Fryktelig langt...men jeg trenger andres synspunkter/meninger!

[Gjest Rådvill og lei]

Hei!

Noen som gidder å lese min lille story...og komme med synspunkter? Håper det...

For 2 år siden ble jeg sammen med en type jeg alltid har likt. Kjente ham fra før via tidligere arb.plass. Vi begge sluttet på daværende arb.plass med få mnd mellomrom, og ble "sporløst" borte for hverandre. Alle andre som jeg hadde jobbet sammen med traff jeg på med jevne mellomrom, men ikke han.

Han så jeg ikke igjen før det hadde gått over 3 år. Og det samme dag som det var slutt mellom meg og min daværende samboer. Rart men sant : )

Der var han plutselig ,som troll i eske.

Vel, det ene førte til det andre. Tok ikke lang tid før jeg befant meg i ett nytt forhold, og det med denne typen jeg hadde hatt så mye morro sammen med noen år tidligere.

Det hadde alltid vært en gnist mellom oss fra første stund, men han var ikke typen til å gjøre noen "fremstøt", til det hadde han alt for stor respekt for min daværende type.

Men nå var jo min samboer ute av bildet så da kom han for fullt!

Alt var bra, hadde det helt topp...helt til hans far brått døde...da snudde alt seg.

Jeg viste fra før at han hadde holdt på med "sitt"...at han ikke var av det streiteste slaget...han brukte hasj, det viste jeg...og at han sikkert hadde "flørtet" med andre stoffer det viste jeg jo også.

Men jeg trodde det værste fra den tiden hans var over.

Det fikk jeg jo se at det slett ikke var når han begynte å trøste seg med dop for alvor pga sorg over hans far's bortgang.

Jeg ante virkelig ikke at det var så ille fatt med ham.

Og jeg satt i klemma for å si det slik, jeg hadde jo blitt fryktelig glad i dette mennesket.

Så dumme meg "så litt mellom fingrene" når det gjaldt "trøsten" hans...

Midt oppi det hele blir jeg gravid...og syk.

Etter mye om og men ble det ingen abort.

Det mest fordi han slo seg fullstendig vrang...han skulle ikke ha noe av at det ble abort nei!!

Han presterte også å "fly på meg" pga dette, fordi jeg vurderte abort.

Og han trodde slett ikke at jeg var syk, det var bare skuespill det for at jeg ikke vill ha barnet.

Og han ruset seg fortsatt, stilte ikke opp under graviditeten...alt annet var viktigere enn meg, deriblant hans altoppslukende mor.

Ja for henne var det virkelig synd på!!

Slik hun holdt på så virket det for meg som om det kun var henne som hadde mistet sin mann...glemte fullstendig at det også var noen "barn" som hadde mistet sin far....

Det var henne henne og atter henne...hennes sorg og stakkars henne.

Så jeg antar at typen min ikke fikk sørge....måtte jo støtt fly til henne.

Denne moren er virkelig altoppslukende...kommer tilbake til det.

Graviditeten gikk sin gang. Jeg følte meg ensom, uten partner. Han var jo opptatt med sitt. Seg selv, kompiser og hasj.

Lovde støtt han skulle ta seg isammen, lagde en hel masse planer hvor alt så så bra ut...men det var jo bare for å få meg til å ikke mase på ham for en stakkars stund, har jeg fått vite i ettertid.

Men, forholdet ble ikke bedre etter at barnet ble født. Han var fortsatt på det egosentriske sporet...så knappe 2 mnd etter fødsel dumpet jeg ham. Jeg orket bare ikke mer.

Graviditeten hadde gjort med deprimert...og depresjonen ble ikke bedre, snarere tvert imot.

Jeg følte meg lurt, fanget!

Jeg trodde og tror fortsatt at han hadde en idè om at han sikkret seg om vi fikk barn sammen. Da hadde han meg for evig og alltid...

For at han sikkert var (og er) fryktelig glad i meg, det tror jeg, vet jeg. men han har nok eietrang også.

