Ha det godt sammen uten et sexliv?

[Gjest ei fet kone]

Jeg spurte om det samme i tråden under her som handlet om fete kvinner. Der var det noen som påstod at de hadde elsket sin partner selv om denne hadde blitt fet, men de ville ikke hatt denne fete partneren i samme seng. Jeg lurte litt på hvordan dette er mulig, men fikk ikke noen svar.

Jeg lever nemlig sammen med en mann som ikke orker å ha sex med meg, fordi jeg er for fet. Han sier han elsker meg, og at han ikke kan leve uten meg. Jeg kan ikke skjønne hvordan dette er mulig. Jeg selv hungrer etter både nærhet og sex, det er snart 1 år siden sist vi hadde sex! Kan en mann som er i midten av 30 årene virkelig legge sex "på hylla"? Jeg lurer på om han har en kvinne på si, jeg har aldri sagt noe til han om min mistanke men. Selv kunne jeg ikke tenke meg å være utro, men jeg blir snart gal av å gå her og lengte etter nærhet og sex.

Så fortell meg dere som ikke liker fete mennesker (på den sexuelle måten), dere som så fint sier at dere alltid kommer til å elske deres partner selv om denne kom til å bli fet, mener du da virkelig på alvor at du skal kutte ut alt som heter sex?

Jeg vil også legge til at jeg har prøvd meg på utallige slankekurer, blandt annet Grete Roede uten at det hjalp noe. Nå har jeg gitt opp, selvtilitten har aldri vært lavere, likeens med min viljestyrke. Jeg vil faktisk skille meg, for det må da finnes en mann der ute som liker meg sånn som jeg er også. Men hvordan kommer jeg meg vekk, når min mann blånekter? Jeg blir nesten litt skremt over hans reaksjon når jeg sier at jeg vil ut av forholdet. (Han har blandt annet truet med å ta livet av seg.)

[kie]

For å ta det siste først. Ja, det finnes menn som liker overvektige kvinner som de er også.

Deriblandt min mann. "Det er jo _deg_, jo!" sier han når jeg tviler. Han synes jeg lukter godt, er god og myk og tja....*rødme*..."god". Spesielt når jeg slutter å bli så overfokusert på min egen kropp, men heller konsentrerer seg om hans. Slipper litt hemninger fremfor å være så opptatt av hvordan jeg tar meg ut til enhver tid.;-)

Jeg tror forøvrig at det er mulig å ha det godt uten et sexliv (vi har hatt måneder uten, også.), men det er _veldig_ vanskelig å ha det godt uten nærhet, berøring og aksept. Det er jo andre måter å ta på hverandre på også. Komplimenter er heller ikke å forakte.

Det jeg har oppdaget, er at min oppfattelse av meg selv "smitter". Er jeg forknytt, selvopptatt (dvs. bare tenker på hvordan jeg tar meg ut i sengen) og prater om hvor fæl jeg er, er dette veldig lite tiltrekkende.

Dersom jeg derimot viser at jeg er trygg på meg selv, egen kropp og seksualitet. Tar initiativ og viser at jeg er glad i sex er det visst _veldig_ tiltrekkende.

Dessuten tror jeg det er viktig at vi kvinner tar ansvar for egen seksualitet. Det går an å bli "tilfredsstilt" på egen hånd;-)

Så mitt svar er vel at ja, jeg tror man kan ha det godt sammen uten et sexliv men ikke uten nærhet, berøring og aksept.

Mvh

[Gjest ei fet kone]

For å ta det siste først. Ja, det finnes menn som liker overvektige kvinner som de er også.

Deriblandt min mann. "Det er jo _deg_, jo!" sier han når jeg tviler. Han synes jeg lukter godt, er god og myk og tja....*rødme*..."god". Spesielt når jeg slutter å bli så overfokusert på min egen kropp, men heller konsentrerer seg om hans. Slipper litt hemninger fremfor å være så opptatt av hvordan jeg tar meg ut til enhver tid.;-)

Jeg tror forøvrig at det er mulig å ha det godt uten et sexliv (vi har hatt måneder uten, også.), men det er _veldig_ vanskelig å ha det godt uten nærhet, berøring og aksept. Det er jo andre måter å ta på hverandre på også. Komplimenter er heller ikke å forakte.

Det jeg har oppdaget, er at min oppfattelse av meg selv "smitter". Er jeg forknytt, selvopptatt (dvs. bare tenker på hvordan jeg tar meg ut i sengen) og prater om hvor fæl jeg er, er dette veldig lite tiltrekkende.

Dersom jeg derimot viser at jeg er trygg på meg selv, egen kropp og seksualitet. Tar initiativ og viser at jeg er glad i sex er det visst _veldig_ tiltrekkende.

Dessuten tror jeg det er viktig at vi kvinner tar ansvar for egen seksualitet. Det går an å bli "tilfredsstilt" på egen hånd;-)

Så mitt svar er vel at ja, jeg tror man kan ha det godt sammen uten et sexliv men ikke uten nærhet, berøring og aksept.

Mvh

Hei Kie. Jeg har mange ganger prøvd å ta initiativet til sex, men det er lenge siden sist. Han rett og slett fnyser og sier rett ut at kroppen min er kvalmende. NÅr jeg prøver å krype inntil han i sengen trekker han seg unna. Det er veldig sårende at han ikke engang orker å ligge ved siden av meg.

Da kiloene begynte å snike seg på etterhvert som vi fikk våre barn så synes jeg ikke selv at min kropp var noe problem for meg selv, men det har blitt et problem fordi det er et problem for mannen min. Når han sier rett ut at kroppen min er kvalmende, så kan jeg jo ikke tvinge han til å like den heller? Jeg har iallefall gitt opp. Min mann orker ikke en gang å stryke meg over kroppen.

