Hvorfor er han så kritisk?

[Gjest merkelig]

Er sammen med en gutt jeg har vært enormt forelsket i siden jeg møtte han, men jeg er hele tiden så usikker på han. Han sier så mye negativt - sier rett ut at jeg ikke bør legge på meg, kritiserer noen av vennene mine, kommenterer det hvis jeg ikke har klær som passer sammen, og påpeker stadig feil ved meg som:

1)ja, jeg er klar over, men:

2)nei, jeg vil ikke høre om dem......

Har lagt merke til at han er en veldig kritisk person også mot andre og mot seg selv, men jeg synes dette er direkte ubehagelig når han er sånn mot meg. Har samtidig aldri vært så forelsket i noen som i han av en eller annen merkelig grunn - han føles helt rett for meg. Har alltid vært en selvstendig jente, men føler nå at verden ville gått i grus uten han. Vi er begge ganske voksne, i et stadium av livet der man må velge å etablere seg snart. Men jeg er hele tiden usikker på han, fordi det ikke føles som om han er forelsket i meg egentlig når han kritiserer så mye ved meg - eller rettere sagt: er *for* ærlig.........Hva skal jeg gjøre? Jeg vet ikke om jeg klarer å droppe han, for blir som smør når jeg ser han, men føler nesten det ødelegger meg innvendig med disse stadige negative utspillene. Kan forøvrig si at jeg er ei relativt tynn jente (168/58), og tror ikke jeg er stygg, for har "alltid" fått en del oppmerksomhet av gutter.

Hvis noen har noen gode råd, blir jeg veeeeeeeeldig takknemlig )

[Mamta]

Ja, det er et godt spørsmål hvorfor din venn er så kritisk. Utfra det lille du beskriver, høres han egentlig ut for å ha et dårlig selvbilde, noe som kan påvirke også hans forhold til deg. Det kan godt være at han er like forelsket i deg som du er i ham, men hvis han har dårlig selvbilde, vil disse følelsene dominere også i forholdet til deg. Men det er jo ikke sikkert det stemmer.

Du sier at du hele tiden føler deg usikker på ham, men likevel tror du han er den rette for deg. Får det ikke helt til å henge i hop...

Da jeg var ganske ung og dødsens forelsket i en viss person, følte jeg det på akkurat samme måten; jeg kunne ikke leve uten ham, trodde jeg... Den usikkerheten du beskriver, følte jeg også selvom det ikke akkurat gikk på kritikk av meg.

Idag ser jeg helt klart at han definitivt IKKE var den rette for meg. Isteden fant jeg den rette noen år senere. En god og kjærlig mann som gjengjelder følelsene mine for ham. En mann jeg slipper å føle noenslags usikkerhet overfor. Han er ærlig mot meg, men ikke slik at det sårer hver bidige dag.

Det jeg vil frem til er, at dersom din følelse av usikkerhet ovefor kjæresten din er fremtredende, vil jeg råde deg til å tenke meget nøye over om du skal binde deg til denne mannen for resten av livet. En slik uvane eller grunnleggende kritisk holdning overfor andre mennesker vil neppe bedre seg i et "formalisert" samliv, snarere tvert imot.

Nå syns du sikkert jeg virker veldig negativ, men da jeg leste innlegget ditt, fikk jeg en følelse av at det var dette jeg skulle svare deg. Hvis jeg tar fullstendig feil, håper jeg du tilgir meg.

Beste hilsen

[Gjest been there]

Jeg har vært i noen forhold hvor kritikk fra partneren min var en hovedregel. Erfaringen min er at disse mennene for det første var veldig usikker på seg selv, og ikke helt taklet det å være sammen med ei som andre menn så etter på gata. Taktikken deres var å forsøke å tråkke meg ned i søla, ødelegge min selvtillitt, for å hevde seg selv.

Tror ikke det er så lurt å vise han at det går inn på deg, le det bort og si noe slikt som *hva så.......*. Vis han at han ikke kommer noen vei med å kritisere, og fremfor alt at du ikke er villig til å endre på ting ved deg selv etter hans forgodtbefinnende.

Som sagt har jeg vært i noen slike forhold, og jeg selv ville valgt å avslutte hele forholdet da jeg ikke tror et slikt forhold hvor han forsøker å få overtaket ved å rakke ned på dama er liv laga i lengden. Enten går man lei og blir forbanna, eller så mister man til slutt alt av selvtillitt , og da mister han interessen!

[Gjest merkelig]

Ja, det er et godt spørsmål hvorfor din venn er så kritisk. Utfra det lille du beskriver, høres han egentlig ut for å ha et dårlig selvbilde, noe som kan påvirke også hans forhold til deg. Det kan godt være at han er like forelsket i deg som du er i ham, men hvis han har dårlig selvbilde, vil disse følelsene dominere også i forholdet til deg. Men det er jo ikke sikkert det stemmer.

Du sier at du hele tiden føler deg usikker på ham, men likevel tror du han er den rette for deg. Får det ikke helt til å henge i hop...

Da jeg var ganske ung og dødsens forelsket i en viss person, følte jeg det på akkurat samme måten; jeg kunne ikke leve uten ham, trodde jeg... Den usikkerheten du beskriver, følte jeg også selvom det ikke akkurat gikk på kritikk av meg.

