Til dere som har vært i lange forhold

[Gjest snart eks]

Jeg skal separeres nå etter å ha vært i et forhold i 9 år. Det er tøffere enn jeg hadde trodd, skremmende og opprivende. Han skal fortsette å bo her til juni. Tror det kommer til å bli tøft å fortsatt bo sammen etter at det er slutt, men syns det hadde vært for hardt om han flyttet ut nå også.

Syns det er vanskelig å ikke gi han godnattkyss og kyss når jeg skal på jobb osv. Vi pleide å kysse hverandre hver gang den ene skulle ut, selv om det bare var for å gå til butikken. Hver gang vi gikk ut holdt vi hverandre i hendene også. Alt dette må det jo bli en slutt på.

Jeg sliter virkelig mer enn jeg hadde trodd. Hvordan kom dere gjennom denne fasen? Vi er jo gode venner, hadde vi vært sure på hverandre hadde det kanskje vært bedre. Hele mitt voksne liv har vi vært sammen, er 30, og nå skal alt forandres. Jeg får helt noia. Blir det virkelig bedre med tiden? Har noen blitt separert for så å finne tilbake til hverandre selv om det har vært mange problemer i forholdet. Vi går begge ut av forholdet og fortsatt elsker hverandre...

Jeg tar i mot alle råd med takk!

[afytos]

Hvorfor går dere egentlig ifra hverandre hvis dere begge fremdeles elsker hverandre?

[Wulfi]

Jeg og min mann var separert i 3 mnd ,og det er det verste jeg har vært med på.

Og... NEI (!) , Det blir ikke bedre med tiden hvis dere fortsatt elsker hverandre. Elsker dere hverandre så er det da helt naturlig å fortsettte å kysse hverandre så lenge dere kan . Eller? *skjønner ikke bæret*

Lykke til vaffal... :-)

[Gjest snart eks]

Hvorfor går dere egentlig ifra hverandre hvis dere begge fremdeles elsker hverandre?

Problemene vi har er såpass store og ødeleggende at det at vi elsker hverandre faktisk ikke er nok... Han har en del problemer med seg selv som han strir med, og så lenge han har de, hvilket han har hatt lenge, så kan ikke forholdet funke som et normalt forhold. Han går til psykiater, men det er nok langt igjen om det noen gang blir bedre.... Jeg håper at hvis han får vært for seg selv en god stund mens vi er separert at han kanskje, forhåpentligvis, får jobbet med seg selv og nok til at det kan bli no igjen senere.

Men jeg er redd at det aldri skal bli bra, at jeg tenker naivt.....

[pjusken]

Hei, kjenner meg igjen i din historie. Min mann og jeg er separert nå (har fysisk flyttet fra herandre) på 3 måneden, etter 5 års ekteskap. Vi har en sønn på 3 1/2 også. Vi var og er også glad i hverandre, men problemene ble for store til at vi klarte å takle det! Det vi har gjort og gjør er at vi var enige om å ikke blande inn noen nye elskere/partnere foreløpig og heller "date" hverandre og se om vi kunne finne tilbake til de gode følelsene. Siden vi har en sønn er det ikke så lett å "fly på dater" til enhver tid, men han er mye her for å være sammen med oss. Vi har det BEDRE ENN NOENGANG! Vi er som nyforelsket igjen og koser oss sammen. Fordelen nå er at vi kan være sammen når vi vil, men ha avstand når vi trenger det. For oss har dette vært en vekker om hva vi faktisk har. Tror nok vi begge har hatt et lite sideblikk på andre (for å se ikke røre!), men har funnet ut at den vi har er faktisk bedre!

Han vil nå flytte sammen igjen, jeg holder litt tilbake for sånn vi kvinner er må vi prate om alt mulig. Så jeg vil gjerne prate litt om problemene før vi flytter sammen, mens han vil mer inn så fort som mulig! :-) Men vi flytter nok sammen igjen i løpet av sommeren.

Sommerferien er allerede bestilt sammen, og jeg har også bestilt kjærestehelg som overaskelse på 30 års dagen hans i juni!

Dette ble lang og kanskje forvirrende.... Men dette har fungert bra for oss i hvertfall!

Lykke til!

[afytos]

Problemene vi har er såpass store og ødeleggende at det at vi elsker hverandre faktisk ikke er nok... Han har en del problemer med seg selv som han strir med, og så lenge han har de, hvilket han har hatt lenge, så kan ikke forholdet funke som et normalt forhold. Han går til psykiater, men det er nok langt igjen om det noen gang blir bedre.... Jeg håper at hvis han får vært for seg selv en god stund mens vi er separert at han kanskje, forhåpentligvis, får jobbet med seg selv og nok til at det kan bli no igjen senere.

Men jeg er redd at det aldri skal bli bra, at jeg tenker naivt.....

Det er fryktelig at dere skal se dere nødt til å separeres for at ting skal bli bedre. Men hvem av dere tok initiativ til separasjonen? Nå vet ikke jeg hvor dype problemer vi snakker om. Men hvis det var du som brakte emnet på bane, så ville jeg (hvis jeg var mannen din) ha følt meg fryktelig forlatt ihvertfall. Uansett, jeg har tro på at par som går inn i separasjon kan finne tilbake til hverandre igjen. Jeg er kommet inn i situasjonen selv, og går nå på 4. måneden. For å si det slik; det går opp og ned..... en veldig tung & vanskelig situasjon. Og jeg gikk ikke akkurat villig inn i det. Men hva kan man si :-(

Klemmer fra meg (hvis du vil ha...)