Du er heldig som har en mann som liker deg som du er.

Mine følelser for min mann er i ferd med å svekkes. Jeg har jo ikke noe å gi han lenger, han vil ikke ha det jeg har å gi han....fordi jeg er for fet.

Bare så det også er sagt: Jeg er selv skyld i mine ekstra kilo. Under svangerskapene har jeg spist altfor mye, og jeg har ikke greid å ta av igjen, selv om jeg har prøvd, for min manns skyld. Jeg har med andre ord en altfor lav viljestyrke.

[carma]

Hei Kie. Jeg har mange ganger prøvd å ta initiativet til sex, men det er lenge siden sist. Han rett og slett fnyser og sier rett ut at kroppen min er kvalmende. NÅr jeg prøver å krype inntil han i sengen trekker han seg unna. Det er veldig sårende at han ikke engang orker å ligge ved siden av meg.

Da kiloene begynte å snike seg på etterhvert som vi fikk våre barn så synes jeg ikke selv at min kropp var noe problem for meg selv, men det har blitt et problem fordi det er et problem for mannen min. Når han sier rett ut at kroppen min er kvalmende, så kan jeg jo ikke tvinge han til å like den heller? Jeg har iallefall gitt opp. Min mann orker ikke en gang å stryke meg over kroppen.

Du er heldig som har en mann som liker deg som du er.

Mine følelser for min mann er i ferd med å svekkes. Jeg har jo ikke noe å gi han lenger, han vil ikke ha det jeg har å gi han....fordi jeg er for fet.

Bare så det også er sagt: Jeg er selv skyld i mine ekstra kilo. Under svangerskapene har jeg spist altfor mye, og jeg har ikke greid å ta av igjen, selv om jeg har prøvd, for min manns skyld. Jeg har med andre ord en altfor lav viljestyrke.

Kjære deg...

Jeg skjønner godt at du begynner å miste følelsene for mannen din! Det skulle bare mangle når han forteller deg at han finner kroppen din kvalmende og ikke en gang vil stryke på deg! Og i tillegg nekter han å bryte samlivet og truer med selvmord om du skulle gå fra ham? Det høres nærmest psykopatisk ut, synes jeg. Det er det verste jeg har hørt.

Du fortjener en som hjelper deg å bygge opp selvtilliten og som liker deg for den du er! Ikke en som river deg ned på denne måten.

Ikke rart du mangler selvdisiplin og styrke til å gå ned i vekt når du får høre slikt om deg selv.

Det å mene at fedme er en uting, og ikke finne det tiltrekkende er en ærlig sak, men å legge det frem på denne måten som er så destruktiv for deg syns jeg ikke du trenger å akseptere.

Har du fortalt mannen din hvor mye det sårer deg og hvor dårlig selvtillit du får av å høre slikt og bli behandlet på den måten?

Egentlig burde det ikke være nødvendig å påpeke for han en gang, om han har litt omløp i knotten, men...

Du fortjener virkelig noen som får deg til å føle deg godt - og som kan motivere deg og støtte deg i det å gå ned i vekt fremfor å rakke ned på deg slik. Det skal du vite.

Håper virkelig du går inn for å endre på situasjonen og ikke lar det surre slik som nå. Ønsker deg alt godt! Lykke til!

[kie]

Hei Kie. Jeg har mange ganger prøvd å ta initiativet til sex, men det er lenge siden sist. Han rett og slett fnyser og sier rett ut at kroppen min er kvalmende. NÅr jeg prøver å krype inntil han i sengen trekker han seg unna. Det er veldig sårende at han ikke engang orker å ligge ved siden av meg.

Da kiloene begynte å snike seg på etterhvert som vi fikk våre barn så synes jeg ikke selv at min kropp var noe problem for meg selv, men det har blitt et problem fordi det er et problem for mannen min. Når han sier rett ut at kroppen min er kvalmende, så kan jeg jo ikke tvinge han til å like den heller? Jeg har iallefall gitt opp. Min mann orker ikke en gang å stryke meg over kroppen.

Du er heldig som har en mann som liker deg som du er.

Mine følelser for min mann er i ferd med å svekkes. Jeg har jo ikke noe å gi han lenger, han vil ikke ha det jeg har å gi han....fordi jeg er for fet.

Bare så det også er sagt: Jeg er selv skyld i mine ekstra kilo. Under svangerskapene har jeg spist altfor mye, og jeg har ikke greid å ta av igjen, selv om jeg har prøvd, for min manns skyld. Jeg har med andre ord en altfor lav viljestyrke.

"Han rett og slett fnyser og sier rett ut at kroppen min er kvalmende."

*sjokkert*

Det der er jo rett og slett respektløst!

Uansett hvordan og hvorfor du har lagt på deg har han da ingen rett til gjøre det på den måten?! Og du skal ikke finne deg i å få den slengt i fjeset heller.

Jeg tror hovedproblemet deres kanskje ikke er manglende sex, men manglende respekt.

For mange representerer maten akkurat det du ikke får. Nærhet, trygghet...Man forbinder det mer eller mindre med mamma(?) Dette ifølge en av ekspertene på overspising.

Så klart det er tøft å gi avkall på overspisingen da, når det er kanskje den eneste "kilden" man ser til å få det man hungrer etter.

Jeg gikk en gang på et kurs som hjalp meg veldig. På mange andre måter i tillegg til det jeg først trodde. Særlig i relasjoner til andre. Også ektefelle. (Da vi traff hverandre sa han faktisk følgende: "Legger du på deg er det slutt." Han gremmes over den teite holdningen og kommentaren der nå :-))

Det er kurset "Mat & Følelser" ( http://home.c2i.net/anker-nilssen/ )

Kurslederen, Ellen Anker-Nilssen har også under veiledning av Finn Skårderud ( http://users.cybercity.dk/~bbt1485/skaarderud.html ) skrevet en "avhandling" («Og alle så...» Om den voksne kvinne som tvangsspiser og hennes forhold til menn – en kvalitativ studie. Hovedfagsoppgave, Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, 1994).

