Hvordan klarer dere det?

[Gjest ny her, kanskje bli deltaker?]

HEI

Jeg fikktips om denne siden av en bekjent.

Ønsker å få råd, være anonym i starten.

Vi kom hjem med ei lita jente på 1,5 år for to mndr siden.

Vi burde vært mer forberedt.

Dagene er et slit! Det er blitt mindre gråt, og søvnen er sånn tålig.

Men det går sent med språket og tilitten til andre enn mor er går det og sent med.

Vet ikke helt hva jeg skal fylle agene med, utenom at vi har faste rutiner. Er det for tidlig å gå i barkepark?

Hvordan få timene til å strekke til , ikke misforstå, dagene går fort, men jeg føler meg litt usikker på hvor fort jeg skal ta henne med rundt på alt mulig.

Det blir så lange timer....

Er det noen av dere erfarne som har gode forslag til aktiviteter etc.

Vi skal jo og ha et sosial liv.

Er så sårbar også, siden det er adopsjon. Andre vet liksom ikk helt hva det innebærer, sånn følelesesmessig.

Trenger råd...

[pepa]

Hei! Du skriver at du ikke elt vet hva dere skal fylle dagene med. Det skjønner jeg godt. Ensomt kan det jo også bli hvis man ikke kjenner andre som har barn på samme alder som også er hjemme. De fleste "fødende foreldre" har jo brukt opp permisjonen sin og begynt med jobb og barnehage når barna er så store som ditt (og mitt!). Jeg synes også det er begrenset hvor mye man kan finne på sammen med andre som er i permisjon med små babyer, da barna har så forskjellige behov. Det jeg vil anbefale er at du undersøker om det finnes tilbud om såkalt åpen barnehage i nærheten av der du bor. Det er et tilbud vi har hatt stor glede av. I en åpen barnehage er foreldrene med hele tiden, og det er etter min mening trygt og godt også for en relativt ny-adoptert. Vi begynte å gå der etter ca 4 uker, og har hatt kjempestor glede av muligheten til å leke med flere jevnaldrende i et trygt miljø. Kan ikke få fullrost tilbudet! Her vi bor er det tilogmed gratis! Ikke verst... Jeg ser at vårt barn lærer masse av å være sammen med andre barn, uten at han må være uten oss som han ville i en park. At det også er andre voksne der å snakke med er selvfølgelig ingen ulempe for meg heller! Håper det finnes et lignende tilbud der du bor! Ta kontakt med helsestasjonen. De har sikkert oversikt. Lykke til.

[Gjest sofie31]

Hei!

Vi kom hjem med ei jente på ca. 1 år for 3 mnd. siden.

Vi var også veldig slitne i starten, tror nok det er noe som gjelder for alle "nye familier".

Dagene går stort sett kjempebra og fort unna her, men nettene kan være mer slitsomme i perioder.

Ang. det å ta med vesla rundt på ting så må du bare lære deg å "se" hvor mye hun tåler. Noen barn tåler masse aktiviteter og nye ting, mens andre barn må man ta det mye roligere med. Vesla vår er ei sånn som vi må velge nøye hvor mye vi skal bli med på.

Prøv å stol på deg selv og hva du føler er riktig for ditt barn, ikke hva alle andre mener at er riktig.

Mail meg gjerne på [email protected], så kan vi "snakkes" mer.

Hilsen

[tenyrg]

Da vi kom hjem med vår minste , som da var 15 mnd, passet vi på å være mye hjemme i starten ( dvs den første måneden). Han trengte å bli ordentlig kjent i huset, dette var jo ikke hotellet....

De første 3-4 mnd var vi veldig påpasselig med at han ikke hadde andre "barnepassere" enn oss(Farmor trillet han alene en liten tur etter at vi hadde vært hjemme i en mnd).

Vi var på ferie- tur etter 6-7 uker hjemme. Han var med på trilleturer, på butikk- tur og på besøk til venner etter kort tid hjemme.

Jeg tror det viktigste for disse små i starten er at de alltid har en person de er trygg på i nærheten av seg( dvs mor/far).

