Om å avslutte langvarige forhold

[glennb]

Hei!

Er det noen her som har erfaring med å avslutte langvarige forhold ?

Jeg har vært sammen med samboeren min i over 7 år (jeg er 25, hun er 24). Vi har en god del problemer, og jeg tror det kommer av av traff hverandre i ung alder, og dermed ikke har "valgt" hverandre, ut ifra de behov og ønsker vi nå har som voksne, men at vi mer har "hold sammen".

Nå er i allefall jeg ganske "skremt" over den utrygge, single verden der ute, men skjønner at jeg ikke kan la den frykten påvirke avgjørelsen.

Noen av tankene som fyker rundt i hodet mitt er :

- Kanskje hun er den beste jeg noengang kommer til å møte, som er interessert i meg (hehe!)

- Kanskje kommer jeg til å savne henne som kjæreste, og finne ut av at det egentlig var henne jeg ville ha, etter å ha datet litt ?! Hatt andre forhold ?

- Hun kommer sikkert til å bli mer lei seg en meg, siden det er min avgjørelse, og hun sikkert vil mene at vi bør forsøke hardere. Jeg kommer til å bli knust når hun blir lei seg

- Vi er jo fortsatt glade i hverandre på vår egen måte, når man har vært sammen i 7 år og bodd sammen i over 2 blir man jo nært knyttet til hverandre. Men, dette er jo egentlig ikke kjærlighet ? (Mer sammeliknbart med kjærlighet mellom familiemedlemmer???)

Dette er sikkert tanker som mange som har brutt opp har tenkt før meg, Kan jeg få noen ord om hvordan ting har fungert etter oppbrudd ?! Dette har jeg liten erfaring med gitt....

Mvh,

Meg.

[leila]

Dine tanker er helt vanlige, og jeg tror nok at de fleste som har brutt ut av langvarige forhold har gått gjennom lignende tankeprosesser. Særlig er folk redde for å gjøre feil. "Tenk om hun er det beste jeg kan få? Tenk om jeg finner ut at det er henne jeg vil ha?" osv.

Saken er den at straks tvilen kommer, og du seriøst begynner å tenke på et brudd, så er avgjørelsen tatt - hun er mest sannsynlig ikke den beste for deg. Særlig ikke dersom du har mer familiære følelser for henne enn kjæreste-følelser.

Det er tungt å bryte opp, absolutt. Men det vil bare bli enda tyngre dersom du utsetter det. Også for hennes skyld bør du slå opp nå som tvilen har meldt seg, og ikke vente til forholdet evnt. blir verre.

Bruddet kan gjøres utrolig mye lettere dersom dere klarer å skilles som venner, og dermed holde litt kontakt og trøste hverandre de første ukene. Særlig siden dere har vært vant til daglig kontakt i åresvis. Men for å få til et såpass "pent" brudd er det svært viktig at du klarer å legge fram saken på riktig måte. Du må forklare henne at hun ikke mister deg, dere bare omformulerer forholdet -fra kjærester til venner. Og det er viktig at hun skjønner at hun ikke kan være sint på deg, du kan jo ikke noe for hvordan du føler. Trist skal hun selvsagt få lov til å bli, men ikke sint.

Ellers er det vanskelig å gi tips om brudd. Det er som klisjeen sier - man må rett og slett bare ta en dag av gangen. For de fleste hjelper det å ha masse venner rundt seg den første tiden, men det er også viktig å få litt tid alene, gråte og mimre litt.

Håper det går bra, lykke til!

[Gjest meg]

Jeg har vært der du er nå - usikker på hva jeg ville fremover. Mest fordi jeg - som du - var ung da tvilen begynte å melde seg. Jeg følte at stasjonsvogn, golden retriever og 2,4 barn nærmet seg veldig. Det ga meg litt panikk, jeg fikk for meg at jeg ikke hadde levet...