Du kan lese mer om den studien her: http://www.sykepleien.no/artikler/1997/07/a03/artikel.htm

*klem*

[Gjest ei fet kone]

"Han rett og slett fnyser og sier rett ut at kroppen min er kvalmende."

*sjokkert*

Det der er jo rett og slett respektløst!

Uansett hvordan og hvorfor du har lagt på deg har han da ingen rett til gjøre det på den måten?! Og du skal ikke finne deg i å få den slengt i fjeset heller.

Jeg tror hovedproblemet deres kanskje ikke er manglende sex, men manglende respekt.

For mange representerer maten akkurat det du ikke får. Nærhet, trygghet...Man forbinder det mer eller mindre med mamma(?) Dette ifølge en av ekspertene på overspising.

Så klart det er tøft å gi avkall på overspisingen da, når det er kanskje den eneste "kilden" man ser til å få det man hungrer etter.

Jeg gikk en gang på et kurs som hjalp meg veldig. På mange andre måter i tillegg til det jeg først trodde. Særlig i relasjoner til andre. Også ektefelle. (Da vi traff hverandre sa han faktisk følgende: "Legger du på deg er det slutt." Han gremmes over den teite holdningen og kommentaren der nå :-))

Det er kurset "Mat & Følelser" ( http://home.c2i.net/anker-nilssen/ )

Kurslederen, Ellen Anker-Nilssen har også under veiledning av Finn Skårderud ( http://users.cybercity.dk/~bbt1485/skaarderud.html ) skrevet en "avhandling" («Og alle så...» Om den voksne kvinne som tvangsspiser og hennes forhold til menn – en kvalitativ studie. Hovedfagsoppgave, Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, 1994).

Du kan lese mer om den studien her: http://www.sykepleien.no/artikler/1997/07/a03/artikel.htm

*klem*

Takk for linkene. Jeg skal ta en nærmere titt på de i kveld. Jeg hadde nok trengt å få gjort noe med både selvtlitt og viljestyrke ja.

Jeg synes egentlig det er greit nok at han ikke liker kroppen min slik den har blitt. Men det er måten han sier ting på som sårer meg. Han hjelper meg jo ikke akkurat med å behandle meg på den måten han gjør.

[Gjest også overvektig]

"Han rett og slett fnyser og sier rett ut at kroppen min er kvalmende."

*sjokkert*

Det der er jo rett og slett respektløst!

Uansett hvordan og hvorfor du har lagt på deg har han da ingen rett til gjøre det på den måten?! Og du skal ikke finne deg i å få den slengt i fjeset heller.

Jeg tror hovedproblemet deres kanskje ikke er manglende sex, men manglende respekt.

For mange representerer maten akkurat det du ikke får. Nærhet, trygghet...Man forbinder det mer eller mindre med mamma(?) Dette ifølge en av ekspertene på overspising.

Så klart det er tøft å gi avkall på overspisingen da, når det er kanskje den eneste "kilden" man ser til å få det man hungrer etter.

Jeg gikk en gang på et kurs som hjalp meg veldig. På mange andre måter i tillegg til det jeg først trodde. Særlig i relasjoner til andre. Også ektefelle. (Da vi traff hverandre sa han faktisk følgende: "Legger du på deg er det slutt." Han gremmes over den teite holdningen og kommentaren der nå :-))

Det er kurset "Mat & Følelser" ( http://home.c2i.net/anker-nilssen/ )

Kurslederen, Ellen Anker-Nilssen har også under veiledning av Finn Skårderud ( http://users.cybercity.dk/~bbt1485/skaarderud.html ) skrevet en "avhandling" («Og alle så...» Om den voksne kvinne som tvangsspiser og hennes forhold til menn – en kvalitativ studie. Hovedfagsoppgave, Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, 1994).

Du kan lese mer om den studien her: http://www.sykepleien.no/artikler/1997/07/a03/artikel.htm

*klem*

Tusen takk for flotte linker!

[Nyco]

Hei Kie. Jeg har mange ganger prøvd å ta initiativet til sex, men det er lenge siden sist. Han rett og slett fnyser og sier rett ut at kroppen min er kvalmende. NÅr jeg prøver å krype inntil han i sengen trekker han seg unna. Det er veldig sårende at han ikke engang orker å ligge ved siden av meg.

Da kiloene begynte å snike seg på etterhvert som vi fikk våre barn så synes jeg ikke selv at min kropp var noe problem for meg selv, men det har blitt et problem fordi det er et problem for mannen min. Når han sier rett ut at kroppen min er kvalmende, så kan jeg jo ikke tvinge han til å like den heller? Jeg har iallefall gitt opp. Min mann orker ikke en gang å stryke meg over kroppen.

Du er heldig som har en mann som liker deg som du er.

Mine følelser for min mann er i ferd med å svekkes. Jeg har jo ikke noe å gi han lenger, han vil ikke ha det jeg har å gi han....fordi jeg er for fet.

Bare så det også er sagt: Jeg er selv skyld i mine ekstra kilo. Under svangerskapene har jeg spist altfor mye, og jeg har ikke greid å ta av igjen, selv om jeg har prøvd, for min manns skyld. Jeg har med andre ord en altfor lav viljestyrke.

Jeg får skikkelig vondt når jeg leser sånne innlegg som dette, og de tankene Kie gjorde seg om hvordan folk med overvekt ofte blir sett på.

Jeg blir sittende å lure på hva menn og kvinner egentlig tenker når de flytter sammen og får barn. Er de klar over HVEM partneren er, eller ser de bare det ytre skallet?