Etterhvert kan man jo utvide horisonten noe, og la andre se etter den håpefulle ( Vi voksne trenger jo også litt alene-tid etterhvert).

Da vi hadde vært hjemme i 6 mnd føltes det som om ting var " helt på plass", og vi kunne fungere som andre familier.

[Gjest kip]

Tålmodighet er viktig,2 mnd. er ikke lang tid for et barn som opplever en så stor omveltning. Men det viktigste er at hun har fått tillit til deg. Hvis du har en god venninne, eller søsken eller besteforeldre så burde du gå på besøk til disse så ofte som mulig. Vær i samme rom , men gjør noe annet mens denne personen leker , gir oppmerksomhet til barnet. Når du er ute for å gå tur, prøv å få noen i nabolaget med barn i samme alder med deg. Unngå store folkemengder og mange barn på en gang, mange barn gir mye lyd som kan virke skremmende. Kanskje finnes det lokallag fra ditt adopsjonsbyrå i nærheten. Kan hende de kan henvise deg til andre som har adoptert og som ikke bor alt for langt unna, så dere kan møtes. Dette var bare noen løse tanker fra meg. Lykke til , det kommer til å ordne seg, men ta tiden til hjelp.

[Gjest rosa]

Kjære deg. Vi kom hjem med sønnen vår for ca 1 år siden, han var da nesten 1 år gammel. Når jeg nå ser tilbake på denne tiden må jeg bare innrømme at de første månedene framstår som i en tåke (populært kalt "adopsjonståke" eller kanskje mer forståelig "ammetåke").

Det VAR slitsomt, kanskje like mye for ham som for oss. Barnet skal bli vant med sine nye foreldre og sine nye omgivelser, samtidig som vi skal bli vant til foreldrerollen som sannelig kan virke overveldende med alt ansvar og alle bekymringer som følger med. Husk at det er spesielt å bli foreldre til såpass store barn.

Vi begynte å ta ham med til venner og slektinger med barn på samme alder ganske fort, men en av oss var alltid i nærheten. Barnet ditt er såpass stort at det har utbytte og glede av å være med andre barn, Jeg opplevde at gutten vår lett ble klengete og sutrete om han bare var sammen med oss.

Vi valgte å være åpen om adopsjonen i kontakt med andre, og vi forteller villig vekk om fødelandet hans, hentereisen mm, og har bare opplevd positiv respons. Senest i helga begynte en eldre, mannlig innehaver av en butikk å gråte (!) da vi fortalte om hvordan vi fikk gutten vår. Dette bør man selvfølgelig være moden for, vi er alle ulike og alle vil ikke være så åpne i forhold til fremmede. Vi synes i allefall det er OK (forteller selvsagt ikke personlige ting om gutten vår, det blir mest generelt).

Lykke til i alle fall, du skal se at alt går seg til etterhvert, for alt går så mye bedre for oss nå en det gjorde de første månedene!

[Mamta]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver fra tiden etter hjemkomst med førstemann. Det er unektelig en stor overgang å skulle ta seg av et barn 24 timer i døgnet sånn helt plutselig, selvom man har lengtet seg syk etter dem i lange tider...

Du har fått mange gode råd av de andre her, i tillegg vil jeg bare si at noe av det viktigste kanskje er å gi barnet tid. Våre to barn har hatt veldig forskjellig utviklingstempo mht. språk og tillit til andre. Jeg opplever nå andre gang at det var lettere å "slappe av" og la utviklingen gå sin gang i barnets eget tempo enn første gang. Så derfor, gi henne tid.

Når det gjelder språket, hun er jo ikke så stor enda, så mye kan jo skje fremover. Men det våre barn har hatt stor glede og nytte av, er å bli lest for - pekebøker til og begynne med, deretter med avanserte med lese - tekst og bilder. Dette er også fin språktrening sammen med det å samtale med barnet under daglige rutiner, benevne gjenstander, steder, personer, handlinger osv.

