Er jeg gal eller eksen?

[nonamor]

Min samboer har en ni år gammel sønn med x.

De dagene min samboer skal ha sønnen sin har x alltid en eller annen plan for sin sønn.

Og dette irriterer samboeren min. X skal alltid lage en diskusjon, og helst framfor sønnen sin.

I dag sprakk boblen for meg, så jeg sa til henne på telefonen at hun måtte skjerpe seg og ikke ta opp slike saker foran barn. Hun prater dritt om min sambo foran sønnen.

Da fikk jeg beskjed om at dette hadde jeg ingen tingen med, det var ikke mitt barn.

Men har ikke jeg noe jeg skulle ha sagt? Barnet er jo hos oss annenhver helg, og en dag i uken. Skal i hvertfall være det.

Ser jo hvor lei seg samboeren min blir også hver gang sønnen ikke kommer.

Hører med til historien at hun har kalt meg hore, ikke eksisterende person, megge o.l

Hun tror at hun kan si hva som helst og komme unna med det bare hun sier unnskyld.

Dama er 45 år.

Jeg er 27

sambo 36.

Har flere ganger hatt lyst til å si henne noen alvorsord, men har holdt meg på grunn av sønnen. Det er jo han det går utover stakkars.

Er så irritert på det kvinnemenneske.

Hva skal jeg gjøre?

[Gjest christine]

Høres ut akkurat som x'en til min sambo! Vi har vært sammen i 8 år nå, og hun gir seg aldri, uansett hva vi gjør, så er hun bare ute etter å lage problemer for oss, og ingen ting står i veien for at hun bruker sønnen i kampen for å ødelegge vårt forhold. De første årene gikk dette veldig inn på meg, men til slutt innså jeg at det eneste som hjalp var å overse henne fullstendig. Slike mennesker går det ikke an å begynne å diskutere med, det gjør bare vondt verre. Jeg vet det er vanskelig, men prøv å ikke bry deg, når det gjelder samværsretten til din samboer, så husk at han som far har sine rettigheter, i verste fall ville jeg rådet ham til å kontakte en advokat for å få orden på sakene.

[Atene]

Det er neppe noen av dere som er "gale".

Skulle man høre på alle "nåværende"s meninger om "eks"er, så ville Norge ha krydd av psykopater. De fleste er bare vanlige mennesker, som gjør så godt de kan, komplett med gode og dårlige egenskaper, og tabber gjør vi alle av og til.

Selvfølgelig er jeg enig med deg i at hun ikke bør starte diskusjoner mens gutten hører på. Men det er ikke din jobb å påpeke det. Hun har faktisk rett - du har ikke noe med det, det er ikke ditt barn. Sånn som du beskriver hennes holdning til deg, vil det ikke hjelpe om du prøver heller, det vil antagelig bare gjøre vondt verre.

Det du kan gjøre, er å støtte samboeren din. Og prøv å slutte å bruke tid på å irritere deg over eksen.

[Gjest Martin]

Høres ut akkurat som x'en til min sambo! Vi har vært sammen i 8 år nå, og hun gir seg aldri, uansett hva vi gjør, så er hun bare ute etter å lage problemer for oss, og ingen ting står i veien for at hun bruker sønnen i kampen for å ødelegge vårt forhold. De første årene gikk dette veldig inn på meg, men til slutt innså jeg at det eneste som hjalp var å overse henne fullstendig. Slike mennesker går det ikke an å begynne å diskutere med, det gjør bare vondt verre. Jeg vet det er vanskelig, men prøv å ikke bry deg, når det gjelder samværsretten til din samboer, så husk at han som far har sine rettigheter, i verste fall ville jeg rådet ham til å kontakte en advokat for å få orden på sakene.

Samværssabotasje er svært alvorlig. Så alvorlig at Høyesterett i fjor avsa TRE dommer der mor mistet omsorgen på grunn dette.

Det jeg sier er at din samboer nå må sette hardt mot hardt om dette stadig gjentar seg. Veldig mange fedre gir opp i en slik fase. De vil ikke sitt barn vondt, at det skal lide av slike mødre som bruker dem i sin bitre kamp. Men jeg håper din samboer er av dem som vil kjempe for guttens rett til en far.

Mitt råd: Begynn å skrive ned all sambotasje fra nå. Skriv ned alt hun sier og gjør ellers - gjerne med andre vitner til stede osv.