Alle forandrer seg med tiden. Vi blir eldre, får rynker, strekkmerker, grå hår, og noen legger på seg av forskjellige årsaker. Men slutter vi av den grunn å være den vi ER?

Hva er lyst? Jeg tror lyst er et resultat av den kjærligheten man føler for sin partner. Og respekt for sin partner som menneske! Alt man igjennom årene har delt av sorger og gleder, støttet hverandre, se inn i sin partners øyne og se omsorg, kjærlighet og respekt igjen. Varme hender som vet etter mange år hvor de skal stryke og den samme gode lukten av den du er glad i.

Når partneren din begynner å miste lysten på det grunnlaget du beskriver har han etter min oppfatning sluttet å se DEG. Han ser bare sine egne ønskedrømmer, kanskje skapt av et samfunn der ungdommelighet og det perfekte, å ha noe å vise frem for andre er viktigere enn kjærlighet mellom to mennesker.

Han vantrives med sin egen situasjon, kanskje med seg selv, de synlige tegn på at han selv blir eldre. Og gjør deg til årsaken.

Hva ønsker du selv? Du straffer deg selv ved å si at du mangler viljestryrke, det er din SKYLD. Du bøyer hodet i skam og gir ham rett i at du ikke er god nok!

Hvordan ville DU reagert om han fikk et problem med vekten av forskjellige grunner?

Hvis du skal slanke deg, HVORFOR vil du gjøre det? For å ikke miste kjærligheten hans? Da har du i så fall mistet den allerede når DET er et krav for at han skal bli! Han kan ikke si at det er ditt problem alene, ellers vil han ikke ha deg. Det er deres problem SAMMEN, og dere må finne en løsning sammen.

Det handler ikke om at du har for liten viljestyrke, det handler om at han ikke støtter og hjelper deg, men bare kritiserer og trekker seg vekk.

Hvis han stikker og finner seg ei sylslank dame, hvilken garanti har han for at ikke hun med tiden legger på seg? Skal han da bare vrake henne og? Hva sier i så fall det om ham?

Nei du. Ta det opp med ham. sett dere ned og snakk sammen. Begynn på et kurs, lær å lage fettfattig mat, legg om livsstilen BEGGE to, kjøp en sykkel. Gjør noe som involverer hele familien. Ikke sett deg ned å ta på deg skyld!

[Gjest ei fet kone]

Kjære deg...

Jeg skjønner godt at du begynner å miste følelsene for mannen din! Det skulle bare mangle når han forteller deg at han finner kroppen din kvalmende og ikke en gang vil stryke på deg! Og i tillegg nekter han å bryte samlivet og truer med selvmord om du skulle gå fra ham? Det høres nærmest psykopatisk ut, synes jeg. Det er det verste jeg har hørt.

Du fortjener en som hjelper deg å bygge opp selvtilliten og som liker deg for den du er! Ikke en som river deg ned på denne måten.

Ikke rart du mangler selvdisiplin og styrke til å gå ned i vekt når du får høre slikt om deg selv.

Det å mene at fedme er en uting, og ikke finne det tiltrekkende er en ærlig sak, men å legge det frem på denne måten som er så destruktiv for deg syns jeg ikke du trenger å akseptere.

Har du fortalt mannen din hvor mye det sårer deg og hvor dårlig selvtillit du får av å høre slikt og bli behandlet på den måten?

Egentlig burde det ikke være nødvendig å påpeke for han en gang, om han har litt omløp i knotten, men...

Du fortjener virkelig noen som får deg til å føle deg godt - og som kan motivere deg og støtte deg i det å gå ned i vekt fremfor å rakke ned på deg slik. Det skal du vite.

Håper virkelig du går inn for å endre på situasjonen og ikke lar det surre slik som nå. Ønsker deg alt godt! Lykke til!

Ja jeg forstår han ikke. Dette med at han truet med selvmord har skjedd en gang, og han var beruset da han sa det. Men alikevel tenker jeg mye på det. Har forsøkt å snakke med han om det, men han blåser det vekk.

Og jeg har også sagt til han at jeg blir såret og lei meg over måten han snakker til meg når det gjelder kroppen min. En gang sa han at han snakket slik for da måtte jeg skjønne at han mente alvor, og at jeg måtte se til å gjøre noe med det. Det at jeg får dårlig selvtilitt når han snakker på den måten skjønte han ikke noe av. Såpass burde jeg nemlig tåle, mente han.

De seneste månedene har jeg unngått å prate om kropp. Ser jeg bort i fra akkurat dette med sex og nærhet, er han egentlig en veldig snill mann, og en god far for ungene. Men det virker som om han ikke er klar over at han sårer meg når han snakker nedsettende om kroppen min. Faktisk tror jeg han synes selv at han gjør meg en tjeneste, for da skal vel jeg sikkert liksom "våkne", og sette i gang med slankingen. Ja jeg vet ikke jeg altså, jeg skjønner meg ikke på han i det hele tatt.

[kie]

Jeg får skikkelig vondt når jeg leser sånne innlegg som dette, og de tankene Kie gjorde seg om hvordan folk med overvekt ofte blir sett på.

Jeg blir sittende å lure på hva menn og kvinner egentlig tenker når de flytter sammen og får barn. Er de klar over HVEM partneren er, eller ser de bare det ytre skallet?

Alle forandrer seg med tiden. Vi blir eldre, får rynker, strekkmerker, grå hår, og noen legger på seg av forskjellige årsaker. Men slutter vi av den grunn å være den vi ER?

Hva er lyst? Jeg tror lyst er et resultat av den kjærligheten man føler for sin partner. Og respekt for sin partner som menneske! Alt man igjennom årene har delt av sorger og gleder, støttet hverandre, se inn i sin partners øyne og se omsorg, kjærlighet og respekt igjen. Varme hender som vet etter mange år hvor de skal stryke og den samme gode lukten av den du er glad i.