Hva fyller man dagene med? For vår del har det også blitt mye daglige rutiner, samt turer i park, fjæra, på lekeplassen for å treffe andre barn osv. Noen ganger har vi gått på småbarns - treff og besøkt hjemmeværende venninner eller besteforeldrene. Godt å ha god tid til å gjøre det en elers vil få det for travelt til og gjøre, syns vi...

Ønsker dere all mulig lykke til videre, dere har i alle fall en fin tid i vente!

[Ling]

Hei

Kjenner igjen den følelsen. Vår datter er også 1.5 år og de første månedene følte jeg dagene var litt tunge. Men så prøvde jeg noen aktiviter med henne for å få en føling men hva hun liker. Hun liker veldig godt å være sammen med andre barn. De leker ikke så mye sammen men hun observerer og lærer mye. Så da har jeg vært i åpen barnehage, det var kjekt for henne. Ellers så har jeg via DOL møtt andre som har adoptert i sammen byen som meg og vi har møttes. Hun er også veldig glad i musikk så vi meldte oss på en musikk/sang gruppe. Da sitter hun veldig rolig og er med på alle bevegelsene. Eller så er en tur i vognen, på lekeplassen osv. obligatorisk for oss hver dag.

Jeg følte som sagt at noen av dagene hjemme var veldig lange men føler nå at jeg er kommet mer igang. Det tar jo sin tid å bli kjent med barnet på alle måter og lære seg rytmen deres. F.eks hos oss så vet jeg nå at tiden etter hvilen er den lengste så jeg legger våre aktiviteter til den tiden.

Håper tingene "går seg til" for dere snart.

[bringrid]

Hei førstegangsmamma

Jeg kjenner igjen symptomene på at du er blitt mamma for første gang. Sånn føler alle mammaer det ved adopsjon eller fødsel, så ikke vær redd for å søke råd i ditt nærmiljø.

Selv var jeg kjempenervøs etter min førstefødtes ankomst, turde nesten ikke å ta i ham, mannen min var flinkere. Etter hvert ble han en ordentlig mammadalt i mange år. Det sluttet han med sånn i 12 årsalderen, da ble han meget selvstendig, nå er han 34 og har selv blitt en kjærlig og snill far.

Jeg har lest igjennom alle rådene du har fått og de er sannelig gode.

Synd at man ikke har lov til å skrive sin email adresse her, ellers kunne vi ha møttes. Jeg bor i Oslo.

Det er sikkert noen grupper der du bor også. Det kan du finne ut i bladet Adopsjonsforum, et veldig fint blad.

Hilsen en som ønsker deg alt godt, og bestemor til to adoptivbarn fra Colombia.

[monolita]

Hei førstegangsmamma

Jeg kjenner igjen symptomene på at du er blitt mamma for første gang. Sånn føler alle mammaer det ved adopsjon eller fødsel, så ikke vær redd for å søke råd i ditt nærmiljø.

Selv var jeg kjempenervøs etter min førstefødtes ankomst, turde nesten ikke å ta i ham, mannen min var flinkere. Etter hvert ble han en ordentlig mammadalt i mange år. Det sluttet han med sånn i 12 årsalderen, da ble han meget selvstendig, nå er han 34 og har selv blitt en kjærlig og snill far.

Jeg har lest igjennom alle rådene du har fått og de er sannelig gode.

Synd at man ikke har lov til å skrive sin email adresse her, ellers kunne vi ha møttes. Jeg bor i Oslo.

Det er sikkert noen grupper der du bor også. Det kan du finne ut i bladet Adopsjonsforum, et veldig fint blad.

Hilsen en som ønsker deg alt godt, og bestemor til to adoptivbarn fra Colombia.

Hvorfor skulle man ikke ha lov til å skrive sin e-mailadresse her?!? Jeg har aldri sett den restriksjonen. En annen ting er at en del velger ikke å oppgi sin mailadr. for å kunne være så anonym som mulig. Men da kan en jo opprette en hotmailadresse...

Hilsen

[bringrid]

Hvorfor skulle man ikke ha lov til å skrive sin e-mailadresse her?!? Jeg har aldri sett den restriksjonen. En annen ting er at en del velger ikke å oppgi sin mailadr. for å kunne være så anonym som mulig. Men da kan en jo opprette en hotmailadresse...