Etter bruddet var det mye frem og tilbake.

Vi var fortsatt fryktelig glad i hverandre, men vi kranglet som hund og katt for den minste lille ting mange ganger.

Jeg fordi jeg var lei denne arb.ledige, selvsentrerte, rusmissbrukende utgaven av ham...og lei løgnene, at han støtt lovde ting som aldri ble noe av.

Han fordi han var lei mitt "mas", mine krav til ham som han aldri klarte å innfri.

Han roet seg betraktelig med rusen sin , men hadde sine tilbakefall f.eks når vi hadde kranglet. Greit å bruke som unnskyldning sikkert.

Da kunne han finne på å bli borte i noen dager, dra hjem til mamma, være der, for der kan han jo komme uansett tilstand.

Selv om han har tatt amfetamin, og deretter gått berserk i leiligheten hennes...helt greit for henne!! Sikkert bare glad for at "lille gutten" hennes,som hun kaller ham på over 30 år, er hjemme hos henne!

Sist høst så klikket han helt! Det var slutt igjen...og han tok for alvor av.

Drev den reneste terror her...kom seg inn her også, etter at han hadde besyldt meg for å ...herregud det er jo så teit...vel han ringte utallige ganger, la igjen beskjeder på tlf om at jeg var en hore! Ja en hore! Da påsto han at han hadde sett meg avbildet i pornoblader, og at jeg var blitt observet både her og der i ymse pornosjapper.

Jeg ble rasende, forlanget en forklaring. Og han kom, langt ifra nykter, høy på amfetamin og dertil mer enn halvgal! Med seg hadde han utklipp fra pornoblader *ja jeg ler*, bilder av et menneske han hadde fått for seg var meg.

Vel, helvete ble det her, i mange timer, takk gode gud for at ungen min sov den kvelden...ihvertfall det meste av den.

Klimakset kom når han begynte å slå løs på seg selv! Men mobilen i ene hånda hvor han sto og gaulet:auu auu hun dreper meg, hun er gal, hjelp meg osv osv.

Jada han denget seg selv så jæ...at når han endelig var ferdig så hadde han blåklokker og hevelser i panna!

Aldri i mitt liv har jeg sett noe slikt, en slik oppførsel, ikke i min villeste fantasi hadde jeg fantasert om at han kunne gjøre noe slikt heller!

Jeg var nervøs og redd, han var jo klin gal!

Fikk ham ut av huset til slutt. Og da fortsatte han terroren på tlf, hvor han blant annet truet med at han skulle anmelde meg for dette! For det var JEG som hadde slått ham sa han!!!

Kontaktet politiet, fikk besøk av dem den natten, og jeg ble rådet til å anmelde ham.

Fra før av hadde jeg allerede lagt inn obs rapport på ham, etter fysiske angrep, trussler og ødeleggelser i mitt hjem.

Jeg anmeldte ham, dagen etter.

Han fortatte sin telefon terror...i en del dager etter.

Så skulle han vist på ferie sa han. Gudskjelov tenkte jeg, og borte ble han etter mye om og men. Og han ble borte en stund, politiet prøvde å få fatt i ham også, uten hell.

Ca 1 mnd senere ringer han igjen...spør om å få de tingene han har liggende hos meg, fordi han trengte det da han skulle reise bort for en stund. Jeg hadde fått episoden på avstand så jeg sa greit bare kom å hente det.

Han kom, ba om unnskyldning, sa han skulle stå til rette for det han hadde gjort, hadde fått brev fra politiet og snakket med dem på tlf.

Forklarte meg delvis hva som hadde skjedd, iallefall det han husket...det hadde blitt slutt, han stakk avgårde for å ruse seg, og det hadde tatt helt av. Dette med meg i pornoblader viste han bare var tull, men han hadde blitt syk i hodet av sjalusi og desperasjon, så han klikket.

Han beklaget alt, kunne godt forstå meg om jeg hatet ham og aldri ville se ham igjen, han skulle ikke plage meg.