Når partneren din begynner å miste lysten på det grunnlaget du beskriver har han etter min oppfatning sluttet å se DEG. Han ser bare sine egne ønskedrømmer, kanskje skapt av et samfunn der ungdommelighet og det perfekte, å ha noe å vise frem for andre er viktigere enn kjærlighet mellom to mennesker.

Han vantrives med sin egen situasjon, kanskje med seg selv, de synlige tegn på at han selv blir eldre. Og gjør deg til årsaken.

Hva ønsker du selv? Du straffer deg selv ved å si at du mangler viljestryrke, det er din SKYLD. Du bøyer hodet i skam og gir ham rett i at du ikke er god nok!

Hvordan ville DU reagert om han fikk et problem med vekten av forskjellige grunner?

Hvis du skal slanke deg, HVORFOR vil du gjøre det? For å ikke miste kjærligheten hans? Da har du i så fall mistet den allerede når DET er et krav for at han skal bli! Han kan ikke si at det er ditt problem alene, ellers vil han ikke ha deg. Det er deres problem SAMMEN, og dere må finne en løsning sammen.

Det handler ikke om at du har for liten viljestyrke, det handler om at han ikke støtter og hjelper deg, men bare kritiserer og trekker seg vekk.

Hvis han stikker og finner seg ei sylslank dame, hvilken garanti har han for at ikke hun med tiden legger på seg? Skal han da bare vrake henne og? Hva sier i så fall det om ham?

Nei du. Ta det opp med ham. sett dere ned og snakk sammen. Begynn på et kurs, lær å lage fettfattig mat, legg om livsstilen BEGGE to, kjøp en sykkel. Gjør noe som involverer hele familien. Ikke sett deg ned å ta på deg skyld!

*applaus!*

Utrolig bra skrevet!

[carma]

Ja jeg forstår han ikke. Dette med at han truet med selvmord har skjedd en gang, og han var beruset da han sa det. Men alikevel tenker jeg mye på det. Har forsøkt å snakke med han om det, men han blåser det vekk.

Og jeg har også sagt til han at jeg blir såret og lei meg over måten han snakker til meg når det gjelder kroppen min. En gang sa han at han snakket slik for da måtte jeg skjønne at han mente alvor, og at jeg måtte se til å gjøre noe med det. Det at jeg får dårlig selvtilitt når han snakker på den måten skjønte han ikke noe av. Såpass burde jeg nemlig tåle, mente han.

De seneste månedene har jeg unngått å prate om kropp. Ser jeg bort i fra akkurat dette med sex og nærhet, er han egentlig en veldig snill mann, og en god far for ungene. Men det virker som om han ikke er klar over at han sårer meg når han snakker nedsettende om kroppen min. Faktisk tror jeg han synes selv at han gjør meg en tjeneste, for da skal vel jeg sikkert liksom "våkne", og sette i gang med slankingen. Ja jeg vet ikke jeg altså, jeg skjønner meg ikke på han i det hele tatt.

"En gang sa han at han snakket slik for da måtte jeg skjønne at han mente alvor, og at jeg måtte se til å gjøre noe med det."

Han har helt tydelig ikke forstått alvoret selv. Skjønner han ikke at det må støtte og selvtillit til her? Å snakke til deg på den måten er respektløst og destruktivt for deg. Det gjør jo saken bare enda verre.

Jeg syns du skulle gjøre det helt klart for han hvor mye det sårer deg og hvor lite et motiverer deg. At om han vil du skal ned i vekt, får han jobbe han og - og støtte deg.

Samtidig så er det RIV RUSKENDE GALT om du skal jobbe og gå ned i vekt for HANS skyld! Det skal du ikke gjøre. Om du ønsker det, så gjør det for din egen del. Du skal ikke behøve å krype på dine knær for å få omsorg og nærhet fra ham.

Jeg er bare så totalt enig i alt det Nyco skriver. Det var et flott innlegg.

[Gjest ei fet kone]

Jeg får skikkelig vondt når jeg leser sånne innlegg som dette, og de tankene Kie gjorde seg om hvordan folk med overvekt ofte blir sett på.

Jeg blir sittende å lure på hva menn og kvinner egentlig tenker når de flytter sammen og får barn. Er de klar over HVEM partneren er, eller ser de bare det ytre skallet?

Alle forandrer seg med tiden. Vi blir eldre, får rynker, strekkmerker, grå hår, og noen legger på seg av forskjellige årsaker. Men slutter vi av den grunn å være den vi ER?

Hva er lyst? Jeg tror lyst er et resultat av den kjærligheten man føler for sin partner. Og respekt for sin partner som menneske! Alt man igjennom årene har delt av sorger og gleder, støttet hverandre, se inn i sin partners øyne og se omsorg, kjærlighet og respekt igjen. Varme hender som vet etter mange år hvor de skal stryke og den samme gode lukten av den du er glad i.

Når partneren din begynner å miste lysten på det grunnlaget du beskriver har han etter min oppfatning sluttet å se DEG. Han ser bare sine egne ønskedrømmer, kanskje skapt av et samfunn der ungdommelighet og det perfekte, å ha noe å vise frem for andre er viktigere enn kjærlighet mellom to mennesker.

Han vantrives med sin egen situasjon, kanskje med seg selv, de synlige tegn på at han selv blir eldre. Og gjør deg til årsaken.

Hva ønsker du selv? Du straffer deg selv ved å si at du mangler viljestryrke, det er din SKYLD. Du bøyer hodet i skam og gir ham rett i at du ikke er god nok!

Hvordan ville DU reagert om han fikk et problem med vekten av forskjellige grunner?