Hilsen

Hei monolita

Det står faktisk i regelverket man blir oppfordret til å lese før man svarer på innlegg her at man ikke kan oppgi fullt navn og ikke sette inn telefonnummer eller emailadresse.

Man er mer opptatt av personvern i Doctor Online enn på andre lister jeg er medlem av..

[Gjest webmaster, tilsyn]

Hei monolita

Det står faktisk i regelverket man blir oppfordret til å lese før man svarer på innlegg her at man ikke kan oppgi fullt navn og ikke sette inn telefonnummer eller emailadresse.

Man er mer opptatt av personvern i Doctor Online enn på andre lister jeg er medlem av..

Hvis det er dette punktet du mener:

"Innlegg i Doktor Online skal ikke inneholde informasjon om identifiserbare personer, herunder navn, telefonnummer, e-postadresse, post- eller besøksadresse, privatadresse eller personlige opplysninger eller annen konfidensiell informasjon."

så er det mer med tanke på innlegg med omtale av andre enn innsenderen selv. Du selv kan godt legge ut det du ønsker av informasjon om _deg_, graden av din egen anonymitet velger du selv. Men det kan være lønnsomt å tenke seg godt om før en legger ut slik informasjon, og en anonym mailadresse (hotmail etc.) kan være grei å ha.

Rene kontaktannonser ønsker vi ikke.

[nanchang]

Det med språket skal du ta helt med ro, det kommer gradvis, og det er stor variasjon fra barn til barn, noen kan bruke et halvt år før de første norske ordene begynner å komme, en kan trygt si at alt er normalt her, - noen uker - mange, mange måneder. Du merker jo språkforståelsen lenge før de greier å si ordene selv - 1 1/2-åringen kan bare si de de og gø gø, men stabber kvikt inn på badet når mor sier at nå må vi visst skifte bleier på deg! Og det er språkforståelsen som er viktig, mange nyadopterte barn lagrer språk inni seg lenge før de begynner å bruke språket aktivt sjøl, mens andre hiver seg raskt utpå.

Da vi fikk storesøster var ho 20 mndr, og jeg lurte litt på når hun ville begynne å snakke norsk, etter en uke hjemme kanskje? To uker? Hmmm, det var nok litt tidlig ja, og viser jo bare at dette visste jeg ikke noe om.

Ellers var det bare idyll den første permisjonen min, men med andremann fikk jeg etter kort tid en liten depresjon som varte noen uker, han var mer utilpass, våken om natta og vi var fryktelig slitne. Jeg tror vi har lett for å tenke at tilpasning og tilknytning skal skje så raskt og greitt, men det gjør det ikke alltid, lang tid kan det ta, ett år med opp- og nedturer, forandringer og utvikling, før det stabiliserer seg.

Ha også i mente at adopsjonen for barnet - tap av alt som var kjent - er en stor psykisk påkjenning, og husk at tiden - tiden - er vår beste venn og jobber for deg!

[bringrid]

Hvorfor skulle man ikke ha lov til å skrive sin e-mailadresse her?!? Jeg har aldri sett den restriksjonen. En annen ting er at en del velger ikke å oppgi sin mailadr. for å kunne være så anonym som mulig. Men da kan en jo opprette en hotmailadresse...

Hilsen

Jeg har muligens misforstått reglene om personvern i DOL.

Man kan gi sitt eget navn og adresse, men ikke andres. Vil du ha min email -adresse, kan du gå til nicklisten.

[bringrid]

Hvorfor skulle man ikke ha lov til å skrive sin e-mailadresse her?!? Jeg har aldri sett den restriksjonen. En annen ting er at en del velger ikke å oppgi sin mailadr. for å kunne være så anonym som mulig. Men da kan en jo opprette en hotmailadresse...

Hilsen

Jeg har muligens misforstått reglene om personvern i DOL.

Man kan gi sitt eget navn og adresse, men ikke andres. Vil du ha min email -adresse, kan du gå til nicklisten.