i all verden skal jeg bli kvitt sjalusien jeg har til kjæresten min sine barn? Det er jo fullstendig irrasjonelt, jeg oppfører meg som en unge, blir sur og vanskelig. Bare han skal tilbringe tid med dem, gjør det helt vondt inne i meg, jeg føler det som om at bare de får "klørene" i ham, vil jeg miste ham.

Når jeg er alene med barna går det greit, og vi har det koselig sammen, men når han er der reagerer jeg på all oppmerksomheten de får, og jeg blir regelrett sur. Klager på dem til faren gjør jeg også, ikke måte på så vanskelige og sutrete barn han har.

Hvordan i allverden skal jeg kunne akseptere disse barna? Det virker også som om at de trives rimelig godt med meg. Så det er bare meg det er noe "gale" med.

Kanskje det bare er en overgang, vi har vært sammen i 6 måneder nå, og jeg har egentlig ikke hatt så mye med dem å gjøre.

Er det andre som har lignende erfaringer, og som har noen tips til meg. Forsøker å si til meg selv hele tiden at det er meg han elsker og at det er meg han skal dele resten av livet sitt med, at det bare er noen år og så behøver ikke de faren sin på samme måten.

Akkurat nå så hater jeg meg selv fordi jeg ikke kan være snillere med kjæresten min. Jeg vil ikke være sjalu, jeg vil lære meg til å bli glad i dem, og glede meg på faren sine vegne over barna. Men hvordan gjør jeg det???

Kjæresten min er verdens beste og han skjønner at dette med barna hans er litt vanskelig for meg. Men vil jeg noengang komme meg over dette??

Mye rot dette, men hjelp meg så jeg ikke mister mannen i mitt liv...

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei Cecilie!

Det er godt du er klar over hva som skjer med deg når din kjærestes barn kommer på besøk.

Visst er det irrasjonelt å skulle reagere surt og vanskelig mot barn. Kanskje du liker barn også?

Sjalusi kan forsvinne etter en innkjøringsperiode. Men ofte må den sjalu gjøre noe aktivt for å bli kvitt ondet.

Å innrømme at du er sjalu, er begynnelsen. For å kurere den kan du bl.a. spørre deg selv hva du tror sjalusien kommer av. Skulle du ønske du var den første i din manns liv? Er du sjalu på din manns tidligere forhold? Tenker du på at dere skal få barn en gang, og hvordan vil det bli da? Finn ut hva du føler og tenker, og konfronter svarene med den virkeligheten du har valgt å leve i nå.

Klarer du ikke å finne ut av dette på egen hånd, anbefaler jeg deg å kontakte en familierådgiver eller psykolog for samtaler. Les gjerne også artikkelen om sjalusi på tema under forum for samliv.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medsinsk personell. For en sikker vurdering av problemstilligen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

[grevinnen]

Du sier "Forsøker å si til meg selv hele tiden at det er meg han elsker og at det er meg han skal dele resten av livet sitt med, at det bare er noen år og så behøver ikke de faren sin på samme måten." Dette er en stor feil hvis du tror det er slik det skal være. De vil være barna hans så lenge han lever og de vil trenge han så lenge også. En venninne av meg opplevde at kjæresten til faren ekskluderte henne og søsteren i stor grad fra livet hans fordi de var "voksne". De ble invitert på middagsbesøk som om de skulle bare være bekjente av faren og kjæresten. De var liksom ikke familie lenger. Dette gjorde at de foraktet både faren og kjæresten og har lite kontakt med dem nå.

Jeg synes det er forferdelig trist at du er sjalu på barna, for hvis han må velge vil og bør han velge barna.

[Gjest poh]

Hei cecilie!Jeg har det også på samme måte, men så fort noen sier at man føler sånn-får man slike svar som fra "grevinnen".Det er vanskelig for folk som ikke er i samme situasjon som oss å forstå.Man er sjalu ovenfor barn fra tidligere forhold og det tar vel tid.Men man kommer et steg videre med at samboer forstår iallefall, eller prøver å forstå.Jeg har nå hold på med "innkjøringsfasen" i 1,5år. Jeg liker ikke barnets mor(men gir/prøver å ikke gi barnet denne oppfatningen) Og blir fort sur hvis det er noe "mamma"snakk-selv om jeg skjønner at det er galt.Du kan godt maile meg med spm. erfaringer, råd, så kan vi "dele" litt.For det er ikke enhver man går å forteller dette til, at man er sjalu på barna.For det er liksom ikke lov det!Adressen er [email protected]

[Gjest Pepa]

Jeg forstår deg godt. Er i nesten samme situasjon selv. Samboeren min har faktisk tre barn fra tidligere ekteskap, og vi har ett sammen.