Hvis du skal slanke deg, HVORFOR vil du gjøre det? For å ikke miste kjærligheten hans? Da har du i så fall mistet den allerede når DET er et krav for at han skal bli! Han kan ikke si at det er ditt problem alene, ellers vil han ikke ha deg. Det er deres problem SAMMEN, og dere må finne en løsning sammen.

Det handler ikke om at du har for liten viljestyrke, det handler om at han ikke støtter og hjelper deg, men bare kritiserer og trekker seg vekk.

Hvis han stikker og finner seg ei sylslank dame, hvilken garanti har han for at ikke hun med tiden legger på seg? Skal han da bare vrake henne og? Hva sier i så fall det om ham?

Nei du. Ta det opp med ham. sett dere ned og snakk sammen. Begynn på et kurs, lær å lage fettfattig mat, legg om livsstilen BEGGE to, kjøp en sykkel. Gjør noe som involverer hele familien. Ikke sett deg ned å ta på deg skyld!

Jeg begynte å gråte da jeg leste innlegget ditt, fordi du har så rett i alt du skriver!

Jeg har lyst til å vise mannen min det som står i disse innleggene, men jeg vet ikke om jeg helt våger det. Han vil nok uansett ikke se at han gjør og sier ting på feil måte. Det er nok alle vi andre som tar feil....i hans øyne.

Jeg har faktisk også foreslått for han at vi skal slanke oss sammen, for han har faktisk lagt på seg de siste årene han også, selv om han ikke har gått opp like mye som meg. Han hadde vaskebrettmage da vi traff hverandre, det er ikke mye igjen av den nå. Uansett, han ønsker ikke å gjøre noe med kostholdet sitt, og å trimme kommer jeg aldri til å få han til å gjøre.

Men takk for et fint innlegg Nyco.

[Gjest Kristine]

"En gang sa han at han snakket slik for da måtte jeg skjønne at han mente alvor, og at jeg måtte se til å gjøre noe med det."

Han har helt tydelig ikke forstått alvoret selv. Skjønner han ikke at det må støtte og selvtillit til her? Å snakke til deg på den måten er respektløst og destruktivt for deg. Det gjør jo saken bare enda verre.

Jeg syns du skulle gjøre det helt klart for han hvor mye det sårer deg og hvor lite et motiverer deg. At om han vil du skal ned i vekt, får han jobbe han og - og støtte deg.

Samtidig så er det RIV RUSKENDE GALT om du skal jobbe og gå ned i vekt for HANS skyld! Det skal du ikke gjøre. Om du ønsker det, så gjør det for din egen del. Du skal ikke behøve å krype på dine knær for å få omsorg og nærhet fra ham.

Jeg er bare så totalt enig i alt det Nyco skriver. Det var et flott innlegg.

Dere bør ta dere en tur på et familierådgivningskontor.

Et liv uten sex i ekteskapet er utilfredstillende for dere begge, uansett hva hver enkelt av dere måtte ha som grunn for avholdenheten.

Samlivet skranter og dere må gjøre noe med det før det er for sent, og en tredjeperson kommer inn i bildet.... Det er ikke umulig at du kan finne en slik løsning.

Det kan være at du også kan få hjelp til å gå ned i vekt samtidig. Eller at problemene dere har gjør at du spiser for å trøste deg.

En ekteskapskrise er en lett slankekur skal jeg si deg. Jeg har selv gått ned en 8-10 kg. ila en slik krise... )

[petter smart]

For det første må jeg si at jeg er sterkt uenig i hans framgangsmåte. Resultatet hadde nok blitt bedre med støtte og mer moderat språkbruk.

Men jeg skjønner han litt også. Det virker som om dette har vært et problem lenge. Og når han ser at du ikke gjør noe (eller nok i alle fall pga. dårlig viljestyrke) så blir han lei og oppgitt. Han vet ikke hva han skal gjøre. Og i despersjonen prøver han å få deg til å hate kroppen din så du MÅ gjøre noe med den. Resultatet er selvfølgelig det motsatte. Men hjelper det med støtte og fagre ord? Blir du tynnere da? Blir viljestyrken din bedre av det. Tror nok mannen din savner innsats fra deg. Er selv sammen med en dame som er overvektig. Hun prøver å slanke seg, men det går sent. Men hun prøver (hun spiser mindre og sunnere enn meg og trener mer, men går likevel lite ned) og jeg setter pris på innsatsen. Men hadde hun ikke gjort noe, bare gitt blanke i hvordan hun så ut (noe mannen din kanskje tror du gjør?) så hadde jeg ikke akseptert det.

[Gjest ei fet kone]

For det første må jeg si at jeg er sterkt uenig i hans framgangsmåte. Resultatet hadde nok blitt bedre med støtte og mer moderat språkbruk.

Men jeg skjønner han litt også. Det virker som om dette har vært et problem lenge. Og når han ser at du ikke gjør noe (eller nok i alle fall pga. dårlig viljestyrke) så blir han lei og oppgitt. Han vet ikke hva han skal gjøre. Og i despersjonen prøver han å få deg til å hate kroppen din så du MÅ gjøre noe med den. Resultatet er selvfølgelig det motsatte. Men hjelper det med støtte og fagre ord? Blir du tynnere da? Blir viljestyrken din bedre av det. Tror nok mannen din savner innsats fra deg. Er selv sammen med en dame som er overvektig. Hun prøver å slanke seg, men det går sent. Men hun prøver (hun spiser mindre og sunnere enn meg og trener mer, men går likevel lite ned) og jeg setter pris på innsatsen. Men hadde hun ikke gjort noe, bare gitt blanke i hvordan hun så ut (noe mannen din kanskje tror du gjør?) så hadde jeg ikke akseptert det.