Så bør dere sterkt vurdere å oppsøkt advokat - en dere får anbefalt. En advokat betyr ikke nødvendigvis rettssak. Han kan gå gjenom saken og sende henne et brev om at dersom ting ikke fra nå går på skinner vil det bli tatt ut stevning med krav om omsorgsovertakelse.

Dette burde hjelpe for å få samværet i orden. Gutten trenger en far også - selv om et minimumssamvær er LANGT under hva et barn trenger av kontakt.

STå på!

Og ps: På Foreningen 2 Foreldres webside er det et diskusjonsforum full av fedre med mange erfaringer som kan bidra til å hjelpe. Adressen er:

http://www.f2f.no/nettcafe/display_forum.asp

[nonamor]

Det er neppe noen av dere som er "gale".

Skulle man høre på alle "nåværende"s meninger om "eks"er, så ville Norge ha krydd av psykopater. De fleste er bare vanlige mennesker, som gjør så godt de kan, komplett med gode og dårlige egenskaper, og tabber gjør vi alle av og til.

Selvfølgelig er jeg enig med deg i at hun ikke bør starte diskusjoner mens gutten hører på. Men det er ikke din jobb å påpeke det. Hun har faktisk rett - du har ikke noe med det, det er ikke ditt barn. Sånn som du beskriver hennes holdning til deg, vil det ikke hjelpe om du prøver heller, det vil antagelig bare gjøre vondt verre.

Det du kan gjøre, er å støtte samboeren din. Og prøv å slutte å bruke tid på å irritere deg over eksen.

Til en viss grad kan jeg være enig i at det ikke er min jobb å påpeke det. Men når hun helt fra dag en har pratet dritt om meg, mens sønnen hører på.

Sønnen er hos oss innimellom, og da har jeg et ansvar. Selv om han ikke er min sønn.

Og en person må være voksen her og si at nok er nok.

Seinest i dag kalte hun meg en taper og ikke eksisterende person....igjen.

[Atene]

Til en viss grad kan jeg være enig i at det ikke er min jobb å påpeke det. Men når hun helt fra dag en har pratet dritt om meg, mens sønnen hører på.

Sønnen er hos oss innimellom, og da har jeg et ansvar. Selv om han ikke er min sønn.

Og en person må være voksen her og si at nok er nok.

Seinest i dag kalte hun meg en taper og ikke eksisterende person....igjen.

Du har kanskje et ansvar overfor barnet, men ikke overfor henne. Å krangle med henne har ingenting for seg, og vil ikke føre til noe godt uansett. Det eneste du kan gjøre, er å vise gutten i handling at hun tar feil. Likevel vil han antagelig høre mest på moren sin - sånn er barn.

Og i tilfelle du tror jeg ikke vet hva jeg snakker om: Jeg er i nøyaktig samme situasjon selv. Men etter noen år har jeg ihvertfall funnet ut at visse ting får man bare prøve å la være å kaste bort energi på å ergre seg over.

[vin]

Du har rett i at du har noe du skulle sagt!

Men ; dette bør du ta opp med din mann og la han ordne opp i dette!

At hun er gal , vil jeg ikke si , men det er nok følelser hun har som du ikke kjenner til!

Sjalusi , redsel for noe etc...?

Jeg er selv i et forhold hvor min mann har en sønn med ei annen dame.

Og ja ; det er en utfordring det skal jeg love deg!

Men jeg prøver og ikke la følelsene mine ta overhånd og snakker med mannen min om ting jeg er misfornøyd med.

Så tar han det opp med eksen sin....

Det er trist at små barn skal bli utsatt for tankeløse foreldre : (

Lykke til

[nonamor]

Du har rett i at du har noe du skulle sagt!

Men ; dette bør du ta opp med din mann og la han ordne opp i dette!

At hun er gal , vil jeg ikke si , men det er nok følelser hun har som du ikke kjenner til!

Sjalusi , redsel for noe etc...?

Jeg er selv i et forhold hvor min mann har en sønn med ei annen dame.

Og ja ; det er en utfordring det skal jeg love deg!

Men jeg prøver og ikke la følelsene mine ta overhånd og snakker med mannen min om ting jeg er misfornøyd med.

Så tar han det opp med eksen sin....

Det er trist at små barn skal bli utsatt for tankeløse foreldre : (

Lykke til

Takk for svaret.