Vi har vært sammen i 5 år nå, men jeg har sluttet å håpe at det noen gang skal bli problemfritt.

Tror du også har innsett at det er du selv som må jobbe med saken. De vil jo alltid være barna hans, på lik linje som deres evntuelle barn kommer til å bli. Og barn vil jo forhåpentligvis alltid komme foran partneren.

Det er ikke lett å gi deg noen råd, i og med at jeg ikke har funnet den perfekte løsningen selv. Tror du bare må ta tiden til hjelp. Prøv å glede deg over at barna faktisk liker deg, vær en venn for dem, prøv aldri å være en mor. De har jo en mor allerede. Du trenger på ingen måte konkurrere med henne. En god venn i deg er noe de virkelig kan sette pris på. Antagelig er moren deres minst like sjalu som deg fordi barna hennes tilbringer tid med deg og tydelig liker deg.

Ta ekstra godt vare på de stundene dere har alene, bare du og mannen din. Tror det er veldig viktig å kunne være skikkelig kjærester innimellom. Slik at du føler at du er den aller viktigste i de periodene barna ikke er hos dere.

[momsen]

Noen har beskrevet at det å møte en person med barn er som å møte noen med en «bombe i bagasjen». Du oppdager ikke hva du har begitt deg ut på før du står midt oppe i det.

Men nå må du ta deg sammen!!!! Husk at barna ikke har valgt å skulle forholde seg til steforeldre (for det er det du vil bli hvis forholdet blir seriøst.)Du skal være sjeleglad for at barna har godtatt deg.

Dette må du bare godta med en gang: BARNA VIL ALLTID KOMME I FØRSTE REKKE.

Som stemor og mor blir jeg rett og slett provosert av å lese dine selvmedlidende tanker. Min elskede samboer ville aldri har elsket meg hvis jeg ikke hadde tatt ansvar og gjort mitt aller best for hans barn. Og jeg ville heller ikke respektert meg selv.

Bli voksen, eller back ut!!!!

[Gjest Ikke-moms]

Noen har beskrevet at det å møte en person med barn er som å møte noen med en «bombe i bagasjen». Du oppdager ikke hva du har begitt deg ut på før du står midt oppe i det.

Men nå må du ta deg sammen!!!! Husk at barna ikke har valgt å skulle forholde seg til steforeldre (for det er det du vil bli hvis forholdet blir seriøst.)Du skal være sjeleglad for at barna har godtatt deg.

Dette må du bare godta med en gang: BARNA VIL ALLTID KOMME I FØRSTE REKKE.

Som stemor og mor blir jeg rett og slett provosert av å lese dine selvmedlidende tanker. Min elskede samboer ville aldri har elsket meg hvis jeg ikke hadde tatt ansvar og gjort mitt aller best for hans barn. Og jeg ville heller ikke respektert meg selv.

Bli voksen, eller back ut!!!!

Momsen, du er sikkert et enestäende menneske du! ha!

Ä föle sjalusi for samboerens barn er helt naturlig, men det er ikke alle som tör ä innrömme det. Spesielt i 'innkjöringsfasen' er dette helt vanlig. Kanskje er du blant de fä som ikke opplever det, eller du har värt sammen med samboeren din i ärevis og husker ikke hvordan det var i begynnelsen.

Uansett, hvis du bare skal väre krass og dömme folk som föler annerledes enn deg, sä kan du vel heller la väre ä svare pä innlegget.

[momsen]

Momsen, du er sikkert et enestäende menneske du! ha!

Ä föle sjalusi for samboerens barn er helt naturlig, men det er ikke alle som tör ä innrömme det. Spesielt i 'innkjöringsfasen' er dette helt vanlig. Kanskje er du blant de fä som ikke opplever det, eller du har värt sammen med samboeren din i ärevis og husker ikke hvordan det var i begynnelsen.

Uansett, hvis du bare skal väre krass og dömme folk som föler annerledes enn deg, sä kan du vel heller la väre ä svare pä innlegget.

OK, innrømmer at jeg var sjalu i begynnelsen. Vi har vært sammen i fire år nå. Beklager at jeg gikk så sterkt ut. Samtidig tror jeg vi trenger å høre og forstå - også i begynnelsen - at vi aldri kommer til å bli den aller viktigste personen i vår elskedes liv. Jeg føler mer og mer sympati med stebarn.