Så han savner innsats fra meg? Jeg har flere ganger vært på forskjellige slankekurer, deriblandt Grete Roede. Tror du jeg fikk mange oppmuntrende ord fra han? Jeg fikk kommentarer som: "Blir du ikke kvitt dette fettet snart da?" "Nå orker jeg ikke synet av den svære ræva di lenger, de slankekurene dine er ikke mye tess" osv. Veldig motiverende. Jeg kan ikke huske at han kom med en eneste positiv kommentar. Jeg lover deg at det hadde hjulpet meg mye. Når man hele tiden får høre kun det negative så gjør det noe med ens selvtilitt, motivasjon og viljestyrke.

Han går visst rundt og tror at man kan ta av 15-20 kg på et par uker. Jeg har prøvd å sette han inn i slankekurene, men det nytter ikke, han er ikke interessert i å høre opplegget. "Det er ikke mitt problem" svarer han når jeg vil snakke om slankekurene og hvordan de er oppbygget.

Jeg har heller ingen problemer med å forstå at han ikke liker kroppen min, det er en ærlig sak. Jeg har prøvd å gjøre noe med det utallige ganger, men når han oppfører seg på den måten han har gjort, får jeg lyst til å gi opp alt.

Som jeg har skrevet før så skjønner jeg meg ikke på han. Av og til får jeg nesten mistanke om at han driver bevisst med psykisk "terror", men jeg klarer heller ikke å se eller skjønne hvorfor han skulle være så ekkel mot meg bevisst. Mulig han tror han gjør meg en tjeneste ved å være ekkel mot meg, men han burde skjønt nå, etter så lang tid, at det virker mot sin hensikt. Dessuten har jeg også fortalt han at kommentarene hans sårer meg.

[Taj Mahal]

Synes ikke det er rart at du har noen kilo ekstra...slik en mann du har. Og hadde det vært min mann så hadde ikke jeg ventet et helt år for å ha nærhet og sex! det er helt sikkert. Det er livsnødvendig etter min mening.

Det er menn som liker noe å ta i også og de som ikke tenker så mye modelkropp.

Om du slanket deg mye, så er "problemet" ikke løst etter slik jeg kan se det. For de aller fleste av oss blir gamle. Skal han slutte å ha nærhet og sex da også med deg? eller er det greit så lenge han også har gammel kropp?

Uff, slike folk provoserer meg.

Det er de som strever hele livet med å operere alt mulig for å se unge ut hele livet. Kan ikke tenke meg noe styggere selv men... Og når alderen kommer, kan ikke allverdens av plastikkirugi gjøre dem penere. De ser ut som aliens!

Nei, det er en syk verden vi lever i. Verdier ser ut til å forsvinne.

Håper inderlig du får nærhet og forståelse hos andre rundt deg. La ikke hans problemer ødlegge deg.

Mvh

[petter smart]

Så han savner innsats fra meg? Jeg har flere ganger vært på forskjellige slankekurer, deriblandt Grete Roede. Tror du jeg fikk mange oppmuntrende ord fra han? Jeg fikk kommentarer som: "Blir du ikke kvitt dette fettet snart da?" "Nå orker jeg ikke synet av den svære ræva di lenger, de slankekurene dine er ikke mye tess" osv. Veldig motiverende. Jeg kan ikke huske at han kom med en eneste positiv kommentar. Jeg lover deg at det hadde hjulpet meg mye. Når man hele tiden får høre kun det negative så gjør det noe med ens selvtilitt, motivasjon og viljestyrke.

Han går visst rundt og tror at man kan ta av 15-20 kg på et par uker. Jeg har prøvd å sette han inn i slankekurene, men det nytter ikke, han er ikke interessert i å høre opplegget. "Det er ikke mitt problem" svarer han når jeg vil snakke om slankekurene og hvordan de er oppbygget.

Jeg har heller ingen problemer med å forstå at han ikke liker kroppen min, det er en ærlig sak. Jeg har prøvd å gjøre noe med det utallige ganger, men når han oppfører seg på den måten han har gjort, får jeg lyst til å gi opp alt.

Som jeg har skrevet før så skjønner jeg meg ikke på han. Av og til får jeg nesten mistanke om at han driver bevisst med psykisk "terror", men jeg klarer heller ikke å se eller skjønne hvorfor han skulle være så ekkel mot meg bevisst. Mulig han tror han gjør meg en tjeneste ved å være ekkel mot meg, men han burde skjønt nå, etter så lang tid, at det virker mot sin hensikt. Dessuten har jeg også fortalt han at kommentarene hans sårer meg.

Det er godt mulig at han rett og slutt er dum eller at han er psykopat. At han ønsker å ha deg sånn slik at han kan hakke på deg. Hvis du tror det er tilfelle må du komme deg vekk så fort som mulig. Dette går på både din mentale og fysiske helse løs.

Men jeg tror kanskje han gjør det for å være hard mot deg. Presse deg til å gjøre. At du skal bli så lei av maset at du "tar deg sammen" og slanker deg. Vet at det ikke er rette metoden, men det gjør muligens ikke han.

Men spørsmålet blir jo da, hva har du tenkt å gjøre med overvekten din? Noe konkret. Skjønner jo at han blir lei når du aldri klarer å g ned. Motivasjon er viktig. Har han prøvd å oppmuntre deg før eller har han vært sånn hele tiden? Har han vært sånn hele tiden bør du gå fra han. Da elsker han deg ikke. Liker ikke overvekten til dama mi jeg heller, men hetser henne ikke for det. Prøver å oppmuntre henne, gi henne ros når det går bra, men også litt ris hvis hun skeier ut. Vanskelig balansegang det der.

Kan jeg spørre om hva du veier? Bare for å få et visst perspektiv på det. Dette er jo anonymt likevel.