Det viste seg foresten at han skulle reise bort ja, han skulle sone, i noen mnd...for blant annet vold og trussler mot sin x.

Og hvor hadde han vært når han nå hadde vært borte i nesten 1 mnd? Jo hos sin x!!

Av alle mennesker så hadde han dratt til henne, for å nyktre som han sa!

Av alle mennesker! Et menneske han har fightet med nebb og klør og påsto at han hatet!Et motbydelig menneske kalte han henne! En dame han ble sammen med den gangen vi "svermet" for hverandre. De hadde vel det man kan kalle et "rusforhold". De har ett barn sammen, og hun gikk rettens vei for å prøve å nekte ham samvær. Hun vant7tapte delvis.

Ungen kom nok desverre til pga av at hun så sitt snitt til å kanskje få inn noen penger ved å stemple seg som enslig forsørger. Noe hun også gjorde etter at hun fikk barnet, selv om de var "sammen".

Dette mennesket som han yndet å hate, til henne dro han, med ungen som unnskyldning selvsagt.

Vel, vi fikk skværet opp, han skulle stå til ansvar for det han hadde gjort her...så var vi igang igjen. Vi elsket jo hverandre...elsket selv om vi sloss som hund og katt.

Han dro, inn til soning, vi var sammen igjen.

Hete brev full av drømmer og lengsler ble vekslet mellom oss den tiden, og han brukte vel det meste av telekortpenger på å ringe meg. Og jeg besøkte ham.

Vi var vel forelsket igjen

Han fortalte meg at hans x støtt sendte brev, og at han var dritlei maset hennes. Og hans mor's mas. Sendte brev hun også.

Han har alltid vært av den litt sjalu typen, litt mye sjalu, og min x , det plaget ham mye skjønte jeg.

Så jeg gjorde kort prossess med ham og maset hans. Sa ganske enkelt at jeg elsker en annen så ble det slutt på det maset.

Jeg fikk vite at hans x kom med tilnærmelser hele tiden. Hun sendte parfymerte brev tilogmed..hehe

Og han sa at nå ville han få en slutt på det der, han orket ikke mer av maset hennes.

Så en dag sa han at han hadde stoppet henne "hardt og brutalt", slik jeg gjorde med min x.

Bra tenkte jeg!

Etter noen mnd kom han hjem. Vi var sammen, selvsagt hadde vi våre uoverenstemmelser, men ikke pga rus lenger, han hadde vært flink å kutte ut det.

nei nå var det hans mor som viste seg å skulle bli det store problemet. Det hadde hun jo i og for seg vært i lange tider, men mer skulle det bli.

Nå prøvde hun å koble sin sønn og x nå!

Med hans x ja som hun selv yndet å hate pga alt bråket "hun" hadde stellt istand..

Plutselig satt hun i leiligheten, hans x, hos hans mor. Og hans mor oppførte seg som en idiot! Passet på å "liksom" ha ærender når han stakk innom og hans x satt der. Slik at de 2 kunne få være alene.

Hun som f...ikke har klart å hadle på egenhånd engang på over 1 år!!

Hans mor har nok ikke særlig sansen for meg, jeg finner meg bare ikke i hva som helst! Og jeg godtar ikke at hun nærmest forlanger at alle skal stå på pinne for henne. Og hennes innblanding i ALT, jeg fixer det bare ikke. Og det vet hun!

Hennes sønn, min type, forsto etterhvert hva hun holdt på med.

Hun gjorde avtaler bak hans rygg, som omhandlet ham, utallige ganger...med den største selvfølge. Han er jo fortsatt hennes lille gutt(Ja det er hva hun kaller ham).

Slik hun styrer med ham, skulle man tro han var umyndiggjort.

Plutselig hadde hun jevnlig kontakt med hans x, gjorde avtaler bak hans rygg mht når han skulle ha denne ungen de har sammen. Avtaler han fikk først vite om når det var for sent å gjøre noe med. Han hadde lite han skulle ha sagt.