[Gjest Ikke-moms]

OK, innrømmer at jeg var sjalu i begynnelsen. Vi har vært sammen i fire år nå. Beklager at jeg gikk så sterkt ut. Samtidig tror jeg vi trenger å høre og forstå - også i begynnelsen - at vi aldri kommer til å bli den aller viktigste personen i vår elskedes liv. Jeg føler mer og mer sympati med stebarn.

Da er vi litt mer enige.. :-)

Ja, stebarna er selvfölgelig helt uforskyldt kommet opp i denne nye situasjonen, og de kommer forhäpentligvis alltid til ä väre den viktigste personen i begge sine foreldres liv.

[Gjest Cecilie]

Momsen, du er sikkert et enestäende menneske du! ha!

Ä föle sjalusi for samboerens barn er helt naturlig, men det er ikke alle som tör ä innrömme det. Spesielt i 'innkjöringsfasen' er dette helt vanlig. Kanskje er du blant de fä som ikke opplever det, eller du har värt sammen med samboeren din i ärevis og husker ikke hvordan det var i begynnelsen.

Uansett, hvis du bare skal väre krass og dömme folk som föler annerledes enn deg, sä kan du vel heller la väre ä svare pä innlegget.

Kjære Ikke-moms

Takk for at det er noen som støtter meg. Kjefting hjelper jo verfalt ikke....

Masse klemmer fra

[nann]

Hei Cecilie!

Jeg forstår godt hvordan du har det. Samboeren min (gjennom snart tre år) har en datter fra et tidligere forhold.

I begynnelsen ville jeg bare at hun skulle forsvinne. Det var da ikke slik det skulle være! Vi skulle være sammen og ha barn sammen. Men så enkelt er det ikke alltid.Heldigvis(?) er han ikke sammen med henne mer enn tredjehver helg pga avstanden, men i begynnelsen gråt jeg og trodde datteren ville komme mellom oss.Det var nemlig ikke bare jeg som var sjalu...

Ting tar tid. Barna vil jo aldri bli deres barn, men etterhvert tror jeg du vil finne din naturlige rolle med barna.Etterhvert begynte jeg å se hvor mye datteren hans liknet på sin far, og at hun var en skjønn jente. Moren hennes slipper jeg å omgås og det har gjort meg mye mer avslappet. Barna erstatter ikke deg, de gir en annen glede og det er en annen kjærlighet. Det vet vel alle som har egne barn(jeg har bare to katter :-))

Prøv å få et forhold til barna hans uavhengig av hans forhold til dem. Jeg er sikker på at de kan bringe deg mye glede.Datteren til samboeren min gir ihvertfall meg mye, og jeg vet at hun faktisk har blitt glad i meg.Det er en vanvittig god følelse!

Send meg en mail, så kan vi snakke. Lykke til!

Klem fra

[Gjest Cecilie]

Hei Cecilie!

Jeg forstår godt hvordan du har det. Samboeren min (gjennom snart tre år) har en datter fra et tidligere forhold.

I begynnelsen ville jeg bare at hun skulle forsvinne. Det var da ikke slik det skulle være! Vi skulle være sammen og ha barn sammen. Men så enkelt er det ikke alltid.Heldigvis(?) er han ikke sammen med henne mer enn tredjehver helg pga avstanden, men i begynnelsen gråt jeg og trodde datteren ville komme mellom oss.Det var nemlig ikke bare jeg som var sjalu...

Ting tar tid. Barna vil jo aldri bli deres barn, men etterhvert tror jeg du vil finne din naturlige rolle med barna.Etterhvert begynte jeg å se hvor mye datteren hans liknet på sin far, og at hun var en skjønn jente. Moren hennes slipper jeg å omgås og det har gjort meg mye mer avslappet. Barna erstatter ikke deg, de gir en annen glede og det er en annen kjærlighet. Det vet vel alle som har egne barn(jeg har bare to katter :-))

Prøv å få et forhold til barna hans uavhengig av hans forhold til dem. Jeg er sikker på at de kan bringe deg mye glede.Datteren til samboeren min gir ihvertfall meg mye, og jeg vet at hun faktisk har blitt glad i meg.Det er en vanvittig god følelse!

Send meg en mail, så kan vi snakke. Lykke til!

Klem fra

Kos at du vil skrive mail. Menjeg tror jeg trenger din e-mail adresse. Men du kan sende mail til meg på denne adressen

[email protected] så får jeg din.

Masse klemmer fra