[Gjest metronom]

Så han savner innsats fra meg? Jeg har flere ganger vært på forskjellige slankekurer, deriblandt Grete Roede. Tror du jeg fikk mange oppmuntrende ord fra han? Jeg fikk kommentarer som: "Blir du ikke kvitt dette fettet snart da?" "Nå orker jeg ikke synet av den svære ræva di lenger, de slankekurene dine er ikke mye tess" osv. Veldig motiverende. Jeg kan ikke huske at han kom med en eneste positiv kommentar. Jeg lover deg at det hadde hjulpet meg mye. Når man hele tiden får høre kun det negative så gjør det noe med ens selvtilitt, motivasjon og viljestyrke.

Han går visst rundt og tror at man kan ta av 15-20 kg på et par uker. Jeg har prøvd å sette han inn i slankekurene, men det nytter ikke, han er ikke interessert i å høre opplegget. "Det er ikke mitt problem" svarer han når jeg vil snakke om slankekurene og hvordan de er oppbygget.

Jeg har heller ingen problemer med å forstå at han ikke liker kroppen min, det er en ærlig sak. Jeg har prøvd å gjøre noe med det utallige ganger, men når han oppfører seg på den måten han har gjort, får jeg lyst til å gi opp alt.

Som jeg har skrevet før så skjønner jeg meg ikke på han. Av og til får jeg nesten mistanke om at han driver bevisst med psykisk "terror", men jeg klarer heller ikke å se eller skjønne hvorfor han skulle være så ekkel mot meg bevisst. Mulig han tror han gjør meg en tjeneste ved å være ekkel mot meg, men han burde skjønt nå, etter så lang tid, at det virker mot sin hensikt. Dessuten har jeg også fortalt han at kommentarene hans sårer meg.

Helt ærlig, han der høres ut som en skikkelig drittsekk! Fullstendig uten antenner for andres følelser og totalt uten folkeskikk. Hvis det var meg som var gift med en slik, så ville jeg ha kastet ham ut på flekken eller gått selv på timen! Og det uten å ta hensyn til hans gnål om selvmord etc. Les litt om psykopater og se om du kanskje kjenner han igjen på beskrivelsen. En sånn råtten oppførsel hadde jeg ikke funnet meg i.

Her er noen linker om psykopater:

http://home.world-online.no/sedaf/psykopat1x.html

http://www.helsenytt.no/artikler/psykopat.htm

http://www.nrk.no/kanal/nrk1/schrodingers_katt/1538545.html

[Lora]

Så han savner innsats fra meg? Jeg har flere ganger vært på forskjellige slankekurer, deriblandt Grete Roede. Tror du jeg fikk mange oppmuntrende ord fra han? Jeg fikk kommentarer som: "Blir du ikke kvitt dette fettet snart da?" "Nå orker jeg ikke synet av den svære ræva di lenger, de slankekurene dine er ikke mye tess" osv. Veldig motiverende. Jeg kan ikke huske at han kom med en eneste positiv kommentar. Jeg lover deg at det hadde hjulpet meg mye. Når man hele tiden får høre kun det negative så gjør det noe med ens selvtilitt, motivasjon og viljestyrke.

Han går visst rundt og tror at man kan ta av 15-20 kg på et par uker. Jeg har prøvd å sette han inn i slankekurene, men det nytter ikke, han er ikke interessert i å høre opplegget. "Det er ikke mitt problem" svarer han når jeg vil snakke om slankekurene og hvordan de er oppbygget.

Jeg har heller ingen problemer med å forstå at han ikke liker kroppen min, det er en ærlig sak. Jeg har prøvd å gjøre noe med det utallige ganger, men når han oppfører seg på den måten han har gjort, får jeg lyst til å gi opp alt.

Som jeg har skrevet før så skjønner jeg meg ikke på han. Av og til får jeg nesten mistanke om at han driver bevisst med psykisk "terror", men jeg klarer heller ikke å se eller skjønne hvorfor han skulle være så ekkel mot meg bevisst. Mulig han tror han gjør meg en tjeneste ved å være ekkel mot meg, men han burde skjønt nå, etter så lang tid, at det virker mot sin hensikt. Dessuten har jeg også fortalt han at kommentarene hans sårer meg.

Greit nok at du er tjukk og at mannen din ikke liker det, men hvorfor i alle dager finner du deg i å bli behandlet på den måten??!

Synes du ikke at du er mer verdt?

Så han truer med å ta livet av seg hvis du går fra ham? Vel, han må selv ta ansvar for sitt eget liv. Det er du da enig i?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg ble trist når jeg leste brevet ditt. Men det gode er at du selv står på og er åpen. Ikke slutt med det!

Og visst er alle kropper gode. Det er det vårt indre liv som styrer.

Jeg har ingen tydelige grunner for å si det, men det undrer meg at mannen din ikke har egne savn om nærhet og sex til deg. Selv om han sier at han elsker deg. Jeg merker meg også at mannen din vil kontrollere og bestemme over deg når du forteller han at du vurderer brudd.

Dette lukter ikke godt.

Jeg oppfordrer deg til å fortsette åpenheten og konfrontere han med dine ønsker, fordi du ikke får dekket dine behov hos han, som ikke vil ha fysisk nærhet med deg.

Jeg råder deg til å ikke vike unna selv om han truer med at han vil lide om du går. Si at du hører hva han sier, og kanskje forstår han, men at ikke hans protester kan være retningsgivende for dine valg. Du har ansvar for deg selv, og derfor må du følge også dine ønsker, ikke bare hans.

Hvis dialogen låser seg når du blir mer tydelig mot din mann, synes jeg du skal få inn en 3. person som kan lose dere gjennom prosessen videre.

En familierådgiver kan være nyttig for å holde orden på diskusjonen.

Lykke til!