Så var det hans påståtte stopp av tilnærmelsene fra hans x...

Bagen med alle han brev sto i min gang...helt til mitt barn endevendte alt. Hun hadde revet ut alt det som var i bagen, alt av brev...

Vil bare nevne av han noen uker tildligere hadde tilstått at han ikke hadde klart å sette en stopper for sin x, og at han tilbydde meg å lese brevene.

Jeg leste brevene den dagen mitt barn hadde dratt ut alt av bagen.

Og jeg ble sur, sinna og skuffa...brev fulle av "jeg elsker deg, savner deg, så deilig å høre stemmen din på tlf, koste meg så når du var der, snakket med barnet vårt om bryllup i går, om mamma skulle gifte seg...jaaa sa hun du skal gifte deg med pappa du sa hun!

I hvert eneste brev, i hver annen setning så brukte hun ungen...for å nå dit hun vil?

Jeg tok tilbake alle mine brev etter å ha lest dette...uten at han viste det.

Jeg gikk i mange mnd og ventet på "tilståelse", mange mnd hvor jeg så det hele utvikle seg.

Hennes stadige ringing, hennes stadige sms, med love beskjeder i tide og utide.

Han påsto at han var sååå lei dette, men at hun ikke lot seg stoppe!! Javel!

Om du vil stoppe et menneske fra å holde på slik er det som oftest ikke værre enn å si klart ifra...man elsker en annen.

men det stoppet aldri!

For litt over 1 mnd siden, fikk jeg beskjed fra ham at hans x bodde hos ham/hans mor!

Herregud snakk om respekt!!

Som om mine foreldre hadde tatt min x i hus...?!?!

Hvordan ville min partner følt det da?

Og det at han sa han ingenting kunne gjøre?! For hva skulle vel han si?!

Idiot! Hva skulle han si? Han som bodde der da?

Nei jeg blir snart gal av hele greia....

Er sliten og lei....

Føler at jeg har med en tenåring å gjøre når det gjelder denne typen....desverre....

[nøffelinøff]

ja, dette er jo som å lese historien til en hvilken som helst kvinne som blir sammen med en rusmisbruker.

saken er, til tross for alt oppstyret han lager rundt seg: han elsker ikke deg, fordi rusmisbrukere elsker ingen andre enn rusen.

sånn er det bare, og du må selv ta et valg om du vil leve i et helvete eller om du vil ha det bra med deg selv.

jeg kan bare garantere deg en ting: du synes kanskje det er galt nå, men fortsetter du med ham kommer det kun til å bli verre.

personlig har jeg sluttet med å forundre meg over oppførselen til rusmisbrukere nettopp av den grunn at det er rusen som styrer tankene, og ikke dem selv.

MEN, de har valget til å starte et nytt og friskt liv, men det er det dessverre bare de selv som kan gjøre noe med.

[vestlandsfanden]

Denne fyren her vet nok knapt hva han vil selv....Min personlige mening er at du bør komme deg vekk fra ham.Tøfft til å begynne med,men det blir bedre.Ikke glem at du har et barn å ta hensyn til også!Barn trenger faste,trygge rammer rundt seg-noe jeg ikke synes denne mannen utgir seg for.

Om ikke for din egen del,så tenk på barnet!

Jeg tror ikke han er ferdig med xèn heller,og jeg tror du vil bare utsette deg selv og barnet ditt med å fortsatt sitte på hans karusell...Min oppfordring blir å hoppe av...

Lykke til!

mvh

[Nyco]

Man skal lese mye før øya detter ut....Du store kineser! STAKKARS DEG!

Kjære vene, du må bare få en stopp på galskapen og komme deg vekk i fra den mannen før han virkelig ødelegger deg og barnet!

Du kan ikke hjelpe ham, det må han gjøre selv.

Alle gode ønsker fra

[glennb]

Bryt forholdet med en gang. Du får det mye bedre med noen andre!