Idag ser jeg helt klart at han definitivt IKKE var den rette for meg. Isteden fant jeg den rette noen år senere. En god og kjærlig mann som gjengjelder følelsene mine for ham. En mann jeg slipper å føle noenslags usikkerhet overfor. Han er ærlig mot meg, men ikke slik at det sårer hver bidige dag.

Det jeg vil frem til er, at dersom din følelse av usikkerhet ovefor kjæresten din er fremtredende, vil jeg råde deg til å tenke meget nøye over om du skal binde deg til denne mannen for resten av livet. En slik uvane eller grunnleggende kritisk holdning overfor andre mennesker vil neppe bedre seg i et "formalisert" samliv, snarere tvert imot.

Nå syns du sikkert jeg virker veldig negativ, men da jeg leste innlegget ditt, fikk jeg en følelse av at det var dette jeg skulle svare deg. Hvis jeg tar fullstendig feil, håper jeg du tilgir meg.

Beste hilsen

Hmmm.....Nå fikk jeg litt å tenke på.....Men er samtidig så utrolig forelsket, blir helt utenfor bare jeg skal vær borte fra han noen dager, så jeg aner ikke hvordan jeg skal orke å droppe han hvis jeg skal gå såpass hardt til verks.......Har aldri følt slik lengsel etter noen før..........Har alltid klart meg så fint på egen hånd. Har tenkt at det sikkert går an å få han fra hans kritiske holdning, for han har så mange andre gode sider.

Må gå i tenkeboksen....... *tenker*

[Livia]

Jeg synes kjæresten din høres lite omtenksom ut.

Men dersom du ikke liker hans kritikk så er det opp til deg å gi beskjed om det. Du må sette grenser for han og stoppe han når han kritiserer. Bruk klare og tydelige ord og tvihold på grensene dine, når du først har satt dem. Ikke kjeft eller kritiser tilbake men vær rolig og bestem og krev at han stopper sin kritikk umiddelbart. Regn med å gjenta 1000 ganger. En gammel vane er vond å vende.

Hvis han har respekt for deg, så vil nok kritikken forstumme etterhvert. Hvis ikke, vel så er han både kritisk, ufølsom og respektløs. Er det en slik mann du fortjener?

[Gjest merkelig]

Jeg synes kjæresten din høres lite omtenksom ut.

Men dersom du ikke liker hans kritikk så er det opp til deg å gi beskjed om det. Du må sette grenser for han og stoppe han når han kritiserer. Bruk klare og tydelige ord og tvihold på grensene dine, når du først har satt dem. Ikke kjeft eller kritiser tilbake men vær rolig og bestem og krev at han stopper sin kritikk umiddelbart. Regn med å gjenta 1000 ganger. En gammel vane er vond å vende.

Hvis han har respekt for deg, så vil nok kritikken forstumme etterhvert. Hvis ikke, vel så er han både kritisk, ufølsom og respektløs. Er det en slik mann du fortjener?

Det var jo et godt tips! Har det faktisk skikkelig vondt nå, for lengter etter å bli elsket for den jeg er, og lengter etter at han er omtenksom, tenker at jeg burde gå før jeg blir for involvert og glad i han, men klarer ikke for jeg er forelsket - blir helt frameg ved tanken. Så vanskelig............

[Chloe]

Hmmm.....Nå fikk jeg litt å tenke på.....Men er samtidig så utrolig forelsket, blir helt utenfor bare jeg skal vær borte fra han noen dager, så jeg aner ikke hvordan jeg skal orke å droppe han hvis jeg skal gå såpass hardt til verks.......Har aldri følt slik lengsel etter noen før..........Har alltid klart meg så fint på egen hånd. Har tenkt at det sikkert går an å få han fra hans kritiske holdning, for han har så mange andre gode sider.

Må gå i tenkeboksen....... *tenker*

Hei.

Synes Mamta sitt svar til deg var veldig godt. Det var omtrent det jeg tenkte da jeg leste innlegget ditt. I tillegg får jeg litt følelsen av at du allerede er en annen enn ditt "vanlige selvstendige jeg". Er du sikker på at det bare er forelskelsen som gjør deg så avhengig av ham? Kanskje er det litt fordi han får litt tak på deg med all kritikken?

Og så en viktig ting til; Det skal virkelig ikke føles sånn i starten av et forhold. Klisjèen "å sveve på skyer" gjelder faktisk mens man er forelsket.*s* Da ser man ikke feilene hos hverandre og det er vel nettopp det som er så deilig med forelskelse. Ikke sant?

Lykke til!

Mvh

[Gjest Fri]

Å være kritisk kan være en positiv livsholdning som viser refleksjon og dybde.

Men den kritikken som går ut på å forandre noen eller endre på hvordan personen fremstår er etter min mening undergravende for et likeverdig kjærlighetsforhold.

Jeg var 4 år i et forhold der jeg ble gjennomkritisert og enhver ting ble satt under lupen. Jeg ble helt avhengig av hans kritiske sans, les verdensbilde, da den var så velfundert og "hjalp" meg. Jeg ser på meg selv som en ressurssterk og intelligent kvinne som aldri har latt meg kue. Likevel ble jeg så lenge i et forhold der jeg aldri ble elsket som den jeg virkelig var.

Nå i ettertid ser jeg at det var mannens manglende trygghet i seg selv som fikk ham til å kritisere meg.

Det er noe besnærende over kritiske personer, de kan fremstå som sterke og ledende. Dersom det ikke er rom for å kommunisere ulike meninger og behov tror jeg et forhold kan bli vanskelig.