Vel, for meg var det rette å flytte ut i en periode og fortsette å kommunisere med min kjære (platonisk). Etter hvert forsto jeg at vi hørte sammen. Vi er gift i dag. Det er jeg svært, svært takknemlig for. Jeg vet derimot at min tenkepause godt kunne hatt et annet utfall - jeg kunne valgt å bryte raskt ut av forholdet, eller jeg kunne blitt avvist fordi tilliten i forholdet vårt var blitt dårligere.

Kanskje det er på tide for deg å tenke nøye igjennom hva du vil. Kunne du tenke deg å leve med henne resten av livet? Kunne du tenke deg å leve uten henne resten av livet? Hvis sjansen til et sidesprang eller en forelskelse kommer, vil du da være trofast mot henne eller vil du velge den andre? Hvilke verdier er mest viktige for deg?

Kan hende trenger dere nye impulser i forholdet deres. Dere har vært sammen så lenge at man lett blir for vant til hverandre, tar hverandre for gitt. Kanskje dere bør snakke om dette sammen - om vanens makt, mener jeg? Å gjøre noe sammen, reise, gi henne en rose, lag en god middag, gå på teater, få et avbrekk i hverdagen kan vekke til liv følelser dere kanskje har glemt? Etter så mange år er det sikkert en følelse av samhold mellom dere som kanskje er sterkere enn du tror.

Det som er riktig for meg eller andre er ikke nødvendigvis riktig for deg. Du må ta det valget som føles rett for deg. Lykke til med beslutningen!

[Gjest Trist_i_hjerte]

Hei!

Du aner ikke hvor godt jeg kjenner igjen din situasjon. Det er som å lese omeg selv. På et julebord i fjor ble hun forelsket i en annen type. Jeg var tolmodig, og ba henne finne ut hva hun ønsket. Så bestemte hun seg for at det var meg hun elsket., men....etter det så har jeg vært bitter og trist. Forholdet hangler, og vi snakker sammen om dette. Jeg har fortalt henne at jeg er bitter, og vi har ikke hatt sex siden før julebordet. Nå er jeg bare trist og lei, men....Likevel, som du sier så er jeg glad i henne, nesten som et familimedlem, men ikke som kjæreste. problemet er at jeg ikke vil såre henne, bli alene, eller miste min beste venn. Tenk om hun er det bestejeg vil møte etc....Det som har skjedd er at jeg konstant går å tenker på dette. har dårlig fokus på jobb, vondt i magen, og generell dårlig humør. Jeg tro heller ikke det vil bli noe bedre, så jeg må se å komme meg ut av forholdet. Problemet er at jeg ikke klarer å slå opp på en "pen" måte, og finner hele tiden på dårlige unnskyldninger for meg selv, for å vente med å gjøre noe. Likevel, dette gjelder deg, meg og alle i samme situasjon. Om man er sikker på at ting ikke blir bedre, så tror jeg det bare er å komme seg ut av det, ut på det frie markedet, og finne seg noe nytt. Husk, nest kjæreste må ike nødvendigvis være den du skal gifte deg ,med, men kanskje bare være kjæreste med for en stund....

Hilsen meg..

[neuni]

eg trur det er umulig å avslutte eit slikt forhold som du beskriver uten at det vil gjere veldig vondt for begge to.

for to år sidan blei eg "gått fra" av eksen - som eg igrunnen hadde trudd eg skulle være sammen med resten av livet. og det gjorde såklart kjempevondt, sjølv om vi fikk til å skilles som venner, og tok vare på kvarandre i dei første månedene etter bruddet.

no, 2 år seinere, med mykje opp og ned & hit og dit, er eg glad for at det gikk som det gikk - ser at sjølv om det var ein lang, vond periode i etterkant, så har det gitt meg uhorvelig mykje - og eg lærte ting om meg sjølv og andre som eg aldri ville kunne lært på anna vis.

kva prøver eg egentlig å sei....

jo: at sjølv om smerte er uunngåelig i eit slikt brudd, så vit at det før eller sidan vil gi meining for dåke begge.

lykke til!