Bør vel ikke la meg irritere, men blir så j...lig provosert.

Har tatt ett oppgjør med henne tidligere, ÙTEN AT SØNNEN VAR DER!

Men da gikk det på hva hun kalte meg.

Jeg har gudskjelov aldri pratet dritt om henne så barnet har hørt meg. Men gjett om jeg har hatt lyst til å bare buse ut med det uansett hvem som hører på.

Nå gidder ikke jeg at hun skal gå på bygda å prate dritt om meg, uten at jeg får sagt noe tilbake til henne.

Ops, nå gikk fingrene fort over tastaturet her.

Måtte få ut litt guffe....

Takk for svaret ihvertfall ;-)

[nonamor]

Du har kanskje et ansvar overfor barnet, men ikke overfor henne. Å krangle med henne har ingenting for seg, og vil ikke føre til noe godt uansett. Det eneste du kan gjøre, er å vise gutten i handling at hun tar feil. Likevel vil han antagelig høre mest på moren sin - sånn er barn.

Og i tilfelle du tror jeg ikke vet hva jeg snakker om: Jeg er i nøyaktig samme situasjon selv. Men etter noen år har jeg ihvertfall funnet ut at visse ting får man bare prøve å la være å kaste bort energi på å ergre seg over.

Selvsagt vil han høre på henne.

Begynner å lure på om hun er redd for at jeg skal ta over rollen hennes.....?

hmm...samboeren min har nå sagt i fra til henne at alt hun vil si til han skal skje skriftelig. Han får ikke sagt det han skal si på telefonen, for hun kjefter på han og sjikanerer oss begge. PÅ det verste!

Takk for svaret!

[Gjest Shallow_Hal]

Selvsagt vil han høre på henne.

Begynner å lure på om hun er redd for at jeg skal ta over rollen hennes.....?

hmm...samboeren min har nå sagt i fra til henne at alt hun vil si til han skal skje skriftelig. Han får ikke sagt det han skal si på telefonen, for hun kjefter på han og sjikanerer oss begge. PÅ det verste!

Takk for svaret!

Det er klart hun er redd, det ville kanskje du blitt også. (Selv om folk er forskjellige...)

Lite du kan gjøre, av og til er verden urettferdig. Så slapp av, guttungen ser nok snart at det er bare masse styr med mor, og da er det hun som sitter med svarte-per.

Av og til så må man bare heve seg over folk.

Men jeg vil ikke si at verken hun eller du er gal. Kan strekke meg til stresset og forstyrret.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Antakelig er ingen av dere gale, men frustrerte, slitne og provoserte. Du er i godt selskap med alt for mange som må forholde seg til uoppgjorte forhold med sjalusi og bitterhet fra tidligere samliv. Og som du selv sier ønsker ingen at barn skal lide for sånt.

I ditt tilfelle råder jeg deg til å sette deg godt tilbake og gjøre flg.: Overlat saken til din samboer, barnets far. Jo mer du overtar styringen over barnet og samværet, vil det ildne opp barnets mor. Dermed gjør du saken værre. Du kan påvirke din samboer til å sette foten mer ned overfor barnets mor og kanskje være langt mer bestemt og tydelig. Men du selv må innta en mer tilbaketrukket holdning, selv om du kanskje er den som ser saken klart og klarer å gjøre noe. Slik min erfaring er med disse sakene, vil din medvirkning ikke løse situasjonen. Det er barnets mor og far som må møte hverandre, enten på egen hånd eller ved hjelp av en 3. person.

Det er de to som sitter i førersetet.

Når barnet er hos dere har du en annen rolle. Da er barnet i sin fars og ditt hjem. Da er det deres regler og grenser som gjelder.

[Matthea]

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver, jeg opplever det samme, bare fra en annen vinkel.

Jeg har er selv voksen men har to mindre søstre. Og vår mor har nok skjelt ut faren vår og hans nye samboer på det verste, men de to har gjort henne så mye vondt og skapt problemer for henne, så jeg skjønner henne godt selv om jeg ikke synes det er bra.

Jeg oppfordrer henne til å holde munn foran minstemann, men dessverre er det ikke alltid mulig å kontollere raseriet til å bare komme når minsten ikke er tilstede.

Tror overhodet ikke at eksen til samboeren din er gal, hun har det kanskje veldig vanskelig. Synes det er sneversynt av deg å antyde at hun kan være gal.